Når gjeld blir psykisk

Det var midten av nittitallet, på den tiden folk fortsatt sendte brev til hverandre. Jeg så på bunken med uåpnede konvolutter på stuebordet. Anonyme og intetsigende. Intrum Justitia, Lindorff og andre høytsvevende avsendere. De krevde inn gjeld som de kjøpte av andre jeg skyldte penger. Jeg gikk ut og kastet brevene i søppelkassa. Borte.

Det røde sommerhuset sto ledig i vinterhalvåret. Frostfulle morgener, men staselig hage og sjøutsikt til Oslofjorden. Penger fikk jeg fra Lånekassen, som ga meg studielån for tredje året på rad. Jeg var 23 og det var min foreløpig største gjeldspost. Nærmere en kvart million.

Hør Anlov i samtale med Marte Spurkland her:

• Lytt til episoden på Spotify
• Lytt til episoden på Apple Podcasts

Bøtene fra trikk, buss og t-bane plaget meg ikke ennå, så vidt jeg husker var de bare på 400,- pr stk. Ennå visste jeg ikke hva forliksråd og inkassogebyr gjør med småpenger. Til å begynne med åpnet jeg konvoluttene, og gebyrene på noen titalls kroner skremte meg ikke.

Men jeg ble lei og snart kastet jeg alle.

Den amerikanske vitenskapsmannen og samfunnsbyggeren Benjamin Franklin mente at penger aldri gjør noen lykkelig. De fyller ikke et tomrom – de skaper et nytt. Som så ofte hadde han rett, men denne innsikten gjelder først og fremst for dem som faktisk har penger.

 Ennå visste jeg ikke hva forliksråd og inkassogebyr gjør med småpenger.

For de som tilhører en mer bunnskrapt del av samfunnet gjelder andre råd. Idealet om luksus krever nemlig at noen forblir tomhendte. Og når TikTok-trender om pensjon før 40 inntar riksmediene, gjør det noe med de som står utenfor. For hvis du skylder mer enn du tror du kan tjene, hva slags vakuum skaper det?

Det vet jeg litt for mye om.

Pynten på peishylla 

Brevene fra politiet var annerledes. Nesten kongelige og et slags statlig æresbevis på at jeg var en som gjorde opprør mot det etablerte. Foreleggene var artige nok, jeg fikk dem for å provosere gardister og politifolk såpass at de satte meg i glattcelle. Men noen tusenlapper var en grei pris for underholdning og en viss street cred. Det var derimot en annen bot som fikk hedersplass på peishylla.

Det startet som et eksperiment da jeg var atten. Jeg fikk snakket meg til sosialhjelp og forsto at arket til utbetaling var enkel å forfalske. Altfor enkel. Og i kommunekassa på Nesodden sto livstrøtte funksjonærer som bare lengtet etter å sette seg tilbake med kaffekoppen. Men den tredje gangen var det en som våknet litt, jeg ble avslørt og rømte fra kommunehuset inn i skogen.

Fem år senere ble jeg innkalt til Oslo Tingrett, men valgte å ikke delta i rettssaken. Så kom brevet. Retten dømte meg til betinget fengsel for bedrageri. Forelegg på seks tusen kroner «og/eller» ti dager fengsel. Jeg betalte med penger fra studielånet.

Hasjrøykingen var ikke lenger bare for inspirasjon, men det virket mot gjelden. Helt til det sluttet å virke.

Jeg satte meg i vinterhagen med utsikt over Oslofjorden. Tente en sterk, ferdiglaget joint med hasj. Gjelden var ikke verre enn at jeg klarte å glemme den, selv om jeg trengte hjelp for å klare det. Og hasj virket hver gang.

Jeg registrerte adresse hos venner for å unngå brev og telefon. Men at noen andre kastet brevene for meg, endret dessverre lite.

Dommen sto fortsatt på peishylla da jeg flyttet ut. Det var året jeg skulle satse og lykkes, men det gikk ikke helt som planlagt. Bandet var ennå ikke berømt, og boken fortsatt bare løse stikkord. Hasjrøykingen var ikke lenger bare for inspirasjon, men det virket mot gjelden. Helt til det sluttet å virke.

Når det slutter å virke

Ullevål sykehus er vakkert om sommeren. Gresset og benkene bader i lyset som renner gjennom eikebladene ved de sennepsgule, nybarokke bygningene. Innenfor veggene i bygg 35 ser man lite av dette, og om man ser det gjør det vondt. Det minner om alle de der ute som er i stand til å føle glede.

