Året i hagen
På noen sider i dagboken min står kun dette ordet. Uro, uro, uro, uro, uro, uro. Det som holdt meg fra å gå fra vettet, var ikke det jeg hadde trodd.

“Det kommer til å bli et annerledes år - jeg kjenner det på meg", sa jeg til en venninne noen uker før nyttår. 2023 gikk mot slutten, og 2024 skulle bli et år for endring, et år for solidaritet, et år hvor verdenslederne tok til vettet. Veldig snart ville det snu. Vi kunne jo ikke fortsette som nå.
Så kom januar, og vinteren ble mørk. Enda mørkere enn den pleier. Ute i verden var det bomber, nød og katastrofer, her hjemme var nyhetsbildet fylt av grusomme drap, og det fæle føltes nært.
Fremtidshåpet var svakt og fjernt.
En annen følelse tok håpets plass: en konstant underliggende, murrende uro. En uro som murret i kroppen, i hodet og i hjertet. For alt som hadde skjedd. Og alt som ventet. Alt som kunne skje. Jeg var konstant kvalm, og litt svimmel.
Det kjentes som å leve i to parallelle univers. På skjermen så jeg døde barn, avrevne kropper og sørgende foreldre. Hjemme gikk hverdagen sin gang, jeg dro på jobb, holdt foredrag, skrev bok, handlet inn og lagde middag.
Ute i verden var det bomber, nød og katastrofer, her hjemme var nyhetsbildet fylt av grusomme drap, og det fæle føltes nært.
Jeg ble skremt da jeg gikk innom Oslo City en dag etter jobb, og så en mann bære et barn opp rulletrappen. Hjernen min registrerte det som at barnet var blodig og skadd. Jeg kikket en gang til. Barnet sov.
I løpet av året hadde jeg flere slike surrealistiske episoder. Jeg satt på scenen, og skulle delta i en panelsamtale. «Beklager at jeg er på mobilen», sa jeg til de andre. «Jeg driver bare og sjekker om det blir krig i Libanon i dag». Det ble krig i Libanon uken etter, og slektningene mine måtte flykte. Jeg følte meg hjelpeløs og ubrukelig.
2024 ble et annerledes år. Men ikke på måten jeg håpet. Det som holdt meg fra å gå fra vettet, var heller ikke det jeg hadde trodd.
*
Noen uker inn i det nye året sitter jeg på det kalde gulvet på vaskerommet og fyller små potter med jord. Jeg legger tomat- og chilifrø forsiktig oppå, og ønsker dem liksom lykke til. Uroen er borte i noen få timer. Verdens undergang føles litt lenger unna.
Noen måneder tidligere begynte jeg å planlegge hage, men de siste ukene har alt føltes meningsløst. Aller helst vil jeg krype under dyna, og bli der for alltid. Men jeg går ned i kjelleren, og setter i gang.
Mens jeg holder på med frøene tar jeg meg selv i å glede meg til mars, for da kan jeg begynne å så blomsterfrø. Og jeg skjønner det ikke helt da, men skjønner det nå. Håpet er godt pakket inn i tanken om at om noen uker vil frøene begynne å spire. I mars vil de ha blader. I mai kan de plantes ut - og til sommeren vil de bære blomster og frukter. Da må jo verden holde ut litt til.
Håpet er godt pakket inn i tanken om at om noen uker vil frøene begynne å spire.
*
Noen måneder senere er kjelleren full av planter. Jordbær, chili, tomater, evighetsblomster, erteblomster, blomkarse, georginer, lavendel, ringblomster, urter, solsikker og mer. Jeg prøver meg fram. Noen frø spirer villig, andre skjer det ingenting med uansett hvor mye jeg godsnakker med dem.
«Please voks», bønnfaller jeg dem. Jeg tenker på all tiden, og alle pengene jeg har brukt på frø, og jord, og potter.

Jeg går og tripper i påvente av at det skal bli ordentlig vår. Siste frostnatt kan være helt ute i mai. Såpass har jeg googlet meg til.
Jeg finner en egen ro i rutinene. Vanne, prikle, godsnakke, sørge for at vekstlysene er i orden. Bære plantene - blant annet mange tomatplanter i 20-litersbøtter, for jeg har lest at de trenger masse jord - opp den lille trappen fra kjelleren og ut på plenen – og inn igjen - slik at de skal bli herdet.
Inni meg er det et sinne. «Et vulkansk sinne», som en av mine favorittforfattere Mona Eltahawy kaller det i en oppdatering på Instagram. «Og en sorg så dyp, at jeg ikke vet hvor jeg skal legge den».
Jeg legger sorgen i plantene. Jeg kjemper mot meningsløsheten, og innimellom er det å så et frø, vanne, vente og se det spire, det eneste som føles meningsfullt.
