Historien om et havari

Rødt flagg! tenkte hun første gang hun så Marius. Mye stemte, han var kjekk, han var god til å danse, han sang i kor. Men det var et stort minus: Han studerte økonomi.

– Og det gikk ikke, da tenkte jeg automatisk at han var en pappagutt, ler Trude.

De var unge og fant tonen i koret og takten på stu­dentkroene. De ble et par.

TVANGSMESSIG POLLENBÆRING

Ti år senere var alt på stell. De bodde i et stort hus, i garasjen var to biler parkert, begge hadde gode jobber. Han var sjef. Hun jobbet med ungdom og psykisk helse. Det eneste som manglet, var barn. Begge drømte om en familie, men Trude ble ikke gravid. I flere år var sex en oppgave løst etter et skjema for eggløsning. De giftet seg i en enkel seremoni og feiret med forloverne. Fem år senere kom det første barnet. En sønn.

– Vi var konstant slitne og vi hadde lite tid til å være kjærester, likevel var vi som forelsket på nytt i en felles forelskelse i barnet.

Gutten deres var aktiv, de måtte være et team.

– Å få ham i barnehagen var en tomannsjobb, for hvis du snudde deg vekk et sekund, hadde han kledd av seg igjen.

– Hva mener du med at dere ikke var kjærester?

– Det var lite intimitet. Vi var ikke så flinke til å si fine ting til hverandre og satte aldri av tid til hverandre. Jeg tenkte at det trenger vi ikke heller. Vi hadde på en måte et felles mål: familien.

– Savnet du mer intimitet fra ham?

– Jeg kunne savne det, men det matchet ikke helt. Jeg ville ha kos, han ville ha sex. For meg hadde alle årene med tvangsmessig pollenbæring ved eggløsning gjort at det nesten var en befrielse å slippe sex da vi endelig hadde fått barn.

Til tross for laber lidenskap og travelt småbarnsliv, hadde de det morsomt sammen, de lo mye og kranglet lite. De hadde ingen hemmeligheter for hverandre og kunne hverandres passord og koder til mobiler, mail og bankkontoer. Hun kunne når som helst sjekke mobilen hans, men gjorde det ikke. Hun mistenkte ham ikke for noe.

Jeg følte en forpliktelse overfor ungene og orket ikke tanken på at de skulle vokse opp i en splittet familie.

Fire år etter det første barnet kom nestemann.

Hvor er pappa?

Sakte, men sikkert begynte ting å rakne. I en periode var Marius sykmeldt og måtte hvile mye.

– Lenge tenkte jeg at han var deprimert, sier hun.

En sommerkveld endret alt seg. Før de gikk og la seg, tok de et glass vin og så på TV.

Marius hadde behov for ro og stillhet, og sov derfor på et eget rom i første etasje. Trude la seg på soverommet ved siden av barnerommene.

Midt på natten kom minstemann inn til henne: «Hvor er pappa?» sa han. «Han sover nede,» sa hun. «Nei, pappa er ikke der», svarte guttungen. «Jeg skal bli med deg ned,» sa hun og gikk ned trappene. Men gutten hadde rett. Pappa var ikke der.

– Da ble jeg bekymret, for jeg hadde i lang tid vært bekymret for at han ikke hadde det noe bra.

Hun gikk ut i hagen og fryktet det verste.

– Jeg gikk til boden, men der var han heller ikke. Jeg sjekket garasjen, og da jeg tok i garasjedøren, skjønte jeg at han hadde gått ut. Jeg visste at jeg hadde låst, men nå var døren åpen. Jeg sjekket bilene ... sier hun og knipser med fingrene.

– Da var det som om det bare ramlet ned i hodet mitt: Han er hos nabodama!

Barna deres var bestevenner og løp hekk- og hagelangs mellom husene for å besøke hverandre. Nå gikk Trude med bestemte steg over plenen og bort til naboens hus - midt på natten.

– Jeg visste det. Han er der! Jeg forstår ikke hvordan jeg turte. Jeg tok i døren, gløttet inn. Og der sto de i gangen. Han var på vei hjem.

Utro i et år

Trude rygget ut. Marius kom etter.

