Gunnar skal dø. Men først skal han ha det gøy.

Jeg satt utenfor Rema i hjembygda mi. Bilen var full av julemat. På radioen var stemmen til kronprinsesse Mette-Marit som fortalte om lungesykdommen og om risikoen ved lungetransplantasjon. 

På Snapchat sto Gunnar og gliste mot speilet i en sykehuskjortel. 

Gunnar baker

I 20 år delte Gunnar Solberg (53) en 100 år gammel bygårdsvegg i Oslo med meg og min familie. Hvis jeg nøys på kjøkkenet, ropte Gunnar prosit på stuen hos seg. Eller som han sier: Skar du løk, grein jeg.

Gunnar Solberg er baker. Nesten hver morgen åpnet jeg døren i håp om at han hadde tatt med knasende fersk bakst hjem fra nattevakt. Møtte vi ham med kjøpebrød i posen, ble han sur og ga oss en lekse om hva glutenforsterkere gjør med kroppen vår.

«Det går ikke særlig bra. Det er dessverre lungekreft.»

For mine tre døtre var Gunnar en trygg onkel. En gang var det flyshow over Oslo. Døtrene var alene hjemme. Da de ble skremt, banket de på hos Gunnar. «Er det krig?» spurte den eldste. Hos Gunnar var det alltid fred.

Går det bra?

For seks år siden flyttet vi én gate unna. Stadig møtte vi Gunnar i gata, hver gang sa vi at vi måtte ses. «Vi inviterer!» sa jeg, men bare et par ganger fikk vi det til. Sist mannen min møtte ham, hadde Gunnar mistet stemmen. Skravlesjuke Gunnar måtte hviske, og slik hadde det vært lenge.

Derfor ble jeg ikke så forskrekket da han sendte snappen fra sykehuset.

«Går det bra? Finner de ut av hva som skjer med stemmen din?» spurte jeg. «Det går ikke særlig bra. Det er dessverre lungekreft».

Behandling

I romjulen besøkte vi Gunnar i den nyrenoverte leiligheten hans, der han bor alene. Det var svigerdatteren som var sjef for interiøret. Bilder, lamper og møbler var det hun som valgte, fortalte han. Sønnen Odin og samboeren Katrine ventet sitt andre barn. 

– Men Odin er med meg på alle viktige møter med legene, sa Gunnar.

De hadde fått forklart at kreften ikke kunne opereres ut. Svulsten lå slik til at den sperret for stemmebånd og pusterør. Men de ville prøve å slå den tilbake med cellegift og immunterapi. Julaften klokken seks om morgenen, startet han behandlingen. 

– Så langt har jeg ingen plager. Legene er fornøyd med at jeg har så mye «kjøtt på beinet», det ville gjøre meg mer robust i behandlingsforløpet, forklarte han.

Gunnar var blitt sykepleiernes favorittpasient. Selvsagt! Gunnar er pasienten som kommer med kaker og bakst.

Dårlige dager

Etter nyttår møtte jeg ham igjen. Jeg hadde kjøpt en mugge som en gave til den nyoppussede kåken, med byttelapp i tilfelle svigerdatter Katrine ikke godkjente den.

Sist jeg så ham hadde han langt julenisseskjegg. Nå hadde cellegiften gjort ham skallet og skjeggløs.

Nyttårsaften hadde han vært på PET-scann. Den viste at kreften hadde spredd seg til lysken, testikkel, tarm og mage. 

– Jeg har hatt noen skikkelig dårlige dager siden sist, fortalte han. 

– Behandlingen gjør at alt smaker harskt fett. Jeg har rast ned 18 kilo i vekt og får ikke i meg næring. 

En dag han skulle gå seg en tur, ombestemte han seg og gikk på bussen. Det var tre uker siden behandlingen startet og kroppen var på bristepunktet. Han gikk av på Lovisenberg sykehus, der han har åpen retur. Gunnar trengte næring og behandling for sopp i halsen. Men prøvene viste at svulsten var kraftig redusert. Han var optimist. Gunnar er alltid optimist.

