Går det an å bli "frisk" fra ekstremisme?

Jeg var helt overbevist. Jeg skulle ned og krige. Kjempe sammen med ukrainerne, side om side, forteller tidligere fremmedkriger Joakim.

Året er 2014 og Russland har nettopp annektert Krim. Joakim begynner å kjenne et brennende engasjement for å hjelpe Ukraina.

Samtidig sitter Elisabeth Harnes og Cecilie Nilsen sammen med et team i Bergen og lager en plan for forebygging og avradikalisering av voldelig ekstremisme.

Fem år senere skulle nettopp dette programmet bli Joakims vei tilbake til livet.

Men først måtte han nesten dø.

«Vi vurderer det som mulig at ekstreme islamister og høyreekstremister vil forsøke å gjennomføre terrorhandlinger i Norge i 2024. Trusselen fra ekstreme islamister fremstår som noe mer alvorlig enn trusselen fra høyreekstremister.»

Dette sier PSTs nasjonale vurdering for 2024. Overskrifter som har preget nyhetsbildet samme år gjør ikke verden noe lysere:

• «Taylor Swift-konsert avlyst i Wien på grunn av terrortrusler».
• «Knivstikking på Aker Brygge etterforskes som hatkriminalitet.»
• «Tenåringer radikaliseres på nett.»
• «Kirker og kristne forsamlingssteder fremstår som aktualiserte terrormål, ifølge en ny trusselvurdering fra PST.»
• «Trussel mot jødiske og amerikanske mål i Norge.»

Listen kunne vært dobbelt så lang.

I 2014 ble det for første gang i Norge laget en handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme. 10 år senere er behovet skrikende. Forskjellen er at det i dag finnes flere tiltak som faktisk prøver å gjøre noe med det, deriblant avradikaliseringsprogrammet fra Bergen, hvor Elisabeth og Cecilie er sentrale.

Elisabeth Harnes er spesialkonsulent ved Ressurssenter for vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS Vest), er medlem i TOT Radikalisering (tverretatlig operativt team) og koordinerer senterets arbeid med radikalisering og voldelig ekstremisme.

Cecilie Nilsen er avdelingsleder i Utekontakten og koordinator for TOT Radikalisering, i Bergen kommune.

– Vi ønsket å skape en reell endring med dette programmet, og finneverktøy som kunne funke på de med ekstremistiske tanker og handlinger. Den største gruppen vi jobber mot er ungdom i alderen 14-25 år med ekstreme holdninger og ideologier. De befinner seg på hele skalaen fra høyreekstreme til islamister, men også udefinerte ekstremister, altså de uten noen spesifikk religiøs eller politisk tilhørighet, men med voldskapasitet, og gjerne med antidemokratiske og antistatlige holdninger, med ønske om å ramme mange.

Elisabeth reiste mye på denne tiden, for å utveksle erfaringer og lære fra andre land og hvordan de jobbet for å forebygge og avradikalisere ungdom. Hun var blant annet i Nederland, Belgia, Sverige, Storbritannia og Danmark, nærmere bestemt Århus, som hadde flere fremmedkrigere fra Syria på den tiden.

– Nå er fremmedkrigere en av de gruppene vi jobber med her i Norge også. Det er viktig at de får muligheten til å avradikaliseres og reintegreres i samfunnet, forteller Elisabeth.

En av dem var Joakim.

Ekstremisten Robin Hood

– De sier at jeg var høyreekstrem, men jeg var jo ikke det. Jeg var venstreekstremist.

Joakim snakker videre om nasjonal sosialisme. Arbeid til alle. Nei til amerikansk imperialisme. Om skepsisen til statlige institusjoner og motstanden mot den politiske pridebevegelsen. Og om Robin Hood. Helten fra Disney-filmen han så da han var 4-5 år og som bryte seg inn i minnet og hjertet.

– Vi bodde i et fint, rødt hus i ei lita bygd. Alle kjente alle. Det var trygt og godt. Jeg husker jeg gikk i lyngen, så på de små insektene som krabba i grusen, det var en liten dam med noen gjess og Robin Hood-filmen på tv.

Det var en uskyldig, harmløs tid med små lysglimt av idyll av hva som kunne ha vært.

Da Joakim var 6 år skilte foreldrene seg. Livet ble revet opp med røttene, og han havnet i kategorien over unge gutter med en fraværende far. En av fellesnevnerne for menn som senere i livet tyr til vold.

