Kjære dagbok! Jeg hater verden.

Nederst i klesskapet ligger dagbøkene mine i en stabel, delvis skjult bak pensko og vesker jeg sjelden bruker. Jeg får øye på dem iblant når jeg åpner døra for å ta fram en kjole.

Den øverste i bunken fikk jeg til jul rett før jeg fylte fjorten. Den har et pastellfarget omslag som forestiller en engelsk park, med vakre blomster overalt og en svane som svømmer i en liten dam med ungene sine. Dagboka har gullsnitt og lås.  

Når jeg ser det blinke innerst i skapet, grøsser jeg og lukker døra raskt igjen.  

Bare tanken på at noen skulle lese dagbøkene var mer skremmende enn det meste annet.

En gang var dagbøkene mine mest dyrebare eiendeler. De lå i nattbordskuffen på jenterommet, og ble alltid omhyggelig låst. Nøkkelen gjemte jeg. I en boks bak bøkene i bokhylla, eller under en bunke magasiner. Et overdrevent system, tenker jeg nå. Jeg hadde ikke søsken, og jeg mistenkte verken foreldre eller venninner for å snoke. Det føltes likevel helt nødvendig. Bare tanken på at noen skulle lese dagbøkene var mer skremmende enn det meste annet. Hvis noen gjorde det, ville livet mitt være over.  

Dagbøkene mine har vært med på hvert eneste flyttelass siden jeg flyttet hjemmefra. I alle leilighetene jeg har bodd har de havnet nederst i et klesskap. Der ingen kunne finne dem og bli fristet til å lese, har jeg sagt til meg selv. Men sannheten er at det i voksen alder er meg selv jeg har gjemt dem for.  

Helt til i fjor høst. 

Foranledningen var denne: Det skulle være loppemarked på skolen i nabolaget. Jeg så gjennom skap og skuffer etter ting å gi bort. Og der var dagbøkene. Igjen. Skulle jeg ikke bare kaste dem? Bli kvitt ubehaget, en gang for alle? 

Sannheten er at det i voksen alder er meg selv jeg har gjemt dagbøkene for.  

I hodet hørte jeg mammas stemme: “Ikke gjør det, Marianne. Du vil få stor glede av dagbøkene dine en gang.” Men når? Nå? Jeg var 44. Dagbøkene var tretti år gamle, likevel vegret jeg meg. Hvorfor det? 

Med tiden hadde det dyrebare ved dem blitt borte. Det var bare det pinlige igjen. Nå var det til og med dobbelt pinlig: Skal man ikke ha klart å forsone seg med sitt eget tenårings-jeg etter tretti år? Er ikke det en del av det å bli voksen? 

Jo, for svingende. 

Marianne (44) kunne ikke fortsette å være redd for Marianne (14). 

Det hemmelige alfabetet 

Det starter overraskende vanskelig. Jeg åpner dagboka, og ser rett på uforståelige kruseduller. Ah, det er sant. En gang lagde jeg mitt eget alfabet. Jeg husker faktisk seks av bokstavene, men har glemt de fleste. Det er mange nok til at det er mulig å resonnere seg fram til resten, men det blir en del jobb. Jeg mister piffen.

Skal man ikke ha klart å forsone seg med sitt eget tenårings-jeg etter tretti år?

Jeg blar videre for å se hvor lenge det varer. Etter få sider har jeg gitt opp og begynt med vanlig løkkeskrift igjen. Og etter enda noen sider har jeg skrevet opp en liste over hvilke latinske bokstaver tegnene mine tilsvarer. Ikke så lur likevel, altså. Jeg går i gang.  

Første dagboksnotat begynner slik: 

30.12.94: Tenk, dette er den nest siste dagen i år 1994, og akkurat dette året kommer aldri tilbake. Jeg har aldri likt nyttårsaften. Den dagen minner meg sånn på at jeg blir eldre, og det vil jeg ikke.  

Jeg ler høyt. Aldersangst og ennå ikke fylt 14! Likevel: Dette er en tanke jeg kan kjenne meg igjen i. Kanskje det ikke blir så ille. Jeg leser optimistisk videre. 

