Er det revyen som skal redde verden?

Det er slutten av mai 2026, og regn i lufta utenfor Wallmans i Oslo. Dette stedet ved Akerselvas bredd er mest kjent for store middagsshow med syngende servitører. Men denne onsdagen blir vi møtt av en renessansemaler ved inngangen. Når vi kommer inn i den plysjkledte salen, begynner en voksdukke å snakke. Det skal vise seg at vi er i et slags levende museum, fylt med jojo-numre, veldig mange parykker, crazy menn med rare dialekter uten punchlines og halvsprø sketsjer om skjærsilden, evigheten og alt i mellom.

Vi er på Tord Kinge og Sjur Vatne Breans revy Vår kamp. En av mange revyer denne våren som en ny generasjon skuespillere står bak. Generasjon Z har altså tatt tøysedialekter og løstenner tilbake. Samtidig er det en revybølge i resten av landet, med et økende antall lokalrevyer. Ja, selv sommerrevyene lever videre langs kyst og lysthus. 

Hvorfor er revyen tilbake? Hvem kidnappet den i utgangspunktet? Og er det egentlig en god nyhet at stadig flere fremfører drøye vitser om lokalpolitikere med løstenner og parykken på snei? 

Det startet på sykehuset 

En uke før premieren på Vår kamp, drar jeg innom Wallmans for å få svar. Det er rart å sitte i plysjen med taklys. En teatersal er litt som en dragqueen, hun skinner mest om kvelden, når lyskasterne er på, aktørene er sminket og det lukter øl og endorfiner. 

Revyen er et sted bortenfor virkeligheten. Det har Sjur Vatne Brean visst siden han var tre år gammel og så faren gå på stylter under sykehusrevyen i Oseberg kulturhus i Tønsberg. Den stillferdige legefaren var plutselig skøyeraktig og morsom.

– Det var en gigantisk opplevelse…men jeg vet ikke helt hva jeg husker og hva jeg har sett på opptak etterpå. Senere så jeg også storesøsteren min på Tønsbergrevyen, og da ble jeg hektet på revy, sier Sjur Vatne Brean. 

Nå har skuespilleren blitt 26 år gammel. Han har over 39 treff på IMDB, deriblant store film- og TV-produksjoner som Rådebank og Nr.24 - og har vært med i store teateroppsetninger som Døden på Oslo S. Men innimellom alt dette gjør han revy på egen regning. 

– Jeg tror det var showet jeg falt for da jeg var barn. Deretter var det at revy var litt frekt, og nå ser jeg på det som kunst. 

Da han gikk på videregående ble han med på Nissenrevyen Snill, en revy der de fleste i ensemblet kom fra dramaklassene. Tord Kinge var en av dem. 

– Jeg gikk på dramalinja, men var demotivert. Jeg skjønte ikke hvorfor vi skulle spille 40-åringer på scenen, når vi jo var tenåringer. I revyen fikk vi være med å bestemme selv, sier Tord Kinge.

En teatersal er litt som en dragqueen, hun skinner mest om kvelden.

Tenåringene omfavnet drøye vitser og karakterer de kjente igjen fra egen hverdag. En av dem var scenearbeideren til Kinge: En overivrig type som bare skal flytte på kulisser, men som stjeler showet med altfor høy yrkesetikk.
Jeg satt i salen den januardagen i 2018 Nissenrevyen Snill hadde premiere i rollen som skolerevyanmelder for Aftenposten. Selv om det er åtte år siden nå, har jeg ikke glemt Tord Kinges scenearbeider, en stumrolle som flyttet kulissene med livet som innsats. 

– Jeg tror ikke jeg hadde begynt med teater om det ikke hadde vært for revyen, sier Kinge. 

Hva skjedde med stjernefabrikkene?

Åtte år senere spiller han to revyaktige roller på Det Norske Teatret. Det ene er sirkussjefens assistent Pierre i Pippi på sirkus, den andre er floormanageren Karl i Europavisjonar. Sistnevnte rolle skulle egentlig bli spilt av en fast ansatt skuespiller. Under prøvene ba regissøren skuespilleren om å se et opptak av Tord Kinges scenearbeider anno 2018 på YouTube. I løpet av prøveperioden ble skuespilleren syk, og da var det en som kom på ideen: Kanskje man bare skal spørre Tord selv? 

