Et liv i det skjulte

Hundre mål med blomster og et eget naust. Utsikt over nordlandskysten. Et småbruk midt i den nordnorske idyllen, på øya Sandhornøy i Gildeskål kommune. Her i gårdshuset, som han og kona har brukt flere år på å renovere, er han langt unna alt som måtte ha å gjøre med hemmelige operasjoner og skjulte identiteter. 

Det er ikke hemmelig at det er her Ola Kaldager bor. Det er ikke hemmelig at han er kommunestyrerepresentant eller at han bor på gård, er gift med Lill Hilde og har en borderterrier som heter Fanny. 

At han har vært spion og etterretningssjef er heller ikke hemmelig. Nå lenger. 

Å leve i to verdener 

Bak seg har Kaldager en lang karriere i Forsvaret, mye av arbeidet hans har foregått i det skjulte. På 80- tallet hadde han sitt første oppdrag som etterretningsoperatør i Libanon. Deretter fulgte en mangeårig karriere i tjeneste for Norge, før han på 90-tallet fikk en sentral rolle i å bygge opp, og senere lede, den topphemmelige seksjonen E14, Etterretningstjenestens seksjon for spesiell innhenting.  

Gruppen var fysisk adskilt fra moderorganisasjonen, og eksisterte frem til 2006. De opererte primært på Balkan, men også i Afghanistan, Midtøsten og Afrika. Førti personer utgjorde kjernen av gruppen, mens det var langt flere som utførte oppdrag. Det overordnede målet var å skaffe informasjon fra krise- og konfliktområder, for å styrke sikkerheten til de norske soldatene som tjenestegjorde der. E14 reiste ofte inn i områder før de norske styrkene reiste inn på oppdrag, for å kartlegge både den politiske- og sikkerhetsmessige situasjonen i landet som ville møte dem. 

Informasjonen skaffet de først og fremst gjennom menneskelige kilder. 

– Å være ærlig i et sånt yrke er vanskelig. Det er begrensninger for hva du kan si, og det er ting du ikke kan dele hverken med familie eller venner, sier han. 

– Det er et liv som inneholder en stor del hemmelighold.

De nærmeste

Hjemme hadde Kaldager selv kone og to døtre. 

– Litt fortalte jeg selvsagt, men de kunne ikke få vite detaljer. Dette var for å beskytte organisasjonen og personellet – jo færre som vet detaljer, jo sikrere er det. 

– Vil du beskrive deg som en åpen person, som deler mye av deg selv og dine innerste tanker? 

– Jeg åpner meg ikke for hvem som helst. Når man er i tjeneste blir det som å leve i to verdener. Den private delen av deg er det viktig å verne om, ellers kan du selv bli et mål, eller sårbar for andre som driver med det samme. 

– Når en så stor del av livet ditt er hemmelig, er det noen som virkelig kommer innpå deg? 

– Ja, det tror jeg. Du blir jo blant annet veldig knyttet til den og de du jobber sammen med.  

For ofte jobbet de i par. De to etterretningsoperatørene bodde sammen og levde et iscenesatt liv, mens de kamuflerte det de egentlig drev med.  

– Og det blir jo en slags... Du blir jo veldig tett bundet sammen. 

– Familien din, da? 

– Jeg føler absolutt at familien kjenner meg godt. 

– Ble du god til å avsløre løgn av å være etterretningsagent? 

– Man blir opptatt av hvordan kildene oppfører seg. God etterretning må være sann, og da blir man jo opptatt av å avsløre løgn. Mange kilder ønsket å gjøre seg mer betydningsfulle enn de var og kunne smøre tykt på eller dikte opp historier. 

– Og du selv, ble du god til å lyve? 

– Det viktigste er å være flink sosialt. Du må ha sosial intelligens når du skal tilnærme deg mennesker som har informasjon. 

– Det er et myteomspunnet yrke? 

– Veldig myteomspunnet. 

En jobb for Norge 

Kaldagers jobb og jobben til dem som jobbet under ham, var å få mennesker til å dele informasjon de ikke burde dele. For å få til det, måtte de skape seg hemmelige identiteter og tilnærme seg kilder som de visste hadde informasjon som kunne være verdifull for Norge og våre allierte. 

Ja, sånn som på film. 

