En ny familie blir født

Hun kan komme til verden når som helst, Ellinor Molvær Maurstad. Men denne dagen, en nesten faretruende varm dag tidlig i april, bor hun fortsatt i mors store mage. Vi vet at hun ligger i fosterstilling der inne. Ultralyd har vist at hun er ferdig utviklet og har lagt seg til rette i seteleie. Fra dypet hører hun lydene hun så langt i livet kjenner best: Mamma Pernilles lyse, syngende stemme. Pappa Scotts dype bass.

Når Ellinor kommer til verden, blir en ny familie født. Alle rundt henne får nye titler, hun er det første barnebarnet til alle sine besteforeldre. Den første niesen. Og det første barnet til de nybakte foreldrene.

– Vi aner ikke hvem datteren vår kommer til å bli. Hva slags lynne hun har. Vi skal bli kjent med oss selv som foreldre. Men jeg har trua på at våre erfaringer kommer godt med, sier Pernille Molvær Maurstad (32).

Han fra 20-bussen

En augustdag for ti år siden, på en av 20-bussens mange turer fra vest til øst i Oslo, ser han henne. «Unnskyld, vet du hvor Tøyen er?» spør han. Selv om han vet det. Han jobber på Tøyen. Han vet selvsagt at de allerede er på Tøyen. Hun er på vei til Øya-festivalen, sier hun. Også det vet han. For jenter som henne, som tar 20-bussen til Tøyen på denne tiden, skal som regel på Øya-festivalen.

De forsvinner for hverandre i vrimmelen, men Pernille studerer teater, og etter en stund dukker bildet av ham opp i en katalog over ulike dubbere: Scott Maurstad.

«Det er jo han fra 20-bussen», tenker hun og der kunne det ha stoppet. Men et år senere jobbet han med en musikkproduksjon og trengte en sanger. Via en venninne ble Pernille Molvær koblet inn. De la hverandre til på Snapchat, og en kveld hun var på jam i byen, sendte hun ham en melding.

– Og så dukket du fader meg opp, sier hun.

Ulike familiedynamikker

Slik starter historien om det som skal bli en familie. Og med dem kobles to ulike familiekulturer sam­men. Pernilles fragmenterte hummer-og-kanari-familie (derav alle etternavnene: Svensen/ Øiestad/ Mol­vær.) Og Scotts tradisjonelle mor-far-og-tre-sønner-­familie, med det kulturelt belastede etternavnet Maurstad.

Slik starter historien om det som skal bli en familie. Og med dem kobles to ulike familiekulturer sammen.

Den største ulikheten ligger ikke her, men i familiedynamikken.

– The Maurstads er så snille. Det er ikke noe fiendtlighet, sier Pernille. For hun kaller dem det, The Maurstads. Hun innrømmer at hun brukte litt tid på å forstå dem.

– Alt var så «lett» at det kunne føles tullete for meg. I starten kunne jeg kjenne meg litt lite anerkjent, på en måte, sier hun.

– Forklar hva du mener med det.

– Scott ble tatt imot som en ressurs inn i min familie, og slik oppfattet jeg det ikke i hans familie. Men det gikk seg til, jeg måtte bare bli kjent med familiedynamikken.

Scott nikker.

– Det var nok enklere for meg å komme inn i hennes familie. Jeg ble møtt med åpne armer, et stort smil, en klem og masse interesse. Det var bare å sette seg ned og bli med på samtalene. Min indikator på om jeg kan bli trygg på folk, er om de ler hvis jeg prøver å være morsom. Det gjorde de.

– I Scotts familie fungerer det slik: Så lenge hun blir med å synge og er snill, så er vi fornøyde.

– Min familie var nok mer nysgjerrige på hvem Scott var som menneske, hvordan vi to hadde det. Mens i Scotts familie fungerer det slik: Så lenge hun blir med å synge og er snill, så er vi fornøyde, sier Pernille.

– Forstår du hva hun mener?

– Ja, faktisk. Den dyptpløyende interessen er ikke vår stil, men mer: Funker hun som en brikke i dette koret? Har hun varmet opp stemmen til å synge «Dragostea Din Tei»?

– Dragostea-hva-for-noe?

– Den rumensk-moldovske hitten Ma-ia-hii, ma-ia- huu Ma-ia-hoo-ho! Det er den mest hellige av alle våre julesanger, sier han og synger.

The Maurstads snakker helst om løst og fast. Ikke om livets vanskeligheter.

– Mamma har lært meg på godt og vondt at «livet blir lett om du klarer å le av ting». Du skal helst feie bort det vonde, sier han.

