Evas krigere

I et nymalt rom ytterst på den nye fløyen av Helsetunet på Gol sitter Arne og stryker kona Eva over kinnet. Han er lett i stemmen og sier:

– Har du fått på deg leppestift i dag, Eva? Du er ei skikkelig jåle.

Eva har bodd her i snart et år nå. Hver morgen kommer Arne på besøk for å spise frokosten sin sam­ men med henne. I dag er også lillesøsteren til Eva her. Janne (52) har dratt stolen helt inntil stresslessen der Eva sitter i en kosedress i rød fløyel, med et teppe over lårene og store, tykke ulltøfler på bena.

Plutselig setter Eva øynene i meg. Hun smiler, men det er som om blikket går gjennom meg.

– Jeg tror hun kjenner deg igjen, sier Janne med dempet stemme.

Døren inn til Evas rom åpner seg, og inn kommer hundene Lykke og Glede, sammen med Randi. Hun er gift med Arnes bror og har vært en nær støttespiller i alle år.

– Se, Eva! Lykke har lyst til å sitte i fanget ditt, sier Randi.

DE FØRSTE SYMPTOMENE

Hvordan viser sykdommen seg? Kommer den som et slør foran solen, en vag fuktighet i luften, en dis som gjør at dagene gradvis dekkes av tåke. Forandres den du elsker så umerkelig at du ikke får med deg at alt mørklegges?

– Vi var blinde, sier Arne Nibstad (63).

Det var det første møtet vårt og vi satt innerst i spisesalen på Storefjell høyfjellshotell. Arne eier og driver det kjente familiehotellet sammen med brødrene Knut, Hans og Lars.

Vi snakket om Eva Navrud (56). Arnes store kjær­ lighet i livet. Jannes storesøster og Randis svigerinne og venninne.

Jeg som skriver dette og som stiller spørsmålene, var en av ungene i nabolaget som lekte med Eva og Janne da vi var små.

De første signalene på demenssykdom kommer ofte så gradvis at folk som er tett på i hverdagen, ikke reagerer. Slik var det også for de som var rundt Eva. Hun var 40 år og fungerte bra i hverdagen.

Hver dag pakket hun med seg en stor matpakke, satte seg i bilen utenfor huset på fjellet der hun og Arne bodde i en leilighet i tilknytning til hotellet. Så kjørte hun ut av hotellområdet, ned til fylkesveien, før hun svingte nedover bakkene til Gol sentrum, to mil unna. Der jobbet hun på Telenor Mobil kundesenter. Det var kjente omgivelser, trygge rammer, vante rutiner, faste klokkeslett.

– Hun var ofte litt sent ute, men «sånn var Eva». Hun klarte seg bra på denne tiden.

Eva var teamleder på jobb, men det sluttet hun etter hvert med. På et tidspunkt ga hun også opp vervet som tillitsvalgt.

– Jeg la ikke noe spesielt i det, jeg skjønte at hun ville ha mindre ansvar. Ellers var mitt inntrykk at Eva fikset jobben sin. Helt til Telenor­kontoret på Gol ble lagt ned i 2011, forteller Arne.

Å TAKLE EN JOBB

Eva fikk valget om to års etterlønn eller å bli med videre til Telenor­kontoret på Gjøvik. Hun valgte det første.

– Etterlønn var jo fantastisk, men det ble etter hvert litt kjedelig. Hun søkte forskjellige jobber på Gol, men fikk ikke napp, forklarer Arne.

Ok, vi får gi henne en jobb her på hotellet, tenkte han og sørget for at hun fikk starte i resepsjonen. En av dem hun jobbet sammen med, var sønnen til Randi.

En dag kom han til Randi og sa: «Mamma, det er helt håpløst. Vi prøver å lære opp Eva, men nå har det snart gått et år og hun har ikke fått med seg noe. Hun gjemmer seg mer og mer og viker unna resepsjonsdisken.»

