Er du villig til å dø for Norge?

«Vi kommer til å dø på slagmarken sammen!" Gautam og kameratene har sett scenen for seg. Som på film: Kompisene fra Oslo som løper side om side i en krigsscene.

– Så blir plutselig vennen min skutt. Mens jeg løper og ser ham falle. Tenk så sykt det er, sier Gautam Sharma (19).

Han smiler til kjæresten Isabell, som sitter tvers overfor ham ved kjøkkenbordet på St. Hanshaugen i Oslo. Ved siden av ham sitter Nima Shahinian. Isabells far. Han nikker. Han vet at det kan bli alvor.

– Sier dere det på spøk eller alvor? spør Isabell.

– Egentlig sier vi det på tull, men det er jo litt alvor.

Vi har snakket om slike scenarioer. Det er seriøst det vi skal inn i. Det er en mulighet for at vi havner i krig.

Så skjedde 11. september

I slutten av oktober møter Gautam opp på Sessvollmoen. Der får han det han trenger av klær og utstyr før han blir en del av rekruttskolen på Terningmoen leir på Elverum. Kompisene har allerede reist. De har sendt bilder hjem av sine nybarberte skaller. Gautam ville inn i forsvaret fordi han ville ha pause fra skolebenken, gjøre noe helt annet, få med seg de erfaringene militæret gir.

– Du tenkte ikke på …

– Krig? Ikke egentlig.

– Er det et større alvor nå som det nærmer seg?

– Det er litt stressende med tanke på alt som skjer i verden. Men jeg tenker ikke at jeg skal inn i krigen nå, eller at det er en trening til en eventuell krig.

– Er du klar for å bli menig Sharma, da? spør Nima Shahinian.

– Menig? Skal jeg si menig Sharma?

– Du blir fort vant til det. De første dagene er alt litt kleint og vondt. Du havner på rom med en gjeng ukjente. Men etter en uke er du på etternavn med alle.

– Da jeg gikk inn i forsvaret, rådet en urokkelig, langvarig fred. Ingen tanke ledet frem til at jeg skulle ut i krigen. Men så skjedde 11. september.

Ikke akkurat Ahre Ketil

Nima Shahinian er industridesigner og kjent som Norges første astronautkandidat. Han var i gang med trening for det russiske rom-programmet i Moskva og lå an til å bli den første nordmannen i verdensrommet, da krigen brøt ut. Som følge av Russlands fullskalainvasjon av Ukraina hoppet han av. Han startet den norske romselskapet Nåva Space og nylig lanserte han og selskapet en treningsversjon av en kommersiell romdrakt.

Da han var på Gautams alder, satt han som relativt fersk menig Shahinian på Haakonsvern i Bergen. Året var 2001. Det var i perioden som kalles «Den dype freden». At krig skulle ramme var svært lite sannsynlig. Foreldre som sendte sine håpefulle til førstegangstjenesten, så på det som et år for å lære å komme seg opp om morgenen, re opp sengen og ta ansvar for eget liv.

– Jeg var ikke spesielt interessert i forsvaret da jeg begynte, for meg handlet det om at jeg ville på tur, være på fjellet, være på sjøen, oppleve Norge. Det jeg likte veldig godt, var brorskapet. Tilhørigheten. Men jeg dro ikke for å krige. Jeg var ikke akkurat «Ahre Ketil», sier han og sikter til Herman Flesvigs karakter fra TV- serien «Førstegangstjenesten» som er nerdete opptatt av våpen og skyting.

– Da jeg gikk inn i Forsvaret, rådet en urokkelig, langvarig fred. Ingen tanke ledet frem til at jeg skulle ut i krigen. Men så skjedde 11. september, sier han.

Nå endrer verden seg

Han husker akkurat hvor han satt og hvordan stemningen endret seg i rommet da en av gutta skrudde på fjernsynet.

– Vi så det live på CNN. Hvordan det ene flyet krasjet rett inn i det ene tvillingtårnet. Noen nevnte terror. Så kom det andre flyet. Da var det ikke lenger tvil. Nima skjønte det umiddelbart:

– Nå endrer verden seg. Dette er et vendepunkt i historien.

– Følte du at det handlet om dere?

– Ikke direkte, men hvis det ble krig på grunn av dette, ville folk ut. Ingen skjønte at det var Afghanistan som var stedet, men det var den arabiske verden mot oss i Vesten.

