ABC (til) tenåringstyranniet
Du må være pen, kul og flink til å snakke stygt om andre. Alt du gjør blir lagt merke til, og det er nulltoleranse for feil. For ungdommer som vil henge med i det sosiale hierarkiet hjelper det lite "å være en god venn".

Når noen spør om jeg er med i en gjeng og jeg må si nei, så er det litt bittert, sier «Erik». 16-åringen forteller om det sosiale hierarkiet på skolene i østlandskommunen hvor han bor. Han er en av tre anonymiserte ungdom mer som i denne saken forteller om tilværelsen i det som minner om et kastesystem. «A» er best, deretter kommer «B» og «C». Resten er «kasteløse».
Når Erik møter nye folk blir det snakk om gjengene med én gang. Da kan en som står på utsiden fort føle seg litt teit, sier han.
– Tidligere i dag kom jeg i prat med en jente som spurte meg om jeg var med i en gruppe, og da skulle jeg ønske at jeg kunne si ja.
Hvilket «lag» du tilhører avgjør hvem du kan henge med, hvilket kantinebord du kan sitte ved og hvem du er på russebuss med. ABC-systemet er mest utbredt i Oslo og omkringliggende fylker, men hierarkiske rangeringer som bestemmer hvilke ungdommer som er «inne» og «ute» er vanlig i flere deler av landet.
«Sandra» (15), som går på en ungdomsskole i Oslo, er heller ikke med på et lag. Av og til lurer hun på hvorfor hun ikke er bra nok.
Selv om jeg var blant de kuleste i gjengen, så var det veldig vanskelig. Jeg var ofte lei meg.
– Er jeg mindre verdt enn dem? Er jeg ikke pen nok? Har jeg ikke fin nok kropp? Har jeg ikke ditten og datten? For å bli tatt med må de like deg, og jeg vet ikke hva de ser etter i neste medlem av klubben. Men jeg har heller ikke prøvd mitt beste for å trenge meg inn.
«Amalie» (16), derimot, har vært på toppen av hierarkiet, på A-laget, på ungdomsskolen hun gikk på i Oslo.
– Da jeg var helt inni det, da var det jo fantastisk. «Å, nå har jeg det perfekte livet», tenkte jeg, sier hun med tilgjort naiv stemme.
– Men når jeg ser tilbake på det nå, var det bare korte perioder jeg hadde det ordentlig bra. Selv om jeg var blant de kuleste i gjengen, så var det veldig vanskelig. Jeg var ofte lei meg.
Å VÆRE "A"
På starten av ungdomsskolen innså Amalie og venninnene hennes at de ikke var populære nok. Noe måtte gjøres. De gikk inn for å bli kjent med kule jenter fra andre skoler og få dem med i en stor gjeng. Målet var å bli A-laget i sitt kull.
– Flere gjenger ble dannet samtidig, og det ble masse drama og krangling om hvem som var "A", "B" og "C".
På et tidspunkt vant Amalies gjeng den gjeve A-tittelen, uten at hun kan forklare hvordan. Det bare ble sånn.
– Da jeg ble ordentlig etablert i gjengen var det veldig deilig. "Jeg har endelig greid det og kan slappe av", tenkte jeg.
Amalie var med i kjernen av gjengen, de som styrte alt.
– Det var ingen som herset med oss. Alle andre så opp til oss, og det var ikke noe spørsmål om vi skulle være med på ting som skjedde. Vi ble alltid invitert.
Men A-hverdagen var også slitsom innimellom.
– Venninnene mine og jeg måtte være de som hadde de fineste klærne og gjorde mest ut av oss, for alt ble lagt merke til og snakket om.
Mot slutten av ungdomsskolen ulmet det av intriger og drama innad på A-laget. Amalie fikk til slutt nok, og bestemte seg for å søke en videregående skole uten ABC-systemet.
