H magasin for humanisme
forside
Hilde Østby
Forfatter og skribent

Der empatien tar slutt

Når verden brenner og barn blir drept, er det vanskelig å føle nok omtanke for alle som trenger det. Hvordan klare å holde fast på denne mest menneskelige egenskapen?

Illustrasjon av en hånd som holder en smarttelefon med bilde av en brennende jordklode.

Det startet med et spjelket lårbein. For rundt 15 000 år siden ble et menneske skadet, og en eller flere i flokken bestemte seg for å hjelpe - i stedet for å etterlate den skadde til sin skjebne.

Slik begynte den menneskelige sivilisasjon, skal den berømte antropologen Margaret Meade visstnok ha sagt.

Eller kanskje ikke.

De senere årene har flere hevdet at Meade aldri sa nøyaktig dette, men sitatet er så elsket at folk fortsetter å gjenta det, kanskje nettopp fordi det er slik vi ønsker å tenke på vår historie: som en fortelling om empati. Her begynner det, tenker vi, med omtanken for våre medmennesker.

Samtidig er menneskets historie full av vold. Volden har ikke tatt slutt, selv om vi tilsynelatende befinner oss på sivilisasjonens topp-punkt. I Gaza er det blitt drept 25 105 personer på kort tid.* 70 prosent av dem er kvinner og barn - ja, det dør barn i alle deler av verden i nesten 100 aktive konfliktsoner akkurat nå.

Druknede flyktninger skylles mot strendene i Middelhavet og dukker opp på mobilskjermene våre i en stadig rullende nyhetsstrøm. Det kjennes vanskelig da, å klare å holde på denne aller mest dyrebare menneskelige egenskapen.

Det er så mye!

JENTA PÅ VIDEOEN

I menneskehetens historie er det egentlig helt uvanlig: Blikket som hviler på en mobilskjerm, den som trekkes opp av lomma på et blunk. Det første fotografiet ble tatt først i 1839. Den første filmen flagret over et lerret i 1872 og viste en hest som galopperte.

Internett – World Wide Web – ble lansert først i 1989, og ingen visste da hva slags konsekvenser det ville få. Ikke før på 2010-tallet ble smarttelefoner vanlige.

Menneskehjernen i sin nåværende form ble til for 200- 300 000 år siden, da vi forholdt oss til en stamme på cirka 150 mennesker. Nå bærer vi alle en liten filmviser med oss i lomma og kan se alt, overalt og hele tiden, og det er ikke sikkert empatien vår er utstyrt for å håndtere en så stor stamme. For nå er stammen blitt sju milliarder mennesker.

Nesten alle mennesker på hele kloden er tilgjengelige for oss nå.

På Instagram ser jeg en video av en jente som er skutt i kjeven i Gaza, hun er på alder med datteren min.

To tastetrykk unna finner jeg videoene av menn som snakker om å begå selvmord, ungjentene som poster «thinspiration» av seg selv idet de blir magrere og magrere, og fotografiene av lik i Ukraina – et sted i Kharkiv stikker en liten barnefot frem fra ruinene og en far graver gråtende frem sin sønn.

På Instagram ser jeg en video av en jente som er skutt i kjeven i Gaza, hun er på alder med datteren min. Jeg kan se at hun er forvirret og redd, og det blør fra det åpne såret.

Den lille filmsnutten gjør meg urolig, jeg tenker på den hele dagen.

Hilde Østby

Et sted på telefonen har jeg lagret bildene jeg tok da jeg besøkte konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen. Det eneste jeg gjorde der, var å se. Og likevel har det endret meg, det jeg så. For jeg så, uten å kunne hjelpe. Det metaforiske lårbeinet kunne ikke spjelkes. Jeg kunne bare se på, helt maktesløs.

SPEILNEVRONER OG EMPATI

Det er én forsker som har bidratt mer enn noen annen til forståelsen av hvordan empati har med blikket å gjøre: psykologiprofessor Vittorio Gallese ved Universitetet i Parma.

