Du kan få hjertet mitt
Hvert år reddes mellom 300 og 400 menneskeliv i Norge gjennom organdonasjon. Men nå virker det som om litt færre vil gi av seg selv.
Er det PISK eller GULROT som skal til for å snu trenden?
Mest sannsynlig har du lest historiene mange ganger. En person i sin beste alder er dødelig syk. Rundt ham, hen eller henne står en krets av fortvilte pårørende og venner.
Nettopp denne personen er så tvers igjennom god, raus og elskelig. Tanken på at det kanskje ikke finnes noen redning er uutholdelig.
Så, etter lang ventetid, kommer redningen. Et vitalt organ. En perifer slektning hadde en nyre som passet. Eller, i de mest dramatiske tilfellene: Et annet sted i landet har en annen god, raus og elskelig person nylig omkommet. Familie og venner er knust.
Men noe godt skulle komme ut av det tragiske dødsfallet. Avdødes hjerte, lunge eller lever skulle gis bort og komme til nytte.
Noen der ute skulle få nytt liv.
Fra januar til mars i år fikk 78 nordmenn livreddende organer fra 21 avdøde donorer. De samme månedene i fjor ble 98 menneskeliv reddet gjennom organdonasjon.
Noe av årsaken til nedgangen kan tilskrives medisinske og tekniske forhold. Men det ser også ut til at noe er i ferd med å skje med folks vilje til å donere.
Stiftelsen Organdonasjon oppgir at de første tre månedene av 2024 ble 30 prosent av forespørslene om donasjon avslått. Normalt ligger antall nei på nærmere 20 prosent.
Hva gjør at færre sier ja til å donere nå? Det er det ingen som riktig vet.
Samtidig øker ventelistene. Ved utgangen av mars ventet 594 pasienter på et nytt organ. Disse pasientene har få eller ingen andre muligheter til å redde livet.
Løsningen er åpenbar: Vi trenger flere ja til donasjon av vitale organer.
Men hvordan skal vi få til det? Er det pisk eller gulrot som skal til for at flere mennesker – helt konkret – gir av seg selv?
H magasin har innhentet to svar på dette.
Men før du leser dem, bør du kjenne til hvordan dagens system for organdonasjon fungerer.
