Blokkfløyte er lyden av satan. Svinekjøtt dreper sjalusi.

Jeg har en rød bok som jeg kaller for «Organiserte vitser». Det er absolutt ingenting organisert med de vitsene. Selve boken stjal jeg fra Fagforbundet, min forrige arbeidsgiver. Her skriver jeg alle mine tanker og utanker. Ikke akkurat en bok jeg ville ha lest høyt til noen, med mindre jeg absolutt ønsker å ødelegge alle broene med folk, og det ønsker jeg ikke. Jeg har omtrent to-tre broer igjen, og dem vil jeg beholde.

Da H magasin utfordret meg til å dele noen historier fra boka, håndplukket jeg noen om tro og overtro. Mitt håp er at de vil få deg til å le, men også gi deg et lite innblikk i livet sett med arabiske øyne.

Jeg spurte om hun hadde klart å slakte meg på samme måte som profeten Ibrahim var klar til å slakte sin sønn Ismail, etter Guds ordre.

Da jeg ble født i 1987, i et land befolket av sterkt troende og religiøse mennesker, nemlig Jemen, var det naturlig for min far å kalle meg for Mohammed. Far var en religiøs og praktiserende mann, og et av de mest religiøse menneskene jeg har møtt. Han motarbeidet kommunistene i Jemen da han var ung og meldte seg inn i politikken, han ble en del av Islah-partiet, som var inspirert av Det muslimske brorskapet. Med andre ord, en konservativ linje som ikke ligner grisen.

Mor er også veldig religiøs og praktiserer alle delene ved islam. Jeg prøvde å teste henne en gang. Jeg spurte om hun hadde klart å slakte meg på samme måte som profeten Ibrahim var klar til å slakte sin sønn Ismail, etter Guds ordre.

Det gikk mindre enn et sekund før hun sa «Ordre er ordre! Hvorfor tror du jeg har fått meg høreapparat? Kniven er slipt for lengst!»

Så ja, mor er religiøs, er det jeg prøver å si.

Klart har dette farget min oppvekst og virkelighetsoppfatning på mange måter. For eksempel så trodde jeg at bursdagsfester var en europeisk oppfinnelse som hadde ett mål, og det var å fjerne folks fokus fra Allah.

Hvis du hører på musikk vil Allah helle flytende bly i ørene dine under dommedag.

Jeg har i senere tid reflektert over ting jeg trodde på, men som samfunnet utenfor vårt miljø mente var ren overtro. Jeg brukte noen år på det, og nå skal du «høre», kjære leser. Tro og overtro er kanskje ett og samme fenomen for noen, men for de som lever sin tro, blir troen selve sannheten, og kanskje til og med veien til vitenskap.

Tro er når du er så sikker på en stor allmektig skaper at du gir halve lønna til menigheten. Tro er når du er sikker på at 72 jomfruer venter på deg, bare et tastetrykk unna!

Tro fikk min mor til å si ting som «Hvis du hører på musikk, vil Allah helle flytende bly i ørene dine under dommedag. Var det syltetøy eller Nugatti du ville ha til matpakken?»

Til hennes forsvar, hun trodde hun gjorde noe riktig.

Vi hørte aldri på musikk. Jeg vokste opp i Saudi-Arabia på begynnelsen av 90-tallet, og spilte du musikk der på den tiden, kunne du risikere å bli fengslet av moralpolitiet. Det var da jeg og familien flyktet til Norge at våre ører ble utfordret.

Min aller første skoletime var en musikktime. Læreren går mot pulten min og rekker fram det som viste seg å være starten på helvete: en blokkfløyte!

Jeg snakket ikke norsk og forsøkte å forklare med at jeg er muslim og kunne derfor ikke spille på blokkfløyten. Hun ble opprørt og skjønte absolutt ingenting av hvorfor muslimer ikke kunne spille på blokkfløyter, fordi «jeg har vært i Tyrkia, og der spilte alle musikk!». Etter mange kleine minutter ba hun meg sitte bakerst i klasserommet, deretter samlet hun resten av klassen i en halvsirkel, før barna begynte å spille på sine blokkfløyter.

Læreren går mot pulten min og rekker fram det som viste seg å være starten på helvete: en blokkfløyte!

Der satt jeg og var vitne til alle slags toner, og alt jeg tenkte på var at jeg heller ville ha flytende bly i ørene mine enn å høre på disse ubegavede barna. Det var ikke akkurat en myk start på Aspervika skole.

Resten av timen satt jeg med pekefingrene trykt langt inn i ørene mine, mens jeg leste Koranen for meg selv. Det er jo ikke rart at barnevernet ble innblandet dagen etterpå.

