I bunadsfylla pisser vi på alt bunaden bør være

Forholdet til bunaden min er uløselig knyttet med fargerike ulltråder til bestemoren min. Hun sitter i godstolen med et lite stykke svart stoff mellom hendene. Den spisse nålen styres av nette fingre med nesten gjennomsiktig hud og rillete negler. Tråd for tråd dekkes de hvite krittstrekene slik at de karakteristiske rosebladene kommer til syne i rødt, gult og grønt. 

Det var min bunad bestemor broderte. Jeg fikk den da jeg var femten. Hun broderte til alle jentebarnebarna. Hun brukte over et halvår på hver. 

Utenomhverdagslig brus

Jeg går alltid litt rettere i ryggen med hallingbunaden på.

Litt på grunn av det tunge stoffet og de store søljene. Delvis fordi skoene er for små. Men mest fordi jeg er stolt.

Da jeg kom opp i parken denne 17. mai-formiddagen, var festen allerede i gang. Jeg hadde selv startet dagen med champagne og kjente at det bruste litt utenomhverdagslig under søljene.

Men noe var annerledes med parkfesten.

Boblende forventning var erstattet av ravende rølp. Ved trappa klamret en jente i beltestakk seg fast i gelenderet mens hun chugget en flaske Möet. På plenen danset en fyr i herrebunad fra Agder. Solen stekte og han hadde sparket av seg skoene. I et forsøk på å holde takten til en Tix-låt, stampet han de hvite ullstrømpene mot den støvete gressbakken mens han helte i seg en flaskeøl. En flosshatt fra Vestfolds herrebunad fløy som en frisbee over folkemengden. 

Promillegrense for bunadbrukere

Vi satte oss ved et bord utenfor en restaurant. To jenter i Nordlandsbunad og en flaske prosecco mellom seg, kom susende ned Ullevålsveien på sparkesykkel.

Ut av vinduene på en taxi hang et bedugget hode med hårvippe og MAGA-krøller til promilletørk. Hvor enn jeg snudde meg blinket det i berusede øyne, daffe bobler og matte søljer.

I skråningen ned fra parken sto ullstrømpe-gutta og pisset ut av smekken i vadmelet. En jente satt på huk, med bunadsskjørtet som shelter og oppsamlingsvoll for tusen bekker små. 

På vei hjem bestemte jeg meg for å gå inn i bunadspolitiet.

For i bunadsfylla pisser vi på alt bunaden bør være: Et stasplagg vi skal bære med stolthet. Et tradisjonsplagg kjøpt for dyre dommer eller brodert av bestemorhender. Landets rundt 450 ulike bunader forteller hvor vi kommer fra, et furet, værbitt land med trange fjorder og bortgjemte viker.

Lange daler og høye fjell. Kronglete veier inn til bygder og grender.

Bunadssømmen forteller om bønder, fiskere, arbeidere og rikfolk. I dag kan bunadene også fortelle om hvem vi er blitt, at nordmenn har røtter fra hele verden. 

I min bunadspoliti-etat heier vi på festdrakter sydd av gamle duker og pledd. En bunadsbruker kan ha dreads, cornrow-fletter, blått hår eller perfekt blowout. Bruk fargerike bluser i polyester om du vil. Skal du til byen og gå kilometer i tog, bør det være påbudt med joggesko. Bruk belte, silketørkle og hårbøyle, selv om Norsk institutt for Bunad og folkedrakt kanskje ikke ville anbefalt det. 

UNESCOs kulturarv

En bunad kan koste opp til 200 000 kroner. Eller den kan ha uvurderlig verdi fordi den har gått i arv gjennom flere generasjoner. I 2024 ble bunadbruken i Norge innskrevet på UNESCOs representative liste over immateriell kulturarv, skriver Store Norske leksikon. Det forplikter.

Uansett hvor mye penger du har, eller hvor nonchalant du er. Kledd i en bunad er du en del av noe som er større enn deg selv. Det kreves noe av deg når du har den på. Vær stolt. Vit hvorfor du bærer den.

I april skrev det britiske magasinet The Economist en artikkel med tittelen: «Can a country get too rich for its own good?» Det handlet om Norge, og om hvordan oljerikdommen påvirker atferden til oss alle – fra politikere, til kontorarbeidere og skolebarn. En økonomisk hedonisme, kaller de det.

Bunadsfylla er et sykdomstegn på et land som er blitt for rikt for sitt eget beste. Vi har mistet kontakten med fortiden. Vi kjører høy sigarføring, flasher luksus og uansett hvor staselig bunaden er, smuldrer den kulturelle identiteten opp. På dette bunnivået i vår forståelse av folkedraktenes betydning, dukker bunads-kåringer opp på TikTok. 

Bunadsfylla er et sykdomstegn på et land som er blitt for rikt for sitt eget beste. Vi har mistet kontakten med fortiden.

Norges styggeste

I fjor ble bunaden min, eller hallingbunaden, kåret til Norges styggeste bunad. Den ble beskrevet som en «ullsekk med gardiner bestemor ville kastet» og «som en søppelsekk med skulderhengsler».

Jeg innrømmer det: Bunaden er ikke sexy. Det er også hele poenget. Uansett trender, så er den egnet for spesielle anledninger. 17. mai, bryllup, konfirmasjon og dåp. Bunaden er også et gallaantrekk. Spesielt for hallingbunaden er at du både kan lage barn, bære barn, føde barn og amme barn med den, uten at omverdenen merker det. For en som eier en hallingbunad, er det null problem med noen ekstra kilo fra i fjor. Ingen festdag i året er bedre egnet til å puste med magen, enn 17. mai. 

Og her kommer min bunadsregel nummer 2:

Prislapp-plagg

I vår familie får jentene bunad til konfirmasjon av bestemor. Da kan de ikke velge. Det er Hallingbunad som gjelder.

Det handler ikke om nasjonalisme, eller at bare de som har hallingrøtter kan ha denne bunaden. Det handler om at den som bærer den, har respekt for kulturarven.

Bunaden skal ikke følge smaken og moten. Den skal ha en dypere mening, og fortelle noe om tilhørighet. Hvis alle kan velge den bunaden de syns er finest, utarmer vi vår felles bunadsarv til et øyeblikksplagg, et døgnfluefenomen.

Gjør vi bunaden til mote, lider den beltestakkens skjebne. For i dag er Telemark drenert ut av Beltestakken. Som vestkantens statussymbol, er den tappet for tilhørighet, tradisjon og kontekst. Den er redusert til et prislapp-plagg for influensere, wannabe vestkantbabes og rikmannsfruer. Kanskje forteller nettopp beltestakkens skjebne bunadshistorien om landet som ble for rikt for sitt eget beste. 

Bunaden skal ikke følge smaken og moten. Den skal ha en dypere mening, og fortelle noe om tilhørighet.

Min bunads historie vil for alltid handle om bestemor som sirlig broderte de fargerike hallingrosene og valgte ut det glorete forkledet. Ikke fordi det var sexy, eller fordi det signaliserte rikdom.

Bestemors ulltråd knyttet sterkere bånd.