– Da jeg fortalte venninnene mine at jeg hadde søkt på en annen skole enn dem, ble de kjempesure. De mente at jeg hadde forrådt dem, og kastet meg ut. Det skjedde så brått. Jeg trodde at vi i kjernen hadde hverandre uansett, men så snudde de bare ryggen til meg. Det var da jeg skjønte at det eneste folk i sånne grupper bryr seg om er å være kulest og best likt, og at de ofrer vennskap for popularitet.
Å VÆRE "BOKSTAVLØS"
– På ungdomsskolen kunne jeg sette meg med hvem jeg ville i kantina fordi jeg kjente alle. Det kan jeg ikke nå fordi jeg ikke er del av en gjeng.
Erik tegner opp kantinens faste bordplassering i luften. Ett bord som tilhører guttenes A-gjeng, ett bord hvor jentenes A-gjeng sitter og så videre.
– I friminuttene er jeg litt lost, egentlig. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg går mye rundt eller ringer en av vennene mine og spør om vi skal ta en tur på butikken.
Erik beskriver seg selv som en sosial type. Han smiler mye, snakker høyt og selvsikkert, det er lett å se ham for seg i en stor vennegjeng.
Om noen fra A-gjengen hadde spurt ham om bli med, hadde han sagt ja. Samtidig ser han flere ulemper ved å være "A".
– Jeg hadde likt å ha noen å være med hele tiden på skolen, og det ville vært gøy å ha noen faste folk å feste med. Men det negative er at det er veldig dyrt med buss, pluss at det er mye slossing og kokain blant A-gutta.

Selv om han ikke er med i en gjeng, blir han påvirket av kulturen.
– Klesstilen min, og hva jeg synes er fint, har blitt likere standarden til A-gutta.
Sandra har visst om ABC-systemet siden hun gikk på barneskolen. Hun sier at hun har det bra på utsiden. Hun har gode venner, driver med toppidrett og beskriver seg selv som skoleflink og selvstendig.
Sandra kjenner flere A-jenter, som hun beskriver som snille og støttende venner når de møtes utenom skoletid. Men på skolen kan noen av dem få et annet ansikt. Det er som om de ikke kjenner henne når de er sammen med gjengen sin. Å møte jenter som hun vet er "A" gjør noe med henne, hun blir mer selvbevisst og var overfor hvordan de ser på henne.
– Kanskje jeg tenker "oi, hun er en fra A-gjengen, nå må jeg være litt kul". Jeg kan merke at noen av dem "bitchblikker" meg, som om de tenker "hvem faen er du".
Sandra synes også det er befriende å være på utsiden.
– Jeg synes det er litt deilig å slippe å være med i en sånn gjeng. Tenk hvis man ikke har lyst til å være med på fest, da, men kjenner seg presset eller tvunget til det fordi man er redd for å bli kastet ut? Hvis du er "A" må du gå i de fineste klærne og tenke på alt du sier og gjør hele tiden. Det må være stressende å være i et sånt toxic miljø. Jeg hadde selvfølgelig likt å få være med på de kuleste festene, og hatt muligheten til å ha det gøy sammen med dem som er «A». Samtidig så har jeg det hyggelig med vennene mine og setter pris på det jeg har.
SYSTEMET OG SPILLEREGLENE
A-, B- og C-lag blir til på ungdomsskoler og videre gående skoler, noen av dem på tvers av skoler. Jenter og gutter er på hver sine lag, men gutter og jenter med samme bokstav henger sammen og blir kjærester. Ungdommer som tilhører andre lag eller ingen lag er som regel utelukket som venne og kjærestemateriale. For å bli tatt inn på et lag må du bli kjent med og likt av lagets medlemmer. Noen lag arrangerer audition hvor «søkere» velges og vrakes.
– Du må være populær, en person folk legger merke til og snakker om. Gjerne ha mange følgere på Tiktok og Instagram, forklarer Sandra.
Utseende er sentralt, særlig for jentene.
– Bare de peneste jentene får være «A». De ser ut som supermodeller alle sammen, sier Sandra.
– Jentene må være pene og tynne, og de ser ganske like ut, sier Erik.
Amalie forteller at det viktigste for å bli A-jente er å bli likt av A-guttene, som er veldig opptatt av jenters utseende.