Det var hverken gjeld eller hasj som kjørte meg til akuttpsykiatrien, men en helt ordinær taxi. Ifølge overlegen ble depresjonen utløst av rus, som antagelig forsterket en giftig miks av uheldig arv og en presset livssituasjon. Det fikk meg senere til å tenke på hva som utløste hasjen.

Britisk forskning har vist at bare seks prosent av pasienter innenfor psykisk helsevern blir spurt om privatøkonomien.

Kanskje bra jeg tok det opp selv.

Det første jeg spurte overlegen om var å få snakke med en psykolog. Det var ikke mulig. Men siden jeg hadde problemer med penger, fikk jeg time med en sosionom.

Jeg ventet i et lite møterom ved resepsjonen med vindu på døra. Sosionomen hilste og forklarte at hun ikke kunne hjelpe meg med å få til en gjeldsofferavtale, til dét var gjelden for liten.

Hun spurte mer om livet enn penger, som sikkert var klokt nok, bortsett fra at jeg ville snakke om gjeld. Om jeg spiste regelmessig, om jeg sov om natten. Ja og ja, men jeg våkner veldig tidlig, sa jeg. Det er viktig med mat og søvn, forklarte hun, før hun kom til saken.

– Du ville snakke om gjeld og inkassosaker?

– Ja ... det har blitt ganske ille.

– Hva slags saker er det?

– Studielån og bøter. Som har blitt til inkassoer og vært i forliksrådet.

Jeg orket ikke nevne at staten hadde begynt å trekke penger rett fra lønna mi når jeg var i jobb. Tvangsinndrivelse, som det heter.

– Hvor mye tror du det er blitt?

– Usikker, kanskje fire hundre tusen. Men det vokser fort.

Jeg fikk følelsen av at hun mente det var overkommelig. Kanskje for henne.

– Har du med utskrifter?

– Nei.

Legen nevnte noe sånt, men jeg var innlagt og ventet på elektrosjokk-behandling og knapt i stand til å se meg i speilet.

– Jeg trenger en oversikt over kreditorene hvis jeg skal hjelpe deg. Du må opprette en dialog med dem og bli enige om en nedbetalingsplan.

Som var nøyaktig hva jeg hadde kjempet for å unngå i årevis, og som jeg neppe ville begynne med akkurat nå.

– Finnes det noen ordninger for sånne som meg? Som for eksempel kan slette gebyrer eller den delen av gjelden som har kommet på toppen av det jeg startet med å skylde?

– Nei.

– Jeg klarer nok ikke å ringe noen på en stund. Går det an å få hjelp til at noen gjør det for meg?

– Nei.

Fair enough. Det var min egen gjeld og helsevesenet var ikke foreldrene mine. Men om gjelden ikke kjørte meg til sykehuset, gjorde den alt den kunne for å holde meg der.

En av få gleder under oppholdet var en fotballkamp. Laget jeg heide på hadde kjøpt en tysk stjernespiller til seksti millioner, som nylig var med å slå Norge på Ullevål. Lønnen skal ha vært på tre hundre tusen i uka. Jeg tenkte på hvor raskt jeg kunne betalt gjelden min om jeg tjente så mye.

Vinduskonvoluttene

Tretti år senere går jeg av T-banen ved Ullevål stadion. Ikke for å treffe en fotballspiller, men en som kan mer om gjeld og psykisk helse enn de fleste. «En av de viktigste faktorene til psykisk uhelse,» kaller han det. Altså mangelen på penger.

Arne Holte skal forelese for medisinstudenter og jeg treffer ham i korridoren. Han er sosialpsykolog, professor emeritus ved Universitetet i Oslo og har studert psykens forhold til penger. Det går an å se for seg at gjeld er verre for noen enn for andre. Er du ensom og deprimert fra før, blir økonomisk ulykke ekstra tungt å bære.

Men ifølge Holte er det ikke helt sånn.

– Gjeld er like ille for alle. Den psykologiske sammenhengen her er gjeldsstresset, og forholdet mellom ressurser og gjeld.

Jeg ser ut mot banen der Christian Ziege spilte venstreback mot Norge i 1999. Selv om han tjente godt, så er jo penger bare tall. Så hva er det ved disse tallene som kan tynge så mye?

