Hjelp, jeg er gudløs

Noah Gylver var ti år da han sluttet å tro på Gud. Han gikk på den katolske skolen St. Sunniva i Oslo og fikk beskjed av den katolske presten om at det var tid for å skrifte. Men Noah hadde ingen synder å bekjenne. Han hadde vært snill gutt, mente han selv. Hvorfor skulle han da be om unnskyldning til Gud?

Noah gikk til sin mor, presten Sunniva Gylver, og sa at det ikke kom på tale. Han nektet å be om unnskyldning til en makt som begynte å bli ham fremmed.

– Jeg ville ikke lukke døren til Gud. Egentlig var jeg litt sjalu på mamma. Hun har alltid vært veldig reflektert og en god morsfigur, noe som kommer fra troen og jobben hennes. Mamma har også en livsgnist. Det er noe jeg ser hos mange kristne. De plukker opp mening, en tro på at ting løser seg i tunge tider.

Han ble ti, tolv, fjorten, og prøvde så hardt. Men han fikk det ikke til. Puberteten banket på gutterommet, la dun på kjakene og en dunkende erkjennelse i brystet: Han trodde ikke.

– Jeg klarte ikke å legge drømmer og håp i noe som var så lite mottakelig. Det ble for vagt for meg.

En gang prøvde han å be Gud om å finne en forsvunnet telefon. Det gikk forsåvidt fint, telefonen kom tilbake, men troen var likevel borte. Men det Noah Gylver ikke visste, mens han gamet på gutterommet, var at troløsheten snart skulle bli satt på prøve.

INGEN GUD, MANGE SVALER

Trosreiser er litt som buss-for-tog. Den kjører omveier mot uklare stoppesteder, mens du legger skjebnen din i hånden på upålitelige veiledere i gul refleksvest. Noen ganger finner du en stasjon, andre ganger havner du ingensteds.

Trosreiser er litt som buss-for-tog. Den kjører omveier mot uklare stoppesteder.

Selv pleide jeg å ta buss-for-tog til Skoppum, der min 95 år gamle bestefar ventet med Toro-vafler og hekksaks. Da han nærmet seg hundre, skjønte han at døden ventet ikke så langt der fremme, selv om både kroppen og hodet for så vidt var friskt.

Etter at vi hadde rakt i hagen, fortalte han alltid hvor han plasserte utstyret. Hekksaksen er i garasjen. Reservehjulet i bagasjerommet på Toyota Corolla fra 1996. Og det er lurt å sette på varmeovnen i kjelleren, så ikke vannet skal fryse. Den står avslått nå, men settes opp på to av fem når vi bikker oktober.

Slike beskjeder kunne han gi, men døden snakket vi sjelden om. Det som imidlertid var klart, var at min bestefar ikke trodde på Gud. «Nei,» sa han tydelig, en gang jeg spurte ham direkte. Jeg tror vi var i hagen, jeg klippet hekken, han kommenterte hvordan jeg klippet hekken. «Mindre,» sa han. «Jeg tror mindre og mindre på Gud.»

Men samtidig med at bestefars gudstro svant hen (den hadde vel aldri vært særlig sterk), var det som at han åpnet seg for verden på nye måter. Plutselig så han sammenhenger han ellers aldri hadde oppdaget, eller i hvert fall ikke snakket om til oss. Han sa at svalene snakket til ham. At de sa «velkommen tilbake,». At de takket ham for at han la ut mat.

Samtidig med at bestefars gudstro svant hen, var det som at han åpnet seg for verden på nye måter.

«Se der,» kunne bestefar si. «Nå tar svalen en ekstra runde over plenen. Den gjør det for meg».

Hver vinter reiste han til Spania, og når våren kom til Vestfold, mente han at trekkfuglene i Fuengirola flyttet med ham til Skoppum. Krakrakra, sa de. Bestefar knegget tilbake mot himmelen, mens gulltanna han fikk i New Orleans i 1938 blinket. «Jasså, heihei,» sa han, og fortsatte en samtale mellom seg og trekkfuglene.

