Ikke-tro, håp og kjærlighet

Hva tror du på?

Det virker kanskje som et dumt spørsmål.

De aller fleste av H magasins lesere er medlemmer av Human-Etisk Forbund, og har et sekulært, humanistisk livssyn. Helt uten dragning mot høyere makter.

Som humanister tror vi på mennesket, menneskets rettigheter, likeverd og rasjonell tenkning. Ferdig snakka.

Eller?

I telefonen min har jeg flere numre til døde mennesker.

Folk jeg er glad i, men som ikke er her lenger. Faren min står fortsatt som stjernemerket favoritt, selv om det nærmer seg seks år siden jula jeg satt ved dødsleiet hans og tok farvel.

I løpet av fjoråret var jeg i tre bisettelser til damer på min egen alder. Det er sånt som ikke skal skje, men som skjedde likevel. De er borte, men finnes fortsatt i kontaktlisten i telefonen jeg bærer med meg overalt. Jeg klarer ikke å få meg til å slette dem.

I telefonen min har jeg flere numre til døde mennesker.

Jeg ringer ikke mine døde, og forventer ikke at jeg skal få noen form for melding fra dem. Det finnes ingen rasjonell grunn til at jeg ikke bare skal trykke «slett» på navnene og numrene deres. Men det gjør jeg altså ikke.

«Hun var fast i sin tro», sa de, i gode gamle dager. Det ble sett på som en hedersbetegnelse. En urokkelig overbevisning var noe av det beste et menneske kunne være utstyrt med.

Det kan jeg skjønne. Som ikke-troende kan jeg ofte forestille meg at det hjelper å ha et system av religiøse sannheter og mening å ty til, de gangene livet spisser seg til og blir vanskelig. Og å vite at noe er hellig? Det må gi en snarvei til en form for ro, som til tider virker langt unna for mitt evig spørsmålsspinnende hode.

Betyr dette at jeg vakler i min ikke-tro? Det tror jeg ikke. Men de siste årene har gitt meg ny respekt for det søkende mennesket. Helt vanlige liv kan innimellom by på situasjoner som ryster oss i våre grunnvoller og kaster oss ut i eksistensielt kaos. Jeg skjønner behovet for noe som er større enn oss selv.

Helt vanlige liv kan innimellom by på situasjoner som ryster oss i våre grunnvoller og kaster oss ut i eksistensielt kaos.

Nettopp dette har vi utforsket i høstens utgave av H magasin.

I «Hjelp, jeg er gudløs» møter skribent Per Christian Selmer-Anderssen etterlatte etter terror og for tidlig død, som forteller om sin vei mot å finne ny mening etter det meningsløse. «Ikke-tro, håp og kjærlighet» kunne vært en alternativ tittel til denne teksten, hvor Per Christian også skriver om sin egen bestefar. Han rakk å bikke 100, men var likevel vond å miste.

I januar i år feiret professor og forfatter Tore Rem livet. Nå tenker han at feiringen var arrogant. For nok en gang banker døden på døra hans. Den livstruende hjertesykdommen som rammet for ti år siden har blusset opp igjen, og som en ekstra bonus har han fått en ny diagnose: kreft.

Hva griper vitenskapsmannen til, i en slik situasjon? Vitenskap, selvsagt. Men også, fellesskap. «Jeg tror at den som står minst alene, antagelig er sterkest», sier Rem til skribent Guro Hoftun. «Når sykdom rammer, kjenner du hvor utrolig liten du er uten de som er rundt deg».

Tro kan ta mange slags former. For Joakim ble tro til overbevisning, og deretter til ekstremisme. Det skjedde etter at han hadde falt utenfor, først skolen, så ungdomsmiljøet og etter hvert det norske samfunnet. Som fremmedkriger i Ukraina opplevde han for første gang å høre til. Da han kom hjem fra krigssonen ble han mer ensom enn noensinne. Til journalist og dokumentarist Signy Eika Klempe viser Joakim til del to av et kjent afrikansk ordtak:

The child who is not embraced by the village will burn it down to feel its warmth.

Et program for deradikalisering utviklet i Bergen hjalp Joakim å finne tilbake til troen på det gode i seg selv, og i landsbyen som er det norske samfunnet.

Fellesskap er stikkord også for Human-Etisk Forbunds leder Christian Lomsdalen. Han redegjør for hvordan HEF kan ivareta det søkende mennesket, og stiller sin diagnose på mitt behov for å ha døde mennesker i telefonens kontaktliste.

For øvrig i denne utgaven:

Vi introduserer en fersk skribent. Mohammed Basefer er standupkomiker, og trives best når han kan stå på en scene og formidle direkte til publikum i salen. Likevel har vi klart å overtale ham til å dele sine notater om tro, overtro og en oppvekst i spagat mellom foreldrenes kultur og den norske.

Også dommedagstro, tenåringers tro eller ikke-tro på seg selv, skrekkfilm for humanister og overtro blant toppidrettsutøvere er blant temaene vi tar for oss. Vi spør en nobelprisvinners barn hva de tror på, og presenterer en nydelig tekst om litteraturens kraft i en livskrise.

God lesning!