– Jeg ble flyttet til byen og havnet på utsiden av fellesskapet. Alle hadde allerede funnet vennegruppen sine, mobbingen begynte, og sakte, men sikkert begynte jeg å se verden fra sidelinjen som et kaldt og kynisk sted.

Joakim beskriver en gutt som stirrer monotont ut i luften. En gutt uten tanker og følelser, ingen sjel, ingen lys. Alt var slukka.

Alle hadde allerede funnet vennegruppen sine, mobbingen begynte, og sakte, men sikkert begynte jeg å se verden fra sidelinjen som et kaldt og kynisk sted.

– Jeg døde da jeg var 12. Det var ikke en eksistens. Jeg var en levende død. I dag er jeg et annet menneske enn jeg var da. Født ut av alt det jeg har opplevd.

I dag innser han at han var dypt deprimert som 12-åring, og han forstår hvorfor.

– Jeg hadde ingen nærhet, trygghet, røtter, familie, venner eller noe som helst. Jeg hadde ingenting. Og når man ikke har noe av verdi i livet sitt så bryr man seg heller ikke om hva man gjør. Han setter ord på det med det afrikanske ordtaket: "The child who is not embraced by the village will burn it down to feel its warmth."

Jeg døde da jeg var 12.

Vold, ran, rus og utagering preget ungdomstiden og det tidlige voksenlivet til Joakim.

Etter mye mobbing slo han den ene mobberen til blods. Da var han 13 år.

– Vold var et bra verktøy for å ikke være et offer. De som pleide å mobbe meg begynte å frykte meg. Det var bedre å bli frykta.

Da han var 18 år forsøkte han å rane en bank. Mesteparten av pengene skulle han gi til de fattige. Sånn som Robin Hood ville gjort. Han kom i fengsel. Da han kom ut ventet tøffe år med samlivsbrudd, vanskelige samtaler med NAV og et liv som hjemløs. Han endte til slutt på sofaen hos en venn i Haugesund.

På internett så han hvor grusomme IS-krigere var mot yezidiene, hvordan de brente levende mennesker i bur. Han kjente et sterkt sinne, og et ønske om å kjempe mot dem. Få bort den ondskapen. Men så skjedde det noe i det han omtaler som sin egen bakgård, Russlands invasjon av Ukraina. Han føler at det er dit han må dra.

Joakim må hjelpe ukrainerne. Han vil bety noe for andre, hjelpe de som har det vanskelig.

Han drar, og en fremmedkriger blir til.

Vold var et bra verktøy for å ikke være et offer.

– Det var stort å være en del av kampen mot Russlands invasjon. Det var en enorm selvoppofrelse blant ukrainerne. Alle gjorde det de kunne, bestemødre strikket varme klær, bilmekanikere mekka biler, mat ble dyrket overalt hvor det var mulig. Alle hjerter slo i samme rytme. Jeg forelsket meg helt i det ukrainske folket, forteller han.

– Det å være en del av noe som er større enn seg selv – det var en ubeskrivelig god følelse. Selv i, eller nettopp fordi, det var krig. Alt sto på spill.

Så god var denne følelsen, at Joakim mente den var verdt å bli drept for – og å drepe for.

Det å være en del av noe som er større enn seg selv – det var en ubeskrivelig god følelse.

I Ukraina fikk jeg oppleve det jeg har savnet hele livet – tilhørighet, nærhet og samhold.

Og langs en grusvei helt øst i Ukraina opplevde han nestekjærlighet for første gang.

– Hele Øst-Ukraina er som en stor åker. Det dyrkes solsikker og korn, og midt i et veikryss var det en eldre mann som hadde en liten åkerlapp hvor han dyrket grønnsaker. Du kunne se at han ikke eide mye i livet, han bodde i et falleferdig lite hus, men så ga han meg noen tomater av den lille avlingen han hadde. Jeg ble så rørt. Da skjønte jeg det – dette er nestekjærlighet. Det hadde jeg aldri opplevd før.

Etter litt over ett år vender Joakim hjem til Norge. Han har blitt kastet ut av den ukrainske hæren. Begrunnelsen var at han hadde feil politisk ståsted.

– De mente jeg var nynazist, men sannheten er at i den bataljonen jeg var en del av, var det alt fra kommunister, anarkister og nazister til folk man ikke klarte å plassere.

På mange måter er radikalisering et smerteuttrykk.