– Jeg var så forbanna. Da han begynte å forklare at han bare skulle levere noe til naboen, glemte jeg et øyeblikk at guttungen fortsatt var våken. «Du vet at jeg ikke er dum. Ikke prøv å komme med en sånn idiothistorie,» sa jeg og klappa til ham med flat hånd.

Guttungen ble redd og sa: «Hvorfor var du så sint på pappa? Du slo ham på kinnet!»

Trude svarte: «Jeg var veldig lei meg, og jeg gjorde ne som jeg ikke skulle gjort.»

Dagen etter lot de som ingenting, de møtte venner, spiste middag, skålte og lo.

– Men jeg var utrolig, utrolig lei meg. Hverdagen kom og sannheten ble lagt på bordet. Marius hadde hatt et forhold til nabodama i over ett år.

– Jeg hadde lagt merke til at hun svermet rundt ham, men det slo meg ikke at han var utro. Jeg tenkte det var godt for ham å få litt positiv oppmerksomhet fra en annen kvinne-Jeg hadde lagt merke til at hun svermet rundt ham, men det slo meg ikke at han var utro. Jeg tenkte det var godt for ham å få litt positiv oppmerksomhet fra en annen kvinne, det unnet jeg ham. Men jeg trodde jo ikke han skulle benytte seg av det.

Å kjempe for fellesskapet

Trude og Magnus ble enige om at de skulle jobbe for familieprosjektet, fellesskapet de endelig hadde fått som ramme i livene sine. Utroskapen ble en vekker for dem. De gikk i samtaleterapi og Trude hadde inntrykk av at han også ønsket at de skulle finne tilbake til hverandre.

– Jeg kjempet for ham. Det var som om jeg ble forelsket i ham på nytt da jeg forsto at jeg kunne miste ham. En periode trodde jeg det kunne gå bra.

Forholdet til kvinnen i nabohuset var avsluttet, men hun var hele tiden i synsfeltet. Ungene fortsatte å leke sammen.

En dag de satt i bilen utenfor huset, ble tonen amper mellom Trude og Marius. Plutselig dukket nabodama og mannen opp.

– Da hun kom bort til bilen vår, eksploderte jeg. Jeg husker ikke helt, men jeg tror jeg dyttet henne bort og ba henne slutte å bry seg. Da smekket hun til meg. Jeg fikk en stor blåveis, sier hun og ler av det hele.

– Huff, vi kunne skrevet manus til en dårlig film av dette!

– Hva gjorde mannen din?

-Han satt i bilen og lot som om han ikke var der.

Mens mannen hennes kom bort for å prøve å stoppe oss. Da skjønte jeg at han ikke visste noe om utroskapen.

– Fortalte du ham ikke hva som hadde skjedd?

– Nei, jeg hadde lovet meg selv at det ikke var mitt ansvar, så det sa jeg ikke noe om.

SHIT HAPPENS

I terapien ble vi oppfordret til å finne en felles historie om det som hadde skjedd, skape en felles, tilbakelagt fortelling vi kunne le av. Det kunne være en hjelp på veien videre.

– Det var både befriende og forløsende. Shit hap pens, liksom. Lenge var jeg optimist og tenkte at dette skulle vi få til.

– Hvorfor var det så viktig for deg?

– Jeg følte en forpliktelse overfor ungene og orket ikke tanken på at de skulle vokse opp i en splittet familie. Og så tenkte jeg på foreldrene mine. Stakkars mamma og pappa, tenkte jeg. Søsteren min slet i sitt ekteskap, og mamma og pappa måtte få slippe at begge døtrene ble skilt.

Kampen for fellesskapet fortsatte. Trude og Marius gjenopptok en form for intimitet.

– Forholdet vårt fikk et løft, vi hadde det ganske fint. Det var morsomt. Vi tøysa og lo mye.

– Beundret du ham?

– Ja, han var sosial og flink i jobben sin. Han var en god sjef, fikk jeg inntrykk av. Og han var en god far, leken og morsom.

– Beundret han deg?

– Jeg vet at han likte meg, men han var kanskje ikke alltid så flink til å sette ord på det.

Og så tenkte jeg på foreldrene mine. Stakkars mamma og pappa, tenkte jeg. Søsteren min slet i sitt ekteskap, og mamma og pappa måtte få slippe at begge døtrene ble skilt.

Etter halvannet år i terapi merket hun at han beg ynte å bremse.