– I ettertid har jeg forstått at det har vært vanskelig for noen av vennene mine. Jeg hadde fått beskjed om ikke å google, men det hadde de gjort. De visste at denne type kreft var uhelbredelig. Så da jeg så lyset i tunnelen, var det så tungt for dem som ikke kunne dele optimismen med meg. 

Uhelbredelig

Etter påske møter jeg Gunnar tilfeldig i trappen opp fra Aleksander Kiellands plass. Jeg sleper poser og hverdagens generelle tyngde opp trinnene. Gunnar står på toppen av trappa og gliser av synet. Selv om han strengt tatt ikke har noen grunn til å smile. 

– Jeg har fått vite at kreften er uhelbredelig. Forventet levetid etter at diagnosen er stilt, er fra noen måneder til et år. Lever jeg lenger enn et år, vil jeg bli et medisinsk forskningsobjekt. 

Kreftkoordinatoren i bydelen hadde vært på besøk hos ham. Sønnen Odin var også med. Spørsmålet var direkte: «Hvor vil du dø? Hjemme eller på sykehuset?»

– Jeg tenkte først at jeg ville dø hjemme, men så begynte jeg å tenke praktisk på det. Jeg vil at folk skal komme og gå, jeg vil se venner og familie. Men du vet, i den gamle bygården vår er dørene vrange. Jeg kommer ikke til å orke å låse opp porten eller døren til oppgangen. Jeg har derfor ombestemt meg. Jeg tror jeg vil dø på sykehuset. 

- Lever jeg lenger enn et år, vil jeg bli et medisinsk forskningsobjekt. 

Dødsdommen

Det var den første mandagen i februar han fikk vite at han skulle dø. Kanskje har han visst innerst inne at det var uhelbredelig, likevel trengte han ro for å la sannheten synke inn. Han brukte to dager på å forstå det. 

– Jeg trengte tid på å innrømme det for meg selv. 

– Gråt du?

– Om jeg gråt, ja! I bøtter og spann. Både sammen med Odin og når jeg satt her alene. 

Gunnar slet med å sove. Antidepressivaene han hadde fått, virket mot sin hensikt. Han ble mer urolig av dem. Natt til onsdag satt han våken og skrev ned hva han skulle si til de nærmeste. 

På Nesodden satt svigerdatter Katrine høygravid og våken. Det var mørk natt, klokken var tre og de to begynte å sende hverandre meldinger. Hun var våken på grunn av det nye livet som skulle komme. Han var våken med tankene om døden.

– Vi snappet helt til klokken seks om morgen. På morgenkvisten skrev hun at hun måtte vekke Odin. Hun trodde fødselen var i gang. 

I morgentimene fikk familien og de nærmeste vennene beskjed om at han kom til å dø av kreften.

Klokken 12.18 ble lille Gaia født. Ravn på tre år ble storebror. Og Gunnar ble farfar for andre gang.  

– DET gjorde utrolig mye for meg.

Å leve i nuet

Hvordan responderer du når en venn forteller at han skal dø? Gunnar gjør det lett for oss. Han vil, så lenge det er mulig, leve fullt ut. Av samtalene vi har hatt, har jeg forstått det som at han ikke vil belemres med min bekymring og mine tårer. 

- Om jeg gråt, ja! I bøtter og spann.

Gunnar vil nyansere det litt: 

– Jeg vil høre hvordan du har det og hva du tenker. Jeg synes det er fint at folk rundt meg blir lei seg. Du må gjerne gråte, for da kan vi gi hverandre en god klem. Men ikke bekymre deg for meg, jeg orker ikke folk skal dulle med meg. Så lenge jeg kan gå på butikken og handle selv, for eksempel, vil jeg gjøre det. Det er fortsatt mye jeg får til, og mestringsfølelsen betyr mye for meg.  

Hun var våken på grunn av det nye livet som skulle komme. Han var våken med tankene om døden.

Da sykdommen viste seg å være uhelbredelig, var det som om han måtte begynne å fortelle om den på nytt. 

