Generasjon mammaprestasjon

Smart enough to make these millions, strong enough to bear the children, then get back to business, synger Beyoncé i låten «Run the World».

Men hva om du ikke passer til å være en slik power-dame, en idealkvinne. Hva med dem som ikke orker å gå back to business?

– Det er kulturelt problematisk i vårt samfunn, mener jurist, forfatter og småbarnsmor Monica Goksøyr (35).

– Reelt sett er morsrollen den viktigste arenaen i livet mitt. Men det er liksom ikke akseptert å ønske å prestere som mor. I alle fall ikke om det går ut over karrieren din.

Fryktdrevet valg

Da Monica Goksøyr vokste opp på øya Runde på Sunnmøre, drømte hun om det urbane livet. Universitetet i Oslo. Hun var en klassisk flink pike. Skolesmart, hardtarbeidende og pliktoppfyllende.

– Var du en som passet inn under begrepet «Generasjon prestasjon»?

– Ja, det tror jeg absolutt. Moren og faren min var opptatt av at jeg måtte ta utdanning. 

Foreldrene hennes kom fra noe helt annet. Faren er født og oppvokst på Runde. Han var utdannet elektriker og jobbet offshore. 

– Pappa traff moren min i Thailand og hun ble med ham til Runde. Her hadde hun strøjobber som renholder, på fiskefabrikken og som barnehageassistent.

Monica og storesøsteren var de første i familien som tok høyere utdanning. 

Først tok Monica en bachelor, før hun begynte på jus-studiene. I ettertid har hun spurt seg selv: Hva var motivasjonen for å slite seg gjennom åtte år på universitetet?

– Mye har vært ytre motivert, det har vært fryktdrevet.

– Hva fryktet du?

– Helt konkrete ting: Hvordan skal jeg overleve? Hvordan skal jeg finne min plass? Det var aldri et alternativ å bli igjen i bygda. Jeg ville ha noe å selge på arbeidsmarkedet, og tenkte på pengene jeg kom til å tjene. Det var også et ønske om en viss status. Å føle meg vellykket, verdifull, bra nok. 

– Komme hjem til bygda og være noen?

– Ja! Jeg har nok alltid følt at jeg har noe å bevise. Jeg tenkte: Kommer du deg gjennom jusstudiene, kommer alt til å ordne seg. Livet som jurist fremsto enkelt.

– Jeg hadde en frykt for å forandre meg. Frykt for å bli en mamma.

En kul kvinne

Som ferdig jurist skjøt hun fart og fikk først jobb som dommerfullmektig. Deretter jobbet hun som forsvarer i et av Oslos advokatfirmaer. I tillegg gikk hun på Aschehougs forfatterskole – og forlaget ville ha bok. 

Alle karrierepilene traff blink.

– Jeg jobbet hele tiden, reiste hele tiden og stresset hele tiden, sier hun. 

Under coronapandemien ble hun permittert.

– Da ble jeg kastet av karusellen. Det fikk meg til å tenke på hva slags liv jeg ville leve. Jeg kjente at jeg ville skrive, være kreativ og ha en jobb som kunne kombineres med det. 

Hun gikk over til det offentlige, som jurist i Statens sivilrettsforvaltning, der dagene startet klokken 08.00 og var ferdig klokken 16.00. 

Kjæresten Even, som hun også hadde kjøpt leilighet sammen med, ønsket seg barn. 

Men Monica var ikke klar. 

– Veldig lenge ville jeg ikke bli mor. 

– Hvorfor?

– Jeg hadde en frykt for å forandre meg. Frykt for å bli en mamma. Mye handlet om internalisert misogyni. Jeg tror det kommer fra kulturen vår, der det er de maskuline verdiene som løftes opp. En guttejente er en kul jente. Ideen om en kul kvinne, er en karrierekvinne. Du jobber, du bidrar, du gjør ting som er bra for samfunnet. Det var en slik kvinne jeg ville være. Jeg hadde kjøpt dette kulturelle idealet. Synet på en mamma var noe teit. Tenk om jeg ble sånn som mødre er. 

– Idet testen var positiv, var barnet ønsket.

To blå streker

Samtidig som hun leverte manuset til debutboken «Slemme jenter», viste graviditetstesten to blå streker. 

