Det begynner nå

Nærhet er livsforlengende. Det vet aldersforskere, psykologer og folkehelseforskere som i flere tiårs har studert hva som gir mennesker lange og gode liv. Det hjelper å ha flaks med gener og det er lurt å ha økonomien i orden, men har du som mål å bikke 100 - og det er det stadig flere som snakker høyt om nå - må du legge inn et ekstra gir på nærhet. Både til seg selv, til andre mennesker og til samfunnet. Men hvordan gjør vi det?

Omtrent sånn lyder oppdraget mitt da jeg står på trappa til Kari Skavlan en formiddag i desember. Med sine 91 år er hun blant landets eldste. Hun er mor til talkshowverten Fredrik, legen Jørgen, manusforfatter Petter og tv-prosjektleder Guri. I tillegg bestemor til gjenbruksikonet, Jenny Skavlan. Selv er hun en tekstilkunstner med en rekke separatutstillinger og flere betydelige offentlige innkjøp bak seg.

Å få en avtale med henne var ikke så enkelt, for Kari er travel. Og hun har en sunn skepsis til journalister med hang til enkle vinklinger. Skal hun liksom fremstå som et orakel for alle som leser H magasin? Vi får nå se, da.

Døra åpner seg fort, og jeg rekker verken å si hei eller håndhilse før hun har plassert en telefon i hendene mine. Et nyhetsklipp ruller over skjermen.

– Har du fått meg deg de greiene her? Nei, offa meg, KI! Det har jeg ikke noe sansen for.

– Sykdom, barnebarn og reiser. Jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere enn å snakke om det!

Hun tar meg videre innover i huset, og mens hun forteller ivrig om flere saker fra dagens nyhetsbilde, får jeg øye på lunsjen som står klar på kjøkkenbordet. Knekkebrød, brunost, pai, kake… og to tallerkener. Magen min rumler og jeg komplimenterer oppdekningen, men hun avbryter meg.

– Dette er ikke et dekket bord! Da hadde det sett mye finere ut!

Første matbit må vente. Politiske opptøyer, ultraprosessert mat og Donald Trump skal drøftes først. Når hun har begynt å prate er hun ikke lett å stoppe. Jeg skjønner at det er hun som kommer til å ha styringen på samtalen som ligger foran oss, og hun hopper glatt over temaene den eldre garde er kjent for å være mest opptatt av.

– Sykdom, barnebarn og reiser. Jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere enn å snakke om det!

Hun ler, og jeg ler med. Jeg tenker på de eldre menneskene jeg kjenner som passer inn i malen. Senest denne uken hadde jeg en telefonsamtale med mormor og bestefar som kan oppsummeres med nettopp disse tre stikkordene. Kanskje er Kari ulik de fleste andre i alderen 90 pluss? Men på den annen side, hvor mange 90 pluss- åringer kjenner jeg egentlig? Hva vet jeg om nærheten som er viktig for dem?

POLITISK KVARTER HVER MORGEN

Morgenstundene hos Skavlan er annerledes enn familiefrokostene jeg har vokst opp med. Det er ikke hårfloker og skismøring som ligger mellom servelaten og osten på brødskiva, det er verdensproblemer og politikk. Karis hverdagsfrokoster er en krympet versjon. Hun bor i en generasjonsbolig på Blindern i Oslo, et steinkast unna Universitet i Oslo. Dagen starter med morgenkaffe med sønnen Petter, som tusler innom fra den andre siden av veggen, før han går på jobb.

– Hver morgen har vi politisk kvarter. Da går vi igjennom det siste som har skjedd, både i Norge og USA. Og det er ikke sånn at de småprater etter eget innfall, å nei.

– Vi har delegert ansvaret. Jeg leser meg opp på BBC, Petter på New York Times. Aftenposten tar vi begge to. Den leser jeg fra perm til perm.

Kari har en nærhet til verden rundt seg – gjennom nyheter, arbeid og mennesker. Kan det være derfor hun er en så oppsiktsvekkende sprek 91-åring? Nå som det er lunsjtid er det te hun drikker, og mellom slurkene snakker hun om menneskerettigheter og våpen hvile. Jeg nikker, men fremstår nok ikke som en fullt kvalifisert samtalepartner. Det er ikke alltid jeg har fått med meg hendelsene hun prater om.

Jeg putter en bit av paien i munnen, i håp om at noe kan slå sprekker inntrykket jeg har av denne uslåelige dama. Men søren heller. Den var god den òg …

– Så uvitende du er!

Hun sier det lattermildt, idet jeg nok en gang ikke kjenner igjen et stort navn hun nevner. Men etter å ha tilbragt en halvtime med henne, skjønner jeg at hun ikke mener det noe vondt. Vi kommer bare fra litt ulike verdener.

Hvis det fantes en Spotify wrapped for årets samtaletemaer, er jeg sikker på at min faktisk ville lignet veldig mye på mine besteforeldre sin. Problemer, relasjoner og personlige eventyr hadde vært suverene vinnere. Karis liste ville vært mye mer utadrettet.

