Er det greit å koble seg fra en verden og nyhetsstrøm full av uro?

Himmelen over Oslo øst er dekket av et hvitt åser stikker det opp hundrevis av gråmelerte boligblokker, med enda flere lysende vinduer. Muneeb Iqbal (28) skuer utover stedet han har vokst opp; en mye omtalt del av i Norges hovedstad.

– Jeg er urolig for at sannheten ikke kommer frem. Hvordan kan jeg stole på nyhetene, når jeg vet at flere ting de har skrevet ikke stemmer?

Muneeb jobber med ungdom på østkanten. Han har bygget opp et jobbtiltak i Oslo kommune som skal hjelpe de som har havnet på siden av samfunnets rammer. Målet er å få dem ut i jobb.

Hver dag er han ute og treffer ungdommer. Kveldene tilbringer han ofte på ungdomsklubbene i byen. Muneeb er en kompis, ikke bare kollega. Bekymringene for nyhetsbildet gjelder ikke bare ham selv. Han vet at unge er lett påvirkelige.

Hva skal han egentlig tro på?

Muneeb vokste opp på Furuset. Han spilte basket på toppnivå og gjorde det bra på skolen. På fritida var han aktiv, og fikk tidlig forskjellige lederverv. Den store drømmen var å bli politi. Inn døra til familien rant det massevis av venner, og på butikken lot han eldre damer gå før seg til kassa.

Med andre ord: En høflig, flink og sosial gutt med innvandrerbakgrunn, bosatt i nærheten av Groruddalen i Oslo – og jammen klarte han å ta høyere ut­danning også.

Det passer ikke inn i stereotypen. I alle fall ikke hvis man skal tro på det mediene sier.

Dette beskriver Muneebs virkelighet. I alle år har han opplevd å bli misforstått. Eller ikke bare han, men hele området der han kommer fra. For i medienes frem­stilling blir ting ofte satt på spissen.

– Du kommer ikke til å bli drept hvis du drar til Furuset. Men det kan virke sånn hvis du leser nyhetene. Det har ikke blitt bedre de siste par årene, mener Mune­eb. De første ukene av krigen i Gaza fulgte 28-åringen nøye med på nyhetsdekningen.

Gjennom arabiske nyheter fikk han ett syn på saken, forteller han. Mens vestlige nyheter rapporterte om samme hendelser på en annen måte. Men både arabiske og vestlige medier presenterer sine historier som objektive sannheter, så hva skulle han stole på da?

Det virket som at hele verden kun var fylt av konflikt. Det gjorde meg konstant bekymret.

Han orket ikke noe av det lenger, og bestemte seg for at han ville slutte å følge med på nyheter. Både norske og arabiske.

– De publiserer det de vet vil få klikk, og det majoritet­en av følgerne deres ønsker å lese.

En gutt i ungdomsskolealder kommer gående forbi. Muneeb hever hånda og tar en high five. Gutten fortsetter å gå mens de slenger noen gloser mellom seg om hva som skal skje på klubben i kveld. Muneeb veiver med armene og beveger seg baklengs på stedet. Dialogen fortsetter helt til gutten har passert hus­hjørnet, og Muneeb snur seg tilbake mot oss. Så blir han stille. Han trekker sixpencen ørlite grann lenger ned i ansiktet.

Selv om Muneebs bakgrunn har vært med på å påvirke nyhetsskepsisen, er han ikke den eneste som er kritisk til dagens nyhetsbilde.

Ifølge en undersøkelse fra Norstat og NRK høsten 2024 blir halvparten av oss nedtrykt av å lese nyheter. Det er nesten en dobling av tallet på 28 prosent i 2022.

Et rekordhøyt antall unge orker ikke å følge med på nyheter lenger.

Hvorfor er det sånn? Hva skal til for å få dem tilbake? Og hva er egentlig den beste måten å forholde seg til siste nytt om elendighet i verden på?

Poenget med saken kommer ikke frem

Runa Kristine Fiske (27) jobber i LO, og har tidligere vært aktiv ungdomspolitiker for AUF. Hun definerer seg selv som avhengig av å følge med på nyhetene, men kjenner at det har blitt mindre lystbetont de siste årene.