– Det var tungt. Jeg brukte flere dager.

– Hvordan var det å fortelle det til moren din?

– Moren min er 89, og ettersom jeg hvisker og hun hører dårlig, var det broren min som måtte si det til henne. 

Kreftkortet

Gunnar har sett døtrene våre vokse opp. Nå sendte de en stor blomsterbukett til «verdens beste nabo». Vi avtalte å møtes alle sammen til lunsj hjemme hos oss. Vi ville ikke drøye. Det vi vet, er at vi har hverandre akkurat nå.

Hvordan responderer du når en venn forteller at han skal dø?

Gunnar kjenner dagen i dag. Akkurat nå har han ingen smerter. Han er ikke kvalm. Smakssansen er tilbake. Håret vokser. Kiloene er tilbake. Å leve i nuet er blitt mer enn en tom klisjé.

Vin til lunsj? 

– Ja, takk! Jeg trekker kreftkortet! sier han og trekker opp et imaginært kort av brystlomma, som om han er en fotball-dommer.

Gunnar satt ved bordet og serverte historier og skrøner som alltid, den eneste forskjellen er at han hvisker. 

– Jeg har vært litt forkjølet og kjører på med nesespray. Det er jo avhengighetsskapende, men det gir jeg blaffen i. På sykehuset ga de meg kun tre sovepiller fordi det er vanedannende, men det mente fastlegen min bare var noe tull. Om jeg blir avhengig, hva så?

Immunterapien

Ikke alle som rammes av kreft får den muligheten som Gunnar har fått. Takket være immunterapi har han energi og kraft til å leve til det fulle. 

– Uten immunterapien ville det bare vært snakk om uker før kreftcellene hadde tatt over fullstendig. Da hadde jeg dødd. 

Vi vet aldri når vi skal dø, vi kan alle få en murstein i hodet i morgen.

– Men jeg har fått en deadline. 

– Vi journalister pleier å si: Uten en deadline får vi ikke gjort noe!

– Det er bra sagt, slik funker det for meg også. Jeg må gjøre det jeg vil NÅ.

Etter at han fikk dødsdommen, planla han tre turer. Først dro han til Amsterdam der han har hatt leilighet i flere år og har mange nære venner. 

– Men da jeg kom til leiligheten min i Amsterdam, følte jeg meg plutselig veldig ensom. 

– Hvorfor mer der enn her hjemme?

– Det er så mye musikk og støy rundt overalt i Amsterdam. Å ikke ha stemme, var en plage.

– Hvordan var det å dra fra Amsterdam? Var det et farvel?

– Nei, jeg skal tilbake. Jaja, klart! Jeg har så mange bonuspoeng jeg må bruke opp hos KLM og SAS. Så det skal jeg få til. 

- Ja, takk! Jeg trekker kreftkortet!

En kort uke etter at han kom hjem, dro han til Portugal med bakerkolleger. 

– Det var en tur jeg meldte meg på i november, en måned før jeg fikk diagnosen. Vi var 180 bakere på tur. Vi gikk på Michelin-restauranter og spiste ekstremt god mat. Da var jeg glad for at smakssansen var tilbake. 

Dere betyr mye for meg

Nylig dro han til Bilbao med tre kompiser. De har vært hans nærmeste venner gjennom flere år. Hvert år er de på tur, og alternerer mellom fisketur og storbyferie. Da de var på fisketur i slutten av august fjor, reagerte de på at Gunnar var litt flatere. Da var kreften begynt sin onde fremmarsj i kroppen hans. 

– I Bilbao startet vi med en tiretters fiskelunsj. Da hevet jeg glasset til en skål og sa: «Jeg vil ikke at vi skal være sentimentale på denne turen, men jeg vil bare si at dere betyr så mye for meg,» Og så sa de det samme til meg. Og da var vi ferdige med det sentimentale. 

Dagen etter at Gunnar kom hjem fra Bilbao, arrangerte Sandra og Kåre i tredje etasje  hagefest for Gunnar. Over tretti mennesker som de siste årene har hatt noe med bygården «vår» å gjøre, kom for å mimre. 

