Bryllupsnatta
For å overleve dette må jeg blø.
Vi sitter i baksetet av en bil på vei til Gardermoen. Det er midt på natta, og bekmørkt ute. Det er godt at mørket skjuler oss. «Zahra» må for enhver pris ikke bli sett. Hun klarte å snike seg ut av huset uten at familien merket det, nå gjelder det å komme seg usett ut av nabolaget.
Ut av byen. Ut av landet.
Dekkhistorien er klar hvis hun skulle trenge den.
Zahra og jeg som skriver denne teksten har mye til felles. Vi er cirka like gamle. Vi ser på samme tvserier og hører på samme musikk. Og vi skal begge snart gifte oss.
Hos meg bobler det av bryllupsglede, men hos Zahra er det også mye frykt.
Det eneste som kan gi henne en skjør trygghet er en lege i Paris.
Mannen som kalles jomfrulegen.
EN DESPERAT LØSNING
Det verste Zahra kan si er at hun ikke er jomfru.
– Jeg har vært helt desperat etter å finne en løsning. Jeg må overbevise både min fremtidige ektemann og svigerfamilien hans om at jeg er «urørt» at jeg er ren. Hvis ikke, er livet mitt ødelagt.
Zahra kommer fra en streng muslimsk familie, der kodeksen er at kvinner kun skal ha sex med ektemannen sin. For menn er det annerledes. De kan, ifølge Zahra, ligge med så mange de vil uten at noen bryr seg. Konsekvensene for kvinner som har hatt sex før ekteskapet kan være fatale.
– Hvis en kvinne ikke er jomfru, eller er det, men ikke kan bevise det, så kan de i verste fall bli drept. Jeg vet om kvinner i hjemlandet mitt som har blitt myrdet.
Innenfor kulturen i Zahras hjemland, og i flere andre land i Midtøsten, finnes det også andre straffer for en kvinne som ikke kan bevise at hun er «urørt». Ektemannen kan bestemme at han ikke vil ha henne – da blir hun mest sannsynlig boende hjemme hos foreldrene sine resten av livet og får aldri noen sjanse til et nytt ekteskap.
Eller, ektemannen kan bestemme seg for at han vil ha den urene kvinnen likevel.
– Men da har han rett til å behandle deg som en slave, uten noen form for respekt, sier Zahra.
Det opprører meg veldig at det er så dobbeltmoralsk.
ET BLODIG LAKEN
Zahra er ikke jomfru. Hun ble stormende forelsket i en hun trodde hun skulle dele livet med, men som likevel ikke var den rette. De hadde sex.
– Som jeg angrer. Som jeg skammer meg. Det kan potensielt ha ødelagt livet mitt.
Mannen Zahra skal gifte seg med kjenner hun ikke. Det er et arrangert ekteskap. Med en klar forventning om at hun er jomfru.
Dette må hun bevise med å blø under samleie på bryllupsnatta.
Noen kvinner må vise et blodig laken til svigerforeldrene sine som bevis. Zahra er usikker på om hun må det eller ikke, men at hun må blø, det vet hun.
– Jeg er livredd for at det ikke skal komme blod, og jeg ble så letta og glad da jeg fant ut at det er en lege i Paris som kan sy sammen jomfruhinnen igjen. Da har jeg større sjanse for å blø. Det kan være redningen min.
Den såkalte jomfrulegen, Dr. Marc Abecassis, fant Zahra ved et googlesøk. At hun skulle be noen jenter i sitt miljø om råd er utenkelig. Det er altfor farlig å si dette høyt til noen.
Den eneste hun kan stole på er seg selv.
Ved gaten til flyet til Paris står strigla forretningsmenn i mørke dresser, forelska par, venninner på Zahras alder som snakker om den deilige maten de skal spise og all vinen de skal drikke.
For Zahra er ferden til Paris hverken business eller pleasure, men en risiko. Hun er strengt kontrollert av familien, og hun har et vindu på bare noen få timer hun kan være borte hjemmefra hver dag. Det er derfor ingen rom for flyforsinkelser eller andre uforutsette hendelser i dag. Alt må gå etter planen.
JOMFRULEGEN
Flyet lander presist i Paris, og hun haster videre i taxi, forbi romantiske fortauskafeer og ferske croissanter. Og der, ved en ganske så alminnelig dør, i en gate som en gang var hovedpulsåren til den franske revolusjonen, er hun framme.