Jeg prøver å skrive noe klokt om krigen i Gaza, og om uroen i Midtøsten. Jeg får det ikke helt til. Rundt kvinnedagen skriver jeg om farmoren min, som døde året før. Jeg skriver i Aftenposten at jeg er glad hun slipper å oppleve dette. Samtidig sørger jeg over at en slik tanke i det hele tatt er nødvendig.
Jeg kjemper mot meningsløsheten, og innimellom er det å så et frø, vanne, vente og se det spire, det eneste som føles meningsfullt.
*
Rundt 17. mai kan jeg endelig så engblomster ute. Jeg prøver å spre frøene godt ut, vanner ofte, og venter i spenning på at noe skal skje.
Uken etter drar jeg fortvilet til blomsterbutikken, og spør om råd.
«Det skjer jo ingenting - har jeg gjort helt feil?», spør jeg hun som jobber der. Hun er sympatisk og sier at jeg bare må komme tilbake med posen hvis det er noe feil med den. Når jeg innrømmer at det bare har gått en uke, ler hun hjertelig og ber meg om å smøre meg med litt mer tålmodighet.
Sent i juni sitter jeg på knærne i hagen. Jeg kikker konsentrert på den siste blomsten som har dukket opp i blomsterengen min. Hver dag den siste uken har jeg våknet til en ny blomst, en ny farge i blomsterengen – og i bedet jeg har gravd opp de siste månedene.
«Hei på deg, lille blomst», sier jeg og er begeistret over at det faktisk blir liv her.
Jeg har vært mye i hagen de siste ukene. Luket. Gravd. Sådd. Plantet ut. Gjødslet. Jeg har satt poteter, og luket enda litt mer.
Samtidig har ordet «uro» gått igjen i dagboken min. En følelse av at ingenting betyr noe. Det er jo noen mektige ledere som styrer spillet, og de tjener på krig, kaos og galskap.
«Hei på deg, lille blomst», sier jeg og er begeistret over at det faktisk blir liv her.
Jeg prøver å puste dypt, men innimellom føles det som om uroen har tatt et grep med en mørk klo rundt hjertet og lungene, og nekter å slippe taket. Uroen er berettiget, den må føles på, for verden er tross alt mørkere nå enn på lenge.
Uro. På noen sider i dagboken min står kun dette ordet. Uro, uro, uro, uro, uro, uro. Om og om igjen. Det er på de dagene jeg ikke finner noen andre ord. De dagene kvalmen er sterkest og hjertet strammest, og pulsen høyest. Og midt i all denne uroen, midt i alt det vonde, skal jeg gå videre som vanlig. Men ingenting av dette er vanlig.
I hagen finner jeg en form for ro, og en følelse av kontroll. Jeg kan ikke styre det som skjer i verden. Men jeg kan luke. Skape orden. Jeg kan bidra til å skape liv og skjønnhet.
Jeg kan ikke stoppe alt det meningsløse og mørke, men jeg kan, om enn for noen få timer om gangen, oppleve å gjøre noe meningsfullt. Noe som er større enn alle ordene jeg skriver. Noe som gir tilbake til naturen, til biene, insektene og sommerfuglene.
Uro. På noen sider i dagboken min står kun dette ordet. Uro, uro, uro, uro, uro, uro.
Det er en enorm trøst i at alt dette vil forbli. Naturen vil finne en vei, lenge etter at vi er borte.
Jeg vet det ikke der jeg sitter og snakker med blomstene og biene og meitemarkene og marihønene i juni. Men de neste månedene blir hagen til mer enn et fristed hvor jeg kan bruke hendene og la tankene fly av gårde.
Den blir et sted jeg kan forvalte en arv, som jeg hadde glemt var min.
*
Sommeren er på hell. September er varm og mild. Noen av plantene får en ekstra vekstsesong, rosene kommer tilbake og vinteren føles langt unna. Men det tar ikke lang tid før oktober gjør sitt inntog, og høststormen får solsikken min til å knekke tvers over.
Samtidig setter mange av mine nærmeste slektninger i Libanon på flukt. Landsbyen sør i landet der besteforeldrene mine bodde nesten hele sitt liv blir en spøkelsesby. Jeg hører rykter om at huset til besteforeldrene mine er jevnet med jorden. Jeg lurer på hvordan det går med hagen de dyrket så samvittighetsfullt så lenge jeg kan huske.

Da jeg vokste opp møtte jeg besteforeldrene mine en gang i året. Hvis jeg var heldig. De bodde i en liten landsby, omgitt av åkere, olivenlunder og hager. Besteforeldrene mine dyrket flere typer frukt og grønnsaker. Olivenlunden ga dem olje til hele vinteren og våren, og innimellom noe de kunne selge. Det var blomster som duftet godt i skumringen, jasminblomster og gardenia. Jeg husker ikke hvordan de lukter.
Allerede er det fem år siden sist jeg var der.
Hagen var et sted jeg ikke hadde tilgang til som barn - frykten for slanger og skorpioner for stor. Jeg holdt meg som regel unna.