Pappa pleide å si at bestefar hadde gått fra å være svoren realist, til å flytte inn i en magisk-realistisk roman av Gabriel García Márquez. Eller kanskje hadde han alltid vært sånn, sa pappa. Vi andre hadde bare ikke sett det, der vi var så opptatt av egne sorger, nyhetssendinger og teaterpremierer.

Det var først her, foran svalene, at han kunne være seg selv. Og det var først når vi tok buss-for-tog for å stå sammen med ham under skydekket, at vi kunne se ham for den han egentlig var.

ULYKKEN SOM IKKE KOM ALENE

Da Noah Gylver var fjorten år gammel, var han på tur til Sverige med skolekoret. En kveld han satt og spilte kort med korkameratene, kom læreren og sa at de måtte «prate litt». De gikk ut av rommet - og Noah Gylver skjønte at nå, nå var det noe som var veldig galt.

– Jeg så at søsteren min satt på en benk med et teppe rundt seg, og så fortalte læreren meg hva som hadde skjedd. Og da ... altså ... da krasjet alt rundt meg.

Læreren sa at moren var utsatt for en alvorlig bilulykke. Hun hadde blitt påkjørt mens hun syklet, og nå var hun bevisstløs og svevde mellom liv og død.

– Da ba jeg. Skikkelig intenst. Til Gud eller hvem enn det er som hører. Jeg ba om at dette bare skulle løse seg. Noah Gylver smiler på puben der vi gjør intervjuet. – Og det gikk jo veldig bra. Legen sa at det var et mirakel at hun overlevde og at hun ville dødd om hun brukte hjelm. Da ville splintene trengt inn i hjernen og drept henne momentant. Men jeg tror det hjalp med rastaflettene, de fungerte jo som padding.

Det var lettere for meg å takke legene, som reddet livet hennes.

– Så det lønner seg å være litt freak?

– Ja, det lønner seg veldig. Det at hun kom derfra uten skader er det nærmeste jeg kom å være kristen. Jeg begynte å vurdere at bønnen hadde en betydning, men jeg klarte ikke knytte en takknemlighet til det. Det var lettere for meg å takke legene, som reddet livet hennes.

Tre år senere satt Noah Gylver og gamet på gutte- rommet. Moren kom inn. Hun så rar ut i ansiktet, snakket med en klump i halsen.

– Jeg skjønte med en gang at hun skulle fortelle noe som var skikkelig dritt.

Moren fortalte at legene hadde funnet en svulst like ved hjertet til faren. De vet ikke hvordan dette vil gå, sa moren.

– Det var siste gang jeg ba til Gud, sier Noah Gylver.

GRAVEN, KJÆRLIGHETEN OG SJELEN

Noah Gylver var sint lenge. Skrekkelig sint. Og da savnet han Gud. En som ikke bare kunne støtte ham, men som han også kunne rette sinnet mot. Sykdommen og ulykken dro familien i forskjellige retninger.

De sørget forskjellig. Trodde på ulike ting. Det var det rom for rundt kjøkkenbordet til familien Gylver, men likevel var det en som ofte var stille når de snakket om religion. Det var faren til Noah. Mens Sunniva Gylver var troende, var Lars Kristian Gylver ateist.

– Vi hadde to ting til felles. Det ene var at vi ikke trodde på Gud, det andre var fotografiet.

Pappa Gylver hadde en gang en drøm om å bli fotograf, og nå så han drømmen leve videre i sønnen. Da han ble syk, ba han Noah dokumentere sykdommen. Det ble en ting de hadde til felles, de to som tidligere hadde kranglet en del.

Det er fortsatt dager da Noah Gylver får lyst til å sende faren et bilde han har tatt, men akkurat når han skal søke opp nummeret, husker han at det ikke går. Faren vil ikke ta telefonen, ikke lese meldingen, ikke trykke «like».

Lars Kristian Gylver døde en junidag i 2021. Noah Gylver åpnet utstillingen med bildene av faren fire dager før begravelsen. Samtidig var det russetid, som hadde blitt utsatt til juni på grunn av koronapandemien.

– Dagen før begravelsen til pappa var jeg på rulling. Dagen etter var jeg på fest. Og det var på ingen måte en «escape» eller noe. Sorgen kommer og går, sånn er det fortsatt. Noen ganger har jeg behov for å sitte i tre timer i dusjen og grine. Andre dager vil jeg ringe kamerater og ta en fest.