– Jeg vet at han også hadde lyst til å kjempe for fellesskapet. Men i hodet var han ferdig med meg. Han ønsket å skille seg. Utroskapen var bare en be kreftelse på at han skulle få det bedre uten meg. På en måte var det et nytt svik, men hadde heller ikke mer å tilby.

STILLE HEVN

Marius flyttet ut. I starten bodde han hos en kamerat mens Trude ble i huset. Da Marius datet andre damer, var hun villig til å la ham gjøre det – bare de kunne fortsette å hegne om fellesskapet sitt.

– Jeg syntes det var så viktig for ungene. Når vi var hjemme sammen, var tonen fin. Vi kranglet ikke.

Etter en stund leide de en leilighet som de byttet på å bo i annenhver uke. Slik var det i et par år. Hun var 48 år gammel. Forholdet til han hun forelsket seg i på en korøvelse en gang i ungdommen, var over.

– Jeg var deprimert de årene. Jeg var så lei meg og skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å leve alene. Tanken Jeg er meg, uten ham måtte jeg jobbe med.

Av hensyn til ungene feiret de felles bursdager i hagen. De dro på ferie sammen. Innerst inne var hun redd for konsekvensene av skilsmissen, for i jobben har hun hørt mange vonde skilsmissehistorier.

– Det gjorde det enda mer sårt. Jeg ser at skilsmisse barna later som at det er greit å bo i bag, forholde seg til mammauke og pappauke, og flytte frem og tilbake. Særlig når de blir eldre ser jeg at mange sliter med dårlig samvittighet overfor foreldrene. De føler seg revet mellom to ulike oppdragelser, der mor og far har forskjellige regler.

– Hvordan går det hos dere?

– Sønnene våre opplever nok at han er strengere enn meg. Jeg har vært åpen på at jeg trenger hans støtte og at vi er enige om grensene. Vi har et slags overleveringsmøte der vi snakker om disse tingene, det fungerer fint.

EN PLUTSELIG FRIGJØRENDE TANKE

Gradvis ble båndene mellom dem brutt. Hun ga slipp på ham. De solgte huset og flyttet til hver sin leilighet, guttene kan løpe mellom hjemmene. Innenfor veggene av sitt eget hjem, kjente hun at hun var klar for å gå videre.

– På et tidspunkt begynte jeg å tenke: «Herregud, hva gjør jeg om han plutselig ombestemmer seg og vil ha meg tilbake?» Hva skal jeg gjøre da?

Det var en plutselig frigjørende tanke. Samtidig fikk hun dårlig samvittighet. Det beste for ungene hadde vært om de kunne være sammen.

Venninnene slo ring om henne og lastet ned Tinder.

– Hver gang jeg åpnet sjekkeappen så jeg bare gamle, ekle fyrer. Jeg ble helt uvel. Jeg søkte litt nedover i alder, likevel var det overraskende mange som ikke var attraktive, ler hun.

Da hun etter hvert begynte å date, syntes hun det var gøy og spennende. De fem siste årene har hun hatt en hemmelig kjæreste. Det var en gift venninne som sveipet ham frem på Tinder.

– Lidenskapen er tilbake i livet mitt. Han får meg til å føle meg verdsatt og det har boosta selvtilliten min skikkelig. Jeg kjenner meg selv igjen fra tiden da jeg møtte Marius. Det er min hemmelige hevn.

– Hva mener du?

– Jeg fikser livet og gjør bra ting som andre ikke vet om. Noen ganger, når jeg er sammen med min hemmelige kjæreste, tenker jeg: «Marius skulle bare visst». Kjæresten min sier det også: «Herregud, tenk hva han går glipp av!», sier hun og fniser:

– Det er altså så deilig!

EN SLAGS HAPPY ENDING

Til høsten skal eldstemann konfirmeres.

– Jeg er spent, men tror det skal gå fint. Kjæresten til Marius og barna hennes kommer, og dem har jeg ikke møtt. Det skal gå helt greit. At Marius møtte henne, har gjort samarbeidet vårt enklere, tror jeg.

– Er det en happy ending på denne historien?

– Ja, jeg er blitt en annen. En bedre person, tror jeg. Jeg er gladere og setter stor pris på friheten. Men fortsatt er det sårt at familieprosjektet ble noe helt annet enn det vi drømte om.