Jeg flyktet fra hjemlandet mitt og fant meg selv

Jeg måtte reise tre tusen kilometer for å komme frem til meg selv.

Slik er eksilets underlige matematikk: Jo større avstanden ble mellom Marokko og meg, desto nærmere kom jeg forståelsen av hvem jeg faktisk kunne være. Noe annet enn den personen familien min ønsket og trengte, og den mannen tradisjon og tro forlangte.

Hvem var jeg uten alle disse forventningene? Det var som å oppdage mitt eget ansikt under lag på lag av andres tegninger.

Eksilet mitt begynte ikke på flyet bort fra Marokko, men mange år tidligere. Bak en låst dør inne på badet i barndomshjemmet mitt, under den hellige fastemåneden ramadan. Jeg var tolv år og holdt et grønt eple jeg hadde stjålet fra kjøkkenet. Hele nabolaget fastet; ettermiddagen var stille og tung av sult og fromhet.

Jeg tok en bit, tygget langsomt og ventet på at lynet skulle slå meg i bakken, på at forbannelsen bestemor hadde fortalt om skulle ramme meg. Men da jeg svelget, skjedde ingenting.

Speilet sprakk ikke, taket raste ikke sammen. Jeg vasket ansiktet, låste opp døren og gikk tilbake til stuen.

Jeg hadde oppdaget at de hellige truslene var historier – men denne oppdagelsen måtte holdes i mørket. Jeg var allerede borte, lenge før jeg dro.

Drapstruslene kom flere år senere, etter at jeg hadde publisert artikler der jeg stilte spørsmål ved islamske fortellinger. Å tvile er blasfemisk i Marokko. Å si «jeg tror ikke på Allah» er mer enn å erklære seg som ikke-religiøs, det er å gjøre seg til en ikke-person, en avviker og opprører.

Truslene var konkrete, detaljerte og intime. De visste hvor moren min bodde. De visste hva søsteren min het. Så jeg flyktet.

Jeg var 19 år da jeg kom til Sveits – ikke på jakt etter eventyr, men etter grunnleggende livsvilkår: retten til å tenke mine egne tanker uten at de ble en dødsdom. I Zürich, blant mennesker som fortsatt ser meg som en fremmed, har jeg funnet en nærhet til meg selv som jeg aldri hadde på stedet der alle visste hva jeg het.

Dette er et paradoks flyktninger kjenner godt, men sjelden snakker høyt om: Noen ganger må du bli en fremmed for å finne deg selv.

DOBBELT EKSIL

Flyktninger lever i et dobbelt eksil – to avstander som vever seg inn i hverandre. Den første er åpenbar: Du blir revet bort fra hjemlandet, familien, vennene, gatene som kjenner fottrinnene dine. Du blir den som dro, spøkelset i familieselskapene, den tomme stolen ved middagsbordet.

Din mors stemme i telefonen bærer en anklage hun aldri sier rett ut: Du valgte avstanden fremfor oss.

Barndomsvennene dine glemmer deg; du glemmer dem.

Du blir en fortelling folk bruker til å forklare hva som skjer når noen tenker for mye, spør for mye, nekter å bare «være normal».

Dette første eksilet er det alle ser. Det passer inn i fortellingen om «flyktningen» slik Europa forstår den: den desperate flukten, den farlige reisen, takknemligheten over ankomsten. Dette er forståelig, også for folk som ikke selv har flyktet. De ser deg som en som har mistet nærhet – til hjem, til familie, til alt.

Men det finnes et annet eksil, dypere og mer ukjent, som nesten ingen snakker om. Det er inni oss. En avstand som ikke er et tap, men på et vis en ankomst.

Sånn var det i hvert fall for meg. I det andre eksilet er jeg nær den personen jeg faktisk er, og nærhetenforutsetter at jeg er langt borte fra alt som tidligere var «hjem».

Jeg flyktet ikke bare fra drapstrusler i Marokko, men fra et kvelende sosialt og åndelig klima hvor jeg ikke kunne puste fritt. For å forstå hva jeg mente om denne verdenen og hvem jeg var utenfor den, måtte jeg reise.

NÆRHETENS TYRANNI

Det finnes en vold i nærhet, som vi sjelden erkjenner. Ved familiens middagsbord, der du må være taus for å bevare freden. I nabolaget, der alles blikk nagler deg til et liv som ble formet før du ble født. Jeg opplevde det aller sterkest på koranskolen – som jeg ble dratt til mot min vilje, fordi bestefaren min drømte om at jeg skulle bli imam.

Han ville at min stemme skulle gi gjenklang av Gud, ikke stille spørsmål ved ham.

Skolen var en kjeller av urokkelige regler og tradisjoner, et sted der tiden hadde stanset for flere hundre år siden. Den var så rigid at den ikke engang godtok navnene våre, de som sto i fødselsattestene, navnene mødrene våre hvisket til oss. For sjeiken var de moderne merkelapper som passet for sekulære borgere, ikke for lydige tjenere av Det guddommelige.