Rekrutteringen til E14 foregikk som regel innenfor Forsvaret, men det var også personer med sivile yrker som ble tatt inn. Det kunne være lærere, politifolk, håndverkere eller andre. De måtte være i god fysisk form, men også vise at de hadde de psykososiale egenskapene som trengtes. Kandidatene gikk gjennom en rekke tester før de potensielt ble valgt ut til å bli operatør i gruppen. 

Det var flere som takket nei til jobben etter å ha blitt tatt opp i gruppen, på grunn av moralske kvaler. Som etterretningsoffiser på jakt etter informasjon, kunne du bli nødt til å skaffe deg en relasjon til noens familie, kolleger eller venner. Det kunne være uskyldige mennesker, godtroende personer som trodde at du ville dem vel. Mens du spilte et proft og uttenkt spill, for å vinne vedkommendes tillit. 

Den jobben er ikke for alle. 

– “Står dette til mine etiske prinsipper”, var et spørsmål du måtte stille deg, sier Kaldager. 

– Det var noe den enkelte måtte ta stilling til. 

– Kjente du noen gang på en dårlig samvittighet over å få intetanende mennesker til å svikte noen som sto dem nær? 

– Ja, det er klart det. Du gjorde deg noen refleksjoner. Og det er sikkert ikke bare jeg som har følt på det, men da må du si til deg selv at du gjør en jobb for Norge og samfunnet.  

Stress og kjedsomhet

Kaldagers jobb innebar å omgå sannheten og noen ganger direkte lyve. Steg for steg bygget E14s operatører historier som skulle få intetanende kilder til å dele informasjon, hemmeligheter og detaljer. 

– Sånne møter er veldig godt forberedte. For i disse situasjonene, må du være troverdig, sier han. 

Etterretningsoperatører som møter kilder kan ikke fremstå som nervøse. Å forsnakke seg er ikke en mulighet, de kan ikke gjøre noe som avslører at bak historien de legger fram ligger det noe helt annet. Et målrettet forsøk på å skaffe informasjon, som i noen tilfeller kan komme til å skade noen kilden på den andre siden av bordet er glad i.  

– Når du er ute og innhenter informasjon, utgir du deg for å være noe annet enn den du er, og bak de som er ute sitter et mangehodet “monster” med kunnskap, ressurser og kloke hoder. 

“Monsteret” er etterretningsavdelingen offiserene jobber for. Kollegene på hovedkvarteret som prosesserer og analyserer informasjonen som kommer. 
Det var også en annen grunnregel for operatører som skulle ut i felt.  

– Du må alltid ha en slags fluktrute ut av samtalen du har med kilden, sier Kaldager. 

– Du blir jo merket av å ha en sånn jobb. Du må tåle mye stress. Det er et farlig yrke. 

Samtidig er det kjedelig, sier han. En stor del av jobben med å komme seg innpå en kilde, skjer i forkant. Med innhenting og analyser av informasjon. 

– Og ofte fører det ikke til noe som helst. 
 

Ingen medaljer  

Målet med hvert oppdrag var det samme: Å skaffe informasjon. Den måtte være riktig – de ønsket å finne sannheten. Sannheten om en person, om et objekt, om en hendelse, eller noe annet. Kildene hadde informasjon om planer, intensjoner og andre hemmeligheter som andre forsøkte å holde skjult, og det var etterretningsoperatørenes jobb å sette sammen puslespillet over hva som foregikk. 

– Vi kunne jo være på jakt etter personer som hadde voldtatt, drept, ranet og oppført seg som monstre, sier han. 

Selv i krigssituasjoner kan ikke slike handlinger forklares eller forsvares, understreker Kaldager. For det finnes lover for krig. Partene må følge Genève-konvensjonene, det internasjonale regelverket for vern av mennesker i væpnet konflikt, og styre etter et moralsk kompass.  

– Folk må stå til rette for det de har gjort. Vi gjorde det vi måtte gjøre for at disse personene kunne bli stilt til ansvar. 

Mennesker som har få muligheter i sitt eget liv, kan bli farlige. Det er blant lærdommene Kaldager har gjort seg.  

– Når folk settes under press og anledningen byr seg, vil noen av dem gjøre stygge ting. 

Jakt som gir mening

Det er spesielt en hendelse som sitter dypt forankret i hans eget minne, fra tiden han jobbet med å etterforske krigsforbrytere på Balkan. Omstendighetene forteller han lite om, men det var to jenter, rundt elleve år gamle, som ble voldtatt av flere menn. 