– Hun skjermet seg nok da hun ikke mestret opp­ gavene. Eva var en som lo bort det meste og ikke satte ord på det hun tenkte. Vi burde sikkert spurt mer, vært mer på vakt for endringene, men hun var jo like blid og svarte med den karakteristiske herlige latteren, sier Randi.

– Jeg tenkte aldri at det var sykdom, bare at det er typisk Eva. Blid, surrete og litt tafatt.

Over 400 000 er nær pårørende til en med demens, ifølge Nasjonalforeningen for folkehelsen. I dag har 100 000 mennesker i Norge demens, og trolig vil antallet dobles de neste tjue årene som en følge av at vi lever lenger og blir flere eldre. Også yngre personer kan få demenssykdom, og det anslås at minst 2000 er under 65 år, men Nasjonalforeningen understreker at tallene er usikre anslag, og det kan være flere yngre som er rammet.

Det var resepsjonssjefen som tydelig sa fra at Eva ikke kunne jobbe i resepsjonen.

«Hun fryser til når det kommer gjester. Hun tar ikke telefonen. Nå orker vi ikke mer. Eva lider også,» sa hun.

Da prøver vi en ny avdeling, tenkte Arne og ga Eva jobben som hotellets oldfrueassistent.

– Men det gikk ikke det heller, sier Arne.

Jeg tenkte aldri at det var sykdom, bare at det er typisk Eva. Blid, surrete og litt tafatt.

Han ga henne jobben som uniformsansvarlig. Men å holde tellingen over alle de ulike uniformene og størrelsene og vaktlistene i alle avdelingene på det store hotellet, gikk ikke. Ny jobb: stuepike. Men det gikk heller ikke. Eva fikk det ikke til. Den siste jobben hun hadde, var å re opp senger. Det gikk en stund. Helt til hun sto med puten i den ene hånden og putevaret i den andre uten å skjønne koblingen. For slik var sykdommen. Det var det praktiske hun slet med. Fylle en kaffekopp, kneppe en knapp, bruke bestikk.

En dag Eva skulle hjelpe Randi i kafeen ved ski­heisen, begynte svigerinnen å lure. Eva skulle steke vafler. Hvis hun fikk en bestilling på tre vafler, gikk det helt i surr om den neste i køen skulle ha to vafler.

HERREGUD, HVA ER DET SOM SKJER?

Det hadde gått fem år siden Eva sluttet i Telenor. I mars 2016 skulle det årlige, uhøytidelige skirennet for glade damer, Slarverennet, arrangeres. Randi, Janne, Eva og alle venninnene var som vanlig i arrange­ mentskomiteen. Det var da Janne for alvor skjønte at noe var galt med søsteren.

– Eva og jeg skulle pakke konvolutter med start­ nummer, sikkerhetsnåler, festebånd og papirer. Det er en ganske enkel oppgave, men Eva rotet og styrte så fælt. Hun hadde ikke sjans til å få pakket konvoluttene. Da tenkte jeg: Herregud, hva er det som skjer?

Noen dager senere ringte hun til Arne. «Har du merket noe med Eva? Det er noe som ikke stemmer. Dette må vi få sjekket.» Men Arne svarte bare: «Hæ? Nei, Eva er et surrehue.» Janne ga seg ikke og ramset opp flere episoder, og var klar på at dette måtte utredes.

JEG FÅR IKKE KJØRE BIL MER

I ettertid ser Arne at han gradvis bare løste mange av Evas dagligdagse oppgaver. Da de var på skiferie i Alpene, var det han som bestemte hva hun skulle velge på menyen. Det var han som festet slalåmstøvlene hennes. Og da hun nektet å sitte sammen med andre i åttemannsheisen, ordnet han det slik at de fikk sitte alene i stolheisen.

