En krigsreporters filosofi

Når jeg forteller om erfaringene mine fra Ukraina, blir jeg ofte spurt hvorfor jeg vil være krigskorrespondent, om jeg ikke er redd. Spørsmålene er forståelige, og jeg vil begynne denne artikkelen med å prøve å gi et personlig svar.

Når døden hele tiden danser rundt deg – en tango spilt av helt orkester av våpen, eksplosjoner og alarmer - blir alle sansene dine vekket på en intens og særegen måte. Kroppen styres av instinktene og vil at du skal flykte fra faren. Nå!

Ja, du må være fullstendig klar over at kroppen din, som føler, tenker erfarer glede og smerte, kan knuses til støv på ett sekund av krigens dødelige metallmaskineri. Men når du har et høyere mål, som krever at du tar en viss kalkulert risiko, blir det viktig å holde instinktene under kontroll og ikke la rasjonaliteten din herjes av frykt.

Et sitat fra den strålende romanen Dune av Frank Herbert er en god beskrivelse av et ledende prinsipp under fare:

"Jeg må ikke frykte. Frykt dreper sinnet. Frykt er den lille død som bringer total utslettelse."

Dette er den tredje militære konflikten jeg har direkte erfaring fra. Derfor har jeg på en måte blitt vant til å se den dramatikken som krigen medfører. Menneskesinnet har en bemerkelsesverdig evne til å tåle grusomheter. Når det er på sitt vanskeligste, kan prinsippene i den stoiske filosofien gi styrke.

Frykt er derfor ikke det viktigste spørsmålet. Det er derimot dette: Hvorfor reiser krigsreporteren ut?

Soldatene som forsvarer landet sitt, har plikt til å kjempe. For krigskorrespondentene er det annerledes. Det er ingen som tvinger oss. Vi kan velge å gjøre noe helt annet med liv og karriere enn å risikere alt i krigsområder. Likevel er krigsreporternes arbeid viktig. Noen må jo fortelle verden om den dramatiske virkeligheten i militære konflikter.

Det er derfor krigsreportere risikerer livet, for å holde andre informert, for å vise sannheten om krigens grusomheter, for å bekjempe falske nyheter med fakta og på lang sikt gi menneskeheten mer visdom.

Men ren informasjon er ikke nok. Jeg håper at krigsreporternes skildringer vil bli fulgt av diskusjoner om det vi har avdekket og om hvordan vi kan unngå at slike tragedier skjer igjen.

For å få en dybdeforståelse av det som skjer og om verdiene som veileder oss, trenger vi også filosofi. Med dette som utgangspunkt kan vi bygge et robust sivilsamfunn og en klok og realistisk politikk som kan gjøre verden til et bedre sted.

Mest dramatisk siden andre verdenskrig

Europas historie er spekket med maktkamp og konflikt. Vi har vært vitne til Sovjetunionens invasjon av både Ungarn (1956) og Tsjekkoslovakia (1968) for å undertrykke utviklingen mot endring. Vi har sett Berlinmurens fall og de antikommunistiske revolusjonene i 1989, der diktaturer over hele Sentral- og Øst-Europa ble erstattet med demokratier.

Vi opplevde krigene i det tidligere Jugoslavia for nesten ti år siden, et dramatisk blodbad med mange døde og sårede. I tillegg har det vært mange sjokkerende terrorangrep i Vesten.

Jeg håper at krigsreporternes skildringer vil bli fulgt av diskusjoner om det vi har avdekket og om hvordan vi kan unngå at slike tragedier skjer igjen.

Men min mening er at krigen i Ukraina er mye farligere og har mye større globale konsekvenser noen andre nylige og viktige historiske hendelser i Europa. Denne krigen markerer det første tilfellet i etterkrigstidens Europa der en stat har invadert en annen for å erobre territorium. Gjennom denne krigen har alle fredsprinsippene som er nedfelt i traktater etter 1945, løst seg opp til ingenting.

Vi står nå overfor en tyrann som opptrer akkurat som som tyrannene som antente andre verdenskrig. De forente nasjoners pakt står ikke lenger som en veiledende tekst for alle parter som er involvert i en konflikt. Vi er inne i en tid uten virksomme internasjonale lover.

Jeg er redd for at det ikke vil være mulig å gjeninnføre internasjonal lov i henhold til FN-pakten eller lignende sett med prinsipper, uten en regimeendring i Russland.

Hitlers Nazi-Tyskland måtte beseires før vi kunne få verdensfred etter andre verdenskrig. Uten at Russland beseires og får et nytt prodemokratisk regime som kan være en reell samarbeidspartner og overholde FN_pakten, er det veldig vanskelig å forestille seg en fremtid med fred og stabilitet.