Han studerte en liten apeart for å skjønne mer av den menneskelige hjerne. Da oppdaget han noe merkelig: Når apene gjorde noe, som å skrelle en banan, fyrte hjernen deres av på bestemte steder, det kunne han måle. Men også når apen bare så på at en annen ape skrellet en banan, fyrte hjernen av på samme måte, som om apen gjorde det samme selv.

Menneskehjernen i sin nåværende form ble til for 200- 300 000 år siden, da vi forholdt oss til en stamme på cirka 150 mennesker.

Gallese kalte disse nevronene i hjernen for speilnevroner.

Vittorio Gallese mener at det er disse speilnevronene som er opphavet til vår menneskelige empati, vår evne til å leve oss inn i andre og se verden fra deres ståsted. For vi mennesker har også speilnevroner, mange flere enn de små apene er utstyrt med.

Vi ser hva andre gjør, og helt automatisk skaper det en følelse av at vi «går i deres sko». Vi slipper fra oss et lite hulk idet en elsket romankarakter dør. Selv når vi bare hører fortellinger rundt et bål, aktiveres hjernene våre sånn at vi kan se verden fra et nytt ståsted eller fra en annen tid, gjennom øynene til en person vi kanskje aldri har møtt.

Vi speiler helt fra vi er bittesmå og språkløse: Moren gaper for å få barnet sitt til å åpne munnen for skjea med barnemat, og det virker jo, for barnet åpner munnen, og maten seiler inn. Når vi speiler en elsket venn eller kjæreste, eller når en baby ligger tett inntil moren, føles det som om vi blir én og samme person.

Det kan minne om det Freud beskriver som «oseanfølelsen»: «På forelskelsens høydepunkt truer grensen mellom jeget og objektet med å flyte ut. Mot alle fornuftens vitnesbyrd hevder den forelskede at jeg og du er og skal være ett, og er rede til å oppføre seg som om det var slik», skriver Freud.

ANDRES SMERTE ER MIN SMERTE

Vi speiler hverandre nesten hele tiden: Vi merker andres humør, tempoet deres, vi merker om de er stressa eller ikke, sinte eller glade. Vi ser andres smerte på en tvskjerm, og ansiktet vårt skjærer grimaser, som om det er vi som lider. Vi medlider når vi føler medlidenhet.

Når det er en venn som lider, vil speilnevronene aktiveres ekstra mye: I et eksperiment hvor to mennesker var sammen i et rom, og den ene ble utsatt for smerte (vedkommende måtte stikke hånden ned i iskaldt vann) ble den andre som så på, påvirket, men mest påvirket om det var en nær venn som ble utsatt for smerten – ja, da fremsto smerten som om det var vedkommende selv som hadde det vondt.

Når vi speiler en elsket venn eller kjæreste, eller når en baby ligger tett inntil moren, føles det som om vi blir én og samme person.

Andres lidelse er vår lidelse.

Om smerten rammer noen vi identifiserer oss med og forstår, blir lidelsen ekstra sterk. Hvis barnet mitt faller og skrubber opp knærne på asfalten, kjenner jeg smerten hennes som et gys i hele kroppen.

DEN UUTHOLDELIGE SMERTEN

Psykologisk smerte oppleves i hjernen på samme sted som når vi føler fysisk smerte. Og fordi smerten er vond, vil vi selvfølgelig forsøke å unngå den.

Jeg kan jo ikke – det er ikke emosjonelt forsvarlig eller mulig – gå inn i smerten til hvert eneste skadde eller voldtatte menneske i verden, eller hvert eneste barn som er blitt drept på Gazastripen. Jeg ville bryte sammen. Det er for vondt. Derfor sorterer vi empati, sparer den ut.