– De liker jenter som er veldig pene, søte, små og morsomme. Og hvis det er noe de ikke liker så kommer de med absurde kommentarer som «du har stor nese» eller «du er veldig høy». Eller «hvorfor er hun egentlig med i gjengen når hun ikke er noe pen?».
Du må være veldig kul, men hvis du prøver for hardt er du ikke kul lenger. Hvis du drikker litt for mye, slik at du kaster opp eller begynner å gråte, så har du dummet deg ut og risikerer å bli kastet ut.
Også guttenes utseende har betydning. A-gutter regnes gjerne som kjekke og har «sossestil». Det er om å gjøre å ligne mest mulig på de andre i gjengen, forklarer Erik.
– Den som vil være A-gutt må trene for å få riktig kroppstype, gå med dyre klær og klokker og ha riktig sveis. Jeg måtte ha tilpasset måten jeg oppfører meg på og hvordan jeg snakker. For å bli likt av de andre må du være god til å snakke dritt om andre, særlig jenter.
Han forteller at det er mye festing, drikking og slåssing blant A-guttene.
– Jeg vet om A-gutter som var søte og snille før, men som nå har blitt sossegutter som tar kokain.
Det må også festes på riktig måte. Det er visse rammer du må holde deg innafor, forklarer Amalie.
– Du må være veldig kul, men hvis du prøver for hardt er du ikke kul lenger. Hvis du drikker litt for mye, slik at du kaster opp eller begynner å gråte, så har du dummet deg ut og risikerer å bli kastet ut. Alt du gjør blir lagt merke til, og det er nulltoleranse for feil når du er i en gruppe, forteller Erik.
– Hvis du gjør noe dumt, blir det posta på Jodel og du blir «hata på». Du kan bli banket opp eller kastet ut. Du trenger ikke gjøre noe galt engang. Folk kan bare bestemme seg for at de ikke liker deg, og så blir du kastet ut. Hvis du bare har venner i gruppa, så har du plutselig ingen venner lenger. Bare tenk deg å miste hele det sosiale livet ditt! Jeg er så glad for at jeg ikke har opplevd det.
UNGDOMMENS FLOKKMENTALITET
– Det er ikke tilfeldig at ungdommer er de som er mest opptatt av sosial identitet og hvem flokken deres er, sier Guro Løseth, som er psykolog og stipendiat ved Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo.
Hun trekker frem ungdomstiden som en spesiell tid hvor individet retter oppmerksomheten fra familien til jevnaldrende for å finne sin flokk. Den unge hjernen utvikler seg raskt, særlig i hjerneområder som påvirker hvordan vi forstår andre, og tolker hva andre gjør og tenker. Avgrensning av en gruppe er en del av opplegget, og kan innebære å ekskludere andre.
– Relasjonene innad i gruppen kan oppleves mer spesielle når andre holdes utenfor mer eksklusive.
Løseth forstår systemet som naturlige prosesser blant ungdommer som er dratt til det ekstreme.
– Selv om det å holde på med sosialt spill er naturlig, er det ikke greit å ekskludere så brutalt. Grunnlaget for selvfølelsen blir dannet i ungdomstiden, og det kan ha mye å si for resten av livet.
Bodil Houg, leder for Ombudet for barn og unge i Akershus, Buskerud og Østfold, forteller at ungdommer opplever det som alfa og omega å finne sin gjeng.
– Eksklusjonsangsten er så stor at det er fort gjort å velge bort sitt moralske kompass for å høre til. Vi har alle gjort ting som er dumt og galt fordi vi er redde for å bli holdt utenfor.
– Ungdommens sterke ønske om popularitet kan være årsak til at disse systemene har oppstått, sier Tove Flack.
Hun har forsket på mobbing og utestenging i 20 år, og skrevet doktorgrad om temaet. Hun leder selskapet Innblikk, som utvikler metoder for å analysere psykososialt miljø og avdekke mobbing. Forskeren definerer popularitet som et sosialt omdømme preget av makt, dominans og synlighet.


