Hvem eier overgangsalderen?

Kvinne i overgangsalderen … Hva slags indre bilde dukker opp når du hører disse ordene? Er det supermodellen og nittitalls-ikonet Cindy Crawford, iført åletrang designerkjole, strålende vakker på rød løper? Eller snarere et litt herjet, ustelt og grånende fruentimmer, med praktisk allværsjakke og slitent drag over ansiktet?

Skal vi tro statistikken har Cindy vært i overgangsalderen i flere år allerede (hun er i skrivende stund passert 57 år), og i førovergangsalder kanskje så mye som ti-tolv år før det igjen. At hun ser ut som hun gjør og holder koken, handler sannsynligvis først og fremst om en romslig lommebok, men samtidig om tilgang til informasjon og kunnskap som gjør at hun kan leve «her best life» til tross for overgangsalderens mange luner.

Men vi kan ikke alle være Cindy. For det er langt til Hollywood idet hetetoktene tar deg, inneklemt på bussen, sørpe i skoene og litt for mange handleposer, med bikkjer og unger kjempende om plassen rundt beina dine.

Dagen har kanskje allerede vært så som så. Du våknet som vanlig med vondt overalt, ledd og muskler som hylte i protest når du forsøkte å svinge deg ut av senga. Humøret på bånn, lei og deppa, verden grå. Hverdagen har kanskje fortonet seg sånn en stund uten at du helt klarer å sette fingeren på hvorfor. Ikke husket du hvor du har lagt husnøklene heller, så du kom for seint på jobben, og når du først tropper opp der, husker du at manuset til presentasjonen du skal holde ligger på en minnepinne. Hjemme på kjøkkenbenken.

At alt dette kan skyldes overgangsaldersymptomer er det fremdeles mange av oss som ikke vet.

HVA ER EGENTLIG OVERGANGSALDER?

Overgangsalder, klimakteriet, menopause, perimenopause … I jakten etter gode svar på hva disse begrepene faktisk innebærer, har jeg lett høyt og lavt. Det er nemlig ikke gjort i en håndvending. Det som etter hvert blitt ettertrykkelig klart for meg underveis, er at dette er en del av folkehelsa som har vært ignorert på omtrent alle plan.

Går vi til Store Norske Leksikons forklaring på fenomenet overgangsalder, beskrives det som følger: «… en dårlig definert tidsperiode på noen år før og etter siste menstruasjon …»

Rene ord for pengene, der altså.

Overgangsalder beskrives ellers gjerne som perioden der menstruasjonen blir uregelmessig, før den til slutt uteblir. Klimakteriet eller menopausen betegner avslutningen på menstruasjonen, som ifølge statistikken altså inntreffer hos kvinner i begynnelsen av femtiårene, men som kan variere fra tidlig i førtiårene, helt opp i sekstiårsalderen.

Perimenopause, eller førovergangsalder, beskriver tiden før menstruasjonen stopper helt opp. Det er som sagt ikke uvanlig at denne perioden kan vare i så mye som ti år, kanskje til og med lenger. Her kan det oppstå en rekke symptomer som en konsekvens av at østrogenproduksjonen i kroppen gradvis synker. Menstruasjonen kommer og går, og de typiske utslagene vi hører om er hetetokter, nattesvette og humørsvingninger. Perimenopausen er over når du har gått ett år uten menstruasjon. Da er du i menopausen og kan ikke lenger bli gravid.

Overgangsalder beskrives gjerne som perioden der menstruasjonen blir uregelmessig, før den til slutt uteblir.

Etter menopausen kan symptomene vedvare, statistikken sier et sted mellom 5 og 7 år, mens de hos noen fortsetter livet ut.

Dette er stort sett det jeg finner når jeg leter etter informasjon om hva overgangsalder er. Men er det fullgode forklaringer? For de av oss som har vært innom denne fasen, vil svaret etter all sannsynlighet være et rungende og muligens noe oppgitt: Nei!

FOLKEOPPLYSNING. NÅ.

Overgangsalderen er åpenbart mye mer komplisert og sammensatt enn det jeg nettopp har skissert, og kunnskap kan være mangelvare, også på legekontoret. Det finnes nok av historier om kvinner i førtiårene som sover dårlig, er deprimerte og slitne, har diffuse plager, som går til fastlegen for så å bli foreskrevet antidepressiva og/eller sovemedisin. Den mer nærliggende og kanskje også mer naturlige mulige årsaken, overgangsalder, blir ikke engang undersøkt.

