Humanisme mellom himmel og jord

Ut fra sakene vi publiserer i H magasin denne gangen, kan det se ut som en del av oss ikke-religiøse i enkelte situasjoner søker etter noe som er større enn oss selv. Hvor mye "mellom himmel og jord" aksepterer humanister?

– Det humanistiske livssynet slik det er definert av Human-Etisk Forbund aksepterer svært mye. Det finnes ikke noe meningspoliti og ingen «rett tro». Vi er opptatt av at hver enkelt kan definere sitt livssyn.

Samtidig er det viktig å sette rammer for hvordan HEF definerer humanismen. I vedtektene våre står det at det er en humanisme uten tro på overnaturlige forklaringer på tilværelsen. Liknende avgrensninger finner vi hos andre internasjonale humanistorganisasjoner.

Kanskje er vi som forbund tydeligere på stand- punktet om ingen overnaturlige forklaringer på virkeligheten enn en del medlemmer er. Akkurat dette har vi ikke oversikt over.

– Du og jeg har snakket om tro og ikke-tro før, så jeg vet at du gjerne bruker begreper som ateisme og agnostisisme når du forklarer ditt ståsted. Hva legger du i dem?

– Ofte tenker man at agnostisisme betyr «jeg vet ikke», mens ateisme betyr «jeg tror ikke».

Jeg bruker dem som grader av det samme.

Vi kan starte med det greske ordet for viten, gnosis. Hvis du vet helt sikkert at Gud finnes, da er du gnostisk teist. Og motsatt, om du vet helt sikkert at det ikke finnes en gud, da er du gnostisk ateist.

Jeg selv er en agnostisk ateist. Det vil si: Jeg vet ikke helt sikkert, men jeg tror det ikke finnes en gud.

– Det finnes en skala for tro og ikke-tro som du har plassert deg selv på?

– Det gjør det. Den er utviklet av Richard Dawkins, som jeg vanligvis ikke er villig til å referere til. Men denne sjutrinns-skalaen har noe for seg. Den går fra:

1. Sterk teist, 100 prosent sikker på at Gud finnes.
2. De facto teist, nesten helt sikker, men ikke hundre prosent.
3. Mer enn 50 prosent sikker på at Gud finnes
4. Midt på, der man mener det er like stor sannsynlighet for at Gud finnes som ikke.
5. Lener mot ateisme, mer enn 50 prosent sikker på at Gud ikke finnes.
6. De facto ateist, nesten helt sikker, men ikke hundre prosent.
7. Sterk ateist, vet helt sikkert at Gud ikke finnes.

Så selvsikker er ikke jeg.

Derfor plasserer jeg meg på trinn 6, de facto ateist, som innebærer at jeg er nesten helt sikker på at Gud ikke finnes, men jeg kan ikke bevise det vitenskapelig.

– Hva innebærer det for deg personlig, at du ikke er en fullstendig selvsikker ateist?

– Når jeg snakker om det er det ut fra Dawkins. Som de facto ateist er jeg 99 prosent sikker på at Gud ikke finnes. Det finnes en del ateister som slår fast 100 prosent sikkert at Gud ikke finnes, men for at jeg skulle plassert meg der, måtte Guds ikke-eksistens blitt bevist med vitenskapelig metode. Og det går ikke an, derfor lander jeg der jeg gjør.

– Hva med de som ikke tror på Gud, men likevel søker etter noe større enn seg selv eller opplever at de har en åndelig side. Er det i konflikt med et humanistisk livssyn?

– Jeg tror alle mennesker har et behov for å søke etter noe som er «større enn meg selv». For meg er det samfunnet rundt meg som er større enn meg selv. Det kan være familien eller en venneflokk, det jeg lener meg på når jeg har det vanskelig.

Jeg tror alle mennesker har et behov for å søke etter noe som er «større enn meg selv».

Eller, i en større krise som mange opplever samtidig, kan det være hele nasjonen.

– I HEFs vedtekter står det: «Humanismen er uten religiøse og overnaturlige forestillinger.» Hvor går grensen for det folk forestiller seg? Når vipper det over og blir for alternativt?

– Det tror jeg ikke er mulig å gi et godt svar på. HEF står for an variant av humanismen, med noe definerte standpunkter og verdier, men vi eier ikke humanismen. Det må vi være ærlige på. På et eller annet tidspunkt må du kjenne på det selv, om det du lener deg mot grenser mot det overnaturlige eller ikke.

– Da har jeg en tilståelse å komme med. I kontaktlista i telefonen min har jeg noen numre til folk som ikke lever lenger. Nummeret til faren min ligger fortsatt inne som favoritt. Jeg har også tre andre numre til venner på min egen aler, som har gått bort i løpet av de siste årene. Og jeg klarer ikke få meg selv til å slette dem. Jeg ringer dem ikke, akkurat. Jeg vet at jeg ikke kommer til å få noen melding fra dem. Likevel kjennes det godt å ha dem der.

Har jeg krysset grensen, synes du?

– Nei. Det du beskriver har jeg stor respekt for. I noen kulturer snakker man om at du ikke er ordentlig død før den siste personen glemmer deg.

Det å beholde personer i kontaktlista er en måte holde disse personene tett knyttet til deg, selv om de har gått bort. Du har dem med deg mens du går rundt i verden.

