Gru på landet
Kan skrekkfilm lære oss noe om det humanistiske livs- og verdenssynet? Her er en (forhåpentligvis!) spoiler-fri innføring i skrekkfilmens heteste undersjanger.
Som mange nordmenn har jeg gått fra å irritere meg over Halloween (amerikansk kulturimport! sløserifest!) til å feire dagen.
Den har ikke bare blitt en kjærkommen anledning til å være sammen med venner, trykke i seg avsindige mengder godteri og kle seg ut som noe skummelt (jeg har vært både tv-predikant Jan Hanvold og «Sjaman Didrik» de siste årene). Halloween har også blitt en dag da jeg befester min livslange kjærlighet til skrekkfilm.
Særlig er det en bestemt form for skrekkfilm som opptar meg. Den kalles på engelsk (det er et veldig britisk fenomen, dette) folk horror.
Begrepet er litt vanskelig å oversette. Svensken Per Faxneld kaller sine noveller i sjangeren for «folkgotik». Selv foretrekker jeg å kalle den «gru på landet», fordi mye av sjangeren kretser rundt en slags grotesk by mot land-konflikt.
En viktig grunn til at jeg er så opptatt av denne sjangeren, og synes det passer å skrive om den i et humanistisk magasin, er livssynet mitt. La meg prøve å forklare hvorfor.
LIVSSYN MED STREKK
Jeg er livssynshumanist. Det humanistiske livssynet er tuftet på grunnpilarer som vitenskap, kritisk tenkning og rasjonalitet. Alt etter beste evne, selvfølgelig – vi mennesker er feilbarlige og irrasjonelle skapninger, og det er ikke noe som forsvinner om man melder seg inn i Human-Etisk Forbund.
Vi humanister er skeptiske til påstander om det overnaturlige, og gjerne også at vi må gjøre ting bare fordi det er tradisjon.
Og her er det morsomme med folk horror: Et av sjangerens grunnleggende motiver er kollisjonen mellom vår måte å se verden på, og et verdenssyn preget av naturånder og overnaturlige makter. Og enda mer morsomt: Noen ganger har det andre verdenssynet rett.
Humanismen er det beste og sanneste livssynet jeg har kommet over. Men jeg er fortsatt en søkende sjel, en som bare må tvile og stille spørsmål. Når jeg blir sugd inn i folkhorrens verden av skumle ritualer, gamle guder og åndemakter, melder følgende spørsmål seg: Kanskje er det ikke vi humanister som har de beste og sanneste svarene likevel?
Og det gjør det hele litt ekstra skummelt.
FORNUFT VS GAMLE GUDER
Folk horror-sjangernes største klassiker er utvilsomt Robert Hardys film The Wicker Man fra 1973.
En politimann kommer til en liten, isolert øy på jakt etter et forsvunnet pikebarn. Øya styres av den kiltkledde Lord Summerisle, spilt av ingen ringere enn Christopher Lee i et kjærkomment avbrekk fra Dracula-rollene han var fanget i på 70-tallet.
Lordens familie har avskaffet kristendommen, og innført førkristne guder og tradisjoner. Mens politimannen med sitt moderne og rasjonalistiske (om enn kristne, mer om det senere) verdenssyn brauter rundt som en elefant i en porselensbutikk.
Jeg skal som lovet holde denne teksten spoiler-fri, men la oss bare si at det ikke går så voldsomt bra med ham. The Wicker Man er tross alt en skrekkfilm, selv om den til tider bryter ut i musikal (musikken fra filmen har kultstatus og er tolket av myriader av artister).
I sentrum av filmen står altså konflikten mellom politimannen, som setter sin lit til Kristus og vitenskapen, og øyboerne med sin tro til de gamle gudene og ymse folkemedisinske remedier. Det er en av de flotteste livssynskonflikter som er fanget på film.
Jeg har faktisk vist filmen på sommerleir for medlemmer i Human-Etisk Forbunds ungdomsorganisasjon Humanistisk Ungdom, og introduserte den spøkefullt som en «informasjonsfilm om hvordan håndtere kristne».
DEN UHELLIGE TREENIGHET
The Wicker Man er faktisk et interessant livssynfenomen i seg selv. Filmen har ikke bare en kultstatus som får folk til å bokstavelig talt valfarte til opptakstedene som pilegrimer, den er også inspirasjonskilde for mange moderne hedninger (som dog heldigvis ikke prøver å gjenskape de delene av filmen som gjør den til skrekkfilm).