Han trodde ikke noe på begrunnelsen. I bagasjen på hjemreisen hadde han med seg et snev av hat mot den norske stat. Han mener de var delvis skyldige i at han ble kastet ut av den ukrainske hæren. Like før han dro hjem fra Ukraina uttalte han følgende i en video: «If they want a fucking monster, I ́ll give them a fucking monster».

Han utdyper overfor H-magasin at han med dette mente at hvis noen i Norge presset ham opp i et hjørne så kunne det fått konsekvenser. Heldigvis skjedde ikke det.

– At jeg i det hele tatt er her i dag er et mirakel. Jeg kunne vært i fengsel, blitt sprøytenarkoman, eller dødd i Ukraina. Alle stjernene og planetene må ha vært på riktig plass siden dette gikk bra.

– Og Cecilie.

Å MISTE FOTFESTET

Slik beskriver Elisabeth det å bli radikalisert.

– De mister fotfeste i livet.

Cecilie sier seg enig.

– De som begår vold mot andre har det ofte veldig vondt selv. De trenger hjelp.

Når man hører om ukentlige knivstikkinger i hovedstaden, skytinger, ran og grov vold, en frykt som sprer seg blant homofile som ikke lengre tør å vise kjærligheten sin i offentlig rom, jøder som må flykte landet, og kvinner som ikke kan gå alene på kveldstid i deler av byen, så må man jo spørre – skal de som utøver disse voldelige overgrepene virkelig møtes med hjelp og ikke straff?

– Gjør de noe straffbart, skal de selvsagt få straff, men de må også få hjelp og behandling. Er de under strafferettslig alder, så er det en annen sak. Vi mener at å senke den kriminelle lavalderen er en dårlig idé. De må heller få hjelp.

– På mange måter er radikalisering et smerteuttrykk. Det er veldig mange smertefulle historier folk har med seg. Ofte handler det om uprosesserte traumer, sier Elisabeth.

De som begår vold mot andre har det ofte veldig vondt selv. De trenger hjelp.

I et behandlingsforløp i programmet de to har utviklet, får brukerne samtaleterapi med psykolog og en mentor som følger dem i hverdagen.

– Når de blir tilbudt hjelp, så sier de fleste ja. Tenk på at dette er mennesker som ofte har støtt alt og alle fra seg, og så kommer noen som genuint ønsker å investere i deg. Gradvis opplever de at mennesker og samfunnet vil dem vel, sier Elisabeth.

Det første møtet mellom mentor og bruker skjer som oftest etter en bekymringsmelding fra skole, barnevernet, politi eller PST. Spørsmål nummer én til den som har ekstreme tanker og idéer er:

Hva trenger du hjelp til?

– Og det har de fleste et veldig klart svar på. Vi må starte der skoen trykker. Deretter kan vi gå inn i tanke- og handlingsmønster, sier Cecilie.

ER DETTE DEG?

– Han bodde i et skur da jeg møtte ham første gang. PST hadde gjort oss oppmerksomme på en mann som hadde returnert fra Ukraina, sier Cecilie.

– Fremmedkrigere kan ha et større voldspotensial, og lavere terskel for å utøve vold, etter å ha deltatt i krig. I dette tilfellet så sier de – han er mottakelig for hjelp.

Cecilie beskriver mannen hun møtte som deprimert og på bar bakke i livet.

Joakim selv forteller at han gikk turer om natta for å slippe å treffe mennesker. Han er 28 år, livet skulle peake nå, men han isolerer seg i skuret sitt og i nattemørket.

Fremtiden virker alt annet enn lys.

Men han tok imot hånden som ble strakt ut til ham. – Jeg skjønte raskt at jeg kunne stole på Cecilie. Hun satte så tydelige grenser. Hun var ærlig. Det var avgjørende for meg. Det var også avgjørende at hun var fleksibel på tid og sted. Det var ikke sånn at jeg måtte møte opp på noe kontor eller fylle ut en masse skjemaer.

Cecilie, og senere mentorene, Øystein, Yngve og Thomas, møtte meg der jeg var, både fysisk og psykisk. Hadde det ikke vært for det, hadde jeg aldri sagt ja til å bli med i denne mentorordningen.

Jeg skjønte raskt at jeg kunne stole på Cecilie. Hun satte så tydelige grenser. Hun var ærlig. Det var avgjørende for meg.

Joakim fikk spørsmålet hvem er du?