– Popularitet gir tilgang til verdifulle sosiale ressurser som oppmerksomhet, ærefrykt og beundring fra jevnaldrende samt privilegier som å få være selvskrevet på de kuleste russebussene.
Hierarki og rangering etter popularitet i klassene er ikke noe nytt, påpeker hun.
– Der mennesker er samlet i grupper over tid, etableres det alltid gradvis posisjoner i et hierarki.
INKLUDERENDE ELLER EKSKLUDERENDE POPULÆR
Flack påpeker også at det ikke trenger å være negativt at elevene har ulike posisjoner i sitt sosiale miljø.
– I mange klasser er de populære og ledende elevene inkluderende og hyggelige mot alle og har blitt populære nettopp av den grunn. I slike klasser blir den hierarkiske strukturen mindre tydelig fordi alle elevene føler seg likeverdige og anerkjente, selv om de ikke alle tar like mye initiativ eller bestemmer like mye. I slike klasser er det lite utestenging.
I klasser der utestenging er utbredt er det en svært tydelig hierarkisk struktur hvor de populære elevene har ekskluderende lederstil, forklarer Flack.
– Når de populære elevene er opptatt av å definere hva som er riktig å mene, hvilke klær som er riktig å bruke og hvilke elever som er slik og sånn blir elevene rangert som mer eller mindre populære og noen stemplet som helt utafor. I slike miljø blir det ofte mye konflikter, mobbing og utestenging.
For oss voksne som står på utsiden kan systemet som beskrives fremstå som et slags moderne tenåringstyranni. Men hvor kommer det fra? Har det oppstått i et vakuum, hos ungdommen selv eller springer det ut av et generelt statusjag som vi alle er en del av?
– Når samfunnet opphøyer status og popularitet kan ungdommen påvirkes til å tro at det er svært viktig å være den foretrukne, sier Flack.
Hun trekker frem realityprogrammer, hvor det er om å gjøre å unngå å bli sendt hjem som «ikke god nok», og idealene som presenteres i sosiale medier.
– De forteller at det er viktig å være den peneste, slankeste, den som har finest klær eller kulest stil. Dette kan trolig fungere som en opplæring i rangering av mennesker i bra og ikke så bra. Da gjelder det vel å være den foretrukne i klassen også da, og på skolen og i ungdomsmiljøet.
UVENNLIGE VERDIER
Blant det som opptar mobbeforskeren er dette: I et så strengt og hierarkisk system, hva skjer med ungdommenes syn på relasjoner som er drevet av noe annet enn status? Som: godt, gammeldags vennskap. Når A-elever forventes å holde seg til A-elever, blir det vanskelig å beholde gamle vennskap, sier Flack.
– Dermed kan elever som egentlig har inkluderende holdninger bli fanget i et ekskluderende system. Vennskap blir i dette rangsystemet først og fremst et nytteredskap. De riktige vennene gir de beste godene.
De langsiktige konsekvensene av systemet er uklare, sier Flack. Men hun tror det er noen klare farer. Det rokker ved viktige prinsipper knyttet til menneskeverd, mener hun. Som at vi regner andre og oss selv som likeverdige mennesker.
Systemet gir dem erfaring med og opplæring i forskjellsbehandling og diskriminering.
– Dette rangsystemet som nå gror frem i enkelte norske skoler representerer en type klasseinndeling i mer eller mindre verdifulle elever med mer eller mindre privilegier. Systemet gir dem erfaring med og opplæring i forskjellsbehandling og diskriminering.
Og her er vi ved sakens kjerne. ABC-systemet handler om noe mer enn en vond ungdomsfase. Det handler om hvilke verdier en ny generasjon suger til seg og tar med seg videre i livet.
Og i et enda større bilde: hvordan et verdisyn som sorterer mennesker ut fra disse kriteriene vil kunne prege samfunnet vårt fremover.
SMERTEFULL UTESTENGING
– Jeg ville bare være med, men ble aldri invitert. Sånn var det i tre år.