– Mamma har lært meg på godt og vondt at «livet blir lett om du klarer å le av ting». Du skal helst feie bort det vonde.

Scotts mor er, for de som ikke allerede har skjønt det, skuespiller Mari Maurstad. Fargerik, høylytt…

– … og ekstremt konfliktsky. Hun rygger unna enhver uoverenstemmelse. Eller så skaper hun noe gøyalt ut av konflikten, sier Scott.

– Mens moren min er samfunnsdebattant og megaengasjert i alt! Vi har virkelig forskjellige familier, sier Pernille.

På middager hjemme hos Pernilles familie har disku­sjonen gått om ett eller annet viktig som Scott ikke har reflektert over. Og så snur moren til Pernille seg mot ham og sier: «Hva tenker du om dette, Scott?»

– Mens jeg bare har sittet stille og forberedt et lite sokketeater.

– Mens moren min er samfunns­ debattant og megaengasjert i alt! Vi har virkelig forskjellige familier.

GÜNTERBORG

Etter ni år sammen har Pernille og Scott forstått premisset i hverandres familier.

– Det har nok også vært viktig for foreldrene mine å ikke være påtrengende, sier Scott.

– Vi lever i våre respektive konstellasjoner … for å bruke noen rare fremmedord … uten oversikt over hva de forskjellige holder på med. Selv om vi har en gruppechat.

– Hva heter gruppechaten?

– Den heter Günterborg. Oppkalt etter katten vår, som er familiens supreme leader. Mamma behandler ham som en keiser, en hoffmarskalk.

– Det vel ingen andre som liker Günter, egentlig? sier Pernille.

– Nei, han er halvt blind, mjauer mye og drar med seg rotter inn. Men han heter Günter. Derav Günterborg. Pernille har for lengst funnet sin plass i familien Maurstad, og synes det er en fantastisk flokk å være en del av.

– Det er aldri drama i Scotts familie. Hvis noen blir lei seg for noe, så snakker man bare ikke om det. Da dealer de med det hver for seg. Det gjør at alle julaftener, alle hytteturer og alle familiesammenkomster er dramafritt, det er aldri noe styr. Bare lett og lekent og morsomt …

– … og harmonisk? skyter Scott inn.

– Jeg vil ikke kalle det harmonisk, men det er lett. Lekent er overskriften i din familie. Det er fint for meg som kommer fra noe annet. Det er ikke slik at det ikke er lett og hyggelig i min familie, men det er mer følelser, diskusjoner, konflikter og vanskeligheter. Når vi feirer jul hos Scott, så er det sprell og Solo Super på bordet. Det er magisk. Men det er også magisk med min familie der det diskuteres spennende temaer …

– … og leses høyt fra juleevangeliet, skyter Scott inn.

– Ja, på den ene siden av slekten er det slik. Jeg kommer fra en mer fragmentert familie og hos min far er det annerledes enn hos moren min. Flere i familien min er skilt, det er konflikter og brutte relasjoner, så det er ikke bare lett med jul hos oss. Det tror jeg er felles med mange andre familier i landet. Pernille mener The Maurstads har vært forskånet for vanskelige ting.

– Det er ikke så mye som er kjipt. Det er liksom kjipt at det er mørkt i vintermånedene, sier hun.

– Det har du kanskje rett i, men mange kunne være teleportert inn i våre situasjoner akkurat nå, og sett situasjonen som noe negativt. Jeg tror optimismen råder i familien min, derfor ser alt så bekymringsløst ut.

– Jeg tror ikke du hadde forelsket deg i en jente som ikke hadde passet inn i familien din

RØDHÅRET KREATIV JENTE

«Family is everything to me!» sies det gjerne på amerikanske TV-show. Scott er ikke helt enig i det:

– Familien min er en av brikkene i mitt liv. Hadd ikke Pernille passet inn i min familie, ville det bydd på utfordringer, men det hadde ikke vært umulig, sier Scott.

– Her vil jeg skyte inn en ting: Jeg tror ikke du hadde forelsket deg i en jente som ikke hadde passet inn i familien din. Jeg tror familiene våre har bidratt i så stor grad til å forme oss, at det virker inn når man velger seg en livspartner, sier Pernille.

– Du tenker det er derfor jeg valgte en kreativ jente med rødt hår?

– Kreativ, rødt hår, sanger og scenearbeider. Jeg er lik dere, sier hun.

FØLG SOMMERFUGLENE!

Pernille husker en dag i storefri i 5. klasse på Nøtterøy. Hun satt alene på en benk og bestemte seg: Jeg skal bli sanger.