Vi lever i et samfunn hvor ikke alle har kort vei til gravlunden og det er stor variasjon i måten folk gravlegges på. Det ene lille holdepunktet som du tar med deg, nærheten til samtalene du har hatt med de som har øde, det er en måte å bevare på.

Det er i slekt med minnesider på Facebook og hos begravelsesbyråene. Slike sider eksisterer for åta vare på noen som ikke er med oss lenger, men som skal vær en del av fellesskapet fortsatt. Det hjelper oss å håndtere det at noen er døde, andre er levende, og det understreker at et har vært vært forhold mellom de som er døde og de som fortsatt lever. Og som sagt, det respekterer jeg.

– Men hvis jeg hadde begynt å ringe til de dødes telefonsvarere og legge igjen lange beskjeder, slik som Pørni tv-serien Pørni gjør ...?

– Det ville heller ikke vært en overnaturlig handlemåte. Det er en verbal måte å bearbeide på, og det tror jeg er smart.

Jeg kan godt snakke med min døde bestemor og forestille meg hva hun ville ha svart. De fleste av oss har kjent noen så god at vi vet hva slags råd de ville ha gitt i ulike situasjoner, og det er ikke overnaturlig. Slike sparringpartnere kan vi bruke, om vi ikke har noen andre.

Men... hvis du begynner å høre de døde svare og blir overrasket over svaret du får, da kan vi heller snakke om det. Toveiskommunikasjon med døde passerer ganske fort grensen til det overnaturlige, mener jeg. Samtidig er det ikke noe i veien for at folk som snakker toveis med avdøde er medlem i HEF. Men da vil dette være et område hvor du som medlem ikke har samme syn som forbundet.

– Nå legger du deg på en veldig tolerant linje. Men hvis vi ser på HEFs historie, så var det noen tiår hvor forbundet ble oppfattet som litt strengt og temmelig anti-religiøst. Det fantes noen humanister som fremsto som ivrige på å kritisere folk som trodde på kristendom og annet. Hvor er det blitt av sinna-humanisten?

– Hehe. Jeg ler fordi jeg syns dette er ganske morsomt. Med fare for å henge ut min egen familie, min bestefar kalte HEFs grunnlegger Kristian Horn for Anti-Krist Horn.

For meg framstår ikke HEF som voldsomt spisse i sin religionskritikk den gangen forbundet ble opprettet, i 1956. Men bare det at organisasjonen ble opprettet, som et alternativ til kristen tro, ble slått hardt ned på.

Jeg er litt uenig i at vi er så anti-religion som folk sier. Samtidig så må vi akseptere at folk har hatt det inntrykket. Og så stemmer det at HEF har fremmet kritikk av ulikt slag, og et har til tider vært litt spisst. Samtidig er det sånn at når vi kritiserer statens innblanding i religion og statens forhold til kristendom, så vil noen oppfatte det som religionskritikk, selv om det ikke er kristendommen vi kritiserer.

Jeg tror vi skal fortsette å stille spørsmål ved statens forhold til kristendommen, men jeg tror det er like viktig at vi gjør andre ting. Fortsetter å tilby sekulære seremonier og i tillegg skaper sosiale møteplasser.

– I denne utgaven av H magasin har vi også en sak som stiller spørsmålet og psykologen er den nye presten. I denne saken skildres fellesskapet en religiøs menighet kan gi, og hvor viktig et slikt fellesskap kan være.

Går det an å skape humanistiske fellesskap som fungerer like godt?

– Er det virkelig et spørsmål? Ja? Da vil jeg starte i psykologperspektivet og jobbe meg videre derfra. Når vi ser at folk bruker psykolog mer i dag, og kanskje også mer jevnlig og over tid enn før, så handler nok det om flere ting. Det er flere psykologer i dag, og de ivaretar noe av det samme behovet som ble dekket f.eks. av prestene. Skriftemål og sjelesorg, for eksempel.

Slike behov kan selvfølgelig ivaretas av en psykolog, men de kan også ivaretas av andre sosiale fellesskap som byg- ger opp en aksept for å snakke om det vanskelige i livet.

Det er kanskje noe av det som har manglet i en del samfunn, når religion falt bort, men det går altså an å etablere det på andre måter.

Jeg vil trekke fram snublekaféene, håpskaféene, kjærlighetskaféene og dødskaféene som HEF arrangerer ved ujevne mellomrom, og hvor folk kommer for å fortelle om sine erfaringer fra livets godværsdager og regnværsdager. Det er en form for fellesskap som fungerer godt, og slike kaféer er veldig gøy å arrangere.

– Er det et mål for HEF å ha et tilbud for mennesker som søker etter noe større enn seg selv?

– I kraft av å være et livssynssamfunn er vi særlig godt plassert for å tilby arrangementer og samtaler om livets lyse og vanskelige sider, mener jeg. Nå har vi nådd et punkt hvor vi er mange nok og har stor nok spredning til å kunne tilby mer enn seremonier. Fremover nå tror jeg nettopp sosiale møteplasser blir viktig.

Men HEF er til enhver tid det forbundets medlemmer, Pål, Kari, Ahmed og jeg, ønsker å gjøre forbundet til og fylle forbundet med.

Så hvis det er slik at medlemmene mener at det er noe som mangler i tilbudet vårt, en spillkveld, strikke- kveld, kjærlighetskafé eller kaffe og vafler på en søndag morgen – si fra.