– Er det fremmedkriger du definerer deg som? Er dette deg? Gjennom programmet gir vi menneskene mulighet til et annet liv enn hva de står overfor i det øyeblikket vi treffer dem. Vi legger til rette for emosjonelle endringsprosesser, sier Elisabeth og fortsetter.

– Dersom man skal nøste opp i motiver for en ekstrem handling eller en oppslutning om ekstreme ideologier og bruk av vold, bør en søke etter bakenforliggende årsaker i personens livshistorie. Psykiatriske diagnoser bidrar sjelden til å kaste lys over sammensatte motiver som springer ut av deres unike historie. Det er derfor viktig at vi kjenner til særegne belastninger i deres livsløp og forstår hvordan de kan ha preget deres identitetsutvikling og deres verdensanskuelse.

Cecilie forklarer at mentorprogrammet består av fire elementer:

• Brukermedvirkning. Vil du ha hjelp, og aktivt bidra til at vi kan gi deg det? Dette handler om at brukeren selv får påvirke hva vi skal bruke tiden på, hvilke mål vi setter og hvordan vi skal oppnå målene.
• Matching. Det er viktig at de som skal få hjelp liker mentoren sin.
• Fleksibilitet. Å være fleksibel på tid, i tankegang og på å møte dem der de er. Kafé og fisketurer er vel så fine arenaer som kontor.
• Dokumentasjon. Brukerne får innsyn i journalen og alt vi skriver om dem. Dette er deres historie.

Radikalisering innebærer hat. Den som blir radikalisert, kan utvikle et så intenst hat mot noen grupper at det til slutt kjennes helt riktig å utøve vold, eller drepe dem.

– En viktig del av avradikaliseringsprogrammet er derfor å kunne utvikle en kognitiv dissonans hos vedkommende, gjennom å gradvis utfordre den radikaliserte på fiendebildet de har laget seg i trygge omgivelser. Denne type prosesser skaper positive forstyrrelser som utfordrer fastlåste ideologier. De får en positiv erfaring av det de har hatet.

– Men å kjenne på at følelsene ikke lengre stemmer overens med sine ideologiske overbevisninger, kan samtidig være en smertefull prosess. Det er derfor viktig at man har trygge mentorer tett på som kan jobbe med følelsesregulering, styrking av identitet og tilhørighet til omgivelsene. Men vi må avradikalisere på en menneskelig måte. De må få hjelp til å få det bedre i sitt liv, og hjelp til avkobling fra ekstreme miljøer. Vi må kartlegge menneskets historie og traumer. Jobbe med fortid, nåtid og fremtid, sier Elisabeth.

LÅST FAST I TRAUMER

Frode Gudvangen og Anders Geertsen er et av de beste teamene ordningen har. Frode er mentor, Anders psykolog. De jobbet ikke med Joakim, men jobber med flere som ham.

– Jeg har ingen agenda om å endre et annet menneske, sier Anders.

Det er kanskje et overraskende utsagn fra en psykolog som jobber med avradikalisering, men han forklarer.

– Hvis vi møter dem på den måten, om at mine tanker er de riktige, og ikke dine, da blir de bare enda mer radikaliserte. Endringen må komme fra pasienten selv. Jeg skal hjelpe dem med deres behov i livet, det er min oppgave. Jeg skal gjøre det jeg kan for at de skal få det bedre. Her kan traumebehandlingen være helt essensiell, forteller han.

– Det jeg ofte gjør er å få dem til å gå inn i et minne som er vondt og vanskelig. Noen ganger kan veldig traumatiske opplevelser gjøre at vi låser oss fast i en følelse av å være utrygg, fortapt eller i fare. Men du kan ikke gå utenom sorgen, du må gå gjennom den. Det er en prosess, og det gjør vondt.

Først når traumene blir forløst, blir det mulig å gå videre i livet og forandre handlingsmønstre, forklarer han. Og legger til:

– Det er mentorene som er x-faktoren i denne behandlingen, det er det som gjør at den funker. Den jobben de gjør der ute er helt eksepsjonell. Vi kommer rett og slett raskere i mål.

Det ligger mye omsorg i å stille krav.

Anders husker første gang han jobbet med en mentor til stede før, under og etter psykologtimen.

– Da falt noe på plass. Det funka. Klienten den gangen var en ungdom som het «Tore»*, og for det første så kom Tore faktisk til timen sin, fordi mentor kjørte han. Deretter var mentor flue på veggen under timen. Det var tøffe ting som ble tatt opp, men mentor var der også etter timen.