Barnevernet kom hjem til oss, ikke akkurat tomhendt. De kom med blokkfløyten i hånden, som de plasserte på spisebordet, før de forklarte så godt de kunne at det er normalt at alle barn i Norge lærer å spille musikk.

At musikk var bra for utviklingen av hjernen, var ikke akkurat noe foreldrene mine kjøpte. Far forklarte at blokkfløyter anses som lyden av Satan, og at han ikke ville risikere å få sønnen sin til helvete. Barnevernansatte nikket høflig og sa seg enig i at blokkfløyter var lyden av Satan, men de krevde likevel at jeg skulle aktiviseres, på lik linje med andre barn.

Kort forklart: Foreldrene mine fikk viljen sin. Jeg slapp musikktimene, mot at jeg utførte en annen aktivitet i helgene. Dette fikk foreldrene mine velge sjøl, så lenge det var noe gøy.

Det endte opp med at jeg, som tiåring, måtte bruke helgene på koranlesing og misjonsarbeid, fordi far syntes dette var noe barnevernet også ville kalt for gøy.

Hver helg reiste jeg sammen med 50- og 60-åringer fra by til by, rundt omkring i Norge. Dør etter dør ble banket på. Vi drev med raseprofilering, uten at vi skjønte det sjøl. Så fort vi så en «utlending» antok vi at han var muslim og gikk bort for å forskynne det gode budskap.

Da jeg kom tilbake på skolen på mandagene, var læreren svært ivrig på å finne ut om jeg hadde blitt aktivisert.

«Ja vel, Mohammed. Hva har du gjort i helgen?» pleide hun å si.

Og hver mandag måtte jeg dikte opp en historie til henne. En gang fortalte jeg at jeg hadde reist til Kristiansand, uten å nevne at jeg deltok i misjonsarbeid.

Hun ble engasjert! «Ååå, så spennende! Var du i dyreparken?».

Og jeg bare «ja, ja!»

Hun fortsatte med gravejournalistikken sin og spurte hva slags dyr jeg hadde sett.

Noen vil si at det ikke er forskjell mellom tro og overtro, eller at grensene mellom tro og overtro er like tåkete som en skummel novembermorgen i Sandnes. Dette er jeg uenig i.

Den var vanskelig, for jeg hadde aldri vært der, men jeg svarte at jeg så løver, for det er selvfølgelig noe alle dyreparker har, tenkte jeg.

Det var det dummeste jeg kunne si. Dyreparken hadde ikke løver på dette tidspunktet, lærte jeg. Faktisk fikk de ikke løver før i 2005!

Og slik ble barnevernet koblet inn igjen. De kom hjem til oss dagen etter, og de kom ikke akkurat tomhendt. De hadde med seg en løvebamse i hånden.

Poenget mitt er at troen kan ses på som en veiviser gjennom livets mystiske landskap, en måte å forstå verden på, noe som gir mening i en tilsynelatende meningsløs realitet.

Noen vil si at det ikke er forskjell mellom tro og overtro, eller at grensene mellom tro og overtro er like tåkete som en skummel novembermorgen i Sandnes. Dette er jeg uenig i.

Overtro virker som en ufarlig fornøyelse. De som er overtroiske gjør ting som å banke i bordet, de krysser fingre, de drysser salt over skulderen hver gang de søler maten sin, fordi de heller vil skitne til gulvet enn å risikere at Djevelen kommer på besøk. Og noen, som folk i Japan, nekter å klippe sine negler på nattestid – for hvis de gjør det, vil det bringe ulykke eller død.

Hvorfor? Fordi Djevelen åpenbart ikke har noe bedre å gjøre enn å vente på at asiater skal fikle med neglene, så fort himmelen blir svart.

Dette er ingen overdrivelse, alt dette gjør mennesker i håp om å unngå uhell.

Svinekjøtt for oss er som Bibelen for ateister.

Likevel er overtro mye mer uskyldig enn tro på religioner som kristendom, islam eller jødedom.

Konklusjonen min er: Tro får deg til å bygge katedraler, mens overtro får deg over på en kyllingdans fordi du åpnet paraplyen inne i stua, og dermed risikerer å forstyrre de gode åndene og bringe ulykke til alle rundt deg.

Et annet eksempel på overtro er muslimers syn på svinekjøtt. Svinekjøtt for oss er som Bibelen for ateister. Det er faktisk større sjanse for at du får en fisk til å bruke fallskjerm, enn at du får en muslim til å digge ribbe.

Min far sa en gang «Hvis du spiser svinekjøtt, vil du ødelegge den delen av hjernen som gjør deg sjalu. Derfor ser du menn som ser på sine damer danse med andre menn uten at det plager dem. De smiler og ler! Du vil ikke være der!»