– I dekningen av norsk politikk har mediene mer fokus på hvem som liker hverandre og ikke, enn å faktisk fortelle hva partiene står for. Runa er enig med Muneeb om at det virker som om de som leverer nyheter er mest opptatt av hva som gir klikk. I tillegg mener hun at mye er lagt frem i en forenklet drakt.

Når en sak pirrer interessen hennes, leter hun ofte fram flere kilder. På nettet finner hun rapporter og offentlige utredninger, og skummer seg gjennom første håndskilden på egen hånd. Da finner hun detaljer mediene har utelatt. Ofte er det såpass mange at det kan bli vanskelig for leserne å forstå den ekte essensen i saken, sier hun.

Det er også en annen type saker Runa er grundig lei av. Nyheter som ikke har noe å si for for folks hverdag. Saker om politikere med feil ordbruk, dårlig humor og uheldig frisyre. Runa tror det bygger opp til mer forakt, enn å vise folk hvordan de faktisk kan påvirke.

– Jeg tror for eksempel at mange har stemt på personer de egentlig ikke er enige med, fordi de ikke har fått nok informasjon. Det gjelder i Norge, og hvert fall i USA. Det synes jeg er synd.

Konstant påminning om verdens elendighet

Trykk deg inn på en nyhetsapp. Dra fingeren over skjerm­en, og scroll nedover fem ganger. Hva ser du?

Mest sannsynlig vil det være en overvekt av store overskrifter og blinkende tekster i retning av krig, konflikt og urolighet. En konstant påminnelse om at noens liv står i fare.

22 år gamle Emma Putnam orker ikke mer.

– Det kan da ikke være godt for helsa?

Emma jobber som musiker i Bergen. Hennes medievaner har også blitt endret etter at krigen i Midtøsten brøt ut. I starten opplevde hun et slags press. Hun måtte være oppdatert på konflikten, måtte følge med på alt.

– Jeg leste så mye at algoritmene mine på sosiale medier ble bombing og sårede mennesker, og det virket derfor som at hele verden kun var fylt av konflikt. Det gjorde meg kon­ stant bekymret.

Emma kjente seg maktesløs og frustrert over at hun ikke kunne gjøre noe. Derfor valgte hun å sette ned foten. Nå scroller hun heller forbi de mørkeste nyhetsstrømmene.

– Jeg får jo ikke gjort noe med det. Derfor kan jeg heller ikke la det påvirke meg i hverdagen. Det hjelper ingen.

Og det er visst noe riktig i dette.

Psykolog Kari Ebbesen Karlsen kan kjenne igjen det Emma snakker om, og sammenligner det med en situasjon hun er vant til å se i terapirommet.

Blant klientene hennes er foreldre og pårørende til barn med psykiske vansker.

– De klarer ikke å hjelpe den de er aller mest glad i. Men den beste måten å gjøre det på, er å tåle det som skjer. Bare vær der, fortsett å banke på døra til ungdommen som ikke svarer og ikke vil komme ut. Da viser du at du er der, sammen med dem, i det som er vanskelig.

På samme måte går det an å forholde seg til nyhetene, mener psykologen. Likevel er det nok mange som føler at de burde gjøre noe mer enn å bare tåle.

Akkurat sånn var det for Emma. Hun måtte jo gjøre…noe?

– Jeg endte ofte med å dele ting om nyhetsbildet på sosiale medier.

10 000 kvinner og barn er drept. Signer oppropet her!

Tusenvis av gisler sitter fortsatt fanget. Slipp dem fri nå!

De krever våpenhvile. Lik hvis du er enig!

Slike poster kunne Emma reposte, og liknende oppfordringer dukket opp i some-feeder overalt rundt henne. Etter en stund kjentes det meningsløst, sier hun.

– Politikerne bryr seg nok ikke så mye om Instagram-stories.

Emma var lei av å få dårlig samvittighet. Hun ville ikke bruke plattformen sin til å ta et standpunkt hele tiden.

Særlig når hun ikke selv trodde det ville gjøre noen forskjell. Og hun var lei av å føle seg ustanselig bekymret.

Derfor sluttet hun helt å følge med. Nå har hun ikke lest nyheter på et halvt år.

Likevel skulle hun gjerne ha fulgt med delvis.

– Jeg vil jo egentlig vite hva som skjer. Men det finnes nesten bare negative nyheter, og da blir det vanskelig å sortere dem ut.