En skuespiller fremfører historien til en jente som ønsket å være med i en russegjeng, men som ble utestengt, i en informasjonsvideo fra tidligere Viken Fylkeskommune. Da jenta begynte på videregående opplevde hun at alle plutselig var i grupper, bortsett fra henne. Hun ble fortalt at det ikke var plass til henne i gruppa som venninnen var med i, men skjønte aldri hvorfor.
– Allerede fra oktober i første videregående fikk jeg ikke lenger spise lunsj med venninnen min i kantina.
På sosiale medier så hun stories av hvor gøy de andre hadde det, og hvor mye de drakk, på fester hun ikke var med på.
– Det å stå uten en gruppe var det samme som å stå helt alene.
Vi har et sterkt sosialt behov, og hjernen responderer på uønsket sosial eksklusjon med aktivering av flere av de samme hjerneområdene som ved fysisk smertefull stimuli, forklarer psykolog og stipendiat Løseth.
– Smerte er et faresignal som hjernen skaper, som forteller deg at nå er det en fare som truer deg. Nå er du nødt til å gjøre noe for å komme tilbake til normalen.
Hjernen reagerer på lignende vis når du blir sosialt avvist. Det kan være farlig å havne utenfor flokken.
Hvis du blir ekskludert, kan det også skje noe med hvordan hjernen din forholder seg til andre stimuli.
Mennesker er sosiale vesener som trenger å bli sett, forstått og anerkjent. Er du utestengt fratas du dette.
– Ubehaget gjør deg ekstra var for negative sosiale signaler, og motiverer til å søke trøst hos andre. For de som ikke har noen andre kan andre belønninger som mat og rus få sterkere appell.
Løseth forklarer at ensomhet medfører økt dødelighet, og at sosial eksklusjon og isolasjon gjør særlig ungdommer sårbare for å utvikle psykiske lidelser. Mobbeforsker Flack trekker også frem hvordan ute stenging skader psyken.
– Det er en klar sammenheng mellom utestenging og tristhet, depresjon og angst. Selvfølelsen og følelsen av å ha verdi blir lav når andre aktivt avviser deg. Mennesker er sosiale vesener som trenger å bli sett, forstått og anerkjent. Er du utestengt fratas du dette.
Houg, leder for Ombudet for barn og unge, forteller at systemet diskriminerer minoriteter og bidrar til mer utenforskap.
– Ungdom med funksjonsnedsettelser eller som ikke drikker av religiøse årsaker får ikke være med på lagene.
Det florerer også av skjellsord mot homofile og trakassering av jenter.
– Det er lavere terskel for grenseoverskridende adferd både når det gjelder rus og sex. Guttelag vil gjerne ha yngre jenter med på russebussen. Jeg har hørt om tilfeller der du som jente må utføre oralsex for å få bli med på rulling med gutta. Jenter som ikke svarer til forventningene har blitt satt av bussen.
STREVSOMT PÅ TOPPEN
De som lider mest av systemet, er de som ønsker å være del av et lag, men ikke får innpass, stadfester Lars Halse Kneppe. Han er psykolog i Skolehelsetjenesten og jobber med videregående elever i Oslo.
Men det er også begrensende for dem som er på et lag, forteller han.
– De blir ikke kjent med andre fordi de blir låst til en gruppe. Flere har fortalt meg at de synes det er trist, og angrer på at de satte seg i en situasjon hvor de ikke kunne få nye venner. Jeg har spurt mange av elevene om de hadde hatt det bedre uten dette systemet, og da svarer de fleste ja, selv de som er på et lag.
Houg ser hvor slitsomt det kan være for ungdommer å være på A-laget. Hun forteller at ungdommene kjenner seg presset til å være pene, flinke og ha et aktivt sosialt liv, men å utfordre grenser på fest.
– Du må passe på hvordan du ser ut og oppfører deg hele tiden. Utseende har mye å si. Du skal være pen og gå i riktige klær. Ikke trashy. Det er en hårfin balanse mellom hva som er innafor og utafor, noe vi voksne i hvert fall ikke har greie på. I ukedagene skal du være flink, pliktoppfyllende, morsom og interessant. I helgene skal du være kul og god til å feste, og gjøre litt mer enn andre. Det kan være å drikke mye, ta kokain eller kle av deg. Hvis du er gutt gir det sosial kredibilitet å ha sex. Kontakt med pene jenter gjør deg attraktiv på laget.