At Eva ikke klarte å koordinere bevegelsene som skulle til for å komme ut av stolheisen, at hun ofte falt da hun skulle av, tenkte han ikke på som noe spesielt. Arne overså sure og irriterte tyskere i køen. Og han overhørte vennene som syntes han dirigerte kona vel mye.

– Jeg tilpasset mye rundt Eva, jeg reflekterte ikke over at hun ble mer og mer tafatt.

Juli 2016 skulle Eva til legen for å fornye buss­ sertifikatet sitt. Randi ble enig med Arne og Janne om at hun skulle ringe en venninne som jobbet på lege­ kontoret og sørge for at det ble foretatt en demens­ test. Dette sa de ingenting om til Eva da hun kjørte de svingete veiene fra fjellet ned til sentrum.

Etter legetimen kom Eva opp til Janne, som jobber i en klesbutikk i sentrum.

– Hun ga meg bilnøklene, fniste og sa: «Jeg får ikke lov til å kjøre bil mer, så du må hente bilen for meg."

– Jeg måtte snu meg, for da begynte jeg å gråte. Jeg skjønte med en gang at dette var alvorlig. Eva har fått alzheimer, tenkte jeg. Men jeg kunne ikke gråte slik at hun så det.

Arne, som er en ivrig småflypilot, hadde flydd til et seminar i Trysil. Eva ringte ham. Lett og lattermild, som alltid, fortalte hun at legen hadde tatt fra henne lappen.

– Då fraus det nedover ryggen på meg. Då blei det alvor, altså, sier Arne på bred hallingdialekt.

«Jeg må hjem og jeg flyr nå med en gang» sa Arne til de andre på seminaret.

EKSTRAVAGANT OG VERNER PANTON

Fra barndommen husker jeg at familien Navrud var sporty, reisevante og litt ekstravagante i den lille Hallingdals­bygda. Der andre venners hjem var fylt med furumøbler og bonderomantikk, var det designmøbler, dyre tepper og eksklusive tapeter hjemme hos Navrud.

Jeg visste ikke som barn at den kule lampen Eva hadde på rommet sitt, het «Moon» og var designet av den danske formgiveren Verner Panton. Men jeg tenker på det hver gang jeg ser en slik lampe nå. Da vi var små hadde faren til Eva og Janne en gammel militær­ Jeep. Janne og jeg satt bak, mens Eva raste oppover skogsbilveiene med Goggen leende ved siden av seg i doningen. Jeg var tre år yngre enn Eva og ville være som henne. Da hun kjøpte Levis 501, ville jeg ha de samme buksene. Men jeg bommet på modellen, og var på langt nær så kul som Eva.

Eva og Jannes mor, Turid, var en nær venninne av min mor. I mange år dro de to sammen til Spania i vinterhalvåret.

I 2016, den vinteren da Janne pakket konvolutter til Slarverennet og forsto at noe var alvorlig galt med Eva, husker jeg at mamma ringte hjem fra Spania og var bekymret for venninnen. Turid var mye syk og mamma var redd det var kreften som var tilbake. Da de kom hjem, fikk mamma bekreftet det hun fryktet. Turid hadde kreft med spredning. Men Turid var mest bekymret for Eva. «Det er noe alvorlig galt med Eva,» sa hun til moren min. «Jeg tror det er alzheimer».

Kan man få demens i førtiåra? Går det virkelig an?

Det kan ikke stemme, sa moren min. Det må være depresjon eller noe annet. For kan man få demens i førtiåra? Går det virkelig an? Men en gang moren min var på besøk hos Turid, var Eva der også. Hun skulle hjelpe moren med oppvasken, men klarte det ikke. Eva ble bare stående og se på vannet, oppvaskkosten og koppene, uten å vite hva hun skulle gjøre.

Turid døde senere den sommeren, rett etter at Eva hadde mistet sertifikatet. De første utredningene var på gang, men Turid fikk aldri vite om Evas diagnose.