Sammen med Blood on Satan’s Claw (1971) og Witchfinder General (1968) danner The Wicker Man det som regnes som folk horror-sjangeren uhellige treenighet og har dannet skole for hvordan slike filmer skal lages, også i dag. Og filmer, det lages det. De siste ti årene har sjangeren fått en voldsom renessanse, og mer eller mindre gode filmer kommer på løpende bånd.
I kjernen av nesten hver av disse filmene ligger en livssynskonflikt. Rasjonalistisk modernitet møter tradisjoner og det overnaturlige. Som regel i en by mot land-ramme.
De rasjonalistiske menneskene fra byene kan være ateister, men ikke nødvendigvis. Som nevnt er hovedpersonen i The Wicker Man kristen, og i en av de nyeste, Lord of Misrule (2023), er hovedpersonen faktisk prest.
Men hun tilhører en rasjonalistisk, moderne kristendom som i mange grunnleggende antagelser om hvordan verden fungerer, ikke er veldig langt fra det en del medlemmer av Human-Etisk Forbund vil mene.
Det er også en viss variasjon i menneskene på bygda. Det største spørsmålet er hvorvidt de lokale gudene og kreftene de holder i ære er ekte.
I The Wicker Man får man aldri egentlig vite, men ingenting i filmen er overnaturlig i seg selv.
Det er det derimot i den nyere folk horror-klassikeren Cunning Folk. Adam Nevills roman, som kom i 2021 og forhåpentligvis blir spillefilm snart (i mellom- tiden kan filmatiseringen av hans tidligere bok The Ritual ses på Netflix).
I Cunning Folk flytter to storbymennesker på landet og roter seg inn i en real nabokrangel. Med naboer som viser seg å være trollfolk – på ekte.
Enten kreftene er ekte, naturånder og demoner finnes på ordentlig, eller bare i befolkningens forestillingsverden, blir følgene de samme: De lokale er overbevist om at man må holde seg inne med kreftene. Noen ganger må man ofre til dem. Og konsekvensene blir de samme åkkesom.
Til tider blodige.
BLOD, JORD OG FAVORITTSPØRSMÅLET
Folk-horror-sjangeren nyfunne popularitet har gjort at mye er skrevet om den. Det hevdes at at sjangerens revitalisering skyldes at den tangerer andre temaer som ligger i tiden, som interesse for folkekultur og naturvern. Et fokus på det lokale, som reaksjon på globalisering.
Her er vi inne i et terreng med mange steiner å snuble i. Men et gjennomgående tema i filmene er de mytiske, mystiske båndene mellom befolkningen og omgivelsene de bor i. Dette ligger snublende nær blod og jord-tenkning. Ikke nødvendigvis det rene nazistiske «blut und boden», men rasistiske argumenter om at bare folk av rett type bør få bo landet.
Hovedpersonene i folk horror-fortellinger er folk utenfra. De hører ikke hjemme der. De har ikke engang slekt som har bodd der i et uendelig antall ledd. Og da går det som det går.
Men igjen: Folk horror er ikke bare fiksjon, det er fiksjon som skal skape en skummel stemning. Og om blod og jord-tankegods kan brukes for å skape skrekk, slik at folk får gufne assosiasjoner til blod og jord-tenkning, er det formodentlig en ren bonus fra et humanistisk synspunkt.
Dessuten trenger man selvfølgelig ikke være rasist for å være bekymret for naturen eller synes det er litt trist at storbyer verden over blir likere og likere, med de samme (gjerne amerikanske) kjedebutikkene som ligger etter hverandre som perler på en glorete snor.
Det er heller ingenting galt i å være opptatt av nasjonale eller lokale tradisjoner. Poenget er å sørge for at disse ikke blir ekskluderende.
Jeg kommer i alle fall til å bruke høsten på å dykke ned i skrekkfilm, og da særlig de som handler om hvor skummelt det er på landet. Og kose meg med mitt favorittspørsmål: Hva om vi humanister tar feil?
Denne teksten er inspirert av undertegnede og Atle Boysens opptreden på podcasten Tordentale. Takk til Tordentales Per Ståle Honning.