12.01.95. Jeg forstår meg ikke på Anette. Hun er forelska i en ny gutt hver uke. Hun er så lite “dyp”! Det virker som om tilværelsen hennes består av å smøre seg inn med body lotion og sminke seg for gutter. Jeg skjønner ikke hvorfor enkelte tar det så tungt at de aldri har vært sammen med noen, vi skal jo ikke gifte oss og få barn på år enda. 

Til dette er det bare én ting å si: Stein, møt glasshus. 

Har man ikke kjæreste, kan man heller aldri få en 

Bare en uke senere, 19. januar, er jeg på knærne etter en gutt i klassen. La oss kalle ham Martin. Forelskelsen skal vare så godt som hele resten av ungdomsskolen. Stakkars Marianne (14). 

Han bruker briller! Som meg!  

I dagboka lister jeg opp grunnene til at jeg liker Martin: 1) Han er flink på skolen som meg. 2) Han spiller et instrument som meg. 3) Han bruker briller (delvis) som meg. 4) Han har sans for humor som meg.  

Først blir jeg litt flau av å lese dette. Det er viktig å ha noe felles, det mener jeg fortsatt, men det ser jo ut til at jeg lette etter noen som var mest mulig identisk med meg selv. På den annen side: Et av forelskelsens fremste kjennetegn, er den nyoppståtte evnen til å se alt man har felles med den eneste ene. Trekk som kjennetegner halve befolkningen blir plutselig helt unike.

Han bruker briller! Som meg!  

Jeg tenker på dette i dagene som kommer. Og mykner. Den fellesskapsfølelsen er jo en sterk opplevelse uansett hvilken alder man får den i. Og antakelig særlig sterk for et uerfarent menneske, midt i den fasen i livet der vi oftest føler oss alene og annerledes. 

“Ingen forstår meg”, skriver jeg 30. mars.  

Ikke rart at forelskelsen rammet så hardt, og tanken på et fellesskap gjorde så godt. 

Og i slutten av juni: 

Marianne er to ting. Smart og stygg. Det er ikke så greit. Alle tror at det må være fint å være MARIANNE. MARIANNE får jo så gode karakterer. De tenker ikke på at MARIANNE kanskje ikke er helt lykkelig. MARIANNE har andre følelser også, men det er det bare MARIANNE selv som vet. 

Hvorfor tredjeperson? Hvorfor versaler? For å markere den store avstanden mellom Marianne ute i verden, og den ekte Marianne i dagboka, vil jeg tro. Så ensomt var det altså. Ikke rart at forelskelsen rammet så hardt, og tanken på et fellesskap gjorde så godt. 

Jeg er euforisk for de minste ting. Som at både Martin og jeg får S på en gloseprøve i engelsk. At det er meg han spør om å få låne en blyantspisser.  

Men forelskelsen drar også noe mørkere med seg. Jeg skiver mye om grunnene til at Martin umulig kan elske meg. Som at jeg er stygg, kjedelig, har for små pupper, for hårete legger og ikke har kjæreste.  

Jeg tror altså at det at jeg ikke har kjæreste, gjør det lite sannsynlig at Martin vil bli kjæresten min. Dermed er alt allerede for sent. 14 år og parkert. Jeg skriver mye om den dystre utsikten til et ensomt liv. Helt til neste gang Martin smiler, og jeg på nytt håper vi er på stø kurs mot bryllup og barn. 

Slik veksler dagboktekstene mellom håp og fortvilelse.  

Er jeg den samme om 21 år? 

I sommerferien svermer jeg likevel litt for en fyr som står i kiosken ved fergeleiet på mitt nord-norske ferieparadis. Jeg skal betale for et blad (Starlet!), og av en eller annen grunn tror han at jeg ikke er norsk. I hvert fall snakker han til meg på engelsk når jeg kommer til kassa. Jeg blir dypt smigret.

Etter dette synes jeg han er veldig kjekk. Og mot slutten av sommerferien er jeg fortvilet ved tanken på at jeg kanskje aldri får se ham igjen. 

Etter dager med grubling og småangst går jeg inn på kiosken med kameraet mitt og spør om jeg kan ta et bilde av ham. (“Fordi jeg tar masse bilder hele tiden og vil ha minner fra ferien.”) Så løper jeg ut igjen. 