VENT MED DIAGNOSEN TIL ETTER JUL

Da høsten kom, begynte arbeidet med å utrede hva som feilet Eva. Først var hun på Ringerike sykehus, senere på hukommelsesklinikken.

– I denne perioden, før dere fikk svar på utredningen, snakket dere med henne om de alvorlige symptomene da?

– Nei, vi gjorde vel egentlig ikke det, sier Janne.

– Jeg husker du inviterte meg opp en dag, Arne, for å snakke om det. Og da husker jeg at Eva sa: «Arne, hvis jeg blir sjuk, da må du ta på meg BH­en!», sier Randi.

Jeg husker at vi tullet med at hun kunne bo sammen med moren min på Helsetunet. Hun var dement og gikk bort i 2018, sier Arne.

– Dere gikk aldri inn i hvor dypt tragisk dette egentlig var?

– Nei, jeg prøvde å prate med henne om det da vi var sammen på Ringerike på utredning, sier Janne. – Men nei, Eva var ikke så interessert i å snakke om det. Jeg husker den dagen vi fikk resultater på noen av testene, da satt Eva der som et spørsmålstegn. Legen forklarte at hun ikke hadde klart noen av testene, hverken skriving, lesing eller å gjengi en historie. Eva smilte bare og lo. Mens jeg svelget klumpen i halsen.

Diagnosen var klar i desember, men Arne ville utsette svaret.

«Nå drar vi til Spania, så kommer vi innom etter jul,» sa han.

«Men dere må jo ...» sa legene. «Vi må ingenting,» sa Arne. «Jeg tror jeg forstår hva dere skal fortelle oss, men Eva skal til Spania med meg først.»

SLUTTET Å SKRIVE NAVNET SITT

Demens er en fellesbetegnelse for forskjellige sykdom­ mer i hjernen. Alzheimer er den mest vanlige. Det viste seg at Eva var rammet av Bensons syndrom, eller Posterior kortikal atrofi. En nevrodegenerativ sykdom som første gang ble beskrevet av legen Frank Benson. Svekket synssans er ofte det første symptomet på demenssykdommen.

– Etter at hun fikk diagnosen, gikk alt bratt nedover. Det tok ikke lang tid før hun sluttet å skrive navnet sitt, sier Randi.

– Den siste gangen var da hun fikk pass. Og så skrev hun under på en fremtidsfullmakt, sier Arne.

Selv møtte jeg Eva med jevne mellomrom de første årene etter diagnosen. Oftest om vinteren, i skiløypene som Arne kjører ved Storefjell. Jeg visste om den dystre sykdommen, men jeg snakket ikke med henne om det. Eva var seg selv lik, fargerikt skitøy, sprek i kroppen, alltid med de samme spørsmålene til meg: «Hvordan går det med moren din? Har hun kommet seg til Spania i år?»

Lenge var det ikke hukommelsen og gjenkjenning av ansikter som var problemet hennes. Det var alle små og store gjøremål.

Ofte måtte vi kjempe for å få henne ut. Vi måtte lage en rutine for sko og klær. For ikke å snakke om dobesøk, det stresset hun mye med, sier Randi.

I mange år etter at hun fikk diagnosen, gikk hun «Eva­runden» i fjellet.

– Det var imponerende hvordan hun klarte å koor­dinere ski og staver når hun først kom seg ut.

SISTE KVELD MED GJENGEN

Da Eva fylte 50 år, to år etter at hun hadde fått diag­nosen, arrangerte vennene et overraskelseselskap for henne på Hotell Klubben i Tønsberg. Femti gjester kom for å feire henne, og Eva var fortsatt «med».

– Jeg husker jeg tenkte: Dette er siste gangen vi er samlet rundt Eva, sier Randi. Eva var i god form og hadde en viss glede av selskapet.

Men i hverdagen trengte hun stadig mer hjelp. Arne etablerte et firma med brukerstyrt personlig assistanse (BPA) med rundt ti ansatte, de fleste var Evas venninner.