Noen dager går Noah Gylver til Vår Frelsers gravlund for å snakke med faren. Han forteller faren at han sover dårlig, har kranglet med søsknene eller at han har dummet seg ut på jobb.

Noah venter ikke på svar – og tror ikke egentlig at han blir hørt. Men likevel er det som at verden krymper inn når han sitter på Vår Frelsers gravlund. Det er bare han og gravstenen. Det gir ham en følelse som egentlig er forbeholdt troende: en følelse av åndelighet.

Stundene på gravplassen var som når han fremkalte bilder på do i kollektivet. Han var der bare om natten, når de andre studentene sov, men så brukte han til gjengjeld hele natten.

– Jeg kunne ikke se på mobilen, for det måtte være helt mørkt. Tid og sted opphørte å eksistere. Jeg kunne stå der fra elleve på kvelden til ti om morgenen.

Det samme opplevde han med kjæresten sin. Da han møtte henne på Roskilde første gang, var det som om alle konsertene, folkene og pilsflaskene forsvant. De bygget en egen liten boble, bare dem, og alle armbåndsur og iPhoner sluttet å eksistere. Det er magi, tenkte Noah Gylver. Det er ikke en eneste gud involvert, og likevel er det så magisk og så uforklarlig.

For om man skulle bruke høyst vitenskapelige forklaringer, ville ikke denne boblen mellom de to gi noen mening. Han rager 1,67 over bakken, er svaksynt og ingen fotballgutt. Ikke er han rik, ikke har han makt. Evolusjonsteoretikerne tok altså feil, tenkte Noah.

– Jeg tror heller ikke kjæresten min falt for meg på første date. Men vi hang sammen, pratet og pratet, og hadde det så gøy. Jeg kjente at dette ville jeg ha mer av – og det gikk langt utover sex og penger. Dette behovet handlet ikke om biologi og instinkt. Det handlet ikke om menneskets behov for flokk og beskyttelse.

Det er ikke en eneste gud involvert, og likevel er det så magisk og så uforklarlig.

– Det finnes mer enn kropp og hud mellom mennesker? Ja, kanskje sjel?

– Jeg tror ikke på sjel. Eller at det blir noe igjen etter at vi dør. Men her er vi tilbake på det mellommenneskelige. Jeg som individ har ikke noe magisk ved meg. Men jeg tror denne relasjonen som oppstår når du og jeg prater sammen, det vil jeg kalle sjel.

Vi møtes første gang i juli, midt i fellesferien. Det er sommer, men kaldt. Uteserveringen er nesten tom. Kanskje fordi det er midt på dagen, eller kanskje fordi puben er mer kjent for sin nattmat enn lunsj.

– Jeg tror heller ikke pappa er noe sted der ute, at han kan se hva som skjer eller har tolkning av bevissthet. Men jeg vil absolutt si at han er her likevel. I den forstand at han har satt spor i meg. Jeg ser ham i mamma. Jeg ser ham i søsknene mine. Jeg ser ham i bildene jeg tar. Han er her, men det er ingen sjel.

HELDIG PÅ EN SØNDAG

Da AUF-leder Astrid Hoem var barn, reiste hun fra åresalg til åresalg. Når det ikke var lotteri på det lokale menighetshuset, dro hun til det neste. Hoem oppdaget at bedehusene hadde noe resten av samfunnet manglet: Det ene var fruktkurver. Det andre var evnen til å glede seg over andres vinnerlykke.

– Alle gledet seg over at jeg vant alle de fire fruktkurvene, og det var ingen sjalusi å spore.

Dette er et halvt liv siden nå, og Hoem ler hjertelig når hun tenker på alle gevinstene. For mens vinnerlykken var skrant i den verdslige hverdagen, var søndagene fylt med juleservise, potteplanter og fruktkurver nok til en hel barndom.

– Jeg hadde en mor i menighetsrådet, en bestemor i bedehuset og en farmor som ba til Gud da hun hadde mistet bilnøklene. Noen ganger kunne hun også true Gud litt: «Hvis du ikke fikser dette her, slutter jeg å tro.» Slike ting kunne hun si.