Min mening er at krigen i Ukraina er mye farligere og har mye større globale konsekvenser noen andre nylige og viktige historiske hendelser i Europa.

Uten internasjonale regler som alle slutter opp om, har vi ingen garanti for en fredelig verden. Tyrannier kan bruke rå makt for å angripe andre land og erobre nye territorier. Selv om vi som humanister også er svorne pasifister, må vi, stilt overfor et slikt internasjonalt miljø, erkjenne at demokratier er nødt til å ha det beste forsvaret i verden og/eller være del av en sterk militærallianse. Ellers er risikoen for krig, eller enda verre å okkuperes av et eller annet tyranni, mye større.

Selv om vi jobber for fred, må vi være rede til nye og muligens store ofre for å ivareta våre kjæreste verdier: frihet og demokrati.

Jeg sier ikke at disse ofrene er absolutt nødvendige, men at vi må forstå at de kan være det - for å oppnå et høyere mål. Hvis du ikke vil risikere noe for å forfølge egne verdier og prinsipper, er det kanskje på tide å spørre deg hvor sterkt engasjementet for disse verdiene egentlig er.

Ukraina kjemper nå slik Storbritannia og USA gjorde under andre verdenskrig.

Se på ukrainerne: De kjemper modig for sin frihet, suverenitet, territoriale integritet og demokratiske fremtid. Det samme grunnlaget som mobiliserte de demokratiske vestlige nasjonene til å reise seg mot Hitler.

Selv om vi jobber for fred, må vi være rede til nye og muligens store ofre for å ivareta våre kjæreste verdier: frihet og demokrati.

Dagens situasjon er imidlertid spesiell, da andre demokratier ikke kan sende sine militærstyrker til Ukraina for å kjempe ved siden av ukrainerne mot invasjonsmakten. Det kan nemlig bidra til et enda større onde: en direkte konfrontasjon mellom Nato og Den russiske føderasjon, som kan eskalere til atomkrig og medføre utenkelige tap og til og med sivilisasjonens ende.

Romanias beliggenhet nær Russland har tidligere hatt katastrofale følger, i hvert fall tilbake til 1812, da det russiske imperiet helt ut av det blå annekterte omtrent halvparten av Moldova (den gangen rumensk territorium, i dag Republikken Moldova).

Det kommunistiske diktaturet som ble påtvunget rumenerne fra Moskva, ble et dypt og blodig sår som fremdeles ikke er helet.

Putin leder ikke Russland i noen positiv retning. Hans nåværende tilnærming ser ut til å rette seg mot konflikter og rå makt heller enn fredelig positiv utvikling. Det er imidlertid uunngåelig at han vil miste makten en dag, enten av naturlige grunner som fører til hans død, eller ved at han blir avsatt gjennom et kupp eller en annen politisk prosess.

Putin leder ikke Russland i noen positiv retning. Hans nåværende tilnærming ser ut til å rette seg mot konflikter og rå makt heller enn fredelig positiv utvikling.

Et Russland etter Putin kan bli betraktelig bedre hvis den nye lederen prioriterer russernes velferd og skaper gode relasjoner til nabolandene og det globale samfunnet. Tenk om den som kommer til makten, kunne være som Nikita Khrusjtsjov, som fordømte fortidens forbrytelser kort tid etter Stalins død.

Jo snarere endringen kommer, desto bedre er det.

Men i dagens virkelighet har våre europeiske naboer i de demokratiske landene etter mitt syn en indirekte plikt til å støtte Ukrainas folk ved å sørge for nødvendig militær, økonomisk og humanitær hjelp for å slå tilbake Putins Russland.

En slik hjelp bygger på alle demokratiske og moralske prinsipper og verdier som landene våre deler. Hvis vi ikke følger dem, vil vår verden bli et globalt tyranni.

I dagens virkelighet har våre europeiske naboer i de demokratiske landene etter mitt syn en indirekte plikt til å støtte Ukrainas folk.

Og denne krigen understreker den grelle kontrasten mellom de som virkelig opprettholder demokratiske verdier, og de som støtter en tyranns overgrep.

De som forsøker å fremstille seg selv som "nøytrale" burde tenke seg om to ganger og ta til seg dette sitatet fra Desmond Tutu: "Hvis du er nøytral i situasjoner der urett skjer, har du valgt undertrykkernes side."

Krigen om sannheten

Krigen i Ukraina er også en sannhetskrig. Filosofien og vitenskapen som utgjør hovedsøylene i vår demokratiske og siviliserte verden, bygger på en ærlig søken etter sannhet.