– Snakket dere om det, at venninnene nå jobbet for henne?

– Nei, det forsto hun ikke, sier Janne.

«Neste jul er jeg ikke her,» hadde hun sagt til Janne.

Eva trengte personlige assistenter døgnet rundt, syv dager i uken. Leiligheten på fjellet ble gjort om til et lite sykehjem. Datteren til Janne var med i gruppen en periode, men det ble for tøft å være vitne til at tanten gikk til grunne. En av venninnene maktet det ikke, hun bare gråt og måtte ut av det. Halvsøsteren til Eva, Linn, tok lenge et stort ansvar, men det ble for mye også for henne.

Eva ble sykere og sykere. De underligste ting kunne være et voldsomt hinder i hverdagen. I en periode kunne hun klikke fullstendig om det ikke var nok dopapir. I leiligheten var badekaret fylt opp med doruller, langs en vegg var det stablet flere titalls ruller. I en periode var hun sint og redd, hun ble dypt deprimert, trolig som følge av medisinene. Da ville hun bare dø.

«Neste jul er jeg ikke her,» hadde hun sagt til Janne.

Å FLYTTE FRA FJELLET

Evas krigere fortsatte å fylle dagene hennes med mening. Arne tok henne med på skiferier i Alpene og venninnene fortsatte å dra til Spania med henne. Den siste turen Eva var med på, var i januar 2020. Da hadde de verste panikkanfallene roet seg, det var som om sykdommen løyet. Evas tilstand var nå kommet over i en ny fase. Kroppen var stivere. Hun hadde nesten ikke språk. Det ble etter hvert for mye for alle at Eva bodde i leiligheten på fjellet. Hun måtte inn under kommunens omsorg.

Arne hadde ulike forslag overfor kommunen:

– Vi kunne kjøpe en leilighet i sentrum, der Eva kunne bo med hjelp fra kommunens team. Men det var ikke aktuelt, fikk vi vite. Vi ba om at pleierne gikk med sivile klær, ikke uniformer, men det var heller ikke aktuelt. Det kommunen kunne tilby, var en omsorgsleilighet med delvis bemanning. Her var det ikke tilpasset Evas spesielle behov som ung dement, sier Arne.

Han mener kommunen burde lyttet mer til ham og Evas pårørende.

– Vi hadde opparbeidet oss en enorm kompetanse etter å ha hatt omsorgen for henne i så mange år. Om kommunen hadde vært villige til å samarbeide og lære av oss, ville det spart oss for mye frustrasjon – og ikke minst kunne kommunen vært spart for mange penger.

Arne finner frem videoer på mobilen sin. Med munter stemme snakker han til Eva som svarer med små, engstelige lyder. Han har filmet når hun setter seg inn i bilen og kjøres ned fra fjellet. Og han har filmet henne da hun er kommet på plass i den nye omsorgsleiligheten .

– Vi sørget for å få pusset opp leiligheten først, slik at det var farger på veggene. Det forsinket også flytteprosessen med to måneder. Fy fader, det er litt av en historie når vi tenker over det, sier Arne.*

AMBULANSE TIL BLAKSTAD

Evas pårørende fortsatte å stille krav til omsorgen: Eva måtte ut på tur hver dag. Og hun måtte dusje daglig.

– Rutinene Eva var avhengig av, ble ikke fulgt. Formen hennes var dalende. Eva ble krevende, sint, krakilsk. Hun skrek og vekket de andre pasientene om nettene, forteller Arne.

Oppholdet i omsorgsleiligheten varte i bare to måneder. Den 1. november ble hun lagt i belter og kjørt i ambulanse ut av hjemkommunen.

– Hun ble tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling på Blakstad, sier Arne.

Eva var innlagt på Blakstad i seks uker, der de hadde fokus på å medisinere henne riktig.