Jeg ble abortforkjemper og palestinaaktivist og følte jeg ikke kunne være det samtidig som at jeg var religiøs.

Noen barn er ateister fra de er små. Andre strekker seg mot noe større enn seg selv. Astrid trodde på Gud, mens lillebroren var opptatt av rasjonelle forklaringer.

– Det finnes et videoklipp der lillebror snakker om BigBang, mens jeg roper: «Tror du ikke på Gud?» i bakgrunnen. Jeg var vel seks år gammel da, men jeg har aldri likt realfag.

Ateismen marsjerte inn i livet hennes da hun meldte seg inn i AUF som fjortenåring.

– Det var mye jeg ble bevisst på etter at jeg begynte i politikken. Jeg hadde ikke tenkt på kirkas holdning til homofile eller hvordan de hadde behandlet kvinner. Da ble jeg sånn: Religion er opium for folket. Jeg ble abortforkjemper og palestinaaktivist og følte jeg ikke kunne være det samtidig som at jeg var religiøs.

Det finnes et videoklipp der lillebror snakker om BigBang, mens jeg roper: «Tror du ikke på Gud?» i bakgrunnen.

Men så fikk hun en ny venninne i partiet.

DEN SISTE BØNNEN

Guro Vartdal Håvoll var to år eldre og bodde i Ørsta. Hun forsøkte å fortelle Astrid at det gikk an å både være sosialdemokrat – og tro på Gud. Selv var hun begge deler. Astrid var uenig, og skrev på Facebook at hun var blitt ateist.

Sommeren 2011 stod de sammen på MS Thorbjørn på vei mot Utøya, klar for å diskutere klima, klassekamp og internasjonal solidaritet en uke til ende. Guro og Astrid var særlig opptatt av klimasaken - og i 2011 stod kampen om å verne Lofoten og Vesterålen mot ny oljeutvinning. Men det er bare én av de to venninnene som skulle fortsette kampen.

Guro Vartdal Håvoll ble drept i kafèbygget 22. juli 2011. Astrid Hoem gjemte seg under en steinhelle ved Kjærlighetsstien, sammen med andre ungdommer. De kunne ikke puste, ikke gi fra seg en lyd. Terroristen gikk få meter fra dem. Skjøt og drepte vennene deres, mens de selv var overlatt til det mest uhåndterlige av alt: flaksen.

Astrid Hoem gjorde noe hun egentlig hadde sluttet med.

– Jeg tok frem det farmor lærte meg om tro. Jeg sa: Hvis jeg overlever dette, Gud, skal jeg tro på deg for alltid. Det eneste jeg kunne gjøre var å be. Som et siste håp.

Da hun kom ut av steinhellen, nektet hun seg selv å lukke øynene. Hun ville se, være et vitne. Hun hadde overlevd, men løftet til Gud var for stort til å holdes. Hvilken Gud ville la dette skje? Hvis han eksisterte, var han kun til for å ta imot hennes sinne.

PLUTSELIG, EN LØRDAG I APRIL

Jeg hadde vel trodd at det skulle komme et tegn, en svale, ja, hva som helst, men det gjorde ikke det. Telefonen kom isteden en helt vanlig lørdag formiddag. «Nå er det over,» sa pappa. Jeg satte meg ned i sofaen, og jeg husker så godt det første jeg sa. Det var «næh». Et hverdagslig lite stønn, som om alle større ord hadde tatt ut egenmelding.

«Han våknet ikke, pleierne fant ham til morgenen i dag.» Jeg sukket og så mot utsikten min på Tøyen. «Okey...,» sa jeg. «Men han var jo ikke syk.» Jeg hørte grumset i pappas stemme. «Han var jo forkjøla, hadde influensa.» Vi var stille. «Det hadde vært fint om han hadde levd til sommeren,» sa pappa.

Vi var i april og våren var langt unna. Det var ingen grunn for trekkfuglene å forlate Fuengirola med det første.

«Han ble hundre år gammel, pappa, det var jo bra han fikk dø sånn». Pappa fortsatte. «Men bare til sommeren kunne han jo levd. Så kunne vi reist til Horten, gått turer, vært ute i hagen.»