Da vi trådte inn i klasserommet, mørkt dunstende av musk og fuktig ull, fikk vi nye navn. Jeg var ikke lenger gutten som likte grønne epler eller stjal blikk mot himmelen; jeg var «Abu Hamza».

Å frata et ti år gammelt barn navnet sitt er inngripende kolonisering. Det er det første eksilet. Når navnet blir borte, forsvinner også «jeg»-et. Det konkrete, pustende barnet blir erstattet med en arketype, en bærer av tradisjonen.

I timevis satt jeg med beina i kors på sivmatter, vugget frem og tilbake, og resiterte vers under et navn som ikke var mitt. Jeg svarte på «Abu Hamza» helt til ordene føltes mer virkelige enn min egen historie. Det var det som var hensikten: å utslette avstanden mellom gutten og Skriften, å viske ut identiteten slik at bare resitasjonen ble igjen.

I Marokko føltes det som jeg alltid ble observert og vurdert – ikke bare av sjeiken eller politiet, hver dag ble jeg målt mot nedarvede forventninger som ingen mennesker kunne styre. Hver bevegelse ble notert, hvert ord veid.

Da jeg som tenåring skrev at jeg ikke trodde på Allah, var det ikke bare et filosofisk utsagn. Jeg forsøkte å ta tilbake navnet som sto i fødselsattesten min. Jeg ville skape en lomme av luft der jeg kunne eksistere som meg selv – ikke som «Abu Hamza», ikke som imamen bestefaren min drømte om, men som et tenkende menneske med rett til egne grenser.

Jeg husker stemmen til faren min – han elsket meg dypt, men kjærligheten kom med betingelser. «Når du blir helt uavhengig», sa han en gang, «Når du kan forsørge deg selv, da har du rett til å slå meg i ansiktet.»

Han forsto ikke at jeg aldri ønsket å slå ham; jeg ønsket bare å eksistere uten et manus for lydighet.

Ordene hans avdekket den skremmende maktbalansen i Vår Fars Hus: Du tilhører oss helt til du er sterk nok til å være din egen, og selv da er vold grunnleggende i relasjonen vår.

ALLEREDE EUROPEISK, ALDRI EUROPEISK NOK

Her ligger paradokset i paradokset: Jeg kom til Europa allerede integrert. Som utlending i Sveits var jeg europeisk i tankesett, i ambisjoner, i blasfemien som tvang meg på flukt. Det indre integrasjonsarbeidet hadde jeg allerede gjort – lest, tvilt, gjennomlevd den langsomme og smertefulle løsrivelsen fra skråsikkerhetsom Opplysningstidens tenkere banet vei for.

I soverommet mitt i den lille fjellandsbyen i Marokko hadde jeg lest Camus og Nietzsche i arabisk oversettelse. Jeg ble formet av europeisk filosofi lenge før jeg satte foten på europeisk jord.

Paradokset slo brått mot meg på flyktningmottaket.

Jeg bar med meg Opplysningstidens idéer, men for vakten som sjekket meg inn var jeg bare en mistenkelig kropp. Han tok kofferten min og tømte den utover gulvet – bøker, notater, familiebilder spredt i en haug. Han gjennomsøkte til og med tannkremen min.

I det øyeblikket døde filosofen, og flyktningen ble født.

Jeg forsto at selv om jeg hadde lest Kant og Voltaire, var jeg i Europas øyne bare enda en munn som skulle mettes, en potensiell trussel som måtte kartlegges.

Jeg integrerte meg i europeisk tenkning mens jeg fortsatt levde et sted der ideer fra Europa kunne koste deg livet. Da jeg kom til Sveits, vendte jeg hjem til tanker jeg allerede hadde bodd i. Og likevel – selvsagt – vil jeg aldri være europeisk nok. Navnet mitt aktiverer feil assosiasjoner. Aksenten min markerer meg som utenfor, uansett hvor lenge jeg har vært her.

For sveitserne fremstår jeg som annerledes, en som aldri helt ankommer «oss» og «dem».

Jeg lever i spennet mellom to umuligheter: for europeisk for Marokko, for marokkansk for Europa.

Livet mellom umulighetene har likevel gitt meg noe jeg aldri hadde i Marokko: alminnelighet. I Sveits kan jeg tvile uten at tvilen kjennes som døden. Være ateist slik andre er ateister – uanstrengt, uten drama, uten at det er alt jeg er.

I Marokko var vantroen et sår, en hemmelighet som formet hver eneste relasjon. Her er den bare et faktum, verken mer eller mindre interessant enn hva jeg spiser til frokost.

BREVET JEG IKKE SENDER

Kjære mamma,

Jeg vet at du ikke forstår hvorfor jeg måtte dra. Du mener jeg burde ha vært stille, at jeg burde ha holdt tankene mine for meg selv slik alle andre gjør. Du tror at jeg har valgt avstand fremfor familie, stahet fremfor trygghet, ideer fremfor deg.

