"Jeg er så stygg at jeg ønsker å dø"

Fra naturens side kikker vi ut av kroppen vår og ser knapt vårt eget ansikt. Men allerede for 8000 år siden polerte de første menneskene vulkansk glass slik at det gikk an å speile seg i det. Siden gikk det slag i slag, fra polert krystall til polert bronse og videre til dagens glassklare gjengivelser av vårt utseende.

Ville vi hatt noe tydelig bilde av hvordan kroppen og ansiktet vårt fremstår for andre mennesker uten speilet?

Som nåtidsmennesker er vi veldig klare over vårt eget utseende og hvordan vi ser ut sammenlignet med andre menneskers kropp og utseende, og ikke minst sammenlignet med de rådende skjønnhetsidealene. Gjennom sosiale medier som Instagram, Snapchat og TikTok kan vi daglig - til enhver tid - sammenligne oss med tusenvis av filtrerte og polerte "perfekte" kropper. Den globale skjønnhetsindustrien anslås å være verdt omkring 5000 milliarder kroner, og de fleste av oss, særlig kvinner, bruker hudpleieprodukter og sminke i håp om å forskjønne oss selv.

Jeg hatet å se meg selv i speilet, men jeg måtte!

Gresk mytologi forteller om Narcissus, som gikk til grunne fordi han ble så forelsket i sitt eget speilbilde. Men mens Narcissus ikke kunne ta blikket fra sin eget skjønnhet, tar utseendefokuset for en del mennesker overhånd på annet vis: De hater speilbildet sitt, men må likevel sjekke det hele tiden.

Når alle tanker handler om kropp

Som for eksempel den litt mer enn normalt vakre amerikanske skuespilleren Lili Reinhart, som forteller om hvordan hun som tenåring med akneproblem ble veldig fokusert på huden sin og hvordan det var starten på alvorlige psykiske problemer.

-Jeg sminket meg i mørket. Jeg ville ikke stirre på aknehuden i baderomslyset. Jeg prøvde å unngå å se på meg selv, men jeg var på samme tid besatt av å se på meg selv og sjekke meg i speilet - hvordan jeg så ut fra ulike vinkler, hvordan huden så ut fra ulike vinkler. Jeg hatet å se meg selv i speilet, men jeg måtte! betror hun i en YouTube-video om mental helse.

26-årige Reinhart spilte i tv-serien Riverdale fra hun var 19 til 25. Den innebar en ekstrem eksponering for bilder av seg selv i sosiale medier og i serien, for sammenligninger med andre og med seg selv fra ulike tidspunkt i serien. Dette forsterket det sykelige utseendefokuset.

-90 prosent av hjernekapasiteten min ble brukt på kroppen, på vektproblematikk, på hva jeg burde spise, på å sammenligne meg selv med hvordan jeg var tidligere, på å sammenligne meg med andre - hvordan jeg ikke så ut som dem, hvordan jeg burde se ut som dem og hvordan jeg kunne bli som jeg syntes jeg burde være. Alle tankene mine handlet om kroppen min!

En økende samfunnssykdom

Reinhart kunne vært en av dem psykologene Silje Hansen Westerheim og Synnøve Holm Hørup møter i sine praksiser i København. De to har spesialisert seg på å hjelpe mennesker som lider av ulike grader av ekstrem kroppsmisnøye og dysmorfofobi (BDD - Body Dysmorphic Disorder).

I korte trekk innebærer det å lide av BDD å være overbevist om at utsendet - gjerne en spesifikk detalj ved utseendet, som for eksempel huden, neseformen eller håret - ser stygt, unormalt eller deformert ut, til tross for at ingen andre ser det. Lidelsen innebærer også å bruke mye tid på å gruble omkring utseende, og i tillegg utvikle tvangspregede handlingsmønstre for å forsøke å kontrollere, skjule eller fikse "defektene". Det kan for eksempel være hudpleierutiner som må gjøres på en helt bestemt måte, om igjen og om igjen.

-Jeg tror samfunnet får de lidelsene det "fortjener", sier psykolog Westerheim. I det legger hun at det et samfunn preges av, vil avspeile seg i hvilke psykiske lidelser som forekommer i samfunnet.

Sammenhengen mellom fenomener i samfunnet og psykiske lidelser finnes det lite forskning på, og psykologen er tilbakeholden med å komme med påstander eller konklusjoner. Men Westerheim og Hørup mener at deres kliniske erfaringer gjennom 15 år viser en ganske klar tendens: I vårt ekstremt utseendefokuserte samfunn har et økende antall mennesker utviklet så alvorlig kroppsmisnøye at det utgjør en psykisk lidelse.

Jeg tror samfunnet får de lidelsene det "fortjener".

Stygg eller syk?

Ifølge International OCD Foundation lider omkring to prosent av befolkningen av BDD. Dette betyr at den rammer flere enn spiseforstyrrelseslidelsen anoreksi. Men til tross for den økte oppmerksomheten på kroppspress i sosiale medier er den lite kjent.

