Derfor sluttet jeg

En morgen våknet Helene Flood kvalm og redd.

– Er dette første av 600 dager hvor jeg skal være utbrent, spurte hun seg selv.

Det var i 2023, et år psykologen, forskeren og forfatteren beskriver som «kjempemye». Hun kom med en stor forskningsrapport, og hun utga barneboken Øya som glitrer i sølv og romanen Enken.

Heldigvis feildiagnostiserte Helene seg selv i fryktens øyeblikk. Det viste seg at hun var rammet av omgangssyke. Men kvalmen satte en støkk i henne.

– Å leve i en eneste lang innspurtsetappe, sånn orker jeg ikke å ha det.

Hun bestemte seg for å slutte å si ja.

Eks-ja-menneske

Helene kaller seg selv en «people pleaser». En som liker å si ja. En som liker å se hvordan et ja gleder andre mennesker, hvordan det medfører entusiasme og energi.

Hun har to jobber, og elsker dem begge.

– Jeg er kjempeengasjert i det jeg gjør, og alle oppdrag som kommer min vei er jo egentlig spennende. Da er det veldig lett å si ja.

Men alle jaene ga henne for mye å gjøre, både på jobb og i privatlivet. Det lå alltid ubesvarte forespørsler i innboksen. Når noen purret sa hun gjerne ja - ut av dårlig samvittighet. For så å tenke «Hvordan kunne jeg gjøre det? Jeg er jo så busy».

I overfloden av positive svar druknet arbeidsgleden hennes. Det hun brenner for ble til «dette orker jeg ikke».

– Jeg elsker jo egentlig å sitte og snakke om psykologi, hvorfor vi er som vi er, men plutselig kjentes arbeidet som et ork.

Hell yes!

Helene måtte ta grep for å slutte med all ja-ingen. Hun bestemte seg for å innføre en leveregel: Bare når hun kjenner at noe er «hell yes», «dette vil jeg skikkelig», sier hun ja.

– Det holder ikke å tenke «dette kunne vært spennende» eller «nå er det vel min tur å si ja». Jeg må kjenne at dette er «hell yes».

Hun erkjenner at hun er privilegert som kan velge hva som er «hell yes». Samtidig er det ikke slik at hun kan velge og vrake helt selv, på forskerjobben må hun også følge sjefens ordre.

«Hell yes»-regelen gjelder også på privaten, men det er ikke alltid hun får til å følge den.

– Å slutte å si ja er en kontinuerlig prosess. Noen ganger er det ikke mulig, og så er det ikke alltid jeg klarer å stoppe meg selv. Jeg endte opp som FAU-representant på et foreldremøte.

Smerter å ikke si ja

Å si nei kan gjøre vondt.

– Jeg kjenner på det, når jeg er på generalforsamling i borettslaget eller på foreldremøte, og ingen melder seg til verv og oppgaver. Det er vanskelig å sitte på hendene.

Hun blir svett og får dårlig samvittighet.

– Du blir ikke populær av å si nei. Mange er enige i at det er viktig å sette grenser i teorien, men når oppgavene skal fordeles, blir det fort dårlig stemning.

Neisvar får Helene til å kjenne seg som en festbrems.

– Jeg har mye mer lyst til å sparke i gang festen. Det er gøy når folk sier ja, det er det energi i. Så jeg øver meg på å tåle å være festbrems. Alt er viktig, men hvis ingen melder seg fordi ingen har tid eller ork, så er kanskje den harde realiteten at det fine skolegårdsprosjektet ikke kan bli noe av.

Det gnager særlig når hun sier nei til de hun er glad i, for de blir jo mye gladere når hun sier ja.

– Jeg har hørt at hvis du har mye å gjøre, så vil vennene dine forstå at du ikke har tid til å treffe dem. Men jeg tror vi alle kjenner at det er en prioriteringssak. Det er ikke noe hyggelig å føle at noen du bryr deg om, ikke prioriterer deg. Samtidig er det jo fint at venner kan vite at når jeg sier ja, så mener jeg ja på ordentlig, og sier det ikke bare for å være grei.

Nei-overskudd

Travel var Helenes varemerke i mange år før hun sluttet å si ja. Etter «hell yes»-vendingen oppdaget hun at det å gire ned ga henne pusterom til å være kreativ og spontan. Hun har tenkt mye på hva det travle livet gjør med oss. Å være i hamsterhjulet dreper det kreative overskuddet, tror hun.

– Det er typisk at jeg får en idé til en roman når jeg er på ferie eller i en periode hvor jeg ikke har så mye å gjøre.

Å slutte å si ja har også medført at hun er mer til stede i øyeblikket.

– Plutselig kan jeg oppdage hvor fin en oktoberdag er. At løvet på trærne er gule. Hvor godt det lukter ute akkurat nå. Det høres jo ut som en lettkjøpt klisjé, og likevel er det så vanskelig å få til. Jeg tror det handler om å ta tilbake øyeblikket som er nå: Stress er å være litt foran eller bak seg selv.

Da Helene var nedlesset i gjøremål, fant hun sjelden tid til pauser.

– Det er et element av valg i dette. Jeg går ikke med på å velge et liv der jeg ikke får med meg at det har blitt høst eller der jeg aldri orker å bli med ut for å leke «boksen går» når barna spør. Noe av det beste med livet er jo de små møtene eller stundene som ikke er planlagte, men da må det være plass nok i programmet til at de kan skje.

Konstant travelhet gjør noe med hodet, mener Helene.

– Når jeg er veldig stresset, så lytter jeg ikke ordentlig. Samtalene blir mer overfladiske, for jeg orker ikke gå i dybden.

Hun merker stor forskjell i måten hun jobber på.

– Da jeg var i hamsterhjulet var jeg alltid bakpå, og måtte bare unnagjøre det som kom så godt jeg kunne. Nå har jeg mye mer lyst til å jobbe, forske og skrive bøker. Det handler også om å få til den mentale fordypningen som er nødvendig for krevende arbeid. Jeg har alltid greid å lage meg lommer med tid til den, men nå har jeg flere lommer, og de er større.

Å ha muligheten til å kunne velge noe fordi det er «hell yes» er et privilegium, understreker hun.

– Samtidig er det ofte plass til mer valg enn vi tror. Det er lett å bli fanget av omstendighetene, at jeg må sånn eller sånn. Men må jeg? Hvem sier det, og er det rom for motargumenter?

– Er du ikke redd for å gå glipp av muligheter når du sier nei?

– Jo, det er jeg. Noen ganger kan det hende at det hadde vært lurt å si ja, fordi det kunne ledet til en annen spennende mulighet. Det er en frykt jeg må leve med. Og om jeg går glipp av noe, så tar jeg den kostnaden. «Hell yes» er en fin retningslinje som hjelper meg å rydde plass til det jeg virkelig brenner for.