– Etter det øyeblikket var det motivasjonen i alt jeg gjorde.

Det var som et religiøst kall. Hun har alltid søkt spotlighten og i 2009 tok hun steget ut på den store scenen: X-faktor på TV 2. Siden har hun gitt ut album og levd av å være sanger og artist. Maurstad-brødrene er blitt bejublet for show, opptredener og morsomheter gjennom oppveksten. Fotball, som gutter ofte søker mot, gjaldt ikke for dem.

– Fotball er blitt forbannet av mor. Det var noe av det dummeste man kunne drive med: ballsport og lagsport. Det er rent egoistisk fra hennes side, for hun vet ingenting om det. Da Scott var fem år, begynte han å dubbe tegnefilmer. Kroppen hans har tusen stemmer, og fortsatt jobber han som stemmeskuespiller for animasjon, men også i reklame.

– Jeg har et ordtak som jeg anbefaler alle å følge: Følg sommerfuglene! Får du sommerfugler i magen, skal du gjøre mer av det, med mindre det er mordbrann. Eller mord generelt. Jeg begynte som tegnefilm-dubber som femåring og har siden ikke gjort noe annet. Jeg syns det var så gøy.

– Scott, det er digg at du har fått betalt for å følge sommerfuglene, det er kjempegøy. Men du må forholde deg til virkeligheten også. Du kan ikke oppfordre folk til å ville trylle, om de ikke tjener penger på det. Det er sunt for 16-åringer å jobbe litt i kassa på Kiwi. Jeg tror det er viktig å minne unge på at de må fullføre skolen og jobbe for å tjene egne penger. Ikke bare følge sommerfuglene, sier Pernille.

– Ok, da. Men på fritiden: Følg sommerfuglene. Skal man tenke på å tjene penger hele tiden, kan sommerfuglene fly sin vei. Alt jeg har hatt dilla på, har hjulpet meg på en eller annen måte som har gjort at jeg tjener penger.

– Får du sommerfugler i magen skal du gjøre mer av det, med mindre det er mordbrann. Eller mord generelt.

Pernille stryker hendene over den bulende magen.

– Jeg ønsker jo for barnet mitt at hun skal være økonomisk trygg, men gjerne noe kreativt.

– Og da bør hun ikke velge som foreldrene sine?

– Det er akkurat det! Vi vet hvordan det er når telefonen aldri ringer, inntektene uteblir og du ikke kan betale regningen. Men vi har valgt det og vi velger det om og om igjen. For når telefonen først ringer, så kommer sommerfuglene i magen, sier Scott.

Brødrene Maurstad har alle valgt kjærester som er frilansere innen «noe med media».

– Vi er en flokk av selvstendig næringsdrivende med regnskapsangst. Når selvangivelsen kommer er det kollektiv krise i familien.

– Har dere felles regnskapsfører?

– Absolutt. Hun er en god venninne av meg. Vi tør ikke annet, vi må ha en som tåler oss, sier Pernille.

– Og som kan drikke et glass vin mens vi går gjennom alle postene, legger Scott til.

BRØDRENE CRINGY

Utad er Maurstads en stabil familie, men kanskje ikke helt A4.

– Vi har fått mye frihet. Vi har fått sysle med våre egne ting. Det har vært et åpent hus. Jeg har hatt mulighet til å trekke meg tilbake for å spille World Of Warcraft i tusen timer … nei, ti tusen timer, uten noe motvilje fra foreldrene mine.

Oppveksten hans var 80-tallet. Foreldrenes karrierer var på sitt høydepunkt. Cellist Aage Kvalbein var stor i Asia og ofte på reise. Moren sto på teaterscenen på kveldene.

– Da jeg var tre år gammel, snakket jeg kav Førde-dialekt, da hadde au pair Marianne vær litt vel mye til stede.

Gjennom oppveksten var det 14 ulike au pairer innom de tre brødrene Maurstad.

– Da jeg var tre år gammel, snakket jeg kav Førde- dialekt, da hadde au pair Marianne vært litt vel mye til stede. Marianne var et unntak:

– Vi var et godt gammeldags helvete å hanskes med. Vi var høyt og lavt, vi var kreative slik vi var blitt oppfordret til. Det var ikke mange barnevakter som holdt ut særlig lenge.

– Hva betyr familie for deg?

– Familien er arv, men det er først og fremst miljø.

– Dere er tre brødre fra samme arvemateriale, alle født rundt 1990, oppvokst i det samme villastrøket. Er dere like eller ulike?