Da Frode og Tore kjørte hjemover etter timen, begynte Tores tårer å trille. Han sa at han innså at han hadde behov for hjelp. Mentor Frode var der. For hver kilometer den blå Peugoten og Tore bevega seg nærmere og nærmere hjem, så satt han der. Som et anker med all tid i verden.

– Jeg husker det så godt, sier Frode. – Det var et gjennombrudd.

Frode synes at det å kjøre bil sammen er en fin arena for de vanskelige samtalene.

– Det er utrolig hvor mye som kan komme til overflaten gjennom en samtale i bil. Vi er nær hverandre, men samtidig slipper vi å ha blikkontakt. Da kan det være lavere terskel for å åpne seg.

I psykologtimene, og ikke minst i hverdagen, er det godt å ha noen ved siden av seg.

– Jeg gjorde ikke noe spesielt for Tore, egentlig. Jeg bare var der, og det i seg selv kan være nok. Å vite og å kjenne at du ikke er alene i det vanskelige, sier Frode.

– Jo forresten, jeg sa en ting, jeg sa at hvis jeg hadde opplevd det du har opplevd, så hadde jeg hatt behov for hjelp.

Anders legger til at han har fått flere tilbakemeldinger fra pasienter som sier «det var da jeg så tårene i øye- kroken din at jeg skjønte hva jeg selv var blitt utsatt for».

TOUGH LOVE

Mange av de som er radikaliserte har «den macho/heroiske mannen» som forbilde.

Anders er brannmann i tillegg til å være psykolog. Det gjør inntrykk på de fleste å erfare at en tøff brannmann snakker om følelser, sier Elisabeth.

Jeg sa at hvis jeg hadde opplevd det du har opplevd, så hadde jeg hatt behov for hjelp.

– Men de skal også stilles til ansvar. Det ligger mye omsorg i å stille krav, sier Frode.

Og det er nettopp denne innstillingen som kanskje er nøkkelen til hvorfor denne duoen - Frode og Anders – fungerer så godt. De er gode på «tough love».

Elisabeth er enig med duoen i at å stille krav er bra. – De blir stilt til ansvar for eget liv, og på den måten blir de også ønsket velkommen tilbake til livet sitt.

NÅR FELLESSKAPET ER PROBLEMET

Ofte er de som blir radikaliserte ensomme ulver på utsiden av samfunnet, men det er ikke alltid tilfellet. Noen ganger er det nettopp fellesskapet som er grobunnen for radikaliseringen. For hvordan skal man klare å koble av fra ekstreme miljøer, når den samme ideologien er den som gjelder på skolen, i familien og på fritidsaktivitetene?

– Radikalisering kan skje i hele vårt sosioøkologiske system, på individ-, gruppe- eller samfunnsnivå, sier Elisabeth.

– Vi mennesker opererer med ulike verdensanskuelser, avhengig av hvor i verden vi vokser opp, kulturelle og religiøse føringer, hvilke muligheter som er oss gitt eller har blitt frarøvet, samt type oppdragelse og sosialisering. Traumatiske erfaringer former også vår identitet og påvirker hvordan vi ser på andre og verden for øvrig. Ved store eller gjentatte livsbelastninger og manglende støtte kan verdensbildet lett briste, noe som gjør en sårbar for grooming fra ekstremistiske grupper.

Hun forteller videre at terrorgrupper vet å utnytte sårbarhet og bruker skreddersydde tilnærminger i sin rekruttering av ensomme og marginaliserte ungdommer.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) understreker i sin Nasjonale trusselvurdering (2023) at propagandaen som unge muslimer radikaliseres gjennom, gis en vestlig, dagsaktuell kontekst. Dette forsterker ideologiske spørsmål og problemstillinger, og utfordrer til angrep i Vesten.

Terrorgrupper vet å utnytte sårbarhet og bruker skreddersydde tilnærminger i sin rekruttering av ensomme og marginaliserte ungdommer.

– Ifølge tall fra FFI (2023) har ekstreme islamister en helt annen gjennomføringskraft og voldskapasitet enn høyreekstreme terrorister. Forskning viser også en økning i antallet planer og angrep utført av tenåringer i Europa. En av de mest bekymringsfulle utviklingene blant grooming av unge er «ISIS-K», også kjent som IS-Khorasan, en gren av Den Islamske Staten (IS), som er kjent for sine brutale angrep og rekruttering av både unge og voksne på tvers av geografiske grenser. I Europa ser vi at de som blir groomet er yngre og yngre, faktisk helt ned i 12-årsalderen, sier Elisabeth.

