Fellesskap med deg selv

Svett og dresskledd som en TV-predikant,men med flittig bruk av F-ordet, står den irskamerikanske komikeren Desmond Bishop og forteller oppglødd om tiden før smarttelefonen så dagens lys.

«Når du ventet så ventet du. Når du var på bussen så kikket du på kondensen på vinduet. Mindfulness. Jeg visste ikke at jeg var en jævla guru før smarttelefonens tid. Det var en tid der vi ble tvunget til å være med oss selv. Jeg pleide å drite. Bare drite. Jeg husker ikke forrige gang jeg bare dreit, men det må ha vært minst ti år siden.»

Jeg er ikke til stede i salen og hører på Bishop. Jeg sitter og humrer av videoklippet som jeg ser på min egen telefon. På do.

TUSENVIS AV ØYEBLIKK

Det er på do jeg kan være alene i et travelt tobarnsfarsliv. Men når jeg sitter med all oppmerksomhet rettet mot den lille skjermen - er jeg egentlig alene?

Når jeg rydder på kjøkkenet er det alltid med en podkast på øret. Mens jeg venter på trikken tar jeg opp telefonen og sjekker Facebook. Og hvis jeg oppdager at jeg ikke har noe på programmet neste tirsdag, sørger jeg for å få en avtale med noen.

Har jeg mistet evnen til å være alene på ordentlig?

Kjenn etter selv! Kanskje er du alene akkurat nå når du leser dette. Men samtidig har du et slags selskap i bladet du holder i hendene. Når du står i kassa på supermarkedet og venter, griper du ikke tak i mobiltelefonen og begynner å scrolle? Slår du på TV-en straks ungene har lagt seg?

Egentlig finnes det tusenvis av øyeblikk som kunne vært brukt til å bare «være».

Solveig Klæbo Reitan, professor i psykiatri ved Institutt for psykisk helse ved NTNU, og nestleder i Norsk psykiatrisk forening, mener vi bør utnytte slike øyeblikk oftere.

Hvorfor skal vi komme tilbake til. La oss først se på hvordan.

En viktig begrensende faktor for alenetid er den siste delen av ordet, nemlig tid. Du står opp, spiser frokost med et eller flere familiemedlemmer, må kanskje levere unger på barnehagen før du drar på jobb der oppgavene står i kø og avbrytes av kaffepauser med kolleger, lunsj, møter, biltur i stressende trafikk hjem til middag, kanskje kjøre flere barn på trening på forskjellige steder, trene selv, hente barn, se TV med partneren, og sove i tillegg til å tenke på alle tingene du «egentlig» skulle ha gjort den dagen.

Har jeg mistet evnen til å være alene på ordentlig?

Det er mange år siden vi begynte å beklage oss over tidsklemma, men den fortsetter like fullt å stjele fra oss. Noe av det mest verdifulle den rapper er de stille øyeblikkene hvor ingenting skjer.

– Det klassiske eksempelet er småbarnsforeldre som forteller at de låser seg inne på do bare for å få til å være litt for seg selv, sier Reitan.

Kjenn etter selv. Har du mistet evnen til å være alene på ordentlig?

ALDRI ALENE

Nylig ble Reitan intervjuet i Adresseavisen, om ensomhet i studentlivet. Der sa hun noe som overrasket meg. Ja, ensomhet kan være skadelig for psyken, men det er også overdrevent samvær.

Hvis vi mennesker alltid er sammen med andre, hvis vi alltid forholder oss til noen andre enn oss selv, da er det noe vi går glipp av. Vi blir ikke kjent med den personen vi selv er. Og det, mener Reitan, kan være like skadelig for psyken, som ensomhet.

Hvorfor ble jeg overrasket?

Vel, i norske medier har det vært så mye fokus på den såkalte ensomhetspandemien den siste tiden, at jeg ikke engang hadde tenkt på at vi samtidig kanskje er for lite alene.

– Vi opplever ofte at pasienter er utbrente, irritable eller deprimerte fordi de aldri får trukket pusten og virkelig kjenne etter hva som er viktig for dem, sier Reitan.

Hun legger til at vi gjennom mediene får inntrykk av at det å være sammen med andre er det eneste saliggjørende.

– Vi assosierer det sosiale liv som et tegn på vellykkethet og sunnhet, mens vi setter likhetstegn mellom det å være alene, mislykket og lidende.

Vi opplever ofte at pasienter er utbrente, irritable eller deprimerte fordi de aldri får trukket pusten og virkelig kjenne etter hva som er viktig for dem.

Selv vokste hun opp i Blomli ved Fagerfjell, midt i Troms fylke. Den lille naturskjønne bygda var hennes verden. Foreldrene hadde lite tid til å kjøre henne rundt på aktiviteter utenfor bygda, og det var ikke noe organisert fritid.

– Om jeg ville eller ikke, ble det mye tid til å være alene med egne refleksjoner, sier hun.