Legen kan vanligvis fastslå at det er dette du gjennomgår ut fra symptomer og alder. Er du yngre enn 40 år, kan du ta en blodprøve som heter FSH for å være helt sikker.

Det er gjort lite systematisk forskning på overgangsalder i Norge, men i Storbritannia har man gått grundig til verks. Her får vi viktig innsikt i hvordan overgangsalder preger kvinners tilværelse.

LITT MER STATISTIKK

Hele 44 prosent av kvinnene (4000 personer mellom 45 og 55 år) i en britisk undersøkelse gjennomført i 2021, sier at overgangsalderen har påvirket dem negativt i arbeidslivet.

En kjapp gjennomgang av tallene i undersøkelsen viser at:

I tillegg kommer, blant mye annet, den forhatte hjernetåka. 70 prosent av kvinnene rapporterte at de hadde hjernetåke, en tilstand som innebærer problemer med hukommelsen, konsentrasjonen og det å holde oppmerksomhet og fokus. Man mistenker at reseptorer i hjernen ikke får tilgang til nok østrogen og dermed forårsaker det velkjente «bomullshodet». I materialet jeg har undersøkt er det ikke uvanlig at kvinner forteller om redsel for tidlig demens eller andre alvorlige tilstander i hjernen som årsak til at man glemmer og ikke klarer å konsentrere seg.

Problemet er at mange kvinner ikke kjenner og er informert om disse symptomene og dermed ikke vet hva som skjer med dem. Hvordan kan det ha seg, at en så omfattende tilstand som alle, ALLE, kvinner skal gjennom, er så lite kjent, med så få informasjonskanaler og ditto retningslinjer og råd?

Hva i all verden handler dette kunnskapsgapet om? Hvorfor er overgangsalder tabu?

Mange aspekter ved kvinnekroppen fremstår fremdeles som et mysterium for oss.

På leting etter årsaker til hvorfor det er slik, bekrefter fagfolk min mistanke om at tabuer og berøringsangst lever i beste velgående.

– Før 1800-tallet var det mange som mente at kvinnen og mannen ikke var unikt biologisk forskjellige, det var mer et spørsmål om grader: Kvinnekroppen var en mindre fullkommen utgave av mannekroppen. Kvinnens skjede og eggstokker ble oppfattet som ufullstendige utgaver av mannens penis og testikler.

Hvordan kan det ha seg, at en så omfattende tilstand som alle, ALLE, kvinner skal gjennom, er så lite kjent?

Dette forteller Anne Helene Kveim Lie, førsteamanuensis ved Institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo, i forbindelse med en offentlig utredning om kvinnehelse. Vi kommer tilbake til den.

– Siden det var desidert flest menn som var leger og forskere, har mannen utgjort normen for produksjon av kunnskap. Sykdommer som har vært vanligst hos menn, har blitt mest studert og vært gjenstand for mest prestisje.

I et intervju med forskningstidsskriftet forskning.no understreker Silje Mæland og kollega Inger Haukenes, forskere ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin ved Universitetet i Bergen, at det er store kunnskapshull når det kommer til plager ved overgangsalder.

Haukenes og Mæland har vært med å bidra til den offentlige utredningen om kvinners helse, «Den store forskjellen. Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse», som kom i mai 2023 på bestilling fra Helse- og Omsorgsdepartementet.

Der står det svart på hvitt: «Kvinnehelsens lave status gjør seg synlig i prioriteringer innen kunnskapsutvikling og forskning …»

Hvorfor er overgangsalder tabu?

Lav status er etter utvalgets vurdering tett forbundet med stigmatisering,

– Det er mye skam og stigma knyttet til denne typen plager, og kvinner snakker ikke om det. Dette er et felt som er både underkommunisert og «underforsket», sier Inger Haukenes.

Hun legger til at typiske kvinnehelseplager ofte er forbundet med lav status og sjelden blir satt høyest på prioriteringslisten.

I utredningen sies det rett ut: «… der er utvalgets klare oppfatning at kvinners helse og typiske kvinnesykdommer har lav status … og det er en kjensgjerning at kvinner opplever både stigma og skamfølelse knyttet til overgangsalder».

Bevissthet rundt vanlige kvinnesykdommer kan, ifølge rapporten, i stor grad tilskrives at kvinner selv har stått frem offentlig med personlige sykdomshistorier og fortalt om et utilstrekkelig tilbud fra den offentlige helsetjenesten. Det konkluderes med at det å skaffe seg informasjon rundt overgangsalderen er en oppgave som er overlatt til den enkelte kvinne.