Bevis og fornuft er avgjørende for at vi skal klare å forstå verden rundt oss, forstå oss selv og gjøre samfunnet levelig for alle.

Som krigskorrespondent blir jeg daglig konfrontert med mengder av falske nyheter, hat og løgner fra det prorussiske propagandamaskineriet, særlig i sosiale medier.

Jeg får kommentarer fulle av logiske brister og med dødstrusler. Når jeg viser filmklipp av krigsforbrytelsene Putins hær har begått, sier folk bak kontoer med falske navn at jeg ikke engang er i Ukraina, og påstår at alt er iscenesatt.

Krigen i Ukraina er også en sannhetskrig.

Det finnes mange sannhetsnektere som støtter opp under Putins propaganda ved å avvise at forbrytelsene Russland har begått i Ukraina, er virkelige. De som benekter holocaust eller andre grusomme overgrep fra historien, har den samme farlige holdningen.

Tyrannienes løgner har som mål å forvirre folk i demokratier. Mens ytringsfrihet er en sentral verdi i våre frie land, må vi forstå at vi også blir nødt til å kjempe denne sannhetskrigen hjemme. Vi må opprettholde prinsippene om ytringsfrihet og kjempe mot feilinformasjon med fakta og logikk.

Putin vil gjøre alt han kan for å undergrave støtten til Ukraina, så han bruker hærer av troll til å reise tvil om bevisene på overgrepene hans og for å påvirke demokratiske lands vilje til å hjelpe Ukraina. Det er grunnen til at krigskorrespondentenes arbeid er så viktig. Folk trenger å få førstehåndsinformasjon direkte fra kilden i feltet.

Min ilddåp i Romania

Utover diskusjonen om meningen med å jobbe som journalist i Ukraina, er det en annen ting krigskorrespondenter ser ut til å ha til felles. De fleste av dem jeg har møtt her, er ugifte og barnløse. Det er kanskje en faktor som gjør dem egnet for denne formen for arbeid.

Beslutningen min om å dra til Ukraina bunner kanskje også i det jeg opplevde i desember 1989, da jeg var 15 år gammel, under den rumenske revolusjonen. De offisielle tallene sier at 116 personer døde og 4089 ble såret i løpet av bare rundt ti dager, under den mest voldelige antikommunistiske revolusjonen.

Disse dagene var jeg ute i gatene. Det var vi alle sammen, fra 22. desember - da president Ceausescu forlot Bucuresti med helikopter, flyktet fra folket som demonstrerte - til den kommunistiske regjeringen ble styrtet.

Ilddåpen min kom 23. desember. Kampene i sentrum av byen var svært intense. Jeg var sikker på at jeg kom til å dø. I noen lange minutter ventet jeg på at skuddene fra de digre maskingeværene skulle dirre i brysttet på meg. Etter det første sjokket fant jeg styrke til å komme meg bort fra stedet der jeg befant meg. Det var ikke enkelt, for kuleregnet fortsatte mens jeg løp.

Erfaringen med at det går an å holde ut og overvinne krigens farer, gjorde meg mer åpen for å dra til Beograd ti år senere, da Nato bombet Jugoslavia under Milosevics regime.

Hvor lenge vil menneske bruke militærmakt for å "løse" uenighetene sine, nå som de får stadig kraftigere våpen som kan ødelegge hele menneskeheten?

Mellom 1989 og 1999 leste jeg mange tekster som inspirerte meg. Jeg husker da jeg oppdaget Barry B. Longyears novelle Enemy Mine. Den har et vakkert og mektig budskap mot krig og fordommer. George Orwells roman Hyllest til Catalonia var også en viktig bok for meg. Forfatteren forteller om sine egne erfaringer under den spanske borgerkrigen i 1936-1937.

Samme tiår oppdaget jeg Immanuel Kants tekster og ble sterkt påvirket av boken Den evige fred, der han har en realistisk tilnærming til hvordan vi kan få slutt på alle kriger.

Jeg ble selvfølgelig også inspirert av mange andre forfattere og filosofer. Et av spørsmålene jeg ofte tenkte på, var: Hvor lenge vil menneske bruke militærmakt for å "løse" uenighetene sine, nå som de får stadig kraftigere våpen som kan ødelegge hele menneskeheten?

Krigens nabo

Jeg var veldig opptatt av krigene i det tidligere Jugoslavia. Jeg husker fremdeles den alvorlige stemmen til den rumenske krigskorrespondenten, som jeg lyttet til sent om natten fra broen Stari Most under krigen mellom Kroatia og Bosnia i 1993.