– Idet testen var positiv, var barnet ønsket. Det var så eksistensielt overveldende … jeg blir rørt når jeg snakker om det. 

Hun som hadde vært redd for å forandre seg, å bli en mamma, gikk inn i svangerskapet med en enorm nysgjerrighet. Hva betyr morskap? Hva skjer med kroppen når barnet vokser? 

– Jeg trengte å være i denne boblen. Men på jobben snakket vi om hvordan det kan legges til rette for at gravide kan stå i full jobb gjennom svangerskapet. Jeg slet med skam for at jeg ikke klarte å være den samme. Etter hvert ble jeg 50 prosent sykmeldt. 

Da sønnen Lars ble født, startet hun en bokklubb med andre mødre der de leste morsskapslitteratur. De har blant annet lest Madeleine Schultz`Verden brenner og vi skriver om våre barn, Linn Stalsbergs Er jeg fri nå? og danske Emma Holtens Underskudd.

– Du går all in?

– Ja, det er kanskje typisk meg? 

– Eller er det typisk for «generasjon prestasjon»? Morsrollen skal gjøres skikkelig?

– Vi var flere som hadde opplevelsen av at mulighetene og rettighetene er der virkelig for karrierekvinnene. Men i det øyeblikket vi ble mødre, så opplevde vi at det var et lite rom. Ingen sto og heiet lenger. 

Igjen dette inntrykket: Mødre er ikke kule, de bidrar ikke til verdiskapingen. 

– Verdien av å skape et menneske ble transformert til et samfunnsproblem med sykmeldinger og trøbbel. Forventningen er at du skal komme raskt tilbake, du skal bli den du var. 

– I det øyeblikket vi ble mødre, så opplevde vi at det var et lite rom. Ingen sto og heiet lenger.

Prisbelønt forfatter

Da sønnen hennes var åtte måneder gammel, tok pappaen over permisjonen. Men Monica var ikke klar for separasjonen. 

Den andre babyen hennes, boken hun hadde skrevet, var blitt en suksess. «Slemme jenter» fikk strålende kritikker og Aftenpostens anmelder skrev: «Om Monica Goksøyr fortsetter i samme stil, kan det hende at staten, der hun i dag jobber som jurist, snart må se seg om etter en ny ansatt.» Hun ble tildelt Tarjei Vesaas`debutantpris og LOs litteraturpris. 

Prispengene ga henne mulighet til å ta ut ulønnet permisjon. 

– Det var virkelig den lykkeligste tiden i mitt liv. Jeg var i den ekstremt privilegerte situasjonen der vi begge var hjemme. Jeg kunne skrive, samtidig som ungen var tilgjengelig og trygg. 

Radwife

Da Lars var ett år gammel, begynte han i barnehage, mens Monica og kjæresten var tilbake i jobb.

Da de sto i den hardeste tidsklemma i fjor, ble tradwifedebatten utløst av et Politisk kvarter på NRK Radio der KrFUs Ingrid Olina Hovland braket i hop med tidligere leder av KrF Valgerd Svarstad Haugland. Hovland mente at deler av likestillingen var gått for langt. Haugland advarte mot at KrF ikke må bli et parti for tradwives. «Å reversere likestillingspolitikken vil være farlig for dagens unge kvinner», mente kontantstøttens mor.

Debatten fikk Bergens Tidenes kommentator Kjetil Kopren Ullebø til å skrive: «I møte med ungdomspolitikeren fra sitt eget parti fremsto Valgerd Svarstad Haugland som et feministisk fyrtårn.» 

Monica Goksøyr lå utslitt på sofaen etter at sønnen var lagt og så på Tradwife-debatten med Fredrik Solvang. Det var rigget for «team eldre» mot «team yngre» og kontrasten var så stor at VGs Astrid Meland lurte på om det var en parodi.

På den ene siden sto topplederne, blant annet advokat og partner i Elden Advokatfirma Nadia Hall. I høye pumps, blyantskjørt, dressjakke og hvit skjorte, argumenterte hun for at det fint går an å kombinere en krevende karriere med å være mamma. Blant de unge kvinnene på den andre siden, sto leder av kvinnefellesskapet «Husmorhæren».  Linn Therese Solheim var ikledd knelang kjole og husmorforkle. Hun mente at kvinner har et biologisk ønske om være hjemme med barna lengst mulig. 