Her understrekes det altså at det er de kvinnene som har orket å stå frem, som har skapt bevissthet rundt typiske kvinnelidelser, ikke forskningsinstitusjoner eller helsevesen. Dette vitner etter utvalgets vurdering om en «kunnskapsbro» som svikter i alle ledd: «At en betydelig andel kvinner fremdeles må kjempe for å få den helsehjelpen de har behov for, står etter utvalgets vurdering i skarp kontrast til regjeringens uttalte mål om å prioritere kvinnehelse.»

Men er store ord i offentlige utredninger nok til å reise (den nattesvette) kjerringa?

Ser vi til USA, er overgangsalder bokstavelig talt blitt «hot». Her er det nemlig penger å tjene.

GLAMORØSE HETETOKTER OVER DAMMEN

For mens overgangsalder fremdeles er et relativt tabubelagt emne her hjemme, er det på vei til å bli big business over dammen. Man har nemlig oppdaget at her ligger det store penger. Hollywoodstjerner som Naomi Watts og Gwyneth Paltrow lanserer stadig nye «wellness»produkter, som, ifølge dem, skal gjøre overgangsalderlivet bedre.

Som Gwyneth så viselig har sagt: «Menopause gets a really bad rap and needs a bit of rebranding.»

Under lanseringen av selvbiografien sin ytret Michelle Obama at det ikke snakkes så mye om overgangsalder.

«I'm going through it, and I know all of my friends are going through it. And the information is sparse.»

Det lønner seg å alliere seg med kjøpesterke kvinner midt i livet. Dette er et attraktivt marked. Det bedrives også folkeopplysning, skal sies, som man kan anta ikke utelukkende handler om markedsandeler.

Dr. Lisa Mosconi er en av aktørene. Hun er en velrenommert nevroforsker som har hatt fokus på utviklingen av Alzheimers sykdom, spesielt hos kvinner. I forlengelsen av det har hun egnet seg til overgangsalder og kommer på vårparten 2024 ut med boken The Menopause Brain. Det er knyttet store forventninger til utgivelsen, og med seg på promoteringslaget har hun journalist og Californias tidligere førstedame, Maria Shriver, som virkelig går i bresjen for at boken skal nå bredt ut.

Det lønner seg å alliere seg med kjøpesterke kvinner midt i livet. Dette er et attraktivt marked.

Kjernebudskapet er at overgangsalderen påvirker hjernen akkurat like mye som den påvirker eggstokkene, og at dette manifesterer seg gjennom symptomer som hetetokter, angst og depresjon, søvnvansker, humørsvingninger og hjernetåke.

Dette er først og fremst nevrologiske symptomer, sier Mosconi, som ikke har opphav i eggstokkene i det hele tatt. De er en konsekvens av hjernens reaksjon på hormonelle endringer.

Mosconis forskning viser blant annet at hormonterapi, gitt i begynnelsen av overgangsalderen, kan være med på å redusere utviklingen av Alzheimers sykdom. Hormonterapi, altså tilskudd av østrogen og progesteron (og gjerne også testosteron), er fremdeles en kontroversiell og lite brukt behandling.

I den britiske undersøkelsen sier hele 79 prosent av kvinnene at de aldri har forsøkt hormonbehandling. Av dem som faktisk har prøvd, sier over 50 prosent at de har fått livet tilbake.

Mange forbinder østrogenbehandling med brystkreftfare og død. Skepsisen stammer blant annet fra en stor amerikansk studie, The Women's Health Initiative, som i 2002 gikk ut med midlertidige funn og advarte mot fare for brystkreft, blodpropp og slag ved hormonbehandling.

Og det finnes fremdeles norske leger som er skeptiske til det de anser som unødig bruk av østrogen og advarer mot uheldige bieffekter.

Dem om det.

Hvem skal være premissleverandører når det kommer til helsa vår? Staten, forskningsinstitusjonene og helsevesenet, eller kjendiser, influensere og andre markedsaktører?

Det er helsefremmende å bruke hormonterapi mot overgangsplager så lenge den startes hos friske kvinner under 60 år, eller gis til friske kvinner som har hatt siste menstruasjon for mindre enn ti år siden, forteller Helena Enger, gynekolog og forfatter av boken Hetetokter & Kalde Fakta. Problemet er at de fleste kvinner ikke vet dette.

Etter at forskerne gikk gjennom resultatene til The Women's Health Initiative-studien på nytt, ble det klart at risikofaktorene ikke gjaldt for de yngste kvinnene som var med i denne studien, de under 60 år.