– Før festen var jeg redd for at det skulle bli for mye fokus på meg og sykdommen. Det liker jeg ikke. Meg er greit. Men sykdommen er det ikke så ålreit å gi for mye oppmerksomhet. Men det ble veldig fint. 

- Jeg må gjøre det jeg vil NÅ.

Alle ville høre hvordan det sto til med Gunnar. «Stemmen er borte for alltid,» hvisket han. «Det er uhelbredelig», hørte jeg han si. «Men føler meg frisk akkurat nå, det er jeg glad for,» sa han.  

Samtalen som var viktigst for ham var med en tidligere nabo, en ung jente som hadde mistet faren sin til kreft for noen år siden. De hadde ikke klart å snakke sammen om døden som ventet. 

– Hun spurte hvordan det gikk med meg, og da jeg fortalte, begynte hun å gråte. Hun var så takknemlig for min åpenhet. Det var så fint for meg, at jeg kunne bety noe for henne i denne situasjonen.

Møtet med flyvertinnen

Gunnar skaper og lagrer øyeblikk som betyr mye for ham og for dem han møter. Som da han var på vei hjem fra Bilbao. Gunnar havnet på en seterad med en småbarnsfamilie, men ettersom de tre første radene var ledige, spurte han flyvertinnen om han kunne flytte seg dit. Flyvertinnen trodde han hadde mistet stemmen fordi han hadde vært på heisatur med gutta.

– Jeg begynner å bli litt lei av at folk tuller med at jeg hvisker, så jeg sa bare tvert: «Du skjønner at jeg har fått lungekreft, og jeg kommer aldri til å få tilbake stemmen min». Hun ble lei seg, unnskyldte seg og var rask til å flytte meg frem i flyet. Jeg fikk sitte i midten på en ledig rad og var helt konge. Men så fikk jeg dårlig samvittighet og da flyvertinnen kom tilbake, beklaget jeg for at jeg hadde vært så brå og bare buset ut med kreften min. «Det går fint,» sa hun. «Men jeg regner med at det går bra?» Det gjør dessverre ikke det, sa jeg og så fortalte jeg at var heldig nok til å kunne dra på tur med mine tre beste kamerater. Da begynte flyvertinnen å gråte.

- Sykdommen er det ikke så ålreit å gi for mye oppmerksomhet.

Redd for å gå glipp av ting / Taxfree 

Jeg treffer Gunnar ved kjøkkenbordet hans og denne gangen lar jeg opptakeren gå. I entreen henger kalenderen, full av avtaler med venner og leger. Han kommer fra sykehuset der han har fått en av de livgivende immunterapi-behandlingene.

– På vei opp så jeg en bestefar som dyttet barnebarnet sitt på en trehjulssykkel på gaten. Da fikk jeg en reaksjon. Jeg er veldig lei meg for at jeg ikke får oppleve slike stunder oftere med mine barnebarn. Men da jeg kom til sykehuset traff jeg sykepleier Solveig og fikk pratet med henne. Så lite skulle det til før jeg følte meg bra igjen. 

– Hva kunne hun si til trøst?

– Hun hadde full forståelse for at jeg følte det sånn. Det hjalp å få pratet litt og bli forstått. Vi snakket om at jeg savner stemmen min. Og så snakket vi om at jeg skal inn på dagenheten på lindrende avdeling i slutten av måneden, det gruer jeg meg til. 

Hvis du er i Oslo og titter til høyre når du kjører forbi busstoppet Lovisenberg, ser du et staselig grønt hus. Der er dagenheten på Lovisenberg Livshjelpsenter, for pasienter og pårørende som skal forberede seg på den siste tiden. 

– Hva gruer du deg til?

– Slik jeg har forstått det skal jeg møte andre som er i samme situasjon og utveksle erfaringer. I bygget ved siden av er døgnposten. Der døde faren min for 26 år siden. Når jeg begynner å gå her, er jeg et steg nærmere der jeg skal dø. Det er litt som når du kommer til taxfree-avdelingen på Gardermoen, da er det point of no return. Det kjenner jeg på. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for å gå glipp av ting. 