I kjølvannet av denne debatten, skrev Monica Goksøyr kommentaren «Skriftemål frå ei radwife» i Dag og Tid:

Forsørget av mannen

Kort tid etter at kronikken sto på trykk, ble Monica Goksøyr syk. 

– Nervesystemet mitt hadde gått i frys. Hjernen fungerte ikke. 

Hun gikk til legen, men fikk vite at stress på grunn av fulltidsjobb, småbarnsliv og ambisjoner for et forfatterskap, ikke var en situasjon legen kunne fikse.

– Jeg fikk en kort sykmelding - og sparket bak til å gå fra stillingen jeg hadde. 

Hun følte hun hadde to valg: Det ene var økonomisk umulig, det andre var helsemessig umulig. 

– Jeg valgte helsa. Fra januar har jeg jobbet 40 prosent som saksbehandler. Resten av tiden har jeg frilanset og skrevet på neste bok.

Juristen som fryktdrevet hadde slitt seg gjennom studiene fordi hun ville klare seg selv, sto brått i en situasjon der kjæresten var hennes viktigste inntektskilde.  

– Nå har jeg en bedre balanse mellom jobb og hjemme, samtidig vet jeg at jeg taper rettigheter. 

– Hva ville den fryktdrevne jusstudenten og den ambisiøse juristen tenkt?

– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle befinne meg i en situasjon der mannen min forsørger meg. 

Reduserte rettigheter

Å jobbe redusert fører til at både feriepenger, dagpenger, sykepenger og foreldrepenger ved barselpermisjon blir proporsjonalt justert ned, tilsvarende stillingsprosenten. En lavere stillingsprosent får også en vesentlig negativ effekt på pensjons-sparingen. 

Under tradwife-debatten i fjor skrev skilsmisseadvokat Kristin Kruse en kommentar i Aftenposten der hun advarte om den korte veien fra tradwife til dagpengemottaker:

«Etter at han har fortalt at forholdet er over, må du plutselig forholde deg til mangel på inntekt og mangel på mulighet til å skaffe deg inntekt. (Liten eller ingen arbeidserfaring eller utdannelse gjør deg ikke til en attraktiv arbeidssøker.) Du må dermed forberede deg på fremtidig minstepensjon.»

Stiller for høye krav

Så hva skal en småbarnsfamilie på randen av kollaps gjøre? Er eneste alternativ å bite tenna sammen for å klare at begge står i full jobb? 

Spørsmålet kom opp i en debatt på Asker Museum mellom Monica Goksøyr og Valgerd Svarstad Haugland. 

«Senk krava!» var Valgerds råd. «Dere kan ikke forvente å klare småbarnslivet om hjemmet skal være perfekt, at det skal være tid til å drikke vin med venninnene, eller ha overskudd til å gå på treningssenter flere ganger i uken.»

Her tok debatten fyr, for Monica Goksøyr har hørt det før. Og hun er lei av holdningen:

– Hvorfor fjaser vi bort behovet for å ha venner, når vi vet at det er helsebringende? Hvorfor er kvinner så kravstore om vi ønsker å trene? 

På jobben får de høre at det er et samfunnsproblem at vi sitter for lenge, hverken kropp eller hjerne tåler det. Men småbarnsmødre får høre at det er tullete å bry seg om slike ting. Og på jobbens felleskjøkken blir folk sure om brukte kopper ikke ryddes vekk. 

– Da kommer den passivt aggressive lappen «mora di jobber ikke her». Men med en gang du er hjemme, skal du ikke ha så høye krav. Hvorfor må vi alltid nedprioritere det som skjer i de private rom? spør hun.

– Jeg får ikke trent, jeg ser ikke venner, hjemmet mitt er fullstendig kaos. Jeg er på et druknepunkt. Jeg ønsker å være en mor som ikke alltid har dårlig tid og er sliten og kjeftete. 

Det tradisjonelle kvinnearbeidet, matlaging, husvask og barnepass, er usynliggjort i dagens samfunn. Systematisk blir disse oppgavene undervurdert som verdi, mener hun.