Zahra ringer på hos Dr. Abecassis.
– Jeg er så nervøs nå, men samtidig føler jeg meg modig som gjør dette.
Dr. Marc Abecassis er en fransk plastisk intimkirurg, og tilfeldighetene skulle ha det til at nettopp han skulle bli en av de første i verden til å utvikle jomfruhinneoperasjoner.
– Det var en stor sak i Frankrike da en muslimsk mann saksøkte kona si fordi hun ikke var jomfru. Han mente at ekteskapet derfor var å anse som et stort svik.
Saken Dr. Abecassis henviser til utspilte seg i 2008, i den nordfranske byen Lille. Ektemannen som saksøkte sin kone, gjorde det etter å ha oppdaget at det ikke var noen blodflekker på lakenet etter bryllupsnatta i 2006. Senere skulle kona innrømme at hun hadde hatt samleie før ekteskapet.
Det oppsiktsvekkende med saken var at dommeren i rettssaken innfridde mannens ønske om annullering, siden kona hans hadde løyet om å være jomfru. Dette skapte furore i det franske samfunnet, og dommen ble reversert.
– Mange av journalistene som dekket saken intervjuet meg, fordi jeg er intimkirurg med kunnskap om disse prosessene. Og pasientene, hovedsakelig muslim ske kvinner, strømmet deretter til klinikken. Behovet for denne type operasjon var, og er, stort.
De siste årene har Dr. Abecassis operert tusenvis av kvinner som frykter at de ikke skal blø på bryllups natten. I dag er det Zahras tur.
LIV, DØD OG ETIKK
Dr. Abecassis er varm og imøtekommende mot Zahra. – Jeg har operert så mange kvinner fra hele verden. Noen som har hatt sex før ekteskapet, og andre som har mistet jomfrudommen sin ved et uhell. Operasjonen kan ikke 100 % garantere blødning, men det øker sjansene betraktelig.
Dr. Abecassis ́ prosedyre er å klippe ytterst i kvinnens vaginalring for deretter å sy dette såret igjen med flere sting, som gjør at det vil være en motstand for den som penetrerer. Det vil da mest sannsynlig blø når penetreringen er fullført. Samleie etter inngrepet er svært smertefullt for kvinnen, men målet er at hun skal overleve bryllupsnatta.
– Jeg vet at det noen ganger kan være snakk om liv eller død for kvinnene som kommer hit, så jeg gjør alt jeg kan for at de skal blø, sier Dr. Abecassis.
I det medisinske miljøet er meningene delte om jomfrulegens inngrep. Lege og forfatter Nina Broch mann mener det er uetisk.
– Han konstruerer en så trang skjede at penis må sprenge seg vei inn, og så får man bare krysse fingrene for at riftene blir så store at hun blør akseptable mengder. Det er litt som den kulturelle tradisjonen med omskjæring der man syr igjen de ytre kjønnsleppene. Volvat drev med dette til godt ut på 2000-tallet inntil Rådet for Legeetikk konkluderte med at det var uetisk.
Dr. Abecassis er klar over kritikken, men mener han gjør det beste for sine pasienter.
– Noen har andre oppfattelser av denne type operasjon, men jeg mener at de som er negative til dette aldri har møtt disse kvinnene, og at de uttaler seg basert på fordommer fremfor hva som er det viktigste for pasientene.
Zahra har ventet lenge på dette øyeblikket. Hun har spart penger til operasjonen siden hun ble lovet bort. Det er ikke billig, inngrepet koster 25 000 kroner.
Operasjonslyset slås på, og stingene sys. Selve operasjonen er over på en liten halvtime.
– Fy søren så vondt. Dette er intenst smertefullt.
Men selv om smerten vises i Zahras ansikt, er lettelsen enda tydeligere. Nå er det gjort.
Hun kommer seg raskt inn i taxi igjen, og kjører til bake til Charles de Gaulle.
Forbi de samme romantiske fortauskafeene, og de ikke lengre fullt så ferske croissantene.
Verden ser lik ut, men samtidig ikke. Hun er jomfru igjen. Kanskje hun vil blø.
Kanskje hun vil overleve bryllupsnatta.