– Eva måtte avruses etter massiv feilmedisinering. Problemet for mange kommuner er at de ikke har kompetansen til å behandle pasienter som Eva. Jeg tror dette blir et stort problem for kommune­Norge i fremtiden, sier Arne.

Da Eva ble utskrevet fra Blakstad, hadde ikke Gol kommune en ferdigstilt plass klar til henne. Kommunen bestilte derfor en plass på den private omsorgsinstitusjonen for krevende demente, Villa Skaar på Eidsvoll, 20 mil unna hjemmet til Eva og Arne.

Minst en gang i uken kjørte Arne sju timer alene i bilen tur­retur for å besøke jenta han traff nyttårsaften 1987. Den kvelden skulle egentlig Arne lande med småflyet sitt på Tyin, men der var isen på vannet for tynn, så han valgte Tisleifjorden hjemme på Golsfjellet. Han landet, og sammen med en kamerat dro de til en nyttårsfest på Guriset Høyfjellshotell, der Eva var med familien sin.

– Eva var en kjekk frøken som ganske mange spratt etter på den tiden, smiler Arne. Det skjedde ikke mer den kvelden, men Arne sørget for å legge et ærend til klesbutikken der Eva jobbet.

Etter det ble det litt flørting. Og så ble det mer og mer Eva.

– Hun er din store kjærlighet?

– Ja, det er det ingen tvil om. Vi har hatt det fint. Hun var dama mi fra første stund. Og det er hun fortsatt.

– Dere fikk aldri barn?

– Nei, og ikke gjorde vi noe med det heller. Det vil si, vi gjorde det som skulle til for å få det, men hvorfor det ikke ble barn, har vi aldri sjekket. Vi fant aldri ut av hvem av oss det var noe galt med.

– Var det en sorg?

– Nei, det var det ikke. Det snakket hun aldri om.

Hun var dama mi fra første stund. Og det er hun fortsatt.

– Jeg tenkte mye på det i de årene da alle rundt dere fikk barn. Men det ble en beklemt greie det var vanskelig å snakke om med Eva, sier Randi.

– Jeg har spurt henne, men da bare føyset hun det vekk. Hun var veldig glad i tantebarna sine og de var glade i henne, sier Janne.

– Hvordan var livet deres sammen her på fjellet?

– Vi delte på jobben i huset. Hun ryddet, jeg rotet, spøker Arne.

– Eva la frem alle klærne dine i mange år, sier Janne.

– Ja, ellers mente hun at jeg gikk i samme klær hele tiden.

– Så det var noen år der du var tafatt, og hun var sjefen?

– Ja, hun var sjefen. Hun kjøpte klær til meg og hun pakket kofferten min når vi skulle på ferier. Lenge var det Eva som ordnet opp.

– Gradvis ble rollene byttet om?

– Ja, etter hvert var det jeg som tok vare på henne. De siste årene har jeg kjempet en krig for henne.

REDD ALT SKULLE GÅ TIL HELVETE

Eva bodde på Villa Skaar. Janne og Randi beskriver turene til Eidsvoll som grusomt tunge. Eva var sint, hun skrek og hylte. Når Randi og Janne hadde vært på besøk, var det viktig for dem å ringe noen på vei hjem for å dele det vonde.

– Jeg hadde ikke noen å henvende meg til. Jeg jobbet og holdt på. E gret aldri! Jeg tror ikke jeg har felt en tåre noen gang. Jeg er nok ganske hard. «Mann» gjør ikke det, vet du. Til slutt var jeg så kjørt, forteller Arne.

På fjellet var problemene i ferd med å tårne seg opp for Arne. Hotellet var stengt på grunn av pandemien. I tillegg oppsto det noen problemer med vannkildene til hotellet. Eva var flyttet, og med henne dro også alle hjelperne hennes.

