Ikke importer konflikten

En dag i februar i år satt to menn på en scene på Nobels fredssenter i Oslo, israelske Rami Elhanan og palestinske Bassam Aramin. De kunne vært bitre fiender.

I 1997 ble Ramis 14 år gamle datter Smadar drept av Hamas i en selvmordsaksjon i Jerusalem. Det var første skoledag, og hun var på vei til bokhandelen for å kjøpe en bok. Ti år senere, i 2007, ble Bassams ti år gamle datter skutt av israelske grensesoldater utenfor skolen hun gikk på. Hun skulle kjøpe godteri for å feire at en matteprøve var overstått.

De to fedrene møttes i organisasjonen Parents Circle, hvor palestinske og israelske foreldre som har mistet barna sine jobber sammen for fred. I dag kaller de hverandre brødre, og jobber sammen «alle våkne timer, alle dager» for å få slutt på hatet og frykten som drepte døtrene deres.

Selv er jeg på ganske mange samtalearrangementer i løpet av et år, men dette var noe annet. Salen var tettpakket med folk, norske palestinere og muslimer, norske jøder, helt «vanlige» middelklassenordmenn. Etter en drøy time var det mange i salen som gråt åpenlyst. For meg var noe av det sterkeste de to fedrenes budskap til resten av verden: Ikke importer konflikten.

Vi kom fra hver vår side av konflikten og vi hadde opplevd brutalitet, tap og sorg. Likevel fant vi vennskap og forståelse hos hverandre.

Ettermiddagen lørdag 6. mai snakket jeg med fedrene i et videomøte. Rami var på hjemmekontoret i Jerusalem, Bassam i sitt hjem i Jeriko på Vestbredden, og jeg på hytta i Vestfold. Jeg hadde sjekket nyhetsmeldingene gjennom hele dagen, for denne helgen så ut til å kunne bli et gjennombrudd. Representanter for Hamas hadde reist til Kairo for å delta i forhandlinger om en 40-dagers våpenhvile på Gaza.

Også Bassam og Rami fulgte nyhetene tett, og ved dette punktet startet samtalen vår.

M: Hvordan er det for dere å følge alle disse rundene med forhandlingene som starter, stopper, og starter igjen?

B: Forhandlinger i seg selv er gode nyheter. Vi vet at denne konflikten på et tidspunkt må slutte. Men vil det skje i dag, i morgen, eller først om mange måneder? Jeg velger å være håpefull.

R: Å svare på dette er å velge mellom hva du håper på og drømmer om – og den svært brutale virkeligheten. Jeg tror oppriktig at vi nærmer oss en ny fase i denne konflikten. Men også når våpnene legges ned har vi store utfordringer foran oss. Så mange har blitt drept, likene deres er fortsatt varme. Det er ikke lett å gå videre etter noe sånt. Jeg frykter at Israel vil komme på randen av borgerkrig. Men vi må redefinere oss selv. Vi israelere kan ikke fortsette å ignorere elefanten i rommet, vår okkupasjon av våre naboer. Vi kan ikke fortsette å se på oss selv som ofre og forsvare oss ved å skape nye ofre. Dette må ta slutt.

M: Hvis det blir en våpenhvile i nær fremtid, hva tror dere må til for å komme helt fram til varig fred?

B: Mye handler om hvordan partene evaluerer det som har skjedd. Er de villige til å fortsette som før og la historien gjenta seg? Et nytt 7.oktober-angrep, ny ødeleggelse av Gaza, uskyldige ofre på begge sider. Kan vi leve videre med muligheten for enda mer lidelse? Eller vil verdenssamfunnet innse at Israels sikkerhet avhenger av palestinernes frihet og at de to folkene må leve side om side med gjensidig respekt for hverandre. Det vil være vanskelig å overbevise alle som trengs å overbevises for at det skal skje. Men jeg er håpefull. Blant det som gir meg håp er demonstrasjonene på universitetene i USA. Studentene for eksempel ved Columbia University, som Ramis sønn.

R: Sønnen min studerer ved Columbia og har deltatt i demonstrasjonene der. Men uavhengig av det, studentene ved eliteuniversitetene som har demonstrert denne våren er morgendagens ledere. De kan ikke bare ignoreres. Deres holdninger til denne konflikten gir håp for fremtiden.

M: Må også palestinere redefinere seg selv? Og Hamas?

B: Et stort antall palestinere mener at vi har rett til å kjempe mot okkupasjonen. Vi er fanget i verdens største fengsel, og vil forsøkte å slåss oss ut av det. Men alle disse årene med blodig kamp har bare resultert i mer vold og flere uskyldige døde hos begge parter. Derfor må vi snakke sammen i stedet, og komme fram til hvordan vi kan leve side om side. Hamas beskrives som en ekstrem gruppe, men den israelske staten er også ekstremister. Det palestinske og det israelske folket kan ikke fortsette å overlate makten til ekstremistene.