– Husarbeid skjer liksom bare, på en eller annen magisk måte. Eller så blir du fortalt at det ikke er så viktig, at du ikke må ha så høye krav. Men det er jo hjemmet ditt, det er der du skal restituere. Vi vet jo at miljøet har mye å si for psyken. Å si at vi skal senke krava, er kvinnefiendtlig, sier hun.

– Eller er det foreldrefiendtlig. Dette gjelder vel også for dagens fedre?

– Ja, det er foreldrefiendtlig, men mye av det vi ser ned på, ser vi ned på fordi det er assosiert med kvinner. Likestillingen har skjedd ut fra maskuline premisser. Kvinnen skal helst skal bli lik mannen. Det er ikke nødvendigvis kvinnefrigjørende. Det som anses som suksess, det som gir oss respekt og som vi strekker oss etter, er det som tradisjonelt er maskulint.

– Du kjenner deg ikke igjen i kritikken om at dagens unge er perfeksjonister på alle plan, også i småbarnslivet?

– På ingen måte. Jeg får ikke trent, jeg ser ikke venner, hjemmet mitt er fullstendig kaos. Jeg er på et druknepunkt. Jeg ønsker å være en mor som ikke alltid har dårlig tid og er sliten og kjeftete. 

Likestilling i revers?

Da Valgerd Svarstad Haugland var barne- og familieminister, innførte hun den omstridte kontantstøtten. Året var 1998 og kritikerne mente den var et tilbakeslag for likestillingen. Nå er det Haugland som frykter reversering av likestillingspolitikken. 

– Hva har skjedd?

– Den som visste det, sier Valgerd Svarstad Haugland, som nå er pensjonist. 

Igjen oppfordrer hun småbarnsforeldrene til å senke kravene til årene med små barn i hus - en periode i livet som ofte sammenfaller med tiden der et arbeidsliv skal etableres og bygges.

– Det er viktig at begge foreldrene drar lasset sammen. Det er krevende, og de fleste kan ikke kjøpe seg ut av stresset med tjenester. Men løsningen er ikke å gå tilbake til mor hjemme og far ute, slik det var da jeg vokste opp. 

– Hva skal til for at kvinner ikke taper sin egen selvstendighet i kampen for egen hverdag?

– Gode løsninger for familiene,  slik vi egentlig har det i dag, men mindre krav til hvordan hverdagen skal være. Kanskje begge foreldrene skal jobbe litt mindre en periode om de kan klare det økonomisk, foreslår Haugland.

– Hva ville skjedd om vi som samfunn investerte mer i foreldreskap og tidlig barndom?

Kvinnefiendtlig

Monica Goksøyr ønsker seg heller ikke samfunnet de forklekledde tradwife-idealistene drømmer om: At staten skal legge til rette for at kvinner kan velge husmorrollen og kjøkkenbenken. 

– De idealiserer fortiden. At mannen skal være forsørgeren og at kona skal være hjemme. Det mener ikke jeg. Mine progressive fremtidsversjoner søker svar på hva vi kan gjøre for familier som står i tidsklemma. De som blir utbrent, som taper velferdsrettigheter fordi de må ta valg som er helsemessig nødvendige. Bør det ikke være noen strukturelle, politiske svar på dette?

– Har du noen forslag?

– Det er mange spennende teorier som sirkulerer. Som for eksempel universell grunninntekt eller borgerlønn. 

Hun viser til Kalle Moene, professor i økonomi ved Universitetet i Oslo, som har garantert grunninntekt til alle som sin kjepphest. I kommentaren «Mer til de fleste» i Dagens Næringsliv skrev han blant annet:

«Bruttonasjonalinntekten kunne vært et bedre mål for verdiskapingen i samfunnet dersom alle fikk en samfunnsbonus – en borgerlønn beregnet som en andel av nasjonalinntekten.» 

– Hva hadde skjedd med samfunnet vårt hvis ikke alle ble tvunget inn i et lønnsslaveri? Mange blir utbrente, stadig flere sliter med psykisk uhelse. Hva ville skjedd om vi som samfunn investerte mer i foreldreskap og tidlig barndom. Kanskje ville det lønt seg samfunnsøkonomisk? spør Monica Goksøyr.

--

Journalist Guro Hoftun ledet en samtale mellom Monica Goksøyr og tidligere barne- og familieminister Valgerd Svarstad Haugland på Asker Museum i mars.