– Var det ingen som ristet på hodet og ville ut av forsvaret og hjem til det trygge?

– Noen. Det var de som var demotiverte fra starten av. Det var også en splitt i motivasjon blant de som ville ut. Noen tenkte: Nå blir vi i Vesten rammet, vi må beskytte landet vårt. Og så var det de som sa: Nå skal vi ut og ta de jævla araberne.

Da angrepene mot Afghanistan startet, endret sikker hetsrutinene seg i leiren.

– Alle leirer i Nato endret seg. Vi så at seniorene, de som hadde vært inne en stund, pakket sakene sine og gjorde seg klare for å dra. Da skjønte jeg at dette kom til å ramme oss.

ER DET SÅ FARLIG DER?

To år senere var han klar. Han hadde vært på utsjekk, det vil si uken der soldatene isoleres og forberedes, får helsesjekk, stiller inn siktene på våpnene og gjør klar utstyret de skal ha med. Han fikk en avreisedato og pakkeliste. Av klær var det kun plass til Forsvarets garderobe.

– Hadde du stilt deg selv spørsmålet før du dro: Er jeg villig til å dø i denne krigen?

– Før jeg dro, fikk jeg beskjed om at jeg ikke kom til å få operere i felt de første to ukene, fordi blodbanken til Nato i Afghanistan var tomme min blodtype. Da husker jeg at jeg tenkte: «Fy fader, jeg kan ikke bevege meg utenfor leiren uten at blodbanken har mitt blod på lager. Er det så farlig der?»

LANDET HAN FLYKTET FRA

Nima Shahinian landet i Afghanistan, rett over grensen for landet der han ble født 20 år tidligere - og som han og familien rømte fra da han var 5 år: Iran.

– Jeg ble født i en krig i nabolaget. Jeg var en del av det norske Forsvaret som et resultat av krigen rett over grensen. Det i seg selv var spesielt. Det var som å komme tilbake og kjempe en kamp mot et regime jeg selv ble jaget vekk fra.

Landskapet de kom til i Afghanistan, var noe annet enn storbyen Teheran han dro fra i 1987.

– Afghanistan var ørken, leirehus og ødeland. Det var et land som lå 700 år tilbake i tid. Amerikanerne hadde i tillegg lagt landet i grus.

Nima og kameratene ble hentet på flyplassen i pansrede stridsvogner.

– Jeg husker jeg tenkte: «Er ikke dette litt overkill?» De kjørte gjennom det øde landskapet. Støvet virvlet inn gjennom alle lufteluker. Så hørte de en merkelig lyd.

– Vi hørte liksom ding-ding-ding … og så ble vi fortalt:

Nå blir vi beskutt. Mens han ventet på at blodlageret skulle fylles opp av B+, var han i leiren og observerte de som kom tilbake etter ulike operasjoner.

– Jeg så hvor slitne de var. Noen var skadet. Da fikk jeg tid til å akklimatisere hodet mitt.

– Gjorde det deg redd?

– Ikke i starten, men etter noen dager skjedde det noe. Vi hadde noe vi kalte shelter, det vil si en bunker vi skulle gjemme oss i hvis leiren ble angrepet. Brått gikk shelteralarmen. Da jeg lå i shelteret og hørte drønnene av at leiren ble angrepet av hjemmelagede taliban- raketter, ble jeg nervøs. «Skal vi virkelig være her?» tenkte jeg. Det var en reality check.

– Det var som å komme tilbake og kjempe en kamp mot et regime jeg selv ble jaget vekk fra.

GROVE OPPDRAG

Hjemme i Norge snakket politikerne om at norske soldater var en fredsbevarende styrke.

– Men norske styrker deltok i grove oppdrag og tok ofte oppdragene amerikanerne ikke ville ha.

– Hva menes med grove oppdrag?

– Det betyr offensiver som er så drøye at det både er fare for liv og risiko for å ta sivile liv. De norske styrkene har vært involvert i noen av de hardeste kampene som var i Afghanistan.

– Hvorfor?

– Fordi vi var så godt trente. De fleste hadde minimum 2-3 års utdanning før de ble sendt i krig.

– Var du klar over hvor grove operasjoner du skulle bli en del av før du dro?

– Nei, det ble det ikke snakket så høyt om i Norge.