Han ventet kanskje på en bekreftelse fra meg, men den kom ikke. Jeg tenkte at bestefar var heldig. Han hadde vært klar til det siste, og han døde i en seng.

Det hender jeg tenker: «Dette håper jeg du får med deg».

Pappa fortsatte: «Ja ja, det er jo ikke mer å si. Han er død. Det er ikke mer.» Vi har alltid vært usentimentale i min familie. Vi griner ikke, vi prater ikke så mye om følelser, vi bare er der sammen.

Nå stod jeg i vinduet. Det var helt stille, og jeg tenkte på at det ikke skulle forundre meg om bestefar kom en tur på besøk. Ikke fordi jeg tror på spøkelser, men jeg måtte jo la den døren stå åpen, ikke sant. Sånn i tilfelle han kom, så måtte jeg jo ta ham imot. Si «hei, bestefar, har du noe du vil si?».

Han kom ikke, og hvorfor skulle han det? Bestefar hadde levd i hundre år, han hadde ikke noe usagt med noen av oss. Dessuten ville han aldri kommet på uanmeldt besøk til meg, hverken som levende eller død. Han holdt seg i hagen, med skjærene, om han ikke var på konditori i Horten eller bar i Spania.

Jeg gikk til Nationaltheatret, så en familietragedie, skrev en anmeldelse, gikk hjem, la meg i sengen og tullet dyna rundt meg selv, på den måten han gjorde for meg da jeg var liten. Bestefar hadde passet meg siden jeg var ti dager gammel. Var den største helten jeg noensinne hadde hatt. Det sa jeg vel aldri til ham?

Kanskje var det jeg som hadde noe usagt - og ikke han. «Ja ja, bestefar,» sa jeg høyt i rommet. «Ja ja...» Han kom ikke. Eller...er du her, bestefar? Nei...eller? Jeg lukket øynene og plutselig kjente jeg et lys. Det var som om en stjerne falt under øyelokkene. Så sovnet jeg.

KLARER IKKE TRO

Da Astrid Hoem kom hjem fra Utøya, orket hun nesten ingenting. Hun sluttet på balletten, dro ikke på fester og freste til venninnen som hadde kjærlighetssorg: «Hvorfor klager du over at typen er borte, han lever da vel i hvert fall.»

Til de kristne bestemødrene sa hun: «Hvis Gud hadde eksistert, ville han ikke stoppet det? Sørget for at det kom et steinras akkurat da Behring Breivik skulle til Utøya?». Hun ville ikke ta imot Gud. Ingen trøst. Ikke noe bla bla om mening med det hele. Ingenting, fordi alt var meningsløst.

– Jeg var i mange begravelser etterpå, og det var bisart. Det var helt meningsløst. Når gamle har gått bort, sier man i begravelser at «tiden har kommet». Men tiden var ikke kommet for Guro. Hun døde som 18-åring, og etter hvert som jeg blir eldre, skjønner jeg hvor mye hun har gått glipp av.

Astrid Hoem har ikke bedt siden 22. juli 2011. Det er som at hun har brukt opp all flaksen, sier hun. Det er ikke mer å be om. Dessuten er hun agnostiker, eller det faren kanskje kaller kulturkristen. Hun liker de religiøse rommene. Hun lever godt med å ikke vite hva hun skal tro.

Hvis Gud hadde eksistert, ville han ikke stoppet det? Sørget for at det kom et steinras akkurat da Behring Breivik skulle til Utøya?

– Snakker du med Guro?

– Neeei, men jeg snakker mye om henne. Og det hender jeg tenker: «Dette håper jeg du får med deg.»

I 2018 ble Lofoten, Vesterålen og Senja vernet for den borgerlige regjeringens fireårsperiode. Året etter fikk AUF gjennomslag for at Arbeiderpartiet ikke skulle åpne områdene for oljeutvinning når de kom i regjering. Astrid Hoem syntes det var en nesten religiøs opplevelse.

– I et blaff følte jeg en nærhet til Guro. Ikke at hun er tilbake, men at hun har fått med seg at vi vernet Vesterålen og Senja. Håpet er så sterkt at du tenker at det er virkelig.