Houg sammenligner det med å være på audition hele tiden.
– Tenk deg selv hvordan det ville vært å bli utsatt for uformell evaluering hver dag på jobben.
VOKSNE MÅ TA ANSVAR
Skolepsykolog Kneppe vil også gjerne få formidlet at det er et stort antall ungdomsmiljøer som ikke innretter seg etter ABC-systemet.
– Mange ungdommer er ikke noe opptatt av dette, fordi det de bryr seg om idrett eller musikk. Ungdoms tiden er mer mangfoldig enn det vi har inntrykk av.
Når det er sagt: Kneppe kan ikke forstå at samfunnet tillater russefeiringen slik den har utspilt seg de siste årene.
– Russetiden ville aldri blitt innført i dag. Det er det ingen gode argumenter for. Men det er vanskelig å gjøre noe med den uten å få ungdommene med på det.
Han mener foreldre må spørre seg selv om det er greit at de betaler for å opprettholde russekulturen.
Ta kontakt med andre foreldre og snakk sammen. Det er mye lettere å sette felles grenser for ungdommene. Står man alene er det lett å kjenne seg maktesløs.
Houg er enig.
– Allerede på ungdomsskolen ser vi at kommersielle aktører tar kontakt med elevene og oppfordrer dem til å starte russegrupper og sier «det er bare tre år til du blir russ». Vi må sørge for at disse aktørene får mindre makt.
Houg forteller at alle fylkesdirektører for utdanning nå er i gang med et nasjonalt prosjekt for å få til en ny og bedre russetid fra 2026. Russetiden skal flyttes til etter eksamen. Og de beryktede russebussene som oppsto som rullende diskoer da ingen ville ha russen noe sted skal få konkurranse. Nå skal kommunene bistå med steder russen kan være.
– Dette vil bidra med å skape fellesskap der alle kan delta. I fjor arrangerte Halden kommune seks russekroer hvor mange kom.
ER DET NOEN VOKSNE I ROMMET?
Houg er opptatt av å bevisstgjøre foreldre om den sosiale rangeringen i A-, B- og C-lag. Hun oppfordrer også foreldre til å samarbeide om grensesetting.
– Ta kontakt med andre foreldre og snakk sammen. Det er mye lettere å sette felles grenser for ungdommene. Står man alene er det lett å kjenne seg maktesløs.
Flack mener også det er viktig at voksne tar grep for å stoppe det skadelige systemet, men påpeker samtidig at hvordan dette bør gjøres må tenkes nøye igjennom.
– Dette er ganske nytt og vi må handle klokt uten å forhaste oss. Vi må forklare for elevene hvorfor dette systemet ikke er bra for dem. Vi må ha tydelige forventninger til elevene om hvordan de skal forholde seg til hverandre. Dette gjelder både lærere på skolen og foreldrene hjemme.
Elevene som begynner på ungdomsskolen bør, slik Flack ser det, rutinemessig få delta i en prosess der de er med på å lage positive klasseregler for samhold og kommunikasjon.
– Skolen og foreldrene bør følge opp forventninger og tiltak for gode samhandlingsregler. Både skole og hjem bør i tiden fremover legge stor vekt på å lære elevene hva det vil si å være en god venn og et godt medmenneske.
Psykolog og stipendiat Løseth mener foreldre bør være oppmerksomme på hvilke sosiale identiteter de er med på å forme hos ungdommene.
– Hvis det materielle, som stort hus og fete biler, er statussymboler blant voksne, så er det ikke så rart at dyre klær og klokker gir status blant ungdommer.
HVEM BRYR SEG OM DE VOKSNES INTENSJONER?
Ungdommene H magasin har snakket med har lite tro på endring. Amalie forteller at foreldre og lærere fikk med seg at det var masse krangling mellom og innad i lagene, men opplevde at det var lite de voksne kunne gjøre.