Spesielt studenter og annen ungdom ville hatt godt av flere øyeblikk der det ikke skjer noe, mener psykiatriprofessoren.

– Mange studenter er aldri alene. De er på fester, arrangementer i diverse linjeforeninger eller på studierelaterte aktiviteter absolutt hele tiden. Men ungdomstiden er en tid for utvikling og potensielt store omveltninger. Man skal finne ut hva som er riktig for en selv. Det er i sin natur en prosess der man bør være på egen hånd, sier Reitan.

Å VÆRE UTEN Å GJØRE

Psykiateren peker på at vi i vår del av verden er enormt privilegerte som kan velge hva vi vil gjøre med våre egne liv. Vi trenger ikke gjøre som familie, kultur, religion, «alle andre» sier. Det er helt opp til oss selv hvor vi skal bo, hva vi skal jobbe med, hvem vi skal omgås og hvilke interesser vi skal ha.

– Å være voksen er blant annet å vite at du kan ta selvstendig ansvar. Hvis du aldri har vært alene med egne tanker og følelser, vet du ikke om du er i stand til å ta slike valg, sier psykiateren.

Hun understreker at det ikke bare er tidsmangel som hindrer oss i å være alene. Det handler også om å prioritere. Sin egen alenetid setter hun svært høyt. Hun kan gå en tur i skogen, kjenne på stillheten og roen, og ordløst glede seg over livet. Eller hun kan kose seg hjemme i huset sitt der hun, som hun sier, har det «passe ryddig med passe vakre ting» rundt seg.

– Litt av poenget er å ikke gjøre noe spesielt, bare være og gjøre det som dukker opp. Hvis det som dukker opp er ingenting, så kan jeg bare la tiden gå uten å tenke på at den går. Kanskje leser jeg litt, eller jeg skriver ned noen tanker. Alenetiden kan være så mye, men det handler mest om å være trygg på at jeg «er»: At jeg kan «være» uten å absolutt måtte «gjøre».

Noen dager etter samtalen med Reitan er eldstesønnen min på fotballtrening, mens kona besøker en venninne. Jeg hadde regnet med at jeg måtte ta meg av sjuåringen, men hun har tatt ham med seg. Så nå er det plutselig bare meg i huset.

Hva jeg gjør?

Jeg tar opp telefonen og begynner å chatte med en kompis. Jeg forteller ham at jeg skriver om å utnytte lommene med egentid til å bare være, og hvordan jeg ser på mobilen som et hinder for dette. Han sier jeg ikke må glemme at teknologien tillater hyppig kommunikasjon mellom oss to, selv om vi bor i hvert vårt land og er adskilt av en avstand på 400 mil.

Alenetiden kan være så mye, men det handler mest om å være trygg på at jeg «er»: At jeg kan «være» uten å absolutt måtte «gjøre».

Så sier han noe jeg ikke hadde tenkt på:

«Hvor bra er det egentlig å sette av mye tid til å gå å kjenne på vårt eget «selv»? Alle har kanskje ikke sååå godt av det?»

KOMPLEKST LANDSKAP

For å få svar på det, kontakter jeg Bjørnar Block-Haara ved nettjenesten Onlinepsykologene, som på nettsiden sin har skrevet en lengre tekst med tittelen «Ensomhet: Hvordan håndtere det og hvordan få venner?»

Block-Haara mener at alenetid kan være positivt, men ikke nødvendigvis for alle mennesker.

– Enkelte har gode grunner til å ikke gå dypere inn i sitt eget indre. For der kan de møte vanskelige tilstander som de ikke har verktøy til å takle, sier psykologen.

Når jeg hører dette får jeg assosiasjoner til krigsveteraner eller offer for misbruk. Men Block-Haara forklarer at de vanskelige tilstandene ikke trenger å være av så dramatisk art.

– Vi bærer alle på et eller annet utfordrende. Det kan være knyttet til relasjonene våre til andre mennesker eller til vanskelige ting som har skjedd oss. Helt ubevisst utvikler vi forskjellige mestringsstrategier for å takle slike ting. For noen er strategien å passe på å alltid være sosialt aktiv, mens andre gjør det motsatte, og isolerer seg selv fra andre.

Enkelte har gode grunner til å ikke gå dypere inn i sitt eget indre. For der kan de møte vanskelige tilstander som de ikke har verktøy til å takle,

Begge disse strategiene kan ha uheldige konsekvenser, mener Block-Haara.

– De som alltid oppsøker sosiale settinger blir flinke til å agere sosialt «riktig» og til å please andre. Likevel utvikler de kanskje ikke gode vennskap, fordi når de ikke selv kjenner sine innerste rom er det vanskelig å slippe andre innpå seg. Motsatt vil de som har som strategi å isolere seg, risikere å bli sittende kun i selskap med sin egen verste kritiker, nemlig seg selv.