Den mest brutale måten å sortere empatien på, handler om «å skamme» de som føler smerte: Det foregår ved at vi lager fortellinger om at de som lider egentlig fortjener å voldtas, skades eller drepes. Slik slipper vi å ta inn over oss smerte: For hvis det er den lidendes egen skyld, hvorfor skal jeg føle empati?

Psykologisk smerte oppleves i hjernen på samme sted som når vi føler fysisk smerte. Og fordi smerten er vond, vil vi selvfølgelig forsøke å unngå den.

Under de massive bombingene av sivile uskyldige på Gaza, var det i starten mange som argumenterte for at de som døde selv hadde valgt Hamas, enda halvparten av alle innbyggere på det lille landområdet var barn, som aldri hadde fått delta i et demokratisk valg.

Når kvinner blir voldtatt, er det fortsatt et tema om de var fulle eller gikk med kort skjørt på offentlig sted, enda seksuell vold verken er avhengig av en bestemt type klær eller av beruselse, og ofte begås av en som kjenner offeret, innenfor hjemmets fire vegger.

De som står i størst fare for å bli voldtatt er ikke kvinner på vei hjem fra fest, men kvinner med funksjonsnedsettelser.

Men lager man en fortelling om skjørtekant og flatfyll, slipper man å ta inn over seg det grusomme faktum at fæle ting skjer med helt uskyldige mennesker. Det er skummelt å tenke på det, for da kan de vonde tingene skje plutselig og brutalt, også med deg selv.

NOENS SMERTE ER VIKTIGERE ENN ANDRES

Det finnes hierarkier av mennesker vi kan føle empati for, hvor våre nærmeste venner og familiemedlemmer kommer i første rekke. Mitt eget barns smerte vil alltid oppleves som viktigere enn barn jeg aldri har møtt. Men i tillegg til disse helt naturlige hierarkiene, lever vi fortsatt i etterdønningene av et hierarki som oppsto på 1600-tallet.

Den franske filosofen René Descartes skulle nemlig endre vårt forhold til kroppen og til smerten, da han i 1641 utga boka Meditasjoner. Her beskrev han kroppen utelukkende som en mekanisk gjenstand og skilte kroppen fra sjelen.

Det sto i stor kontrast til medisinen man hadde bedrevet inntil da, inspirert av den greske legen Galenos: Medisinere mente at mennesket besto av fire kroppsvæsker – blod, svart galle, gul galle og slim – og når disse væskene kom ut av balanse ble mennesker både fysisk og psykisk syke.

Kroppsvæskene, trodde de, var forbundet med planetene, og med fire temperamenter.

I den galeniske medisinen ble hjertet forstått som organenes konge, forbundet med solen, og siden sol og gull hørte sammen, ville det være naturlig å behandle hjerteproblemer med gull. Takk og lov at denne typen medisin er blitt avleggs!

Descartes’ bok endret medisinen: Det kalles «den kartesianske vendingen», for nå ble kroppen oppfattet som et sett av mekaniske responser. Men med boka Meditasjoner boka trakk Descartes også opp et helt feilaktig skille. Han mente at menneskers oppfatning av smerte var helt avhengig av hvor mye rasjonalitet vi var i besittelse av.

Antagelsen om at at smerte og rasjonalitet henger sammen, gjorde at dyrs, barns og kvinners smerte ikke ble tatt like alvorlig som hvite menns smerte, fordi de hvite mennene ble regnet som de mest rasjonelle på denne tiden, selvfølgelig.

Descartes mente at menneskers oppfatning av smerte var helt avhengig av hvor mye rasjonalitet vi var i besittelse av.

Descartes beskriver hvordan det å slå et dyr fører til en slags spasmer, men understreker at dyret ikke føler noe som helst – smerten er en helt mekanisk reaksjon.

RASISME OG SMERTE

I mange hundreår har vi holdt fast ved dette smertehierarkiet. Den dag i dag utsetter vi dyr for smertefulle eksperimenter, og det er ikke få ganger det er blitt avslørt skandaløse forhold for dyr i det industrielle landbruket.