KRIGSHANDLINGER KAN RAMME OSS

«Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder,» synges det i både bryllup og begravelser. Verdenssituasjonen gjør strofen aktuell. Nabolandet vårt, Russland, angriper Ukraina. I USA, vår viktigste allierte, er Trump en uforutsigbar president med diktator­ iske og narsissistiske trekk.

Myndighetene møter alvoret med et forsvarsløft: Da Statsbudsjettet for 2025 ble lagt frem, var ett av tiltakene å øke bemanningen i Forsvaret med rundt 295 årsverk, om lag 400 vernepliktige til førstegangstjeneste og 655 reservister, ifølge Regjeringens hjemmeside. I det reviderte nasjonalbudsjettet ble personellopp­ byggingen i Forsvaret økt til om lag 360 årsverk i 2025.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap oppfordrer nordmenn til å ha et beredskapslager, og skriver på sine hjemmesider: «Vi lever i en stadig mer urolig verden (...) i verste fall kan krigshandlinger ramme oss.» Vi lever ikke lenger i en dyp fred. I vår tid er det relevant å spørre de som skal ut i førstegangstjeneste om de er villige til å dø for landet sitt.

Magasinet Clingendael Spectator publiserte i fjor et forskningsprosjekt fra 2020, basert på store multinasjonale spørreundersøkelser kombinert med fokusgrupper i Nederland. I kartleggingen, som ble utført to år før Russlands fullskalainvasjon av Ukraina, stilte de spørsmålet: «Ville du være villig til å kjempe for ditt land dersom det brøt ut krig?» Resultatene viser at konflikter i nærliggende områder påvirker borgernes vilje til å kjempe.

N

– Er du villig til å dø for Norge?

– Hvis det blir en direkte krig mot Norge, hvis Russland invaderer oss, da handler det om å beskytte sine nære og kjære, beskytte det vi har her i Norge. Så svaret er ja.

– Hvis Russland invaderer oss, da handler det om å beskytte sine nære og kjære, beskytte det vi har her i Norge. Så svaret er ja.

DØ FOR POLEN?

NATO-traktatens artikkel 5 går ut på at et angrep på ett medlemsland er et angrep på alle. Hvis for eksempel Nato-landet Polen blir invadert av Russland, er Norge som Nato-medlemsland juridisk og politisk forpliktet til å delta militært.

– En ting er å kjempe og dø for Norge. Men er du villig til å dø for Polen?

– Jeg hadde nok ikke vært villig til å dø for Polen. Men hvis det skjer, hvis norske soldater sendes til en krig i et Nato-land, vil vi sikkert skape vår egen hensikt, sier Gautam.

Kjæresten hans, Isabel, er ikke så stresset for en krig­ ssituasjon.

– Det virker så utenkelig. Selv om krigen ikke er like fremmed som før, med trusselen fra Russland.

Det er selvsagt skummelt. Men vi har hatt en så trygg oppvekst her i Norge, det virker veldig rart om ungdom skal sendes ut i krig. I mai spurte Aftenposten tidligere generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg, om nordmenn skal leve i frykt for krig.

– Vi skal ikke leve i frykt for en umiddelbar krig, men dessverre er det slik at grensene mellom krig og fred er blitt mer uklare. Russland er ansvarlig for fiendtlige handlinger mot Nato-land, som sabotasjer, cyberkrigføring, desinformasjon og innblanding i politiske prosesser. Vi kaller det ikke krig, men det er ikke helt fred heller, svarte Stoltenberg.

HVEM VAR VI DER FOR?

Nima var en av 9000 norske soldater som dro til Afghanistan med det norske flagget på ermet. 10 nordmenn mistet livet i krigen.

– Hvem var dere villige til å dø for?

– Det er et ekstremt godt spørsmål. Vi som var ute, stiller oss dette spørsmålet den dag i dag. Hvem var vi der for?

– Blir ikke NATO svaret?

– Jo, men hvorfor var Nato der? Hva gjorde vi i Afghanistan, egentlig? Hvem var det vi tok? Spørsmålet dukket opp etter at vi forlot landet. Krigen i Afghanistan varte i 20 år, det kostet enorme ressurser.

Og så pakket vi sammen og stakk. Uten at Afghanistan var særlig endret.

Hensikt og mening skiftet underveis i oppdraget for soldatene, tror Nima.