SITTER ÅTTE DAGER OG PLUKKER UT EN FARGE FRA VEVEN

Hun er utdannet kunstner, men fikk barn tidlig. Som hjemmeværende med fire barn hadde hun likevel god tid til å sitte ved billedveven. Hun viser meg vei ned i kjelleren, og plutselig er vi i en verden av kunst og håndverk. Billedveven som står inntil veggen må være i alle fall fem meter bred og minst to meter høy. Umulig å flytte på alene. Kari setter seg ned på en kontorstol og ruller bortover langs verket som er i arbeid. Grønne, røde, gule og blå firkanter i ulike størrelser ligger oppå en bakgrunn av mosegrønne nyanser. Billedvev er tidkrevende arbeid. Hver dag sitter hun fem-seks timer ved veven. Omsatt til ferdige verker blir det…

– Jeg lager tre bilder i året, sier Kari. Jeg gisper av tanken på min egen utålmodighet.

– Jeg kan sitte i åtte dager og plukke ut en farge jeg ikke likte, fortsetter hun.

Ny tanke: den daglige skjermtiden min, fem-seks timer som stort sett består av korte og mange Instagram-reels. Karis oppvekst på 40-tallet har gitt henne motstandskraft mot å miste oppmerksomheten helt til endeløs scrolling. Men likevel, hvordan kan hun sitte så lenge med ensformig arbeid uten å gå lei?

– Håndarbeid er genialt, fordi du kan multitaske, sier hun.

Aha! Endelig en nymotens knagg jeg kan henge litt forståelse på. Jeg gjetter at hun har brukt mye av tiden over veven til å prate.

– Jeg har aldri hatt en eneste kollega.

Hm.

– Men det går fint. Ingen har hatt interesse av å høre meg snakke om hvordan jeg tredde en vev. Det er snarere lytting hun har drevet med, forklarer hun.

Jobben som tekstilkunstner har gjort det mulig for henne å innta kunnskap mens hun jobber. Hver uke rekker hun gjennom en rekke podkaster og lydbøker.

– Jeg kan ikke høre på lydbok uten å gjøre noe med hendene. Derfor er det perfekt å kombinere. I tillegg viser forskning at håndarbeid faktisk virker positivt på helsa.

Dét var det selvfølgelig Kari som fortalte meg.

HÅNDARBEID STYRKER HJERNEN

Tilbake på kjøkkenet tar Kari frem telefonen og sender meg en podkastepisode med «Norsken, svensken og dansken». Her snakker svensken, Åsa Linderborg, om den svenske håndkirurgen Göran Lundborg, som mener at hendene er som en forlengelse av hjernen. Når vi bruker hendene til å gjøre noe kreativt og nøyaktig, utvikler vi vår mentale kapasitet i samme slengen.

Derfor er det uheldig for oss å bytte ut sløyd og strikking med tastatur og telefon.

– Jeg liker ikke forandringer. Ikke engang til det bedre. Så det er godt for meg å bare kunne fortsette å veve.

Jeg begynner å fundere på om håndarbeidet kanskje er nøkkelen til Karis lange liv. Jeg vet om mange eldre som ikke ville klart å koble seg på nyhetsbildet og samfunnet, hvor mye de enn ønsket det. Fordi kognisjonen ikke strekker til.

Kan det være at Kari har holdt hjernen sin ekstra frisk, der hun har sittet - jobbende og lyttende - ved veven?

Jeg prøvde å ringe Lundborg, for å høre hva han trodde. Etter fjorten ganger summetone skjønte jeg at jeg måtte gi opp. Vi endte med en mailutveksling. Håndverk stiller høye krav til finmotorikk og følsomhet i hendene, skrev han, og øker derfor fokus og konsentrasjon. Også hjernedelene som behandler motoriske og sensoriske stimuli blir aktivert når vi er kreative med hendene som verktøy, utdyper han.

Jeg spør - håpefullt - om det finnes andre aktivit­ eter som kan være like bra for hjernehelsen som håndarbeid, men nei. Håndarbeid er spesielt, sier håndkirurgen, fordi det reduserer stress, skaper mestring og gir ro. Å drive med håndverk kan føles som å gå inn i en ny dimensjon, å komme inn i en «flyt». Og i denne sammenhengen frigjøres hormonet oxytocin – «velværehormonet».

Lundborg tror ikke at hyppig bruk av hendene i seg selv forlenger livet, understreker han. For et uvanlig langt liv vil flere faktorer spille inn. Men han tror «at du kan leve et veldig tilfredsstillende og gledelig liv hvis du driver med mye kreativt håndverk.»

KARIS TO LIV

Kari mener heller ikke at hun har en fasit på hvordan livet må leves for å bli gammel og lykkelig. Hennes eget liv har ikke vært strødd med lykke hele tiden. Tilbake ved kjøkkenbordet forteller hun om da hun mistet mannen sin til kreft, da hun var 55 år gammel.

