Aktivt, forpliktende håp

I høst sluttet jeg å sove. Deler av natta, i hvert fall. Det var ikke noe system i det, noen netter lå jeg og vred meg i timevis før jeg klarte å lirke meg løs fra alle tankene og gi meg over til stillhet og drømmer. Andre netter sluknet jeg raskt, men våknet med et rykk mellom tre og fire, og var halvveis ut av senga før jeg innså at nei, ikke nå, ikke enda en gang. Altfor urolig til å sovne igjen.

Jeg burde ikke ha involvert telefonen min i situasjonen. Men det gjorde jeg. Spurte nettleseren om råd og fikk for mange. De sosiale mediene jeg bruker kom også på banen, særlig Instagram ble ivrig.

Feeden min tettet seg til med tips, jeg burde begynne med avspenning og pusteøvelser, burde kjøpe en dyr dings som kalte seg medisinsk apparat og ville stimulere vagusnerven min (for bedre søvn, bedre mental helse, bedre liv), burde jobbe med mitt indre (vise mer empati med meg selv), burde lytte til havlyder, skoglyder, hvit støy, og hvis det ikke virker, bytt til grønn støy.

Lot jeg meg friste og forlede? Jeg skal innrømme at jeg kjøpte tilgang til en innsovningspodkast som sa den var prisvinnende. Men den dype, melodiøse, oxfordengelske mannsstemmen som snakket usammenhengende med vilje gjorde meg aldeles rasende. Og raseri blir jeg ikke trøtt av.

Det var ikke min uro det startet med, det var verdens.

Jeg klarte ikke å sette opp en skillevegg mellom meg og den, i hodet mitt kvernet krigsbilder, dødsbilder og fraser fra sterke menns iskalde og pompøse taler. Alle varslene om alt som går galt. Klimaet, demokratiet, polarisering. Små og store fellesskap som sprekker.

Sov sov sov, sa jeg til meg selv. Glem det, bare noen timer. Det hjelper ingen at du blir trøtt og skjør. Men samtidig, ekkoet fra en annen krisetid, som har fått fornyet kraft: Du må ikke tåle så inderlig vel. Du må ikke sove.

Temaet for denne utgaven av H magasin er nettopp: uro.

For det er flere enn meg som syns at «oppdrag sinnsro» er vrient i den tiden vi lever i.

Da temaet var satt tenkte jeg at det var en fare for at utgaven ville bli dyster, men etter hvert som tekstene kom inn oppdaget jeg at et annet tema vokste seg fram og tok rollen som uroens motsats. Så enkelt som ro er det ikke. Skal vi komme uroen til livs er det håp vi trenger.

Håpet jeg leser på og mellom linjene i H magasins tekster denne gangen er ikke naivt og drømmende. Det er ikke håpet som passer for de som vil lene seg tilbake i sofaen og vente på at alt skal gå bra, helt av seg selv. Håpet jeg skimter er knyttet til handling. Det er aktivt og realistisk, og fyller den som håper av virketrang. Eller, som den nederlandske historikeren og forfatteren Rutger Bregman skrev i en tekst på den danske medieplattformen Zetland i oktober:

«Håp handler om at det er mulig å gjøre verden til et bedre sted. Det handler ikke om troen på at det uunngåelig skjer.»

Min egen uro er ikke blitt mindre enn den var i høst, men nattesøvnen er bedre. Noe av grunnen er det forpliktende, aktive håpet. Jeg prøver å ha det som drivkraft, både for dagens og nattens gjerninger. Det finnes egentlig ikke så mange alternativer, for den som ikke vil gi seg over til mørke og uro.

Vi må håpe at vi mennesker skal klare å finne veier ut av krisene vi står i, denne gangen også. Og vi må gjøre hva vi kan for å bidra til at det skjer.

Skribent Kacem El Ghazzali uttrykker det et hakk bedre:

God lesing!