Det vi ikke sier

Jeg sier ikke «Jeg elsker deg» til samboeren min. Eller jeg sier det selvfølgelig innimellom, som oftest når hun ber meg om det. Men det er langt fra en frase jeg slenger fra meg i hverdagen. Det har ingenting med samboeren min å gjøre, hun jeg ikke klarer meg uten, og som betyr absolutt alt for meg.

Så hva er det jeg holder på med?

Hva er det vi holder på med i alle disse situasjonene i livet hvor det viktigste forblir usagt?

Min unnskyldning er at jeg er mer skriftlig enn muntlig, jeg synes det er enklere å uttrykke meg når ingen andre ser eller hører det. En annen ting er at jeg er jålete. Jeg synes uttrykket er konstruert og oppbrukt, og jeg tenker at det finnes mange andre mindre åpenbare måter å uttrykke at du elsker noen på. Et blikk, for eksempel, eller en handling.

Jeg møter meg selv i døra nå.

For idet jeg skriver dette, demrer det for meg at jeg ikke er så flink til det heller, å uttrykke til samboeren min at jeg elsker henne på andre måter. Når det koker hjemme hos oss, går jeg på kjøkkenet og lager mat, mitt såkalte kjærlighetsspråk, som jeg aner er en arv fra min mor, og som bare er nok en dekkoperasjon for det jeg ikke sier.

Igjen:

Hva er det jeg holder på med?

Hva jeg elsker høyt og muntlig

Instinktivt får jeg lyst til å si det ikke er min skyld. At fraværet av alt jeg burde ha sagt og gjort skyldes stressende småbarnsliv, hektisk frilansvirksomhet og at den generelle verdensordenen vi alle lever under ikke lenger er tilpasset selve livet.

Jeg får lyst til å klage på nåtiden, som stadig sjeldnere gir rom for kjærlighetserklæringer, rett og slett fordi vi nordmenn har mindre fritid enn før, i tillegg til at teknologien gjør oss tilgjengelige for alt og alle, 24/7.

Hva er det vi holder på med i alle disse situasjonene i livet hvor det viktigste forblir usagt?

Jeg får lyst til å klage på fortiden også, det vil si på foreldrene mine, som heller ikke slang disse tre ordene om seg, i alle fall ikke så lenge jeg hørte det, hverken til meg eller til hverandre. Men pizza elsket de, høyt og tydelig, så det sier jeg også at jeg gjør – både med og uten ananas.

Så hvor kommer egentlig denne ideen om at du skal spare på ordene fra?

En slags manipulasjon?

Jeg tenker at min generasjon, vi som er førti pluss, ble oppdratt til å tenke at «Jeg elsker deg» var de sterkeste ordene vi har, og at de bare skal brukes når de er helt sanne. Så skrudde vi på TV-en, der vi ble introdusert for den amerikanske varianten, hvor ordene ble sagt i et banka kjør.

Kan det være at konflikten mellom det norske og det amerikanske har bidratt til usikkerhet i oss? Eller er det en slags manipulasjon? 

Når det koker hjemme hos oss, går jeg på kjøkkenet og lager mat.

Jeg mener, å la noen lengte og vente på bekreftende ord kan være ganske effektivt, kanskje særlig overfor barn. Selv har jeg aldri tvilt på at mamma og pappa elsker meg, til tross for å ha vokst opp uten de mest inderlige bekreftelsene.

Er jeg heldigere enn andre?

Hvordan har du det egentlig?

Det er ikke bare i samlivet det kan være vrient å finne de rette ordene. I en medarbeidersamtale på jobb er det ikke alltid så lett å fortelle sjefen hvordan du egentlig har det. Om du ikke forteller at du sliter med å passe inn eller syns du fortjener høyere lønn, er det uheldig for arbeidsgiveren din, som selvsagt ikke kan lese tankene dine. Jeg har selv mange ganger bare nikket, smilt og sagt at alt er bra når alt er dritt.

Å la noen lengte og vente på bekreftende ord kan være ganske effektivt.

Jeg har også takket nei til et glass bobler i en jobblunsj, selv om jeg egentlig ville takke ja, fordi jeg var usikker på kutyme. Og på om tilbyderen av alkohol ville teste om jeg var en sånn som drakk midt på dagen, eller bare prøvde å være hyggelig. 

(For ordens skyld: Jeg heter Even og er ikke en alkoholiker. Det betyr at jeg drikker et glass vin eller to i helgene, kanskje er det nettopp derfor jeg synes det er stas å bli tilbudt litt futt klokka ett på en tirsdag.)

Jeg har selv mange ganger bare nikket, smilt og sagt at alt er bra når alt er dritt.

Det med boblene er for øvrig et prakteksempel på hvordan jeg, til både min og andres irritasjon, prøver å tenke meg frem til rett svar istedenfor å kjenne på hva mitt behov er.

Kunsten å ødelegge stemninga

Og så har du selvfølgelig alt vi unngår å si i redsel for å ødelegge stemninga – unnlatelser som paradoksalt nok, på et eller annet tidspunkt, vil bite deg i halen og gjøre nettopp det, ødelegge stemninga.

For eksempel kjenner jeg en som hadde en far som gikk halve livet med store og alvorlige smerter uten å fortelle det til noen, før han plutselig lå på dødsleiet. Min venn lurte i mange år på hvorfor faren var som han var, hemmelighetsfull og tidvis fraværende. Da han til slutt døde, handlet sorgen ikke bare om å miste en far, men også om følelsen av å ha blitt lurt i mange år.