I tillegg har utallige nye studier motbevist påstandene i den gamle studien, understreker Enger.

I Storbritannia har man tatt tak i dette. Via The Menopause Mandate, et initiativ er organisert av politikere, lobbyister, medisinske eksperter, journalister og kjendiser, har man etablert en klar politisk agenda: folkeopplysning, bedre utdanning i helsesektoren, samt bredere informasjon om hormonterapi og billigere tilgang til dette.

At forskere og celebriteter går sammen for å rette oppmerksomhet mot et felt som trenger «rebranding» gir muligheter for at budskapet skal nå langt ut, men vi bør kanskje tenke oss om når det er penger og kjendiseri som driver folkeopplysningen videre?

For hvem skal være premissleverandører når det kommer til helsa vår? Er det staten, forskningsinstitusjonene og helsevesenet, eller er det kjendiser, influensere og andre markedsaktører?

QUO VADIS, HORMONHETE KVINNER?

Hvordan skal det så gå med oss vanlig dødelige, hormonhete kvinner når det ikke er noen voksne hjemme som håndterer dette feltet, når utredningen konkluderer med at forskning og kunnskapsutvikling lider under kvinnehelsas lave status, når en tjue år gammel feilaktig rapport fremdeles hindrer en bråte trengende kvinner i å få den hjelpen de behøver, og når tilfeldige kommersielle kampanjer er der vi henter vital informasjon?

Vi kan kanskje trøste oss med at dette er et område i utvikling, om enn på den kommersielle arenaen. De siste årene har det vært stor vekst innenfor kvinnehelseteknologi, gjerne kalt femtech, det vil si programvare, produkter og tjenester som markedsføres direkte mot kvinners helse.

Det kan være apper for alt fra menstruasjonssporing og fertilitetssporing til hormonendringer i overgangsalderen. Enn så lenge dominerer amerikanske selskaper, og det er i stor grad næringslivsaktører som står for utviklingen.

Det går også an å ønske seg at utviklingen innen presisjonsmedisin, basert på genetiske analyser, skal komme kvinnehelsa til gode. Dette er en medisinsk tilnærming som går bort fra «one size fits all» og setter individuelle forskjeller i sentrum, noe som vil kunne gi mer kunnskap når kjønnsspesifikke variabler inkluderes i forskning, diagnostikk og behandling.

Å ta høyde for forskjeller helt ned på gen-nivå kan bety mye for kvinners helse.

Hvordan skal det så gå med oss vanlig dødelige, hormonhete kvinner når det ikke er noen voksne hjemme som håndterer dette feltet?

Men da må først vi komme dit hen at kvinnehelsas status heves, slik at den blir attraktiv å forske på. La oss håpe og tro at fremtiden blir bedre. Underveis er vi uansett nødt til å øve oss på å ha en åpen, ærlig og stigmafri samtale om en livsfase som til nå har vært tiet sønder og sammen, med det som konsekvens at kvinner lider unødig, i skamfull stillhet.

Flere norske medieprofiler har tatt til orde for å bygge ned stigmaet rundt overgangsalderen. Dora Thorhallsdottir, familieteraput og stand-up komiker, holder show og tøyser med klimakteriet, TV 2s Eli Kari Gjengedal har latt seg intervjue om sine utfordringer.

Det er skrevet flere bøker de siste årene som tar opp temaet, det er laget podkaster, og nå har vi til og med fått en offentlig utredning.

Men er dette nok til å løfte frem overgangsalderen slik at det blir en naturlig del av den offentlige samtalen?

NEI, DET ER IKKE NOK. PÅ LANGT NÆR.

Vi trenger et menopauseinitiativ på linje med det britiske. Hvor forskere, helsevesen, kjendiser, politikere og arbeidsliv går sammen og rett og slett bestemmer seg for å skjære gjennom og gjøre kvinners midtliv bedre. Jeg melder meg herved som deltaker i et slikt Menopauseråd.

Hva med deg, blir du med å revolusjonere overgangsalderen?

I mellomtiden rir jeg inn i overgangsalderen bevæpnet med rød leppestift og østrogensalve, mens jeg, fra mitt bomullshode, sender en takknemlig tanke til det nettverket av kvinner jeg har rundt meg som har introdusert meg for oppdaterte leger, internasjonal forskning og overbevisningen om at dette er en del av livet hvor jeg fremdeles kan være «my best self». Litt som Cindy.