De to psykologene ønsker at flere av oss skal bli bevisste på denne lidelsen som rammer såpass mange - og altså kanskje flere enn før. Boka Sykt stygg. Når du sliter med utseendet ditt på Humanist forlag gir forståelse og innsikt både i psykologiske prosesser og samfunnsmessige perspektiver på utseendepress og kroppsmisnøye. I tillegg vil den være en praktisk håndbok i å håndtere vanskelige følelser, tanker og handlinger knyttet til utseende. Boka er tenkt som hjelp ikke bare til de som lider av BDD, men til folk flest som kjenner på utseendepresset.

-De fleste av oss opplever situasjoner hvor vi ikke er så fornøyd med kroppen vår, selv om vi grunnleggende sett kan være ganske tilfredse med hvordan vi ser ut. Plasser oss i en svømmehall sammen med badedraktmodeller og vi føler oss kanskje ikke så fine akkurat da. Dette er i utgangspunktet helt normalt og uproblematisk, understreker Westerheim.

I sine psykologpraksiser har de personer med ulike grader av kroppsmisnøye til behandling, fra lettere psykiske lidelser knyttet til utseende til alvorlig BDD.

-De som kommer til oss gjør det fordi de er plaget av vanskelige følelser, depresjon eller angst. Kanskje er de også plaget av at de ikke kan leve det livet de ønsker. Men de som henvender seg til sos angående BDD har jevnt over veldig lav innsikt i at de er syke. De tenker ikke at har tanker om at de er stygge og må gjøre noe med det - at det er sykdommen som forteller dem at de er stygge. De opplever i mye større grad at de er stygge, forteller Westerheim.

Psykolog eller skjønnhetsoperasjon

-Ettersom folk flest ikke kjenner til lidelsen BDD, er det typisk at de først oppdager den når de googler "jeg er så stygg" eller "jeg er stygg, men folk forteller meg at jeg er pen", sier Hørup.

Og når pasienter kommer til terapeutenes kontor for første gang, er det gjerne etter et googlesøk.

De sier: "Jeg har lest inne på hjemmesiden deres og jeg synes at jeg kan gjenkjenne noe av det - men jeg vet ikke helt om det er dette det er ...."

Hørup forteller at selv om folk har en mistanke, er de slett ikke overbevist om at de lider av BDD.

-Jeg har hatt mange som gjerne vil snakke med meg én gang, men som også lurer på om de heller skal ta noen skjønnhetsoperasjoner.

Ofte har personer med BDD vært hos fastlege eller til og med psykolog, som ikke vet hva denne lidelsen er.

-Det kan gå lang tid før de får en diagnose, og da er de ofte blitt verre. Det går som regel ikke over av seg selv, sier Westerheim.

Selvmordstanker og depresjon

Hvem er det som har BDD? Hørup beskriver et tenkt eksempel på en klient.

-Vedkommende kan for eksempel være en yngre mann, med objektivt sett pent, normalt utseende. Gjerne en person som er opptatt av å være likt. Han bruker utrolige mye tid på å bekymre seg om utseendet, han googler skjønnhetsoperasjoner og behandlinger, bruker mye tid på å prøve å rette opp den eller de feilene han opplever utseendet hans har, enten det er i en salong eller hjemmebehandling, gjennom sminke, trening, kostholdsregime eller annet.

For dem rundt ham kan det se ut som forfengelighet, men alt fokuset på utseende skaper mye lidelse.

-Han har mange selvmordstanker og depressive symptomer, er nedtrykt, isolerer seg og slutter med ting som han egentlig liker å gjøre. Lidelsen gjør det vanskelig å være i jobb eller studie.

Hvorfor den enkelte utvikler BDD, vet man ikke sikkert. Miljøfaktorer spiller nok inn, og kanskje er noen mennesker mer sårbare for å utvikle BDD. Amerikansk forskning tyder på at personer med BDD prosesserer visuell informasjon annerledes. De virker blant annet å være litt dårligere til å se helheten, de zoomer heller inn på detaljer. Det kan kanskje være en del av forklaringen på at mange BDD-personer for eksempel opplever å ha veldig porete hud eller stor nese.

Hvorfor den enkelte utvikler BDD, vet man ikke sikkert. Miljøfaktorer spiller nok inn, og kanskje er noen mennesker mer sårbare for å utvikle BDD.

Fra Westerheims praksis har hun merket seg et fellestrekk som ofte går igjen:

-Mange av dem - ikke alle - forteller at det har vært et stort fokus på utseende i deres oppvekst. Kanskje har de blitt anerkjent for hvordan de ser ut og at utseendet har hatt stor verdi. Og hvis det er slik at det har vært veldig verdifullt å ha et flott utseende, setter det en veldig høy standard for hvordan man skal se ut. De vil sannsynligvis bruke mer tid på utseendet, og hvis de i tillegg har personlighetstrekk som handler om perfeksjonisme eller å bli opptatt av å bli likt, vil de kanskje også ha større sannsynlighet for å overfokusere på det som kan bli bedre.