Sju baconpølser senere var jeg fortsatt like sjalu.

Jeg var et lite barn, men i mange år trodde jeg på denne teorien, som mange av dere lesere ville avfeid som ren overtro. I Jemen, hvor jeg ble født, er sjalusi nemlig en god egenskap å ha. Det indikerer at du bryr deg.

Der er det en oppfatning av at du som gutt eller mann bør og skal være sjalu på vegne av din søster, mor eller kone. Er du av den typen som ikke blir sjalu, ja da har du ekstrem mangel på moral.

I Norge, derimot, ser vi på sjalusi som en ulempe som lett kan bikke over til det som norske myndigheter forsøker å forebygge: sosial kontroll.

Jeg tror sjalusi er iboende greier som vi ikke kan styre så lett, men hva vet vel jeg. Det står ikke akkurat David Attenborough på pannen min.

I ungdomstiden forelsket jeg meg i en deilig blond dame med fregner, hun var eksotisk for mine ørkenvante øyne. Lite visste jeg at hun likte å danse i helgene. Hun danset ofte med gutter som var mye høyere enn meg (i passet mitt står det at jeg er 1,70). Jenta danset som en Duracell.

Følelsene jeg kjente på var nye og uvante. Helg etter helg vekket hun sjalusien i meg såpass mye at jeg til slutt valgte å gå ut av nattklubben og til nærmeste kiosk, i håp om å finne baconpølser.

Jeg måtte få slutt på den onde sirkelen som jeg befant meg i, koste hva det koste vil, insha'allah.

Sju baconpølser senere var jeg fortsatt like sjalu. Jeg var en ynkelig gutt med ketsjup, sennep og kvalme over hele meg.

Dagen etter satt jeg foran middagsbordet hjemme hos mine foreldre. Mor hadde laget zurbian, en indiskinspirert rett fra Jemen som inneholdt alt annet enn det broren min drev og maste om.

«Hvorfor lukter det pølser? Er det bare jeg, eller er det lukt av pølser?»

Luktesansen til Basefer-familien virket på sitt beste! Rene svinedetektoren!

Da alle var ferdige, spurte mor hvorfor jeg ikke rørte maten.

«Zurbian er din favorittrett.» sa hun, og hun hadde rett. Men de syv baconpølsene okkuperte fortsatt magesekken min.

Hvorfor lukter det pølser? Er det bare jeg, eller er det lukt av pølser?

Før jeg dro ut av huset brukte jeg anledningen til å stille spørsmål rundt fars teori på svinekjøttet.

«Jeg tror ikke svinekjøtt dreper sjalusi» sa jeg.

Han ble overrasket. Han stirret lenge på meg før han spurte om hvordan jeg i himmelens navn kunne være så sikker på min sak. Det skulle han likt å vite.

Mennesker tror på alt mellom himmel og jord, og noen tror ikke engang på sin egen eksistens.

Enkelte ganger er virkelighetsoppfatninger svært vanskelig å endre.

Jeg husker en ramadankveld på begynnelsen av 2000-tallet i Stavanger. Vi var i moskeen, som hadde en spørretime hvor alle kunne stille spørsmål til imam Ali. En etter en reiser seg opp og spør om det ene etter det andre. Det var ikke så mange som fulgte med. Folk så på klokkene sine, spilte Snake på Nokia-telefonen, noen brukte anledningen til å sove. Plutselig stod en mann opp.

«Salam alaikom, mine brødre! Jeg har IKKE et spørsmål!»

Plutselig våknet alle opp. Det som kom ut av kjeften hans endret hele stemningen i rommet.

«Jeg drikker Pepsi. Du drikker Pepsi. Han drikker Pepsi. Alle drikker Pepsi!» ropte han høyt.

Imam Ali avbrøt ham. «Hva er poenget ditt? Pepsi er halal!»

(Halal betyr kort sagt «tillatt».)

Personen var ikke enig og insisterte på at vi som muslimer måtte passe oss, fordi Pepsi stod for «Pay Every Penny, Save Israel!».

Så fort han sa det, begynte alle ansikter i rommet å ligne på maleriet Skrik. De som hadde Pepsi med seg skyndte seg til kjøkkenet for å tømme flaskene sine. Noen kjente på så mye skam at de brukte Zalo for å skylle munnen.

Nyhetene om Pepsi spredte seg i miljøet som ild i tørt gress, og ingen spurte om informasjonen stemte eller ei.

Hva skjedde med Pepsi-varsleren? Han ble til valgt inn til styret i moskéen.