– Jeg hadde hele livet mitt foran meg, og hadde ikke noe annet valg enn å starte på nytt. Til sammen fikk hun to liv. Ett med Per, og ett uten. Men resultatet av ham har hun fortsatt. En flokk med fire barn - barnebarn, oldebarn og svigerunger.

– Jeg vil tro det er vanskeligere å miste noen når du er 85. Da har du ikke et like stort nettverk. Jeg var heldig og hadde ungene rundt meg, som en mur. Hun reiser seg og viser meg et vevet bilde som henger i gangen. Ved siden av henger ett til, og ett til.

Når jeg har telt ferdig er det seks bilder. Det startet. med kjernefamilien til Per og Kari, og for hvert bilde kommer det flere og flere barn, barnebarn, partnere og kjæledyr. Alle er vevet med omtrent 10 års mellomrom.

I dag teller flokken flere enn 30. Selv om de bestandig hviler på veggen i kjøkkengangen, er det enda bedre når de er her på ekte. Hun tar det ikke for gitt, men sier at hun elsker det. Alle barna har valgt å bli i hjembyen, og Karis dør går opp flere ganger daglig.

– Det er alltid noen som synes det er deilig å slippe å lage middag en dag.

SVØMMER SEKS GANGER I UKEN

Politisk kvarter med sønnen Petter er ikke første post på Karis morgenprogram. Mens det ennå er mørkt ute setter hun seg i bilen og kjører av sted til sin nyeste favorittaktivitet. Ettersom balansen har begynt å skrante, har hun byttet ut turskoene med svømmebriller. Og idet svømmehallen åpner, trår den faste gjengen inn. De fleste er menn. Og yngre enn Kari.

– Jeg sier til hun på 85 at hun er bare tenåringen.

Kari er storfornøyd med øktene, og med kaffestunden etterpå.

– Vi treffes hver morgen, utenom søndager. Da tar hun seg fri. Men av og til kan hun glimte til med gamle turvaner. På kalde, isete dager kjører hun bil ned til sentrum, og går tur på oppvarmede fortau. Og hvis hun beveger seg utenom sentrumsgatene, har hun løsninger for det og.

– Å gå med brodder er fryktelig umorsomt, men nødvendig.

Hun priser seg lykkelig over at sansene fungerer cirka som de skal.

– Det at jeg hører gjør meg kjapp i hodet. Hørselen ville vært det verste å miste, da er det vanskelig å være sammen med folk.

På tross av mye helseflaks har Kari også kjent at alderdommen tar på. Hun har hatt flere operasjoner, i både hofter, skuldre og knær. Et reservedelsmenneske, kaller hun seg selv.

– Jeg har fått igjen alle skattepengene mine.

Hun smiler til meg fra den andre siden av bordet.

MÅ MAN STRIKKE FOR Å BLI 90?

Etter en dag med Kari syns jeg livet over 90 virker… ganske attraktivt. Hva kan jeg gjøre for å leve så lenge? Og bevare nærheten til alt som gir mening? Kari og jeg er ganske forskjellige. Seks morgener i uken hopper hun ut i svømmebassenget på Domus Athletica, 06.30, mens jeg ennå ligger og sover.

Hver dag lager hun mat fra bunnen av, mens jeg slenger frossenmat i ovnen for å rekke middag før neste avtale. I fem-seks timer sitter hun og hører på podkaster om politikk, mens jeg kan gå ut og intervjue noen om hvordan det går med hoppeslottet i hagen. Og helt ærlig, jeg er ikke så veldig glad i å strikke og sy.

Betyr det at jeg må legge om hele livsstilen min, for at jeg også skal ha sjans til å bikke 90? Kari er overbevist om det. Hun sier at jobben starter i dag.

– «Når jeg blir pensjonist skal jeg …» Det er det dummeste jeg hører. Det eneste du får mere av da er tid, du får ikke ekstra egenskaper. Så det du har lyst til å begynne med må du begynne med allerede nå.

Det har vært et hyggelig besøk, men jeg føler meg egentlig mer forvirret enn da jeg kom.

«Du får ikke ekstra egenskaper, så det er nå du må begynne».

Hvordan skal jeg plutselig få lyst til å bli en strikker? Kanskje det ikke handler så mye om hva hun har gjort, men bare at hun har fortsatt å gjøre det. Siste ord får Kari, selvfølgelig.

– Jeg mener… Alle er forskjellige. Min vei er jo ikke en fasit.

KILDER:

• https://www.robertwaldinger.com/post/an-85-year-harvard-study-found-the-no-1-thing-that-makes-us-happy-in-life-it-helps-us-live-longer
• https://online.aging.ufl.edu/2024/11/06/the-secrets-behind-blue-zones-why-people-are-living-longer/
• https://drkumardiscovery.com/posts/social-relationships-mortality-risk-meta-analytic-review/
• https://viover60.no/artikler/gode-venner-gir-deg-bedre-helse/
• https://www.forskning.no/aldring-helse-oslomet/disse-eldre-har-okt-risiko-for-a-do-tidlig/2444042