-Når det handler om angstlidelser, ser man at det som er verdifullt for oss også er det vi har tendens til å bekymre oss for. Det vi har angst for, er som regel de tingene som betyr enormt mye for oss.

For mange er det fryktelig skremmende å velge ikke å bekymre seg hele tiden.

Hvis slike miljøfaktorer bidra til alvorlig kroppsminøye og BDD, er det ikke vanskelig å se for seg at flere vil utvikle BDD framover. Samfunnet får de lidelsene det fortjener.

-Det er viktig å se at det ikke er en motelidelse, det er noe som har eksistert til alle tider, men jeg tror det er riktig at det kommer flere, og det er flere. Det er noe helt naturlig i det.

Terapeutenes metode

Er det mulig å bli kvitt sykelig kroppsmisnøye i et ekstremt utseendefokusert samfunn?

Når en person med BDD sitter i stolen hos psykologen, handler det ikke om å finne årsaken til at de er blitt syke, forteller Westerheim og Hørup. De to terapeutene prøver heller ikke å overbevise klientene sine om at de ikke er stygge eller at de ikke ser ut som de opplever at de gjør. Aller først er det viktig å etablere en trygg behandlingsallianse mellom psykolog og klient, der de kan komme til enighet om et felles prosjekt:

-Det felles prosjektet kan for eksempel være å finne ut om det er mulig å ha negative tanker uten å bruke så mye tid på dem. For de fleste vil jo oppleve det at hvis de bruker mindre tid på å bekymre seg, mindre tid på tankekjøret, vil det bli lettere å være i verden. Hvis personer med BDD ikke lenger bruker hele dagen på ritualer og kamuflasje og unngåelse, kan de begynne å bruke tid på ting i livet som har stor verdi. Da vil de typisk også oppleve at de står mye stødigere i verden, sier Westerheim.

Men enkelt er det ikke for det kan være ubehagelig å gi slipp på tanker som i lang tid har vært rammer for livet - også når tankene er negative.

-For mange er det fryktelig skremmende å velge ikke å bekymre seg hele tiden. Noen beskriver det som veldig skummelt å skulle slippe tankene om utseendet. Mange overvåker bildet av hvordan de ser ut. Å overvåke bildet hele tiden er å ha kontroll.

Nødvendig fokusskifte

I terapirommene i København får Hørups og Westerheims klienter i oppdrag å gjøre mentale øvelser. De kan for eksempel trene på om det går an å la være å gi de negative tankene oppmerksomhet når de kommer. Først bare noen minutter. Så over litt lengre tid.

-Så tester de og lærer gjennom erfaring og finner at "Det er mulig å gjøre dette!" Men ja, klienten må ta et valg, ta de skrittene som må til for at det skal fungere, sier Hørup.

Westerheim nikker.

-I slike endringsfokuserte behandlinger som vi jobber med, krever vi mye av klientene våre, nemlig at de skal gjøre noe de er fryktelig redde for - det er jo det siste i verden de vil gjøre!

Det er ikke et mål at alle skal elske kroppen sin.

Personer med ekstrem kroppsmisnøye blir også oppfordret til å flytte fokus fra det indre til det ytre, forteller psykologene. Det høres kanskje rart ut, men selv om de overoppmerksomme på sitt ytre, er det en innadvendt oppmerksomhet.

-BDD-klienter har fokus på tankene sine om hvordan de ser ut, og på sitt eget bilde av hvordan de ser ut, sier Westerheim.

-Derfor er en viktig del av behandlingen å trene på om det er mulig å skifte fokus fra det indre til noe eksternt, for eksempel innholdet i samtalen, omgivelsene eller andre visuelle ting.

Må ikke elske hver rynke

En siste ting er viktig for psykologene å få sagt: Det er ikke et mål at alle skal elske kroppen sin. For det er det rett og slett svært få av oss som er i stand til. Derfor er Hørup og Westerheim litt skeptisk til de siste årenes kroppspositivsme-trend.

At kroppsbildene vi presenteres for er blitt mer mangfoldige, er selvsagt bra, understreker Westerheim.

Men den som er veldig opptatt av å være positivt innstilt til egen kropp, opprettholder samtidig et stort søkelys på kroppen.

Hørup og Westerheim slår derfor et slag for en annen norm: kroppsnøytralitet.

-Prinsippene i våre behandlingsmetoder handler om å bruke mindre tid på å vurdere utseendet, mindre tid på å sammenligne, understreker Hørup.

Og idealet om kroppsnøytralitet er noe de håper å nå ut til allmennheten med og inn i folks bevissthet - ikke minst i forebyggingsøyemed.

-I stedet for at vi skal nå et mål om å elske hvordan vi ser ut til hver tid, er det langt bedre å ha som mål at vi kan behandle oss selv respektfullt, uansett hvordan vi har det med hvordan vi ser ut. Det handler om å kunne ha negative følelser og tanker - å kunne tenke "æsj, nå så jeg kjempetrøtt ut" - og la dem være, som forbipasserende hendelser i sinnet. Det er det kroppsnøytralitet handler om, å forholde seg mer likegyldig til sitt eget utseende.