– Vi er forskjellige, men støpt i samme støpeskje.

– Hvordan?

– Vi møtes på humor. Og … hva skal jeg si? Rarhet.

– Dere er cringy! sier Pernille.

– Vi er CRINGY, sier Scott og nikker enig.

– Familien er arv, men det er først og fremst miljø.

PRISEN FOR NULL KRANGLER

Mari Maurstad og Aage Kvalbein har aldri kranglet. Som barn syntes Scott det var beundringsverdig.

– Som voksen skjønner jeg hva det har kostet: Nemlig at pappa gir etter og mamma får ha sine sterke meninger. Det er en taktikk jeg tror funker om man vil holde ekteskapet gående.

– Viderefører dere null-krangel-strategien?

– Neiheheiii! Vi krangler! sier Pernille.

– Så busta fyker! Er det det ordet du leter etter? sier Scott.

– Jeg mener krangling er kjempesunt. Det er imponerende av Mari og Aage, men man kan krangle uten å være slemme mot hverandre. Vi er bare uenige om ting.

– Hva krangler dere om?

– Rydding, sier Scott.

– Ja, det har vært mange krangler om rydding opp gjennom. Men det er blitt veldig mye bedre, fordi Scott …

– … har tilpasset seg og blitt flinkere til å rydde, sier Scott.

– Ja! sier Pernille.

– Jeg mener krangling er kjempesunt.

– Jeg lever i en illusjon av å være et voksent menneske sammen med Pernille. Men idet hun drar bort noen dager, blir jeg en seksten år gammel gutt som går i pysj, spiser frossenpizza og spiller PlayStation døgnet rundt. Jeg ber henne derfor om å si fra minst to timer før hun kommer hjem, for da må det trykkes på reset-knappen.

– Jeg elsker å starte dagen med blanke ark, jeg orker ikke å dra rot fra gårsdagen med meg. Jeg er følelsesstyrt, høysensitiv og tenkende. Jeg synes uroen min er helt konge. For meg er det ikke negativt å være slik. Det gjør at jeg får gjort mye. Men Scott er enklere.

Ikke enklere, men…

– Jo, det går helt fint at du sier det. Jeg er enklere. Hvis du vil starte dagen med blanke ark, så er jeg mer fan av fargestifter. Alle underlag kan tegnes på, sier han.

– Det har skapt litt frustrasjon i forholdet, nikker hun.

– Er det et overhode hos The Maurstads?

– Ja. Mamma, sier Scott kontant.

– Jeg er følelsesstyrt, høysensitiv og tenkende. Jeg synes uroen min er helt konge.

– Er det et overhode i din familie ?

– Nei, sier Pernille.

– Blir det et overhode i den nye familien Molvær Maurstad? – Ja, sier begge i kor.

– Det blir 100 prosent Pernille, sier Scott.

– Ja, det blir nok meg, ja. Elevrådslederen kommer til sin rett.

– Og gjøgleren finner sin rolle, sier Scott.

– Men jeg har en følelse av at du kommer til å bli overraskende god i rollen som oppdrager, sier Pernille.

– Men jeg har en følelse av at du kommer til å bli over­raskende god i rollen som oppdrager.

HAKUNA MATATA

En historie Scott aldri helt har skjønt, er den som fortelles i Løvenes konge. Der Simba blir oppdratt av Timon og Pumbaa.

– Jeg skjønte aldri at de andre sa: «Du kan ikke leve på den måten, sammen med et vortesvin og en surikatt. Hakuna matata, ingen bekymringer.» Jeg tenkte alltid: Hvorfor ikke? Simba kunne jo hatt det så fint resten av livet sitt sammen med Timon og Pumbaa. Hvorfor skulle han tilbake til Løveklippen, der alt er dødt, de andre er sure og Simba må hanskes med den gretne onkelen sin … hvorfor forlater du alt for dette?

Han kommer selv fra Hakuna matata. Ta livet som det faller seg. Og le! Med årene ser han også et annet særtrekk ved foreldrenes oppdragelse:

– Vi er blitt anerkjent for hva vi presterte. Som eldre innser jeg at det å få bekreftelse på at man er god nok som man er, fant jeg mer blant vennene mine. Av foreldrene mine er jeg blitt bekreftet mer for hvor mange baller jeg klarer å sjonglere med, mer enn at jeg bare er til. På et sommershow han holdt sammen med mor Mari i fjor sommer fortalte han om dette. At han og brødrene først og fremst ble anerkjent for prestasjonene sine, showene sine, sangene, det store registeret av stemmer. «Du overdriver vel litt for den komiske effekten?» sa mor Mari.