– Er det en trøst i at hun var kristen?

– Jeg håper det var hun som hadde rett. Jeg håper jo det.

Vi skal til å skru av opptakeren og gå ut i regnet, da Astrid Hoem kommer på noe viktig.

Han døde mens jeg var i rommet. Og da tenkte jeg: Det må være en mening med dette.

– Jeg har ikke hatt så mange åndelige opplevelser, men det skjedde noe veldig merkelig en måneds tid etter at jeg kom hjem fra Utøya.

– Ja...?

– Jeg pleide å handle for en gammel nabo, han var noen-og-nitti. Men den sommeren var det på den lange listen jeg ikke orket. Men så fikk jeg høre at han var syk, så jeg besøkte ham på eldrehjemmet.

16 år gamle Astrid Hoem stod ved sengekanten og så at han pustet. Men så, som et vindkast, sluttet han å puste.

– Han døde mens jeg var i rommet. Og da tenkte jeg: Det må være en mening med dette.

Hun blir stille.

– Hva da?

– At jeg skulle se at det går an å dø på den måten. At du har levd et langt liv, og døden er noe du er klar for. At døden kan være noe brutalt annerledes enn det jeg hadde opplevd tidligere den sommeren...at den også kan være noe fint.

HIMMELENS NÅLØYE

Jeg hadde ikke tenkt å si noe, men det hadde pappa. Ja, det var faktisk det aller første han sa da vi kom inn på prestens kontor. «Far var ikke kristen, men han ønsket likevel en kirkelig begravelse.»

Vi hadde spurt ham et par år før han døde. Først gikk vi litt rundt grøten. Snakket om de humanistiske seremoniene vi hadde vært i sammen. «Flotte seremonier,» sa bestefar. «Ja ja, masse flotte folk.» Så ble det stille, og pappa måtte gå rett på. «Jeg tror det er du som kommer til å dø først av oss. Hva vil du?». «Jeg?» sa bestefar. «Jeg vil gjøre det på vanlig måte.» Jeg kremtet, og sa: «Men du er jo ikke kristen?». «Det er kristendommen jeg har noe imot, ikke presten,» svarte bestefar.

Dermed satt vi to år senere på et statskirkelig kontor. Uten bestefar, men med en prest som viste forbausende stor forståelse for hans siste ønske.

Det er kristendommen jeg har noe imot, ikke presten.

«Han var sosialdemokrat,» forklarte jeg. Presten nikket og smilte. Det var et varmt smil, som lyste like deler gjenkjennelse som omtanke. «Det er vanlig det,» sa han. «At man ser på kirken som en forlengelse av sosialdemokratiet, og at man vil støtte opp om institusjonene i samfunnet. Det er klart han skal få en kirkelig begravelse».

Bestefar trodde ikke på himmelen, men han holdt alltid døren oppe. «Jeg har gjort rett og skjell for meg hele livet, og om ikke det er nok, så får det være det samme,» pleide han å si. Han sa det med en viss trass, som om han opplevde at himmelens nåløye var i trangeste laget for vanlige folk som oss.

Det var nesten 70 år siden han giftet seg med bestemor i Kongsberg kirke. De måtte gjøre det i sakristiet, fordi bestemor var skilt og dessuten hadde et barn fra før. Helt frem til hun døde i 2008, var hun sur på prestestanden for akkurat det. «Stol aldri på prester og avholdsfolk,» pleide hun å si.

Men bestefar stolte på både prester og avholdsfolk, ja, han stolte på de fleste. Jeg lot meg inspirere av ham, og jeg gjør det fortsatt, selv om han nå har vært død i syv år. Jeg ser for meg at han smiler mot svalene. Jeg tenker på selvtilliten hans. Staheten som drev resten av familien til vanvidd, men som jeg alltid elsket.

Jeg tenker det han sa om at alt går bra om man gjør «rett og skjell» for seg. En filosofi han brakte videre til meg, i små drypp, over vafler, hagesakser og karbonadesmørbrød:

Det viktigste er ikke å være god nok for himmelen, men å gjøre godt på jorden.