Vær sterk!
Dette har vært budskapet, i ulike former, så lenge vi mennesker har surret rundt på jorda og gitt hverandre råd og vink om hvordan livet bør leves.
Stå opp for deg selv. Hold ut. Vis styrke.
Men hva er det egentlig å være sterk?
Hvem og hva er det sterkeste du vet?
Opp gjennom årene og skiftende tidsånder har mange svar blitt gitt på dette.
«Med stor makt kommer stort ansvar», sa onkel Ben til Peter Parker i superheltfilmen Spider-Man fra 2002.
«Den som er veldig sterk må også være veldig snill», erklærte Pippi i Astrid Lindgrens bok nummer to om jenta med rare strømper, bulende biceps og stort hjerte.
Den amerikanske borgerrettskjemperen Martin Luther King Jr. formulerte det slik: «Makt uten kjærlighet er hensynsløs og destruktiv.»
I dag, i våre dager, låter svarene annerledes.
Akkurat nå er det lett å la seg lure.
Til å tro at de som er sterkest er de som truer mest.
De som befester sin egen posisjon ved å holde andre nede. Sender droner for å kikke naboen sin over skulderen. Bruker teknologi og vitenskap for å skade, heller enn å forbedre. Lukker øynene for urett og vold mot folk, land og grupper som kan defineres som «svakere» enn seg selv. De som flirende river ned de vaklende klossetårnene vi andre og forgjengerne våre møysommelig har stablet opp for å holde vår verden i balanse.
Sånn er det nå. Ansvarsfull makt fremstilles som gammeldags og veikt, det er dominans som gjelder og det vi må forholde oss til. Mens vi holder oss fast og håper på bedre tider.
Hvor langt vil det gå før pendelen svinger og tidsånden blir en annen?
Hvor mye verre må det bli før det blir bedre?
Hvem vet? Hvem vet hvem som vet? Jeg vet ikke.
Men såpass vet jeg: Det kommer til å snu.
Et stykke der fremme vil sterk og styrke innebære noe helt annet.
Når du ser deg rundt i din egen virkelighet, hvem er den sterkeste du vet?
For meg er ett svar: De som bygger opp.
Ikke bare seg selv, men også andre. De som ser to ganger på menneskene rundt seg, for å finne det beste i dem i stedet for det verste. De som ikke stemmer ut, men inn.
Læreren, treneren, korpsdirigenten, som får flokker av unge mennesker til å lære, samhandle og finne fram til sin egen klang og talent.
Den populære tenåringen som brått bestemmer seg for å spise lunsj med klassekameraten som pleier å måtte spise alene.
Pensjonisten som kunne satt seg ned og ventet på slutten, men som i stedet finner nye begynnelser. De som slås i bakken av tap og smerte, men som på en eller annen måte kreker seg videre.
Med andre ord: helt vanlige mennesker.
Så la maktspillerne (med sine lange slips og kalde øyne) spille til de spiller seg ut.
I kulissene jobber vi andre.
Vi som vet hvilken styrke som er viktigst.
Vi som evner å se lengre enn til vår egen nesetipp og ut over vår egen navle – og vil ha ledere som gjør det samme.
Vi som vil bruke den makten hver og en av oss har, i oss selv og i møte med andre, til å utrette noe godt.
I denne utgaven av H magasin utforsker vi nettopp makt og styrke, i stort og smått og fra innerst til ytterst. Mest slående for meg er hvor mange av menneskene som opptrer i de ulike sakene som er sterke på den andre måten.
Russejentene på kontoret mitt (s. 16). Den russiske motstandskjemperen (s. 74). Skogforskeren (s. 78). Psykologen som sluttet å tøffe seg (s. 64). Skribenten som deler sin mest dyrekjøpte (bokstavelig talt) livserfaring (s. 54).
Det jeg fryktet skulle bli et tungt tema å jobbe med i denne utgaven av H magasin, har i stedet blitt dypt inspirerende. Jeg håper det virker på samme måte for deg som leser.
Og mens vi venter på at den store pendelen svinger: Vær sterk. På den gode måten.