Da han året senere fikk rollen som Pierre, var det flere anmeldere som skrev at Kinge minnet om Charlie Chaplin. Det var som om fortidens slapstick hadde gjenoppstått i en 25 år gammel kropp. Og her kommer vi inn på en annen av revyens gåter. Hva gjør at selve ur-revyen blir gitt videre fra generasjon til generasjon? Den står jo ikke akkurat på pensum - og er langt borte fra Metas algoritmer. 

– Jeg har en samleboks med Buster Keaton-filmer, som jeg har sett ganske mye på, innrømmer Tord Kinge. 

Revyen er et sted bortenfor virkeligheten.

Skolerevyene i Oslo-området er viktig for revykulturen. Tidligere skolerevystjerner er instruktører, og ofte kommer unge skuespillere innom for å være et øye utenfra. Elevene blir dermed raskt introdusert for hva som er bra og dårlig revyhåndverk. Skolerevyene har eksistert siden 1920-tallet i Oslo, og en lang rekke av våre største skuespillere startet med revy. Men de siste 25 årene har revyene forsvunnet fra den profesjonelle scenen. Hvem var det som kidnappet revyen ved årtusenskiftet?  

Mistenkt: Nittitallshipsteren

Sjur Vatne Brean tror det var ironigenerasjonen. NRK-programmer som Ut i vår hage og Team Antonsen parodierte revysjangeren så nådeløst at det ble sett på som harry å ta på seg parykk. Samtidig ble selve humoren ironisk. Ingen ville være inderlige og alle var for kule for å si det de egentlig mente. Dermed ble det også vanskelig å være i karakter.
For når du spiller en karakter, må du stå for det. Du kan ikke bare være halvveis til stede, som en 90-tallshipster i hettegenser. 

– Jeg tror ikke jeg hadde begynt med teater om det ikke hadde vært for revyen.

– Det er veldig sårbart å stå der med en parykk og spille en karakter uten et ironisk lag. Det føler jeg fortsatt på når jeg står på scenen, sier Sjur Vatne Brean. 

Han tar en slurk av den hvite, lille kaffekoppen. Kaffekannen er av blankpusset metall, av det slaget man får på fine hoteller. Antageligvis har de hentet den på kjøkkenet til Wallmans, der man fortsatt selger en illusjon om eksklusivitet. Kanna er et godt bilde på revyens vekst og fall, tenker jeg, mens Tord skjenker meg en kopp. Da de billige kaffemaskinene kom inn på hotellene, ble også komedien kuttet ned på. 

Tidsånden var praktisk, billig – og akkurat godt nok. 

Hvem var det som kidnappet revyen ved årtusenskiftet?  

Mistenkt nr 2: omreisende stand up'er 

Revyene på Chat Noir og ABC-teateret på 80-og 90-tallet ga også en illusjon av luksus. De hadde store ensembler, mange sangnumre, dansere, pelskåper, parykker og en rekke folkekjære skuespillere. Det var glitter, glamour, jappetid og dotcom-bølge. Avisene skrev nesegruse reportasjer, der revyskuespillerne ble bygget opp som store stjerner. Men så kom millenniumsskiftet. Da jeg intervjuet tidligere sjef på Chat Noir, Tom Sterri, i 2017, sa han at busslastene fra distriktene sluttet å komme rundt da. 

– Publikum gikk heller i sine lokale kulturhus, mens firmaene leide inn en standupkomiker i kantinen, sa Sterri i saken jeg skrev for Aftenposten. 

De nye publikumsvanene var egentlig godt nytt for bransjen. Det var langt billigere å sende én komiker på turné enn et helt ensemble. Samtidig endret humoren seg. Hele tidsånden ble infisert av en illusjon om sannhet, enten det var Karl Ove Knausgårds kamp, realitydeltakerens sexliv eller statsministerens rotete kjøkken. Den nye komikeren stod der med en halvliter og snakket om sitt liv. Han var frekk, han var sann og han mobbet publikum på første rad. 

Posekrangel på Sørensen bakeri

Mitt første møte med en levende stand up-komiker var i 1999 på Sørensen bakeri sin sommerfest på Kongsberg. Jeg var 16 år gammel sommervikar, og bakeriet hadde leid inn Eddie Eidsvåg (som forøvrig var baker på ordentlig) til å underholde.