– Vi sier at vi «står i gjeld til noen», det er ganske talende for hva det dreier seg om i psykologisk forstand, sier Holte.

– Å ikke klare å gjøre opp for seg i et land som Norge hvor mange har god råd og der sosiale forskjeller øker ... det er pinlig og skamfullt. Vi kan ha trøbbel med sexlivet, men det snakker vi om. Trøbbel med økonomi er det siste tabuet.

Som gjør at vi bærer det alene.

Og vinduskonvoluttene, de små hvite brevene med en gjennomsiktig luke som varsler om et krav - jeg er ikke den eneste som har latt dem ligge uåpnet. Holte forteller at det er mange som utvikler en vegring. Jeg kastet dem først fordi jeg var tøff i trynet, senere i ren angst. Men for hver gang de kom, hadde gjelden økt.

Om gjelden ikke kjørte meg til sykehuset, gjorde den alt den kunne for å holde meg der

– Det mange ikke skjønner er hvordan dette eskalerer. Selv parkeringsbøter kan plutselig bli titusener og hundretusener.

 Ja, jeg vet. Gjeldsstresset. 

Dette stresset har også en subjektiv side. Noen ligger våken om natta på grunn av en ubetalt strømregning, mens andre bryr seg først når summene blir større. Men det kommer også an på størrelsen, Holte kaller det et dose-respons-forhold

– Jo større betalingsproblemer du har, desto større sjanse for psykisk uhelse. Så når du et punkt der du rett og slett gir opp.

Den psykologiske sammenhengen her er gjeldsstresset, og forholdet mellom ressurser og gjeld.

Og når noen gir opp ender de ofte i helsevesenet. Der Holte mener interessen for penger er for lav.

– Det er en mangelfull forståelse for økonomi, og silotenkningen er et problem. Helsepersonell spør vanligvis aldri om økonomi.

Alt det koster

Markedsføring av forbrukslån og kredittkort er blant synderne, mener han, og ønsker at NAV bør tilby økonomisk rådgivning uten ventetid. At skolene skal lære barn om økonomi. At banker og helsevesen skal lære seg å prate om det. Og at inkassobyråer skal reguleres strengere.

Holte mener ikke dette bare for å være snill. Han er også tidligere assisterende direktør ved Folkehelseinstituttet, og vet at psykiske lidelser koster samfunnet over fem hundre milliarder i året. Hundre milliarder mer enn staten tar inn i inntekts- og formuesskatt. Gjeldsstress er en like stor helserisiko som arbeidsledighet og samlivsbrudd. Selvmord er den vanligste dødsårsaken blant unge voksne.

– Inkassobyråene går etter psykotiske og folk med store helseproblemer som aldri kommer til å kunne gjøre opp for seg. Vi har en svensk studie som viser seksdoblet risiko for selvmord når namsfogden har fattet vedtak om inndrivelse.

 Inndrivelse kjenner jeg til, det er ikke noe hyggelig. Og selvmord. 

Et mørkt kretsløp

I Norge dør sju ganger flere av selvmord enn i trafikken. Per omtrent 700 fullbyrdede er det nesten ti ganger så mange som har prøvd å gjøre det slutt.
Og amerikanske studier tyder på at ytterligere tre ganger så mange legger planer. Da jeg la planer både i 2001 og 2004 var jeg langt fra alene.

Men i motsetning til meg hadde mange hverken diagnoser, innleggelser eller rusproblemer. Det holder lenge med «vanlig» angst eller depresjon. En mild forstyrrelse krydret i gjeld kan nemlig lett svelle. For mange er gjelden i seg selv nok.

– Én undersøkelse viser at det å slite med gjeld er en sterkere drivkraft for å søke psykologisk hjelp enn det å ha en psykisk lidelse. Det sier noe om hvor stort press det er på livssituasjonen, sier Holte.

Det er «høy sannsynlighet for» at mange som oppsøker psykisk hjelp også har et gjeldsproblem.

– Noen ganger så kan det være at økonomisk rådgivning er en bedre kur enn den psykiske helsehjelpen. Derfor bør man spørre om økonomien. Fastleger vil antagelig oppleve det som utenfor deres område. Og pasienter vil nok, i motsetning til deg, helst ikke bli spurt. Men man må spørre konkret.