– Hva skal de gjøre? De kan si «slutt med dette», men jeg tror ikke noen som er i en gjeng kommer til å si «la oss slutte å behandle andre dårlig og kaste ut folk», for da risikerer de å bli kastet ut selv.
Nå har også regjeringen satt seg fore å motvirke ekskludering. Rett før jul kunngjorde kunnskaps minister Kari Nessa Nordtun at russefeiringen skal bremses. Nordtun trakk fram hjerteskjærende historier om jenter som ikke får være med i russegrupper fordi de ikke er pene eller tynne nok som grunn for å forby ekskluderende russeklær. Men hva med ungdommen selv? Bryr de seg om de voksnes gode intensjoner?
Foreldre bør bry seg om hva ungdommene gjennomgår og snakke med dem om det.
VG har snakket med flere videregående-elever som kalte regjeringens forslag «tullete», fordi de mente at ungdommer kommer til å holde seg til gruppene sine uansett. Erik og Sandra tror også det er vanskelig å bryte ned systemet, men mener likevel at foreldre bør bry seg om hva ungdommene gjennomgår og snakke med dem om det.
– Jeg tror det viktigste er at foreldre spør barna sine om hvordan de har det, og så kan de prøve å snakke dem til fornuft ved å stille dem spørsmål som «tror du virkelig det er det beste for deg å være i en sånn gjeng?», sier Sandra.
Erik mener det kan være nyttig om foreldre hjelper barna sine å se systemet fra utsiden.
– De kan prøve å ta dem litt ut av boblen de er inne i. Ha en samtale om at folk faktisk blir utestengt fra grupper på grunn av hvordan de ser ut, og at folk blir banka opp eller hengt ut hvis de gjør noe feil. Foreldre kan spørre barna sine om de synes det er greit at jenter må være kjempepene og tynne for å få være med på fest.
VIKTIGST AV ALT ER VENNSKAP
Amalie er glad for å ha vært med på A-laget, men også fornøyd med å være ute av det. Hun synes det er gøy å ha opplevd å være blant de aller kuleste, men beskriver det som et hardt miljø hvor det er lett å bli såret.
– Jeg vet ikke om det er best å være med eller ikke. Uansett vil jeg anbefale andre ungdommer å få seg noen ordentlige gode venner som er til å stole på.
Amalies råd er helt i tråd med forskningen. Det er ikke statusjag, men gode og nære vennskap som skaper trygghet og glede, fremhever Flack.
– Nøkkelen til gode, trygge kulturer ligger i å tone ned status som verdi og styrke vennskap som verdi.
– Gode familierelasjoner og det å ha minst én god venn hjelper ungdommer å klare seg til tross for avvisning og eksklusjon, istemmer Løseth.
Erik mener at systemet medfører mye hat og ekskludering, samtidig som det å være med i en gjeng gir mange sosiale gleder.
– Det er veldig bra for en liten gruppe folk, og negativt for veldig mange.
Minn deg selv om at dette opplegget ikke er hele livet ditt, selv om det kan føles sånn ut nå.
Sandra synes det er trist at ungdommer har et system hvor noen er mer verdt enn andre på grunn av status.
– Hvis vi ikke hadde hatt et sånt hierarki, så hadde alle kunne blitt kjent med alle.
Hun forteller at hun av og til besøker venner på et sted hvor ABC-systemet ikke finnes. Der kjenner hun seg fri og har det gøy fordi hun kan snakke med hvem som helst om hva som helst.
– Ingen bryr seg om hvilken status jeg har eller hvilke klær jeg går i, og derfor synes jeg det er så deilig og avslappende å være der. Jeg slipper å være redd for at noen skal baksnakke meg om jeg sier noe galt.
Erik forteller at det ikke er lett å tilpasse seg A-gjengens standarder.
– Ikke alle passer inn i sånne grupper, og da er det bedre å finne seg en mindre gjeng med venner. Minn deg selv om at dette opplegget ikke er hele livet ditt, selv om det kan føles sånn ut nå.