Trendy med pause

Men er det egentlig greit å aktivt koble ut resten av verden?

Våren 2024 ble både journalister og ikke-journalister stilt spørsmål om nyhetsvegring, i forbindelse med Nordiske mediedager i Bergen. Der kom det frem at hele 57 prosent av deltakerne har valgt å ta pauser fra å lese nyheter. Og vi er ikke alene. En undersøkelse av verdens digitale nyhetsforbruk i 2024 viser samme tendens. Fire av 10 oppgir at de noen ganger unngår nyheter.

Muneeb, Runa og Emma er derfor ikke unike, og medieforsker ved OsloMet, Kristin Orgeret, tar dem i forsvar.

– Jeg tror ikke nødvendigvis man holder avstand fordi man ikke bryr seg. Kanskje heller tvert imot.

Inntrykkene fra nyhetsstrømmene blir rett og slett for mange og for sterke, mener medieforskeren.

– Mange kan oppleve å bli nummen og utmattet av for mange sterke inntrykk. Da trenger man å koble av for å komme seg igjen.

Og i tillegg kommer en overraskelsesfaktor. For i dagens medielandskap er det slik at brukerne ikke alltid kan velge hva de eksponeres for.

– De fleste unge får nyheter fra TikTok. Der kan ting komme helt ufiltrert og direkte, mens det skjer.

– Kanskje er det derfor det har blitt litt trendy og nød­vendig å ta pauser, sier medieforskeren.

Du kan ikke vinne over et kjent fjes

Tilbake til bygningene som strekker seg mot en hvit og kald høsthimmel. På Oslos østkant står ungdomsarbeider Muneeb og funderer over hva som skal til for at han skal ønske å lese nyheter igjen. Først og fremst må nyhetssaker bli mer nyanserte, sier han. Og mediene må gjøre en grundigere jobb med valg av kilder.

– Ofte virker det som at én side av en sak får håndplukkede talspersoner som er gode til å snakke for seg, mens fra den andre siden kan det være noen som nesten ikke kan snakke norsk.

Og det er mer enn formuleringsevne som skiller deltakerne i medienes debatter, mener Muneeb.

– Det brukes ofte kjente fjes bare på én av sidene.

Hvis en ukjent person stiller mot en populær politiker, så er det ikke rart hvis de ender med å tape.

Nå som han har nyhetsbildet mer på avstand, har han også blitt roligere inni seg, forteller Muneeb.

– Jeg synes det er deilig å ikke bli trigget av irritasjonen som kommer når jeg konstant følger med.

Mest opptatt av klikk

Øverst på Runas liste over hva mediene kunne gjort annerledes, står: clickbait.

Hun skjønner hvorfor det frister. I et nettsamfunn som bugner av ny informasjon, hvert sekund, er det vanskelig for journalister å lage saker som skiller seg ut. Da blir løsningen: sprø overskrifter og sjokkerende bilder. «Du vil ikke tro hva som skjedde da politikeren gjorde dette!» eller «Denne livsstilsendringen kan gjøre at du aldri får kreft».

Men når du først klikker deg inn på slike saker, er de ofte ikke så spennende likevel. Det irriterer Runa. I tillegg til de uviktige historiene, om at Donald Trump mener han er penere enn Kamela Harris og at Märtha Louise og Durek Verrett festet med Snoop Dogg.

Runa ønsker seg flere saker som går i dybden.

– Sånn som det er lagt opp i dag er det ikke helt rom for det, fordi mediene må ha klikk. Derfor blir de fleste nyhetene om sex, vold og vektnedgang.

Runa syns hun ser clickbait i mer alvorlige saker også. Bilder fra krigssoner som er så dramatiske at de brenner seg fast i minnet og følelsene.

Denne tendensen blir delvis bekreftet av medie­forsker Kristin Orgeret. Redaktørstyrte medier som NRK, VG og TV 2 går bevisst lenger enn de gjorde før, sier hun.

– I dag viser de bilder av døde barn fra Gaza. Det hadde de ikke gjort for 10 år siden.

Det betyr ikke at de driver utelukkende med «clickbait», understreker hun. Når redaktørstyrte medier også velger å vise negative eller ekstreme ting, kan det være ut fra et ønske om at nyhetene skal være mest mulig realistiske.