Jeg husker den fire år lange beleiringen av Sarajevo (1992-1996) og serbernes bombing av Bosnias hovedstad. Jeg ble sønderrevet av å se bilder av alminnelige mennesker som ble drept etter at serberne skjøt mot et utendørsmarked i Sarajevo.

Hvorfor gjøre noe så grusomt? Hvorfor drepe uskyldige mennesker?

Nyhetssendingene fra krigen viste også hvordan FN-soldatene, i sine blå hjelmer, ikke klarte å stanse overgrepene, massakrene og den etniske rensingen. Det fikk meg til å føle meg så hjelpeløs.

Folk trenger å få førstehåndsinformasjon direkte fra kilden i feltet.

De fleste kjenner til Srebrenica-massakren, men det fantes mange andre. Og alle disse grusomme handlingene foregikk svært nær Romania. Jugoslavia var Romanias nabo, og i kommunisttiden var de et friere og mer utviklet land enn mitt. Derfor ble Jugoslavias voldelige sammenbrudd et stort sjokk for meg.

De siste årene før millenniumskiftet var risikoen for konflikt høy også i mitt eget hjemland. Nasjonalismen var på fremmarsj i Romania, og det var sterke fordommer mellom rumenere og den ungarske minoritetsbefolkningen i landet.

Jeg var sterkt imot krig i disse årene, men måtte lære å forstå at vi lever i en verden uten perfekte løsninger.

Men politiske ledere og alminnelige borgere var kloke nok til å unngå voldelige sammenstøt. Det ble heldigvis bare én blodig konfrontasjon mellom rumenere og ungarere, 15. mars 1990 i byen Targu Mures. Men noen nasjonalistiske offentlige personer var temmelig populære i disse årene, og trusselen om nye sammenstøt vedvarte en stund.

Jeg var sterkt imot krig i disse årene, men måtte lære å forstå at vi lever i en verden uten perfekte løsninger. Enhver beslutning med stor innvirkning på samfunnet vil trolig også medføre noen ulemper. For å forhindre et nytt folkemord måtte USA og NATO stanse hæren til Milosevic.

Det var ingen andre alternativer den gangen, og minnet om tidligere massakrer som ikke ble forhindret, var ennå svært levende.

Få hvert øyeblikk til å telle

Etter hvert følte jeg at jeg ikke bare måtte lese bøker om krigen, ikke bare diskutere tragediene med andre, men også reise dit og oppleve krigen direkte. Jeg ser det som en solidaritetshandling overfor alle de uskyldige ofrene for disse krigene.

Da jeg sto på taket av et hotell i Beograd i 1999 sammen med noen journalister, så jeg et Tomahawk-missil på vei rett mot oss. Det var et lys i natten, som kom ganske sakte og i lav høyde. Vi var midt i den serbiske hovedstaden, og noen kontorbygninger ble truffet.

I noen sekunder raste de samme følelsene og tankene gjennom meg som i desember 1989. En ny samtale med døden. Men i stedet for å gi etter for frykten, valgte jeg heller å smile og se henne i øynene, fortsette vår tango.

I siste instans er det beste du kan gjøre å la være å bryte sammen i frykt. Hvis det jeg har sagt, virker altfor metaforisk, skal jeg prøve å formulere meg mer pragmatisk. For å ta risiko og kunne gjøre det du må, må du være klar over at ethvert øyeblikk kan være ditt siste. Men husk å få hvert øyeblikk til å telle mens du fremdeles lever!

Etter mitt syn er krig det viktigste filosofiske og politiske spørsmålet i det 21. århundret. Vi bor fremdeles på denne kloden, og hvis det oppstår en katastrofal krig i dette århundret, som kjempes med masseødeleggelsesvåpen, vil hele vår sivilisasjon forsvinne.

For å ta risiko og kunne gjøre det du må, må du være klar over at ethvert øyeblikk kan være ditt siste.

Men hvis menneskeheten ikke ødelegger seg selv nå, kan vi i neste århundre bygge opp kolonier i rommet, på månen, eller til og med på Mars. Hvis vi er dumme nok til å la sivilisasjonen på jorden gå til grunne, vil kanskje en eller annen grein av menneskeheten likevel overleve der ute et sted.

Jeg håper at de vil være kloke nok til å ikke bære med seg den sammen selvdestruktive atferden som er drivkraften bak krigene her på jorden. For å gjøre det, må de ha demokratiske prinsipper og verdier til felles ... og lese Kant nøye ...

Denne artikkelen ble først publisert i H magasins første utgave, utgitt 25. oktober 2023.