URFRYKTEN FOR ALENESKAP

Ja, det er kanskje litt skummelt: Stemmen som forteller deg at alle andre er flinkere, eller mer suksessrike, den som minner deg på alle de dummene valgene du har tatt, at du ikke er der du skal være i livet, eller forteller deg at uansett hva du får til i livet så blir det mest sannsynlig glemt om hundre år.

Psykiater Solveig Klæbo Reitan pleier likevel å utfordre sine pasienter til å prøve å kun være i selskap med seg selv. Da er det mange som kvier seg.

– De er redde for å være alene, og tyr til det vi kaller unngåelsesatferd, som for eksempel rusmidler, eller mobiltelefonen for den saks skyld.

Den irrasjonelle angsten for aleneskap kan knyttes til urmenneskets behov for å være i en flokk som beskytter mot fiender og rovdyr, forklarer Reitan.

– Det er lurt i et evolusjonsperspektiv, men ikke særlig rasjonelt i dagens norske samfunn. Disse menneskene tror de ikke takler å være alene, men stort sett er det fordi de ikke har prøvd. De er redde for å møte det skremmende og ukjente.

Jeg prøver å kjenne etter. Er det noe inni meg selv jeg helst ikke vil vekke til live? Eller er det den ytre verden i seg selv som er så truende at jeg ikke vil ta den innover meg?

Mange er redde for å være alene, og tyr til det vi kaller unngåelsesatferd, som for eksempel rusmidler, eller mobiltelefonen for den saks skyld.

Vi har ikke bare klimautfordringer, men et nærmest uoverkommelig klimaproblem. Nabolandet vårt har angrepet et annet land, og har en leder som ikke legger skjul på sine imperialistiske ambisjoner.

Vestlige statsministere ber oss være forberedt på verdenskrig.

Om, for ikke å si når Trump vinner valget, står kanskje Europa alene mot trusselen fra Øst. Nye pandemier vil komme. Bakterier som antibiotika ikke biter på.

Jeg fikler frem telefonen for å se om algoritmene har funnet frem noen flere artige videoer av standupkomikere til meg.

DE SOM KOMMER ETTER OSS

«Legg fra deg telefonen!»

«Hva skal jeg gjøre da?»

«Du kan kikke på regnet»

«Tuller du?»

Jeg er som mange andre foreldre opptatt av ungenes skjermbruk. I februar kom det en nasjonal anbefaling fra Utdanningsdirektoratet om mobilfrie klasserom på alle nivå. Direktoratet mente også friminuttene burde være frie for mobiltelefoner.

Jeg må for egen del innrømme at jeg kjenner både på irritasjon og ubehag når det første poden gjør når han kommer hjem er å gripe mobiltelefonen for å se YouTube-videoer eller chatte med kompisene sine.

Ubehaget jeg kjenner kommer fra skyldfølelsen.

Barn gjør ikke det vi sier, men det vi gjør. Jeg skjønner at jeg må gå foran med et godt eksempel. Samtidig vil jeg gjerne lære meg tysk med Duolingo-appen, og som journalist må jeg holde meg oppdatert på nyhetene.

Eller, det er i alle fall hva jeg forteller meg selv, før øynene faller på en artikkel om «digital detox» på forskning.no. Dette handler ifølge nettsiden om å koble seg fra sosiale medier i perioder av varierende lengde.

Digital detox skal gjøre det lettere å være til stede i øyeblikket, og nyte konserten eller naturen uten å filme den og legge den ut på Instagram. Jeg leser at siden uttrykket dukket opp første gang i 2010 har trendens popularitet vokst i takt med den digitale utviklingen.

Kanskje det kunne vært noe å teste, tenker jeg, mens jeg fortsetter å surfe rundt etter svar på hvordan jeg kan frigjøre meg fra å hele tiden være påkoblet.

HELT GRATIS

Det kan se ut til at markedskreftene, som gjerne pusher det sosiale, festen og tilhørigheten, også har fått ferten av behovet for alenetid og avkobling fra det store nettet.

Det er en voksende industri av tilbud om å være for seg selv i stillhet: «yogaretreat på Bali», «stillhet i et kloster i Italia» og «meditasjonsskole i India».

Men fullt så eksotiske og eksklusive trenger ikke de stille øyeblikkene være.

– Du kan helt gratis være alene der du er, sier psykiater Reitan.

– Særlig her i Norge har de fleste muligheten til å gå inn på et rom der de kan lukke døren, og de fleste har tilgang til en park, skog eller fjell for en enslig spasertur.

I prinsippet er det bra at flere blir opptatt av egenpleie og forsøker å bli bedre kjent med seg selv, avslutter hun.

Men - samtidig er hun opptatt av at dette ikke må bli enda en stressfaktor i livene til folk.

– Selvutforsking er ikke noe som må gjøres på en «riktig» måte. Bare stol på at det er bra nok å være deg selv!