Eidsvåg hadde gjort leksen sin, og spøkte ikke bare om sin seksuelle debut, men også om servicen på Sørensen bakeri. 

– Hun spør om jeg skal ha pose! Selvfølgelig skal jeg ha pose, jeg kjøper jo ikke to napoleonskaker og tre farris, og skal bære dem med meg i hendene, ropte Eidsvåg. 

Det var da en eldre ansatt ble forbanna. Hvorfor kom denne Eidsvåg til sommerfesten for å krangle om poser?

– Posen koster 50 øre, vi er nødt til å spørre deg på forhånd. Og det er faktisk mange som ikke vil ha pose. Nei, neste år vil jeg ikke ha komiker i gratiale. Jeg vil ha en sånn sekk jeg kan bruke i Spania, ropte hun tilbake. 

Han var frekk, han var sann og han mobbet publikum på første rad.

Mistenkt nr 3: Farvel fellesskap

Når ordet revy ble kastet på skraphaugen, ble også norsk humor med individualistisk. Man kan se det allerede på plakaten. Mens revyene hadde titler som Alt for Norge eller Typisk norsk, er det komikeren selv som pryder stand up-plakatene.

Showene bæres ikke av satiren. De er en brikke i en større kjendisøkonomi, som ofte starter med podkast og Instagramsnutter, fortsetter med reality, tas videre i et mer seriøst NRK-program – og ender med et bekjennelsesshow på scenen. Som anmelder la jeg også merke til at selve fellesskapet forsvant fra scenen. Den gode revyen var i sin natur mangfoldig: Mange numre og noe for alle. Nå fikk vi komikere som bare snakket om seg selv, og som rettet humoren mot én bestemt målgruppe.

Men selv om stand up tok over de store scenene, lever både skole- og lokalrevy i beste velgående. Det vet Dagrun Gunnarson, som er daglig leder i Norsk Revy. 

De har telt antall lokalrevyer siden 2017, og ser en økning. Bare siden nyttår har 281 revyer hatt premiere i vårt langstrakte land. I hele fjor var det 349 lokalrevyer. 

– Jeg tror revyen har en særlig funksjon når vi føler oss utrygge. Vi har tredobla forsvarsbudsjettet, og retorikken er at vi må ha mer beredskap. Og i denne tiden er revyen folkets talerstol, den reflekterer det som rører seg i samfunnet. Samtidig har den en deilig funksjon: Vi ler! 

Hun snakker i telefonen fra Høylandet, der Norsk Revy ikke bare har hovedkontor, men også arrangerer Norgesmesterskap i revy annethvert år. Selv har hun spilt i revy siden hun var 15 år gammel, og har 45 studiepoeng i revy fra Levanger og Tromsø. 

– Revy er jo også en særskandinavisk sjanger. Det er, så vidt vi vet, bare i Norge, Sverige og Danmark vi spiller revy på denne måten. Den gjøres på et språk vi kan, istedenfor all den engelsken som florerer på sosiale medier.

Skjønt, revyeksperten ser at særlig skolerevyene har latt seg inspirere av Tiktok. Numrene har blitt kortere. Selv har jeg lagt merke til det samme: Stadig flere skolerevyer aper etter Tiktok-fenomener, istedenfor å parodiere dem. Da jeg intervjuet revyekspertene på Høylandet for ni år siden, meldte de om stadig mindre satire, og mer fysisk humor.

Hvordan går det med satiren nå, undrer jeg? Ble den drept av techoligarker og krigsherrer? 

– Satiren lever! Beroliger Gunnarson.

– Men vi har sett et skifte fra det nyhetsaktuelle til det tidsaktuelle. Man kan ikke lenger lage et nummer om en sak i lokalavisa, for den blir tatt ut på Facebook. Man må heller gå på større temaer som krig, demens og velferdssamfunnet. Jeg mener også det er politisk! 

– Jeg tror revyen har en særlig funksjon når vi føler oss utrygge.

Kunsten å være ålreit

I Wallmans er Tord og Sjur fortsatt i utprøvingsfasen. Sketsjer blir dropper og nye kommer til. I motsetning til de store showene på Latter, har de hverken manusforfattere eller regissør. De betaler også alt selv. 