– Flere av de store mediekanalene har fått kritikk for at de ikke viser sannheten, som den blir presentert på sosiale medier. Derfor må de redaktørstyrte mediene vise mer, for å tette gapet.

Orgeret mener de redaksjonelle mediene generelt er til å stole på, men hun kan også forstå hvor tvilen hos noen kan komme fra.

– Ja, norske medier snubler av og til, men de har også et godt system som sikrer sanksjoner når de gjør feil.

Hvert år felles hundrevis av saker og mediehus i Pressens faglige utvalg, for brudd på etiske retningslinjer. I sosiale medier er det uoversiktlig, litt vill vest. Og når nyheter og historier kommer fra så mange og så ulike tilbydere, stilles det også noen ekstra krav til nyhetskonsumenter, understreker medieforskeren.

– Vi sitter ikke ved det samme leirbålet og hører de samme historiene lenger. Da bør vi velge kildene vi søker med varsomhet.

Lavere tempo, mer hygge

Hva slags effekt har det å koble seg av resten av verden? Etter at Runa sluttet å følge med på nyheter har hun fått mange timer til overs. Eller ...? Det er kanskje ikke helt riktig å si?

– Jeg følger jo med! Mer enn gjennomsnittet, tror jeg. Jeg synes vi alle har et ansvar for å vite hva som skjer andre steder i verden. Men det er greit å ikke gjøre det hele tiden.

Forskjellen er at hun ikke følger med like intenst som før. Hun har sluttet å sjekke nyhetene gjennom hele dagen, og er blitt mer selektiv på hvilke saker hun klikker seg inn på. Noe av tiden som er blitt frigjort bruker hun til å lese seg opp på temaer hun virkelig interesserer seg for. Men hun har også blitt flinkere til å legge telefonen helt vekk.

– Nå får jeg lest flere bøker, jeg gjør hyggelige ting med folk jeg er glad i, og jeg har senket tempoet generelt. Det er bra!

Jobb med deg selv

Det som i utgangspunktet kan høres ut som en behagelig løsning er derimot ikke noe psykolog Kari Ebbesen Karlsen ville anbefalt.

– Jeg mener det er sunt å forholde seg til verden og dens elendighet.

Hun skjønner godt at det kanskje ikke er dette de nyfrelste avloggede ønsker å høre. I tillegg til å være psykolog er hun også yogaterapeut, og har møtt mange som sier de ikke vil forholde seg til verden, men kun vil være i seg og sitt.

– Det kan være greit å leve sånn i en periode, men i et langt perspektiv vil det å ta avstand bety at du ikke jobber med deg selv.

Å jobbe med seg selv vil også innebære å måtte møte andre, sette grenser, og regulere seg når man møter det som er vanskelig, understreker psykologen.

Det kan absolutt være fordeler i å stadig bli konfrontert med det negative. På denne måten får man mer perspektiv på eget liv, og mange kan oppleve at det enkle og kjedelige hverdagslivet har enda mer mening, sier hun.

Utenfor Ammerud fritidsklubb har Muneeb satt seg for en liten hvil. Innenfor dørene bak ham spiller ungdommene videospill, bordtennis og biljard. Og snart blir det quiz, det skal Muneeb være med på. Det er dette som skal til for å skape tillit, mener han. Når han skal hjelpe ungdommene ut i jobb, er han også avhengig av å bli godt kjent.

Den friske høstlufta river litt i neseborene. Det har blitt kaldere siden vi møttes for noen timer siden. Han sier entusiastisk hei og halla til alle som går forbi.

Noen ganger legger han også på en artig hånd­ bevegelse. Smilet viker sjeldent fra munnviken.

Det er som roen faktisk har funnet ham. Til tross for at psykolog Karlsens tips var å ikke rømme fra det som var ubehagelig.

Kanskje henger det sammen med det siste rådet hun kommer med til alle nyhetskonsumenter, uansett alder, situasjon og bakgrunn.

– Finn din kanal, et sted der du kan sette egne grenser, og selv velger å trykke deg inn på det du er mer interessert i.

– På den måten forholder du deg til det som skjer, du får et inn­trykk, men kan også velge bort det som gjør det over­veldende.

– Det viktigste er å møte nyhetene på en måte som passer deg.