– I ettertid har jeg tenkt på det, hvor stille det ble for Arne da Eva dro. Huset pleide å være fullt, Eva hadde det fint og han fikk også nyte godt av omsorgen fra venninnene. Det var jo et trist bakteppe, men det var jo liv og røre her. Ingen tenkte vel på hvordan Arne hadde det oppi alt, sier Randi.

– Han tåler alt, han, sier Arne om seg selv og kor­rigerer: – Jo da, jeg tåler mye. Men ikke SÅ mye. Jeg var redd alt skulle gå til helvete. Alt var så negativt, det kvernet og ble så ille at jeg gikk med tanker om at det ikke var noen vits i å leve mer. Det ble for mye for meg til slutt, sier han.

Lenge trøstet Randi seg med at Arne hadde fått seg en venninne. En «turvenn».

– Yess, tenkte jeg da jeg fikk vite det, sier Randi. – Så bra at Arne har fått seg en venninne. Men så skjønte jeg at det var et tomrom for deg, likevel.

Fra hotellet hørte hun rykter om at det kunne gå lang tid mellom hver gang folk så ham. En gang hun tilfeldigvis var innom, traff hun den yngste broren til Arne på kjøkkenet. Han var bekymret, for han hadde ikke fått kontakt med ham da han var oppom ham med en pizza.

«Gi meg den pizzaen, jeg kan gå opp og sjekke», sa Randi. Hun kom til låst dør. Men til slutt kom hun seg inn verandadøren til leiligheten.

– Da fikk jeg sjokk. Det var liksom ikke Arne som satt der. Du var ikke med i det hele tatt. Jeg tror ikke du hadde sovet på to måneder.

– Selv om jeg gikk på sovemedisiner, sier Arne.

Det gikk i en uke til. Randi sørget for å være på hotellet og følge svogeren tettere opp.

– Til slutt var det tydelig for meg, Arne måtte ha hjelp.

Hans, Randis mann, kjørte broren til psykiatrisk poliklinikk på Sjukestugu på Ål.

Der ble han henvist videre til Blakstad.

– Hans kjørte meg. Det var høststorm, husker jeg. Trærne lå brettet over veien flere steder.

– Hva snakket dere brødrene om i bilen?

– Husker ikke.

– Er det slik at du kan bryte sammen overfor broren din?

– Nei. Men akkurat da var jeg allerede brutt sammen.

ELEKTROSJOKK

Arne var en natt på Blakstad, før han ble sendt til psykiatrisk døgnavdeling på Røyse. Etter en uke ville han hjem til Gol, men ikke til den tomme leiligheten på fjellet. Arne fikk bo hjemme hjemme hos Randi og Hans Gol sentrum i tre uker, mens han gikk til behandling på Sjukestugu på Ål. Etter en periode med medisinsk behandling ble det bestemt at han skulle behandles med elektrosjokk.

– Det var nifst. Men etter sju behandlinger slapp det taket, sier han.

Arne Nibstad innrømmer at han er en klassisk mann som helst ikke maser for mye om hva som plager ham, hverken til legen eller folk rundt seg. En gang han fulgte Eva til legen, ble han overtalt til å ta noen blodprøver. Det viste seg at han hadde prostatakreft. Men det sa han ikke til noen.

– Før Randi begynte å spørre, sier han henvendt til svigerinnen.

– Hvor mange av Nibstad-brødrene føler du at du er gift med?

– Haha, vi har hatt noen runder, Arne og jeg. – Randi er som en mor for Arne, forklarer Janne. – Det er ikke så mange andre jeg prater med, inn­rømmer han.

Arne har flyttet fra fjellet til en nyinnkjøpt leilighet i sentrum for å bo nærmere Eva. Randi minner ham innimellom på at han må passe på at han ikke blir for aktiv og sliter seg ut igjen.

– Jeg er glad for at Randi og Hans passer på meg, og jeg har roet meg ned nå. Etter at jeg flyttet til sentrum har jeg fått faste rutiner, sier han.