De som groomer går fram på en manipulativ måte.

– De overøser den potensielle rekrutten med en følelse av hengivenhet, respekt og validering av den sårbare tilstanden og situasjonen vedkommende befinner seg i. Etter hvert går prosessen inn i en sosial isolasjonsfase hvor rekruttereren forsøker å eliminere personer som kan påvirke den potensielle rekrutten, som omsorgspersoner, familie, venner eller personer i hjelpeapparatet. Tidligere betydningsfulle relasjoner blir gjerne demonisert og omtalt som urene eller vantro. Et samarbeid med de som er tett på disse ungdommene som har blitt radikalisert er derfor helt essensielt, sier hun.

Endringen må komme innenfra og være bygd på tillit og trygghet.

Mens mentorordningen i Bergen hovedsakelig jobber en-til-en og systemisk med familiesystemet, har Elisabeth i regi av RVTS på oppdrag fra Bufdir også vært med på å utvikle og koordinere en nasjonal opplæring som heter «Endringsagenter», som utskolerer ansatte og ressurspersoner i frivillige organisasjoner og berørte miljøer i forebygging av negativ sosial kontroll og æresrelatert vold for å kunne jobbe målrettet mot ulike grupperinger.

– Det er begrenset hvor mye det offentlige kan endre, alene. Endringen må komme innenfra og være bygd på tillit og trygghet. Gjennom denne ordningen integrerer vi agenter innad egne miljø for å kunne fore- bygge og avdekke, som er en del av en større hub med mangfoldig kompetanse, sier hun.

Elisabeth savner nyansene i innvandringsdebatten i Norge.

– Det er mye imponerende endringsarbeid som sjelden kommer frem i media, som gjøres i organisasjoner og berørte miljøer. Mange, også konservative miljøer, jobber svært strategisk for få bukt med voldelig ekstremisme og skadelig sosial kontroll, noe som bør løftes opp. Sammen kan vi få til mye bra.

Hold deg fast - jeg har fått en enorm tro på menneskets godhet.

ET LIV BLIR BYGD

Det var opp- og nedturer. Ikke kos og puter under armene, men hardt arbeid. Mange og lange samtaler med mentorene. Sakte, men sikkert våget Joakim å stole på folk igjen, på samfunnet, og seg selv.

– Det tok halvannet til to år med intensiv jobbing. Jeg syntes det var vanskelig å se en god fremtid for meg selv. Jeg følte meg fremdeles sviktet av samfunnet. Men etter en stund ble jeg klar for jobb og et vanligere liv.

Nå som han selv er avradikalisert, kan han bruke sin egen erfaring til å hjelpe andre.

– Jeg jobber nå med å kartlegge ekstremisme på sosiale plattformer, prøver å fange opp de som er radikalisert på et tidlig tidspunkt. Og jeg holder foredrag.

Han er 33 år gammel nå. De brokete 20-årene er et fjernt minne, og en ny, solid grunnmur av et liv er skapt.

Mens han var i Ukraina kom han i kontakt med ei vakker polsk kvinne på nettet. Dette er i dag hans kone og moren til to av barna hans.

– Det gikk slag i slag da jeg kom hjem fra Ukraina. Parallelt med at jeg ble med i mentorordningen kom hun på besøk til Norge. Vi skjønte raskt at det var oss to.

I dag er familien min ankerpunktet i livet mitt. Det er de som holder meg gående. De, og det at jeg føler jeg er med på et viktig arbeid om å avverge alvorlige terrorangrep og vold.

Gjennom mentorordningen fikk han endelig hjelp fra NAV, han kunne flytte ut av skuret sitt, og inn i en fin leilighet, sammen med kjæresten. Mot slutten av 2020 kom det første barnet, året etter kom nummer to.

Sommeren i år ble det feiret bryllup. Alle mentorene var med.

– Det var utrolig stas å bli invitert i bryllupet til Joakim. Han er en skikkelig fin fyr, det må jeg bare si, sier Cecilie.

Han kvitterer:

– Mentorprogrammet var der for meg da jeg trengte det som mest. I dag er familien min ankerpunktet i livet mitt. Det er de som holder meg gående. De, og det at jeg føler jeg er med på et viktig arbeid om å avverge alvorlige terrorangrep og vold. Og hold deg fast – at jeg har fått en enorm tro på menneskets godhet.