R: Jeg oppfatter Hamas som en politisk bevegelse som uttrykker folkets ønske om å bli fri. Nesten alle motstandsbevegelser opp gjennom historien har vunnet sin frihet gjennom blodig kamp. Jeg har ingen grunn til å like Hamas, Hamas drepte datteren min. Men jeg snakker gjerne med Djevelen selv, om det er det som skal til for å spare uskyldige liv. Denne konflikten er umulig å vinne, den skaper bare tap. Vi må slutte å drepe hverandre og begynne å snakke sammen.

M: Barn på Gaza i dag, som lever i konstant livsfare og ser familie og venner bli drept, og jødiske barn som mistet noen i 7. oktober-angrepet. Blir de opplært til dialog?

B: Dette er det største problemet. Vi vet at mange av Hamas-krigerne som angrep Israel 7. oktober var 10-12 år gamle da Israel angep Gaza i 2014. Om du er barn på Gaza i dag og lever i konstant frykt, hvilke muligheter ser du for fremtiden?

Det nytter ikke å demonisere, vi må humanisere. Se på hverandre som mennesker og respektere hverandre.

Det er ikke like ille, men likevel nesten det samme, på den israelske siden av grensen til Gaza. På begge sider er det barn som ikke har normale liv, hverdagen full av sorg, sinne og hat. Det er det vi gjør med disse stadige angrepene, vi investerer i mer hat. Jeg mener at vi trenger en prosess som likner den som skjedde i Tyskland etter andre verdenskrig. Tyskland tok ansvar for handlingene sine mot jødene og sluttet fred med det jødiske folk. Det er det som kalles forsoning. Jeg tror det er mulig, men begge parter trenger kloke ledere for å få det til.

R: Det handler også mye om hvilke ord vi bruker fremover, om hverandre og om denne konflikten. Nå er det slik at begge sider demoniserer den andre. Israelere ser ikke på palestinere som mennesker som kjemper for sin frihet, men som terrorister. Bassam, min bror, blir kalt terrorist. Vi pleide å dra på skolebesøk på israelske skoler og fortelle om vårt samarbeid, men det siste året har vi blitt møtt med protester og utestengelse, fordi Bassam blir sett på som terrorist.

B: Jeg var frihetskjemper som ungdom, og jeg har vært i fengsel for handlinger fra den tiden. På skolebesøk fortalte jeg historien om hvordan jeg gikk fra vold til ikke-vold. Og om hvordan jeg lærte å se på israelere som mennesker, ikke som fienden.

R: Nå ser det ut til at vi får komme tilbake til en del av de skolene som stengte oss ute. Det er i det minste et godt tegn.

M: Når vi snakker om hvilke ord som brukes - hvordan ser dere på slagord som From the river to the sea…?

B: Jeg tror mange ikke helt skjønner hva de sier med det slagordet. For meg betyr det at Palestina må bli fri fra okkupasjon, men jeg forstår at det er skremmende for jøder å høre det. For dem betyr det at Israel skal utryddes. Så la oss gjøre det helt klart, slagordet bør være: From the river to the sea, everyone must be free. Både Israel og palestinere.

M: Et av budskapene dere gjentar når dere reiser rundt i verden og forteller deres historie er: Ikke importer konflikten. Hvorfor trenger verden utenfor denne påminnelsen fra dere?

B: Dette er et sensitivt tema. Noen ganger skjønner ikke folk hva vi mener når vi ber dem om å slutte å støtte Palestina eller slutte å støtte Israel. Men se for deg at for eksempel det norske folk tar side. Halvparten støtter Palestina og halvparten støtter Israel. Og så begynner de å demonisere hverandre og krangle seg imellom. Da har dere importert vår konflikt til deres samfunn. Men hva hjelper det oss? Ingenting.

R: Etter 7. oktober har konflikten vår blitt en slags stygg reality-tv som folk kan sitte på balkongene sine og se på. Det er som en fotballkamp hvor det bare er mulig å heie på det ene laget. Da blir mentaliteten også deretter. Mitt lag gjør alt rett, det andre laget må knuses. Men det nytter ikke å demonisere, vi må humanisere. Se på hverandre som mennesker og respektere hverandre. Den eneste mulige løsningen. Jeg tror dessuten at de fleste mennesker i verden ikke ønsker krig og hevn. De fleste mennesker slutter seg heller til slagordet From the river to the sea, everyone must be free. Det er bare ikke mange nok som roper det høyt ennå.

M: Hva har vennskapet deres betydd i deres eget liv?

R: Vennskapet med Bassam har gitt meg en grunn til å stå opp om morgenen. Det at vi kan stå sammen og jobbe sammen, det gir håp.

B: Nå har Rami vært i Hellas noen dager, og da følte jeg meg så alene. Selv om vi snakket sammen nesten hver dag. Vi er familie. Vi er brødre. Vi kom fra hver vår side av konflikten og vi hadde opplevd brutalitet, tap og sorg. Likevel fant vi vennskap og forståelse hos hverandre. Når vi klarte det, kan også mange andre klare det. De må bare gi det en sjanse.