– Eller…Leif Juster har sponset oss, sier Sjur Vatne Brean. 

Skuespilleren presiserer at det er fra fondet - ikke mannen. Skjønt, Sjur kan faktisk minne litt om Leif Juster når han står på scenen. Han har noe av den samme likandes slentrende stilen, blandet med en keitethet som publikum ler av bare han kommer inn. 

Hvordan går det med satiren nå, undrer jeg? Ble den drept av techoligarker og krigsherrer? 

Flere unge revymennesker jeg har snakket med sier at å være likandes eller en du vil ta en øl med er viktig når de står på scenen. Du må være ålreit for at salen skal være med deg. Og når karakteren på scenen er grei, kommer humoren fra et godt sted og det blir god stemning. Slik bygges også en menneskelig sjanger, istedenfor å spille på stereotyper.

Som menneske tenker jeg at humanistisk revy er en god nyhet. Men som anmelder er jeg litt kritisk: Må ikke revy leke med stereotypier for være morsomme?  

– Jo, sier Sjur Vatne Brean og tenker seg litt om.

– Men du ser fort om vitsen kommer fra et godt sted. Vi må stille oss selv spørsmålet: hva er premisset til sketsjen? Og hva ler vi egentlig av her? 

Når vi skriver og snakker om revy i dag, begynner vi med en gang å diskutere: Var det drøyere før? Eller har ungdommens råskap tiltatt med årene? Sjur Vatne Brean og Tord Kinge mener at revyene alltid har vært drøye. 

– Jeg tror det handler om at man vil vise klassekameratene sine at alle timene med revy var verdt det. Når de kommer på premieren, tenker de: Ai, det var jo edgy, sier Tord Kinge. 

Men selv om ønsket om å bryte grenser er det samme, endrer jo humoren seg. I skolerevyen Snill var det for eksempel en vits om å skifte kjønn, som Kinge ikke tror ville fungert i dag. Revy er ferskvare. Det er derfor den skal være på en scene og ikke på film.

Å være likandes eller en du vil ta en øl med er viktig når de står på scenen.

Det er også tydelig den kvelden jeg kjøper en øl, og setter meg på første rad på Vår kamp.  Salen er stappfull av revyelskere i 20-årene, og det virket som om de har savnet revyen hele vinteren: Parodien på en av Harry Holes prostituerte kvinner, mishmashet med litt Wam og Vennerød-språk. Et forsvinningsnummer der Tord og Sjur veksler på å være magiker. Ja, nok absurditet til å fylle en hel sesong av Pompel og Pilt – og få ironigenerasjonen til å klø seg i skjegget. 

Er revyen humanistisk?

På direktelinje fra Høylandet er Dagrun Gunnarson opptatt av at revyen også er viktig for ytringsfriheten. Det har hun selv erfart da hun bodde på en forblåst øy på Vestlandet, som ikke en gang hadde lokalavis. Der var det bare lokalrevyen som boret i lokale forhold. 

– Er revyen i sin natur humanistisk? Undrer jeg. 

Revyeksperten er uenig i premisset til spørsmålet. 

– Revy er en sjanger, og en sjanger kan være både humanistisk og fordomsfull. Men det uenighetsfellesskapet man finner i en revy, er en viktig motgift mot polarisering. I en lokalrevy spiller MDG'eren og Frp'eren sammen. Lokalpolitikeren tuller med byråkratene, og byråkratene ler av politikerne. Jeg har for eksempel spilt i en sketsj om at ateistene vil ha fri på helligdagene, og jeg er selv medlem av Human-Etisk Forbund. 

Uenighetsfellesskapet man finner i en revy er en viktig motgift mot polarisering.

Norges høyest utdannede revyekspert (ifølge hennes egne muntre beregning), tenker seg om ett sekund: 

– Sånn sett er revy et humanistisk prosjekt, men det er på grunn av folka som er der, ikke selve sjangeren.

Vil du ha mer av dette?

Vi lager journalistikk om å være menneske i seg selv, samfunnet og verden. Som du kan lese helt gratis.

H magasin gis ut av Humanist Forlag, som eies av Human-Etisk Forbund.

Hvis du vil støtte oss og arbeidet vårt kan du melde deg inn i Human-Etisk Forbund. Det er gratis å være medlem.

Bli medlem i Human-Etisk Forbund her