– Jeg møtte ingen som sa: Jeg er villig til å dø for landet mitt. Det var ikke det det handlet om. Men vi var villige til å dø for kompisene våre. Vi var villige til å dø for en god sak. Å befri kvinnene i Afghanistan, sørge for at jenter kan gå på skole og fjerne Taliban.

SIKKERHETSKLARERING

Både Gautam og kjæresten Isabell ønsket seg inn i forsvaret. Det er et år siden de begge dro på sesjon og ble intervjuet om motivasjon og testet i fysisk styrke. Begge fikk vite at de måtte sikkerhetsklareres. Gautams foreldre kom til Norge fra India før han ble født. Han er oppvokst på Grünerløkka og har alltid følt seg norsk. Helt til han kom på sesjon.

– Der fikk jeg vite at det var stor sannsynlighet for at jeg ikke kom inn, at jeg ikke kom til å få sikkerhetsklarering.

Alt på grunn av bakgrunnen til foreldrene mine. Det var litt stressende, for jeg hadde så lyst til å komme inn. Det var også litt ødeleggende.

I sommer ble det klart: Gautam kom inn. Kjæresten. Isabell, Nimas datter, ble ikke sikkerhetsklarert. Fordi Nima kom til Norge fra Iran da han var et barn. Hele Shahinian-familien bor i Norge, besteforeldre­ generasjonen, samt tanter og onkler. Isabell har norsk mor og har aldri vært i Iran, likevel hindres hun i å delta i det norske forsvaret på grunn av farsslektens iranske bakgrunn.

Nima har selv jobbet i Forsvarets sikkerhetsavdeling, der han hadde ansvar for å sikkerhetsklarere soldater, og forstår godt at det stilles strenge krav i dagens sikker­ hetspolitiske klima.

Likevel var skuffelsen stor både for far og datter.

– Jeg har hele livet levd etter den tro at jeg er norsk, men da Isabell ikke ble sikkerhetsklarert, sto det klart for meg at det er jeg ikke, sier Nima.

– Jeg har hele livet levd etter den tro at jeg er norsk, men da Isabell ikke ble sikkerhetsklarert, sto det klart for meg at det er jeg ikke.

SKADET FOR LIVET

Nima Shahinian døde ikke i Afghanistan med et norsk flagg på armen.

– At kameratene mine døde og ikke jeg, handler om flaks og uflaks. Selv har jeg skader for livet. Jeg har en skulder som er alvorlig skadet. Jeg hører ikke på høyre øre. Og jeg har vært med på ting som ikke er bra. Det er også et offer.

– Hva konkret var du med på?

– Krig er brutale saker. Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg var med på å rydde kroppsdeler av sivile, deriblant små barn som var sprengt i et bombeangrep. Det har satt seg som et traume. Jeg spiser ikke grillet kylling, for eksempel.

– Hadde du gjort det igjen?

– Ja, jeg hadde det. Vi lever i en tid hvor ting kan snu veldig fort. Vi kan legge oss i kveld og tro at vi er trygge. Så kan alt snu i morgen. Det så vi jo med Ukraina-krigen. Skulle det bli en krig som rammer Norge direkte, er det ikke bare forsvarsfolk som blir kalt ut i krigen. Det er mange andre samfunnsfunksjoner som også kommer til å bli dratt inn i det.

– Melder du deg til kamp om Norge blir angrepet?

– Jeg tror ikke kroppen ville holdt, men kunnskapen og filosofien er på plass.

Selv om han ikke lenger anser seg som en nordmann, er han villig til å kjempe.

– Norge har gitt meg mye som jeg er takknemlig for, og jeg kan ofre meg for å gjengjelde at jeg har fått vokse opp her. Jeg tror oppriktig på fellesskapsklisjeen i Europa, selv om den politisk kan virke fjern. Jeg er villig til å ofre meg for at historien ikke skal gjenta seg.

– Blir Gautam kampdyktig etter førstegangstjenesten, tenker du?

– Forsvaret forstår alvoret i verden. De kaster ikke bort tid og krefter på tulle-førstegangstjenester. Året i militæret handler om klargjøring.

Gautam stryker hendene gjennom håret som snart skal shaves av:

– Det er helt sykt at vi egentlig er ett angrep unna krig. Det kan skje så kjapt. Jeg stresser ikke så mye over det. Men når Nima forteller, forstår jeg jo at det kan skje.