UFRI I ET FRITT LAND
Zahra kommer fra et land i Midtøsten, men hun er godt integrert i det norske samfunnet. Hun snakker norsk og er dyktig i jobben sin. Hun klarer seg selv. Da vi blir kjent med hverandre bor hun hjemme hos foreldrene sine, og det vil hun gjøre helt til hun er gift. Etterpå er det mannen som overtar kontrollen over henne.
– Å komme til Norge var som å komme til paradis. Men det er også en rar følelse. Jeg kjenner meg ufri i et fritt land.
Zahras foreldre bestemmer hvem hun skal gifte seg med, hvor lenge hun kan være utenfor husets fire vegger og hvem hun kan ha som venner. Miljøet har strenge regler for kvinner.
Jeg må gjøre alt jeg kan for å hjelpe meg selv, for ingen andre gjør det.
Og jo mer innblikk jeg får, jo mer imponert blir jeg over hvordan Zahra klarer å finne løsninger på de vanskeligste problemstillinger.
– Jeg må gjøre alt jeg kan for å hjelpe meg selv, for ingen andre gjør det.
Hun undersøkte om det fantes andre løsninger enn operasjon. Hvis hun laget et sår et annet sted på kroppen, kunne hun kanskje brukt blod derfra på lakenet på bryllupsnatta?
Det går også an å kjøpe ampuller med noe som ligner på blod, som er laget til å putte inn i underlivet og som skal sprekke når de blir utsatt for støt. Og enkelte svigerfamilier og ektemenn godkjenner et såkalt «jomfrusertifikat», som et lite knippe norske leger skriver ut etter å ha utført en «jomfrusjekk».
Det skulle vise seg at det var bra at Zahra ikke gikk for noen av disse løsningene.
BRYLLUPSFORBEREDELSER
Sommer blir til høst, vinter blir til vår. Vi forbereder oss begge til den store dagen.
Skredderen min syr de siste stingene på brudekjolen så den sitter som den skal. Zahra sjekker om hennes sting har grodd.
Jeg skriver tale til min fremtidige ektemann, lurer på hva slags sko jeg skal ha, og plukker blomster til vielsen. Zahra gjør sitt antrekk klart, hun lager meny sammen med familien, ordner ting til huset hun og hennes fremtidige ektemann skal bo i.
Og: Hun ringer politiet og ber dem være standby hvis noe skulle gå galt på bryllupsnatta.
De forstår situasjonen, og sier de bare er et taste trykk unna hvis noe skulle gå galt.
Vi fikser begge neglene våre.
Ganske tett opp mot bryllupet får Zahra beskjeden hun har fryktet.
Svigerfamilien har bestemt at bryllupet skal være i hjemlandet deres.
Der forsvant det norske sikkerhetsnettet.
– I hjemlandet mitt er det ingen som bryr seg om jenter. Tvert imot, hvis jeg ikke blør er det helt innafor å drepe meg. Det handler om familiens ære.
BRYLLUPSNATTA
Hjemlandet er varmt og gyllent. Ikke like grønt som Norge. Det lukter slik hun husker det, lydene er de samme, men det ser litt annerledes ut. Hun har ikke vært her siden hun var liten.
Det er rart å være tilbake.
Hvis jeg ikke blør er det helt innafor å drepe meg. Det handler om familiens ære.
De gifter seg. Hun svarer ja til å leve resten av livet med den fremmede mannen som står foran henne. Bryllupsmiddagen husker Zahra svært lite av. Var det taler? Hvordan smakte maten, alle de tradisjonelle rettene som hun egentlig elsker? Hva slags gaver fikk de?
Frykten for natten tok overhånd.
Før samleie blir hun grundig sjekket av ektemannen. Han kjenner tydeligvis trikset om å kutte seg et sted på kroppen. Hun blir anspent. Redd.
Han har sex med henne. Det gjør intenst vondt. Hun ber ham stoppe. Han gjør det motsatte. Har sex med henne enda hardere. Det hun beskriver er brutalt.
Smertene er grusomme.
Hun sovner til blodet som strømmer nedover lårene hennes.
Hun har bevist at hun er jomfru.
Hun har overlevd.
KJÆRLIGHETEN
Alt dette forteller hun meg når vi møtes igjen i Norge, på en fortauskafé med kaffe og croissanter, som hun faktisk har tid til å spise. Vi har ring på fingeren begge to.
Zahra er preget av det hun har opplevd.
– Det var en dårlig start på et liv sammen. Jeg ville bare ha kjærlighet. Det som skjedde var ikke kjærlighet.