Jeg var først og fremst irritert over at vanningen og kveldsbønnen kom i veien for å få med besteforeldrene mine med på noe som helst om ettermiddagen.
Derfor må jeg le når jeg tenker på at jeg i løpet av året har kjørt fra Oslo til Tjølling nesten ens ærend for å vanne.
Jeg kan ikke stoppe alt det meningsløse og mørke, men jeg kan, om enn for noen få timer om gangen, oppleve å gjøre noe meningsfullt.
Mens jeg vannet i skumringen for noen uker siden, traff duften meg. Minnene fosset frem. Varm, våt jord lukter det samme, enten den er i Norge eller i Libanon.
Både jeg og farmoren min har hatt hendene i jorden, spadd med målrettede tak, og kjent svetten samle seg i nakken, under et lite sjal som skal beskytte hodet mot den stekende solen.
*
De siste ukene har denne forbindelsen blitt stadig viktigere for meg. Da farmor ble borte mistet jeg min siste gjenlevende besteforelder. Men mer enn det gikk tapt. Det var som om en viktig del av min forbindelse til henne, til Libanon, til landsbyen ble borte. Nå visker krigen bort restene av forbindelsen.
Jeg tenker på dette, mens jeg gjør hagen klar for høsten og vinteren. Jeg graver opp georginene, som skal overvintre inne, og tenker på farmor.
Varm, våt jord lukter det samme, enten den er i Norge eller i Libanon.
Jeg luker og tenker på henne. Hvordan vil det være å besøke huset i landsbyen nå som hun er borte? Hvem tar egentlig vare på olivenlunden nå? Hvordan vil det føles å dra tilbake, når det som knytter meg til barndommens minner er borte?
Jeg tenker på henne mens jeg setter rødløk og hvitløk der tomatene stod, og funderer over hva jeg skal gjøre bedre neste sesong.
Jeg undrer meg også over om farmor følte på den samme roen som meg mens hun arbeidet i hagen.
Eller var det bare arbeid og slit?
Følte hun på den samme spenningen hver gang en ny blomst sprang ut eller frukter ble modne og smakte bedre enn hun husket fra året før? Fant hun den samme meningen i det som jeg gjør på den andre siden av kloden? Meningen i å skape noe, bidra til liv, selv når verden er mørk?
Bestemor var troende. Hun takket gud og trodde at det lå en større mening bak alt. For meg, som sluttet å tro for mange år siden, ligger meningen i å skape noe på egen hånd.
*
Hagen har blitt som et lite ritual for meg – en ikke-religiøs bønn som jorder meg.
Jeg sår. «Tenk at dette blir til liv».
Jeg prikler. «Selv naturen trenger rom for å vokse».
Jeg planter ut. «De herdigste overlever dette også».
Jeg gjødsler. «Alle trenger næring for å vokse seg store og sterke».
Jeg luker. «Dette arbeidet tar aldri slutt».
Jeg høster. «Takk- tenk å være så privilegert.».
Jeg sår. «Tenk at dette blir til liv».
Jeg blir skitten på hendene, sliten i kroppen. Og står opp stadig oftere og er takknemlig for å i det hele tatt få oppleve dette.
Her slipper ikke uroen inn.
Med hagen kommer også respekten for naturen. Ugresset kommer tilbake, elgen spiser eplene, rådyrene klarer ikke å la rosene være i fred. Man kan ikke vinne mot dem. Perfeksjon er uoppnåelig. Det viktigste er prosessen.
*
Året går mot slutten. Hagen er stengt for sesongen. Frøene jeg har sanket er sortert og tørket. Om ti uker kan jeg så de første frøene.
Jeg har bare ett ønske for det nye året: Jeg håper jeg får oppleve nok en sommer i hagen.
Samtidig finner jeg en trøst i at naturen går sin gang, den lever videre, med eller uten meg.
På vei hjem fra jobb en dag, plinger det på mobilen. Det har nettopp blitt våpenhvile i Libanon. Pappa har sendt meg en video på Whatsapp.
Jeg har bare ett ønske for det nye året: Jeg håper jeg får oppleve nok en sommer i hagen.
Jeg kjenner igjen huset til besteforeldrene mine med en gang, og kikker nøye på videoen som viser gangveien mot det skadde huset. Det er ikke jevnet med jorden. Det er en lang gangvei, og mens jeg kikker på knuste vinduer, avrevne dører, muren mot nabohuset som har rast – legger jeg merke til noe jeg ikke hadde trodd jeg skulle se midt i ødeleggelsene.
Der, innenfor hagemuren står et tre fullt av modne sitroner. Mine besteforeldres sitroner. Som står der stødig, til tross for kaoset rundt det – og til tross for at de som sådde, vannet og pleide det, for lengst er borte.
I januar trodde jeg at håp smaker chili. Nå vet jeg at håpet er en gul sitron.