Det kan ramme hvem som helst, men noen er mer hvem som helst enn andre. For psykisk helse følger familiens inntekt. Barn som vokser opp fattig får mer psykiske lidelser. Én av tre fra fattige familier har kun grunnskole, og logisk nok: ungdommer som faller utenfor tjener lite. Da blir veien kort til kredittkort, forbrukslån og inkassobyrå.

Slik opprettholdes et mørkt kretsløp.

Gjeldsstress er en like stor helserisiko som arbeidsledighet og samlivsbrudd.

Men noen unnslipper, og professoren har sett at det er mulig.

 – Lettelsen over å bli fri er en kolossal opplevelse. Fra å være bundet på hender og føtter, ikke minst sosialt.

 En svensk studie fant at de som kvitter seg med gjeld har mindre sjanse for selvmord.

 Godt å vite. Men hvordan?

– Det er så viktig å søke hjelp tidlig i stedet for å gjemme seg. Oppsøke kreditor. Det er avgjørende, for ingen er tjent med at kunden eller pasienten blir syk eller dør. Snakk med noen. Da kan du bli fri.

Gjeld tærer mer på psyken enn både lav inntekt og fattigdom – og aller mest hos de med avhengighet. For eksempel av hasj.

Fattige er god butikk.

Holte kjenner igjen bruk av rus for å fortrenge gjeld. Det er ganske vanlig flukt, selv om den hjelper lite.

– Det høres veldig rimelig ut. Altså, cannabis virker jo på en sånn måte.

Ja, en stund. Og jeg skal være glad det kun var hasj, som er forholdsvis mildt. For det finnes andre stoffer som aldri slipper tak i deg.

Andre som mangler alt

– Det er fantastisk å kunne tjene sine egne penger, sa han. Sliten, men glad. Livet på gata hadde ennå ikke tatt fra ham smilet.

Da jeg ble frisk traff jeg raskt på andre som hadde det verre. Skjebnen ville ha det til at jeg skulle jobbe med dem. Junkiene i Oslo hadde mer gjeld, skam og pengemangel enn jeg kunne drømme om, og da vi startet gatemagasinet =Oslo i 2005 flokket de seg rundt oss. For her kunne de tjene penger.

Noen ganger kan det være at økonomisk rådgivning er en bedre kur enn den psykiske helsehjelpen.

Om de var mer psykisk syke enn meg er vanskelig å anslå, kanskje noen og andre ikke. Men effekten av penger var lett å se. Mine trikkebøter som vokste til hundre tusen, var ingenting mot deres gjeld. Gebyrer, bøter og forelegg haglet. Gjerne til en adresse de ikke bodde på og en epost som aldri var i bruk.

Og når gjeld blir inkasso, er det lite annet du kan gjøre enn å be til høyere makter eller vinne i lotto. Ingen sletter en gjeld de tjener på, uansett hvor god grunn du måtte ha. Fattige er god butikk.

Jeg har ingen statistikk, men gjeld på millionbeløp var vanlig blant gatemagasinets selgere. På mange måter var det som å studere meg selv i et laboratorium. Bortsett fra at jeg raskt skjønte at nesten ingen av dem noensinne ville unnslippe. I motsetning til meg.

Tjue år etter min første inkasso satt jeg i leiligheten på Sankt Hanshaugen. Det var høst og solen skinte frem støvet på pc-skjermen. Faren min hadde allerede betalt ut inkassoene som et slags forskudd på arv. Men studielånet og annen gjeld til staten ble stående, siden rentene var levelige og de godtok utsettelser uten å tvinge meg til forliksrådet.

Det er så viktig å søke hjelp tidlig i stedet for å gjemme seg.

Jeg tastet koden til nettbanken og manøvrerte meg til brukskontoen. Fant nummeret til Lånekassen og tastet inn noe over tre hundre tusen. Siste rest av gjelden. Noe av skammen forsvant i det jeg trykket enter. Nå var jeg litt mer menneske. Fri.

Troen på penger

Selveste Adam Smith, som fant opp dagens kapitalistiske system, sa at penger består av tro. Kanskje den som skylder penger mister troen.

For ingen velger systemet de blir født til, og ingen velger psykisk krise. Derfor blir skam til avmakt. I møte med et system som behandler deg som en vare. Som pakker deg i vakuum til du trenger hjelp til å puste.

Benjamin Franklin var selv rik og berømt. Da er det lett å si kloke ting om penger. Det er verre når gjelden fyller postkassa. Å skylde penger er kanskje ikke roten til alt ondt. Men når du slutter å åpne brevene kan det lett bli det.