Hun forteller opprørt, men med rolig stemme, om at hun synes det er så urettferdig måten kvinner blir behandlet på.
– Vi vil ha, vi trenger kjærlighet. Vi trenger gode ord, omsorg, kjærtegn, kos. Jeg skjønner ikke hvorfor de skal nekte oss det. For det jeg opplever er det motsatte - strenge krav, makt, vold, vonde ord. Det gjør noe med meg.
Ekteskapet så langt er ikke lykkelig, sier hun. Selv om Zahra ble godkjent som jomfru, både av ektemann og av svigerfamilien, har bryllupsnatta satt sine spor.
Hun liker ikke mannen sin.
– Men jeg må få det til å fungere, jeg har ikke noe annet valg.
På en annen side har livet sine oppsider. Endelig kunne hun flytte fra foreldrene sine.
Hun har mer frihet. Det går bra på jobben. Hun kan velge vennene sine selv.
De snakker om å få barn.
– Jeg har lyst på barn, noen å gi kjærligheten min til.
Men, tenker hun, hva om hun får en datter?
– Jeg vil aldri at hun skal måtte gå gjennom det jeg har opplevd.
Og hvis hun får en gutt:
– Han må aldri gjøre noe sånt mot en kvinne.
Og til slutt, hva hvis hun og mannen ikke blir gravide?
– Det vil være en stor skam for meg som kvinne hvis jeg ikke klarer å gi ham barn.
DET FINNES INGEN JOMFRUHINNE
Jeg blir sittende for meg selv etterpå. Kaffen er for lengst kald. Lufta også.
Croissanten halvspist.
Tenk at et menneske må gå gjennom alt dette fordi det lever en tro på at det finnes noe som heter en jomfruhinne. Om en kvinne blør eller ikke under samleie første gang er som russisk rulett. Noen gjør det. Andre ikke.
Dr. Abecassis mener han redder liv med jomfruhinneoperasjonene sine.
– Jeg ser på dette som et humanistisk prosjekt fordi det bidrar til at kvinner kan leve med verdighet, ro og en gjenopprettet selvtillit.
Men det finnes mange som er kritiske til praksisen.
Det finnes ingen jomfruhinne. Den informasjonen må vi få ut til de som fremdeles tror på dette.
– Jeg mener Dr. Abecassis er med på å opprettholde en ukultur som må bekjempes. Det finnes ingen jomfruhinne. Den informasjonen må vi få ut til de som fremdeles tror på dette. Jeg er også bekymret over at leger utnytter sårbare jenter og kvinner for å tjene penger på en slik ukultur, sier Sarah Gaulin, leder av LIM (Likestilling, Integrering og Mangfold).
Lege og forfatter Nina Brochmann er enig med Gaulin, men sier at hun også forstår jomfrulegen et stykke på vei.
– Det kan hende Dr. Abecassis redder liv. I møte med hver enkelt kvinne kan det føles som et moralsk riktig valg, det er jeg ikke i tvil om. Jeg tror virkelig de fleste leger gjør dette av barmhjertighet, ikke for å tjene penger på kvinneundertrykking. Men når alt kommer til alt er dette med på å opprettholde et livsfarlig, kvinneundertrykkende system. Det vil aldri ta slutt så lenge det er leger som er villige til å lyve om jomfruhinna, selv i godhetens navn. Hvis jeg var i en tilsvarende situasjon, ville jeg sendt henne til et krisesenter. Hvis hun tror familien til mannen er villige til å drepe henne ved manglende blødning, er det ikke et trygt sted å være etter bryllupsnatta heller.
Og Zahra selv? Hun mener at Gaulin og Brochmann har rett, det burde finnes bedre løsninger enn at kvinner skal kjøpe seg kirurgisk inngrep som selvforsvar. Men i hennes situasjon kunne hun ikke se at hun hadde noe annet valg.
– Ingen i min familie eller nær omgangskrets tror på at det ikke finnes noen jomfruhinne. Og jeg ville ikke dra på krisesenter og kanskje etter hvert bli nødt til å bryte all kontakt med dem. Jeg vurderte det, men orket ikke. Jeg er glad i familien min.
Så da var det bare én mulighet, avslutter hun: – Jeg måtte blø for å overleve.
Noen detaljer i historien er endret for å ivareta Zahras anonymitet.