– Det kan det jo være jeg gjør, sier Scott.

– Ble hun lei seg da du sa det?

– Vi har selvsagt ikke snakket ordentlig om det. Foreldrene mine er praktisk anlagt overfor følelser, sier han.

– «Hakuna matata, ingen bekymringer.» Jeg tenkte alltid: Hvorfor ikke?

OFFAMEG OG BRUS

Scotts far var en av seks brødre.

– Da han var liten og hadde det vanskelig, fikk han beskjed om å gå opp på rommet sitt og ikke komme ned før det hadde gått over. Nå er han snart 80 år og har innrømmet at dette ikke var så bra, sier Scott.

– Har han vært annerledes overfor deg?

– Jeg husker en gang jeg hadde kjærlighetssorg. Jeg dro hjem, la meg i fosterstilling i sofaen og gråt. Pappa kom bort, tom for ord, ga meg en vennskapelig pappaklaps på ryggen og sa: «Offameg!» Og så forsvant han ut av rommet. Så kom mamma, hun sto et par meter unna sofaen og så sa hun: «Hva kan jeg kjøpe på bensinstasjonen som får deg til å bli i bedre humør nå?» Jeg sa at jeg gjerne kunne tenkt meg en brus, og da kjørte hun ned til bensinstasjonen med en gang. Jeg kunne jo valgt å anse dette som en tilkortkommenhet, men for meg er det et bevis på kjærlighet.

– Hjemme hos oss har vi et stort teppe som vi feier alt under.

– Ville du heller hatt en klem?

– Nei, det hadde jeg ikke behov for. Jeg har jo ikke vokst opp med det.

Pernille ser på ham med store øyne:

– Jeg hadde altså blitt så lei meg! Alt jeg hadde trengt i den situasjonen var en klem, å bli holdt.

– Hjemme hos oss har vi et stort teppe som vi feier alt under, sier Scott.

I tillegg er det tusen andre tepper og ting og utstilte bunader og antikviteter og nips og duppedingser hos The Maurstads. I programmet «Sofa» på TV 2, der The Maurstads synger og gjøgler mens de kommenterer ulike TV-programmer, får vi se et utsnitt av det store kråkeslottet på Ris, der mor Mari og far Aage fortsatt bor etter at de tre sønnene flyttet ut.

– Det et fem etasjer stort kråkeslott, fylt av ubegripelig mye ræl. Huset er en blanding av «ekstreme samlere» på amerikansk TV og Villa Villekulla. Jeg tror foreldrene mine kommer til å dø der. Geografien i huset er rar, men de kan ikke flytte til et eldresenter.

– Kan det bli aktuelt for dere å flytte inn der?

– Her har vi et kort og greit svar: NEI! sier Scott. I leiligheten til Pernille og Scott på Grünerløkka finnes det ikke et støvkorn, ikke en ting som ligger fremme. Rot eksisterer ikke der Pernille bor.

– Jeg liker at ting er på stell. System i skuffene - system i hodet.

FORELDRE. FORBILDER

Ellinors foreldre kommer heller ikke til å ha et teppe der vonde og vanskelige ting feies under. Fra sin egen oppvekst vil Pernille videreføre diskusjonene og evnen til å snakke om følelser. Scott tror ikke han kommer til å gi datteren like mye frihet som han selv fikk.

– Nei, men jeg er for frihet. Mest av alt vil jeg være et forbilde for datteren min. Hjemme hos oss gjorde pappa de rette tingene, men han presset det aldri på oss. Han spilte cello, og yngstemann ble fiolinist.

Pappa jogget annenhver dag uten unntak, og vi er alle interessert i løping, unntatt Aslak som har leddgikt. Pappa satte av tid til quiz, sudoku og kryssord. Og uten noen gang å si at vi burde gjøre det samme, har vi alle fått interesse for logikk. Det tenker jeg å lære av.

– Hva annet tar du med deg?

– Jeg liker å heie på prestasjoner, men jeg vil være flinkere til å anerkjenne min datter bare for å være til. Jeg kjenner det allerede: Jeg er kjempestolt av datteren min. Og hun er ikke født ennå! sier Scott.

PS: 27. april kom Ellinor til verden. Pernille fortalte nyheten til sine følgere på Instagram: «Verdens vakreste Ellinor. Lite visste vi at det gikk an å være så perfekt. Tenk at det var akkurat deg vi ventet på. Vi svever.»

Mari Maurstad har lest denne saken før publisering.