Det forskes fortsatt mindre på kvinnesykdommer enn på sykdommer som rammer menn. Og barns smerte bagatelliseres: Først i 1987, da Stanford-professor Kanwaljeet Anand publiserte en vitenskapelig artikkel om babyers smerteopplevelse, skjønte man at barn har ulidelig vondt når de blir operert uten bedøvelse. Faktisk kan babyer dø av sjokk om de blir utsatt for en hjerteoperasjon uten anestesi, det kunne Anand bevise.

Og denne typen operasjoner ble babyer utsatt for, inntil helt nylig, altså inn på 1990-tallet.

Dette sier noe om hvor liten vekt som er blitt lagt på barns psykiske og fysiske smerte.

Da imperialismen og importen av slaver til USA og Europa var på høyden, hjalp det nok også å ha med seg teoriene til René Descartes. For ham og hans likemenn kunne ikke det de forsto som nærmest dyriske slaver fra «den nye verden» føle smerte i det hele tatt når de ble pisket og voldtatt.

De var jo ikke rasjonelle!

En slaveeier kunne helt ustraffet drepe sin egen slave som del av disiplineringen av arbeidsstokken – helt til slutten av 1800-tallet.

«Brune og svarte kvinner på steder med hvit dominans er ofte blitt betraktet, på grunn av sin antatte hyperseksualitet, som ikke-voldtagbare», skriver Oxford-filosofen Amia Srinivasan i boka Retten til sex.

En slaveeier kunne helt ustraffet drepe sin egen slave som del av disiplineringen av arbeidsstokken – helt til slutten av 1800-tallet.

Den rasistiske volden ble ikke straffet. Og voldtekt var heller ikke regnet som en forbrytelse.

HVORDAN LEVE MED ANDRES SMERTE?

Å vite alt dette om empatiens begrensninger og hvordan vi selv har begrenset medfølelsen vår, gjør kanskje ikke at vi får større kapasitet til medlidenhet, men gjør det litt lettere å kunne sortere følelsen på en god måte.

Hva hjelper det at vi sitter gråtende over telefonene våre, gjennomvåte av empati, så lenge det ikke medfører handling?

Det å vite at empatien har noen grenser, at den helt naturlig gjelder sterkere for menneskene nær deg og minsker i kraft jo lenger unna et medmenneske befinner seg, kan kanskje hjelpe oss å utvikle en slags rasjonell empati, som ikke er så avhengig av videoer og bilder.

Hva hjelper det at vi sitter gråtende over telefonene våre, gjennomvåte av empati, så lenge det ikke medfører handling? Og hva slags tilfeldige bilder er det egentlig vi styrer empatien vår etter?

I USA får denne typen engasjement merkelige utslag: Sjeldne sykdommer, som for eksempel Batten disease, får oppmerksomhet og forskerne får enorme summer til rådighet idet en ressurssterk families to nydelige døtre får påvist den dødelige sykdommen.

Mens forskere på vanligere sykdommer som ikke har rammet en rik og kjent person, sitter med stramme budsjetter.

Medlidenhetens vilkårlighet blir til syvende og sist grusomhet. Selv om smerte og hjerte er begrenset, har vi vårt intellekt. Det er ikke kaldt å lære seg mer om verden. Om jeg lærer meg om strukturene som fører til vold og urettferdighet, er det denne kunnskapen som kan endre noe, ikke et blødende hjerte.

Se for deg det brukne lårbeinet: hvis 100 mennesker filmer det og gråter over det, bringes historien ut i verden. Sånn sett er formidling viktig.

Men for den som ligger der med brukket bein er det til syvende og sist bare én ting som virkelig gjelder – kunnskapen om hvordan lårbeinet kan spjelkes.

*Tall fra FN-sambandet 22. januar