Et par uker senere skriver jeg: 

18.08.95. Hvis bildet jeg tok av han søte gutten i kiosken blir bra, skal jeg lime det inn i boka. Men jeg vet ikke om jeg tør. Det er ikke at andre skal se det jeg er redd for, jeg er redd for meg selv. Hva om jeg når jeg er 35 år ser i denne dagboka og viser det til noen? Nå ville jeg aldri i verden ha gjort det, men jeg vet jo ikke om jeg er den samme om 21 år. 

Jeg var altså redd for den voksne versjonen av meg selv! Denne teksten her viser for så vidt at jeg hadde grunn til det. Bildet ble jeg enten ikke fornøyd med, eller jeg var så redd at jeg ikke turte å lime det inn likevel. 

Jeg hater alle 

Jeg har begynt å føle med tenåringen jeg var.  

Men én ting er vanskelig å akseptere, og det er all aggresjonen. Sinnet mitt rammer alle. Foreldrene mine, som ikke forstår hvor vanskelig jeg har det og som forventer at jeg skal gjøre husarbeid når det endelig er sommerferie. Venninner, som kan såre meg bare ved å snakke mer med hverandre enn med meg på vei hjem fra skolen.

Flere venninner blir jeg rasende på fordi de får brunfarge tidlig på sommeren, og dermed er årsaken til at jeg må gå rundt med de “ekle, hvite beina mine”.  

Jeg bruker formuleringer som jeg hater, jeg skulle ønske hun ikke fantes, jeg skulle ønske at Carl I. Hagen skulle dø. (Unnskyld, Carl I. Hagen!) 

Men én ting er vanskelig å akseptere, og det er all aggresjonen. Sinnet mitt rammer alle.

Hva er dette? 

Jeg ser på meg selv som en fredelig person med lang lunte. Og det var jeg vel for det meste da også, var jeg ikke? Dagboka var det store unntaket. Kanskje det var nettopp dette jeg fryktet i årene jeg ikke våget å åpne dagbøkene mine. Ikke pinlighetene, men det asosiale mørket.  

Et eget rom 

Å møte tenåringen i meg igjen, har gjort noe med måten jeg ser på ungdommer rundt meg nå, og med synet mitt på tiden vi lever i.   

Har dagens tenåringer steder der de får utløp for tanker det ikke finnes plass til andre steder? Der det er trygt for dem å vise fram ulike sider av identiteten sin, også det de er minst fornøyde med?  

I dagbøkene mine var det rom for en annen Marianne enn den beskjedne jenta som alltid gjorde som hun fikk beskjed om. Der fikk det pinlige og skamfulle plass. Jeg skrev om mens og begjær. Om misunnelse og sosiale fadeser. Dritt om venninner. Hatet mitt mot verden. 

Har dagens tenåringer steder der de får utløp for tanker det ikke finnes plass til andre steder?

Jeg kan huske at jeg iblant ble flau av det jeg skrev. Men også at det var noe frydefullt ved å tillate meg å være drøy og ubehersket. Det ga meg en følelse av å være mer. Av at det var noe hemmelig og gåtefullt også ved meg, som jeg var overbevist om at ville sjokkere omgivelsene mine om de bare visste. 

Det var nødvendig for utviklingen, tenker jeg nå.  

Som voksen er det nyttig å se tilbake på grumset. Dagboka er en påminnelse om menneskets foranderlighet. Om hvor flytende identiteten egentlig er. Om at utviklingen av en identitet forutsetter et privatliv.  

Har jeg nå gått fra å vegre meg for dagbøkene mine til å bli en forkjemper for dem? Det ser faktisk sånn ut. Jeg vurderer å gi dagbøker til tenåringer jeg kjenner. Og, for å bruke dagbokstonen: Hold deg fast, jeg skal faktisk begynne å føre dagbok igjen. Så har jeg noe å le av og tenke over noen år fram i tid. 

 

En liten bonus til slutt:  

7. april 1995. Knut, læreren, sa at han når han var ung var mye ensom og grublet på hvordan det ville gå med ham. Han sa at i dag er det uforståelig at disse tingene noensinne hadde vært et problem. Hvis det blir sånn med meg også, er det i hvert fall en trøst at jeg ikke kommer til å se likt på det om 10-20 år. Jeg har tenkt på at jeg kanskje om noen år sitter og leser dette, er gift og har barn med en helt annen enn Martin. Kanskje er han bare en jeg tenker på når jeg hører ordene "ulykkelig forelskelse". 

Sånn ble det jo faktisk!