Apropos sorg, her tenker jeg at mange har mye å gå på.

Jeg tror i alle fall ikke jeg er alene om å tenke Hva skal jeg si? når noen jeg kjenner har mistet noen de er glad i. Joda, jeg vet at folk pleier å si «kondolerer», som kommer fra latinske condolere (som betyr «å ha medfølelse»), og som kanskje nettopp derfor er nok et uttrykk jeg sliter med. Hvorfor si noe så utdatert, upersonlig og fjernt i en situasjon der den pårørende trenger at noen er nær og bryr seg?

Jeg kan bli forvirra av sånt.

En gang, dette var i jobbsammenheng, ble jeg så overanalytisk og usikker på hva som var riktig å si at jeg bevisst unngikk den sørgende kollegaen i gangene. Jeg lot som jeg ikke så vedkommende, noe som selvfølgelig var feigt, helt på trynet, og motsatt av hva jeg burde ha gjort.

Om noen trengte å bli sett, var det jo kollegaen min.

Apropos sorg, her tenker jeg at mange har mye å gå på.

(Og hvis jeg tenker meg enda bedre om, er det kanskje akkurat derfor vi har sånne fraser. Så slipper vi å tenke ut selv hva vi kan si, og kan lene oss på en forslitt frase som dekker alt, men også ingenting.)

How do you do?

Frykt er en av åpenhetens fremste fiender. For meg har det i alle fall vært lettere å lyve om utfordringer enn å være ærlig om dem. En annen av livets standardfraser inviterer til slike løgner. «Går det bra?», spør vi, på automatikk. Og når folk like automatisk svarer «ja», tror vi på dem, antagelig fordi vi har mer enn nok med oss selv.

I det store utland har de tatt det enda lenger. Der er standardfrasene såpass standard at svarene er de samme som spørsmålene, altså at de svarer «Hvordan har du det?» på spørsmålet «Hvordan har du det?»

Selv om det er hyggelig ment, kan det jo være at sånt påvirker oss mer enn vi tror.

Å dele ei «knute»

Det vi ikke sier kan fint handle om mindre «bagateller» i hverdagen også, tilsynelatende små fjær av noen hvite løgner som potensielt kan bli til større Jerseykjempe-høner.

Her om dagen, for eksempel, bestemte sønnen min og jeg oss for å gå ut en liten tur. Det var like før middag, så jeg avtalte med samboeren at vi ikke skulle bli lenge, og at vi skulle spise når vi kom hjem igjen. Men da vi passerte en bensinstasjon som reklamerte med Ferske kanelboller!, ble fristelsen for stor. Vi kom hjem igjen med melis i munnvikene og hver vår ferske kanelbolle i magen.

Det var nå min redsel for å ødelegge stemninga slo inn.

Da samboeren min lurte på om vi var sultne, nølte jeg.

– Betyr det at dere kanskje spiste noe der ute? spurte hun.

– Nei …, svarte jeg. – Eller vi delte ei knute, bare.

Frykt er en av åpenhetens fremste fiender.

Idet jeg sa det, hørte jeg hvor idiotisk det hørtes ut. Delte ei knute? For det første delte vi ingenting. For det andre brukte jeg ordet «knute», som om alle visste at «knute» er det samme som «bolle». Full av dårlig samvittighet, begynte jeg å snakke tåkete. Men det var ikke tåka som irriterte samboeren min mest, det var løgnen jeg hadde servert. At vi hadde «delt ei knute», ikke spist hver vår. Det gjorde noe med tilliten oss i mellom, sa hun. Hvorfor kunne jeg ikke bare ha sagt det som det var?

Da jeg fortalte henne at jeg skulle skrive denne saken, sa hun også at jeg måtte få med at jeg har en hang til å overdrive, at historiene liksom blir større når det er jeg som gjenforteller dem, fordi jeg endrer på små detaljer for å få bedre flyt.

Jeg er selvfølgelig uenig i det.

Men skjønner samtidig hva hun mener. 

Grobunn for tanker og grublerier

Når det gjelder mine utfordringer med «Jeg elsker deg», er jeg rimelig sikker på at jeg ikke er alene. Jeg ser det blant annet når folk skriver til sine kjære på sosiale medier. «Love U», skriver de, altså på engelsk, som er enklere å skrive, fordi det oppleves mindre nært. Eller «Vi elsker deg,» som også skaper en viss avstand, ettersom personen tar med barna i budskapet. Eller «Du er best», som ikke nødvendigvis har noe med kjærlighet å gjøre. Eller bare «Elsker deg» eller «Glad i deg», der avsenderen, ganske unnvikende, holder døra på gløtt for hvem som står bak kjærlighetserklæringen.

Det må være dette denne saken handler om.

Alt vi ikke sier, men som likevel sier mye mer enn vi tror, fordi fortielse skaper grobunn for tanker og grublerier. Alt vi potensielt angrer på at vi ikke sa før det var for sent, enten det gjelder sykdom, familieskjeletter eller «Jeg elsker deg». Og hvordan samtiden gjør oss koblet på i alle kanaler, bare ikke på hverandre.

For alt du vet kan personen du er glad i få et illebefinnende og dø, fullstendig uten forvarsel, i morgen. Jeg synes du skal tenke litt på det. Jeg skal i alle fall tenke litt på det.

Jeg skal slutte å være en jålete idiot.