Men, mamma, jeg valgte ikke vantroen. Jeg oppdaget den, slik vi oppdager at jorden er rund og ikke flat. Når du først har sett det, kan du ikke slutte å se det. Når du først har forstått at tro er en konstruksjon, kan du ikke gjenoppbygge den ved viljens kraft. Du ber meg tro på noe jeg ikke kan tro på, være noe jeg ikke kan være.

Så jeg valgte avstand. Ikke fordi jeg elsker deg mindre, men fordi jeg elsker meg selv nok – kanskje slik du lærte meg å elske: ved å nekte å leve som et halvt menneske, som en forestilling, som en konstant oversettelse av meg selv til noe mer akseptabelt.

Du sier: «Kom hjem.» Men jeg er hjemme. Dette underlige stedet der jeg for alltid er fremmed, har gjort det mulig for meg å være fortrolig med meg selv. Avstanden mellom oss, disse tre tusen kilometerne, har skapt rommet der jeg kan elske deg uten å forsvinne.

Avstand er mitt kjærlighetsbrev til deg, selv om det er skrevet på et språk du ikke kan lese.

Din sønn, som måtte reise bort for å forbli din sønn

DOBBEL BEVISSTHET

Flyktningen lever i dobbel tid. Hvert øyeblikk i Sveits er også en gjetning om hva det samme øyeblikket ville vært i Marokko. Jeg drikker vin og tenker: I Marokko ville dette vært en overtredelse. Jeg går forbi en kirke og tenker: I Marokko ville dette vært en moské.

Jeg kysser kona mi offentlig og tenker: I Marokko ville dette vært umulig.

Det doble eksilet skaper en dobbel bevissthet: Jeg ser Sveits med marokkanske øyne, og Marokkogjennom sveitsisk erfaring. Jeg hører ikke fullt og helt hjemme ett av stedene, fordi jeg delvis er i begge.

Dobbel bevissthet er utmattende. Den betyr at jeg aldri bare kan være her og nå. Hver erfaring filtreres gjennom sammenligning, gjennom minne, gjennom bevisstheten om avstand.

Men dobbel bevissthet er også en gave. Den gir meg tvisyn. Jeg kan se det sveitserne ikke ser: frihetene de tar for gitt, tvilens luksus, privilegiet det er å få lov til ikke å vite. Og jeg kan se det marokkanerne ikke ser: kostnadene ved skråsikkerhet, volden i påtvunget tro, hvordan fellesskap kan forvandles til fengsel.

Jeg lever mellom disse blikkene. Jeg ser mer fordi jeg hører mindre til. Jeg er en permanent skikkelse i et Edward Hopper-maleri, som Nighthawks: omgitt av byens liv, men innelukket i min egen glassrute, en betrakter av verdenen jeg befinner meg i, men aldri helt er en del av.

Det er ensomt, men det er også klargjørende.

ET LEVENDE PARADOKS

I denne hjemløsheten er jeg hjemme. Det er paradokset jeg har lært meg å bære, at nærhet noen ganger forutsetter avstand. At hjem kan være stedet du aldri kan vende tilbake til – og at eksilet kan bli stedet du endelig ankommer deg selv.

Jeg skrev at jeg ikke tror på Allah, og denne setningen holdt på å ta livet av meg. Men den reddet meg også.

Det var setningen som tvang frem avstand, som gjorde eksilet nødvendig, som skapte sprekken jeg endelig kunne puste gjennom.

I Sveits er jeg trygg nok til å være personen bak setningen. Til å ta avstand fra alle svarene som ble gitt meg før jeg lærte å stille mine egne spørsmål.

Når jeg ser tilbake, forstår jeg at «hjem» aldri var et sted; det var en mytologi vi ble enige om å tro på, helt til fortellingen ble for trang for livet. Vi drar fordi vi bryter fortellingen. Og straffen for å bryte fortellingen er at vi aldri fullt ut får tre inn i en ny.

Sårbarheten i denne tilværelsen fanges i Andrej Tarkovskijs film Nostalghia.

Hovedpersonen befinner seg i et gammelt, drenert kurbad-basseng et sted i Toscana. I en ni minutter lang scene forsøker han å krysse gulvet i bassenget, med et tent stearinlys i den ene hånden. Oppdraget hans er å nå til den andre bassengkanten uten at lyset slukker. To ganger slukner flammen. To ganger, med uendelig tretthet, tvinger han seg selv tilbake til begynnelsen og tenner den på nytt. Han går pinefullt sakte, mens han beskytter ilden.

Slik føles eksil. Det handler ikke bare om å gå; det handler om å vende tilbake til start når vinden blir for sterk. Da jeg var tolv år gammel, spiste jeg et grønt eple på et baderom for å teste himmelens taushet.

I dag legger jeg hånden beskyttende rundt den skjøre flammen i min egen bevissthet og forsøker å bære den over de kalde, åpne avstandene i et fremmed land, uten å la den slukne.

Vinden blåser alltid. Jeg har måttet begynne på nytt mange ganger. Men jeg går. Og flammen brenner fortsatt.

Teksten er oversatt av kunstig intelligens og bearbeidet av redaktør Marte Spurkland.