– Jeg tenkte på mine egne, den gang ni-ti år gamle jenter. Det lå i meg at det var meningsfylt for meg at disse mennene ble tatt. Og så begynte jeg jakten på dem. 
Flere av mennene ble pågrepet og dømt, blant annet takket være jobben til den norske etterretningsoperatøren. 

– Det var godt. Du kan dessverre ikke ta alle, men du kan ta nok til at du statuerer eksempler for ettertiden. “Gjør du sånt, kan du bli tatt og stilt for retten.” 
 
Den som ønsker seg offentlig ros for arbeidet sitt, kan ikke jobbe med etterretning. Etter at en operasjon var utført, måtte operatørenes identitet forbli hemmelig. De skulle trekkes ut i stillhet, og begynne å jobbe mot nye mål. Selv de gangene et makkerpar hadde utført eksepsjonelt og risikofylt etterretningsarbeid som førte til at en terrorleder eller andre viktige motstandere ble arrestert, ble de aldri nevnt når heder og ære skulle deles ut. 

– Det er en slags utfordring, ler Kaldager. 

– Du får ingen medaljer eller åpenlys honnør. 

Livet utenfor  

Er du avslørt? Er det noen som ser tvers gjennom løgnen din? Blir du lurt nå? Etterretningsoffiserer som vet hvilke metoder de selv bruker for å bygge historier og veve nett av løgner, vet også at det finnes andre der ute som er like drevne.  

– Du kan helt klart bli paranoid. Det kan du lett bli. Jeg tror at de aller fleste mennesker har anlegg for å bli paranoid, sier Kaldager. 

Konsekvensene av å bli avslørt kunne være katastrofale for operatøren det gjaldt, for teamet og for kildene. Det kunne sette hele operasjonen i fare. I enkelte situasjoner ville det innebære en risiko for å bli drept. For noen ble belastningen ved denne risikoen for stor. 

– Det skjedde ved et par tilfeller at vi måtte trekke folk ut av området de jobbet i. Det er helt naturlig at noen blir redde, og at de blir så redde at man må finne andre oppgaver eller andre områder for dem. 

– Kan du selv fortsatt kjenne på paranoia i dag? 

– Nei, det har jeg sluttet med. 

Tausheten etterpå

Som etterretningsoperatør forplikter du deg ikke bare til å holde på viktige hemmeligheter mens du er i tjeneste. Noen av dem som jobbet for E14 ble hentet fra ulike stillinger andre steder, som de skulle tilbake til på et senere tidspunkt, forteller Kaldager.  

– Da er det en forutsetning at du ikke avslører noe ved en forsnakkelse eller liknende. Du skal holde tett også etter at oppdraget er over. 

For Kaldager var dette aldri noe problem, sier han. Det var mer utfordrende å finne fram til hvem han skulle være i den helt vanlige hverdagen hjemme. Når han deltok på foreldremøter på skolen følte han seg ofte som en fremmed.  

– Jeg kom kanskje rett fra et kriseområde og hadde sett og opplevd forferdelige hendelser. Når de andre foreldrene satt der og snakket om at noe på jentedoen var ødelagt, da kunne jeg kjenne på det, ja. 

Sett ikke ord på alt 

Finnes det tilfeller hvor det er lov til å lyve? Også for et vanlig menneske som ikke lyver for konge og fedreland? Finnes det ting som med fordel kan holdes skjult, til og med for noen du er glad i? Absolutt, ifølge Kaldager.  

– Er det nødvendig å fortelle et lite barn at du kommer til å dø en gang? Det synes ikke jeg. 

Det ville uroe mer enn å gjøre godt, mener han. 

– Det er noen saker i menneskelivet som du ikke bør si noe om. 

Ola Kaldager ble pensjonert i 2007. I tillegg til å være kommunestyrerepresentant i Gildeskål kommune, reiser han rundt og snakker om verdenssituasjonen og om beredskap. Etter en lang karriere for Norge og norske interesser, der store deler av jobben innebar fiktive historier og skjulte agendaer, er han klokkeklar på dette: 

– Vi følte oss aldri som løgnere. 

– For sannheten er så viktig å få frem. 

---

Meld deg på nyhetsbrev fra H magasin