Da Arne begynte å «date», ble Janne oppringt av folk i bygda. Hun ga klar beskjed om at det bare var positivt. Familien til Eva synes det er kjempebra at Arne har fått noen andre å tenke på.

– Vi som er rundt deg, er superglade på dine vegne. Det er godt for oss alle når du har det bra, sier Randi.

– Men Eva er dama mi, sier Arne.

– Jeg har ansvaret for henne og hun er en stor del av livet mitt.

HJEM TIL GOL

I fjor kom Eva tilbake til Gol kommune, med lovnad om at hun skulle få samme behandlingsopplegg og rutiner som hun fikk på Villa Skaar.

– Jeg var skeptisk og brukte advokat i forsøk på å forhindre det. Jeg orket ikke en nedtur til. Vi tapte saken. Heldigvis, kan jeg i ettertid si. For det har gått over all forventing. Eva har det godt nå, sier Arne og legger armen over rygglenet på stolen hennes.

– Jeg tror Eva var mye urolig fordi hun hadde smerter i munnen. Det var mye styr å få henne til tannlegen, hun måtte kjøres i ambulanse til Oslo og legges i narkose for å få boret alle hullene. Etter mange år med dårlig tannhelse hadde hun atten hull. Nå har vi fått orden på det, Eva får tannpuss hver dag og virker mer fornøyd.

Den lille leiligheten på Helsetunet er malt i moderne farger. I sofaen er det dandert en rekke bamser, en av dem har Evas russelue på, der det står «L`Eva» på bremmen.

Mens vi har vært på besøk, har Arne matet Eva med en svele med jordbærsyltetøy. Lykke og Glede snuser rundt i håp om at det har falt noen godbiter ned på gulvet.

Eva er tydelig sliten av å ha så mange på besøk. Etter en time sitter hun for det meste og sover i stolen sin. Janne tar på seg jakken, hun skal på jobb. Randi er også travelt opptatt, for i helgen er det dåp for barnebarnet. Arne blir oppringt fra hotellet som er fullt av konferansegjester. Folk vil ut på ski, kan han kjøre løyper?

Livet og hverdagen til Evas krigere fortsetter uten­ for Helsetunet.

Hver gang Randi kjører forbi, slår det henne hvor grusomt trist det er at Eva sitter der inne, i rullestol, uten språk.

– Det er ikke et verdig liv, sier Janne.

– Det er en sorgprosess vi aldri får begynt på. På mange måter har vi mistet henne. Hun er her, men så er hun også borte. Det er umenneskelig, sier Randi.

Arne prøver å tenke minst mulig slik.

– Jeg fokuserer bare på rutinene mine. Jeg smører maten min, kjører til Eva, spiser frokost sammen med henne og får servert kaffe. Passer det slik, drar jeg innom henne om kvelden og gir henne en godnattklem. Eva smiler og ler når jeg kommer.

– Du blir glad når hun smiler?

– Ja, hun kjenner meg fortsatt igjen.

Arne går ut av rommet til Eva, ut av Helsetunet, han setter seg i bilen og kjører til fjells. Der lukter det av lunsjbuffeen som klargjøres på hotellkjøkkenet. Da han går forbi resepsjonsdisken, rydder han vekk et par kaffekopper av gammel vane. Så går han opp til huset der han bodde sammen med Eva. Der de drev en privat demensavdeling de siste årene. Der han ble sittende stum og deprimert da hun måtte flytte fra ham. I garasjen i underetasjen står det en militær beltebil som han bruker til å kjøre løyper med i starten av sesongen, før han tar i bruk den store tråkkemaskinen.

– Evner du å klappe deg selv på skulderen og si at Eva er heldig med en mann som kriger for henne, slik du gjør. Det er ikke sikkert at alle menn hadde gjort det?

– Jeg vet ikke, for jeg kjenner ingen andre menn som har en kone som Eva. Men en ting er sikkert: Jeg er blitt en jævel på omsorg, sier han.