Organdonasjon bør være frivillig

Nordmenn er veldig positive til organdonasjon, sier Aleksander Sekowski, informasjonssjef i Stiftelsen organdonasjon.

– Det må vi ikke glemme i denne debatten.

Sekowski har full oversikt over hvor mange som til enhver tid gir og mottar vitale organer i Norge. Og ja, det bekymrer ham at antall samtykker til donasjon akkurat nå går litt ned. Men noen revolusjon av systemet ønsker han ikke.

– Mange av de som engasjerer seg i dette mener at donasjon bør bli obligatorisk. Vi er uenig. Hvis målet er å øke antall donasjoner, er det ikke dét som er måten å gjøre det på.

– Hvorfor ikke?

– Når vi sammenlikner oss med andre land som har andre ordninger, kommer Norge godt ut. I fjor fikk vi ja fra 79 prosent av de som ble spurt om donasjon på et norsk donorsykehus. Å komme med pisk når så mange er positive vil gjøre mer skade enn nytte.

DET SPONTANE NEI

Hva slags menneske var den avdøde? Brydde hun seg om andre?

Var han samfunnsengasjert? Likte hen å hjelpe til når det trengtes?

Slike spørsmål stilles ofte på de 28 norske sykehusene som er rustet til å gjennomføre organdonasjon, forteller Sekowski.

For i mange tilfeller finnes det ikke noe ferdig utfylt donorkort som gir svaret som behøves. Og mange pårørende vet ikke hva den avdøde mente om organdonasjon.

– Nettopp dette er det største problemet per i dag. De pårørende vet ikke hva de skal gjøre. Familien har nettopp opplevd et dødsfall og så kommer spørsmålet om organdonasjon. Å måtte forholde seg til dette spørsmålet i en så krevende stund kan føre til at svaret deres blir det vi kaller «det spontane nei».

– Hva er den mest effektive metoden for å forhindre «det spontane nei»?

– Snakk om det. Vårt budskap er at folk må dele sitt standpunkt om organdonasjon. Dagens system er basert på samtale. Pårørende må få kunnskapen de trenger til å si ja.

– Hvis det var nei-register som var vårt system, ville ikke det gjort pårørendes jobb enklere? Så lenge avdøde ikke har sagt nei, er det donasjon som gjelder?

– Så enkelt er det ikke. Vi ser fra land med neiregistre at bare en brøkdel av befolkningen melder seg inn. Og et register som ikke brukes kan være verre enn å ikke ha et register. Dessuten, om du ikke melder deg inn i et neiregister, betyr det ikke nødvendigvis at du er negativ. Det kan bety at du bare ikke har registrert deg ennå.

– Det samme kan sies om de som ikke har fylt ut donorkortet i Norge?

– Ja. Det betyr ikke nødvendigvis at du ikke vil donere. Det kan bety at du bare ikke har fylt ut kortet ennå.

FORHANDLING VED DØDSLEIET

– Har pårørende for stor makt over avdødes kropp og organer i Norge?

– Det er, overordnet, et interessant spørsmål. Juridisk sett er den avdøde bare biologisk materiale som ingen eier. Men i de aller fleste kulturer er det en oppfatning av at de pårørende eier den avdøde. Det er ikke sånn at leger på donorsykehus bare marsjer inn på rommet og kort og brutalt sier til de pårørende: Jeps, her er det mulig å donere, så da gjør vi det.

– Selv ikke i land som har nei-register som sitt system?

– Nei. Også der veier hensyn til de pårørende tungt.

– Stemmer det at pårørendes vilje kan trumfe den avdødes i Norge? Altså, at de kan si nei selv om den avdøde har fylt ut donorkortet og sagt ja?

– Loven sier at avdødes ønske skal gjelde. Men det finnes ikke noen lov som pålegger en lege å gjennomføre en donasjon, og svært få leger vil ønske å trosse de pårørendes vilje. I slike tilfeller vil de heller forsøke å utfordre den pårørende som er negativ. Det blir mange samtaler. En liten forhandling, nærmest.

– Hvordan ender forhandlingen, vanligvis?

- Vi har ikke noen tall på akkurat det fra våre sykehus. Men vi vet at dette scenariet forekommer ytterst sjeldent. Pårørende som trosser avdødes vilje er ikke noe stort problem. Hvis det var det, ville nok dette blitt tatt tak i.

BUDSKAPET MÅ FRAM

– Hva syns du om forslaget om et nei-register hvor de som reserverer seg havner sist i køen når de selv trenger et livreddende organ?

– Det er en veldig dårlig idé. Det strider mot grunnleggende prinsipper i helsevesenet, om at alle har krav på den samme helsehjelpen, enten du er straffedømt eller ekstremist eller hva som helst. Om vi begir oss inn på denne veien, hva blir det neste? Du har røyket hele livet, derfor nekter vi deg nye lunger? Du har ikke gitt blod, derfor får du ikke blodoverføring?

– Kan det ikke være en slags logikk i det?

– Det høres kanskje logisk ut for noen, men i praksis blir det helt søkt. Og dessuten: Så strenge regler vil bare skape negative følelser rundt organdonasjon. Det ønsker vi ikke.

– Bør norske borgere ta stilling til organdonasjon i samme slengen som vi tar lappen?

– Sånn er det i noen land, og det finnes en studie som undersøkte effekten av en slik ordning. Den fant ganske høy korrelasjon mellom hvordan du opplevde prosessen rundt førerkortet og hva du svarte på spørsmålet om donasjon. Hvis du var stresset rundt førerprøven og hadde strøket et par ganger, ble du mindre altruistisk.

Men det må generelt snakkes mer om organdonasjon. Ta praten med dine nærmeste, det er vårt budskap.

– Hva kan da gjøres for at flere norske borgere samtykker til å gi bort organer etter sin død?

- Vi mener at dagens ordning, hvor du tar stilling til donasjon på et tidspunkt du er moden for det og ønsker det, er den beste. Det må generelt snakkes mer om organdonasjon. Ta praten med dine nærmeste, det er vårt budskap. Vi ser at vi per i dag ikke når fram til hele befolkningen med dette budskapet. Og vi ser hele tiden etter nye måter å nå gjennom med budskapet på.