Han synes det er godt å snakke med andre som lever med sykdom.

– I påsken hadde jeg gode samtaler med en ung mann som hadde fått en MS-diagnose. Vi var enige om at det er blitt lettere å ta beslutninger. «Ja - nei - bryr meg ikke» fremstår så mye klarere. Jeg er blitt mer «cut the crap».

– Tror du personligheten din hjelper deg gjennom disse dagene?

– Ja, jeg er åpen som type. Det hjelper. 

– Du er også åpen for å akseptere skjebnen?

– Jeg har ikke noe valg. Jeg kan ikke nekte for det som skjer. Jeg blir sur om folk skal fortelle meg at legene kan ta feil. Jeg gidder heller ikke å høre om alternative behandlinger i USA med folk som har blitt frisk av å drikke sæden til … en sebra eller en orangutang … sånne ting gidder jeg ikke å høre om. Jeg har bestemt meg for å nyte livet så lenge jeg kan. Og jeg stoler på legene som behandler meg. Jeg er glad for at jeg har Lovisenberg sykehus, og jeg er så imponert over apparatet og alle som er involvert i min sykdom. Min pasientjournal er blitt åpnet over 300 ganger siden jeg fikk diagnosen for fem måneder siden. Det sier mye. 

- På vei opp så jeg en bestefar som dyttet barnebarnet sitt på en trehjulssykkel på gaten. Da fikk jeg en reaksjon.

Jeg: En krisevenn?

Det siste halve året er det ikke bare Gunnar, men flere av vennene mine som har fått beskjed om at de har en alvorlig sykdom. Noen av dem har jeg hatt lite kontakt med i hverdagen, fordi travelheten har tatt oss, og jeg er redd de oppfatter det som feil at jeg stepper opp som venn kun når det blir en krise. 

Altfor mange ganger har jeg møtt Gunnar og bare sagt «vi må ses», uten at det har skjedd.

– Sånn er det jo. Du ser her, sier han og finner frem dagboken sin fra den dagen vi var på besøk i romjulen: «Guro og Robert kom innom i 30 minutter. Rart og godt å se dem igjen. Lenge siden.» 

- «Ja - nei - bryr meg ikke» fremstår så mye klarere. Jeg er blitt mer «cut the crap».

– Synes du det er rart at vi kobler oss på hverandre når det blir en krise?

– Nei, jeg får så fine meldinger fra folk som jeg ikke har hørt fra på mange år. Jeg synes det bare er hyggelig. 

Glad i oppmerksomhet

I tiden etter at han ble syk, har Gunnar vært ivrig på Snapchat. Daglig deler han lystige snapper og mørk humor. Som da han satte opp barkrakker rundt antibac-apparatet ved inngangen på sykehuset og skrev: «Dette er det nærmeste jeg kommer en bar i disse dager». 

Eller da han la ut et bilde av en reklameplakat for en vårlig blomsterbukett til 157 kroner - sammen med en selfie og kommentaren: «Eller du kan få denne kvasten gratis»

– Jeg får fine tilbakemeldinger fra folk på snappene mine, og det trenger jeg. Jeg har funnet ut at jeg er veldig glad i oppmerksomhet. Jeg har brukt vennene mine når det har vært tungt. Noen ganger har jeg sendt en snap, bare for å få respons. Det hjelper. Så lite skal til. 

- Jeg har bestemt meg for å nyte livet så lenge jeg kan.

Da han hadde blitt farfar til lille Gaia, delte han et bilde og skrev: «Hun er så nydelig, synd jeg ikke får vært så mye sammen med henne.» Men da angret jeg med en gang. Det var så hardt. Selv om det er sant. Jeg er veldig lei meg for at jeg ikke får oppleve så mye tid med barnebarna, og det kjenner jeg er tungt. 

Svigerdatter Katrine har brukt mye tid sammen med Gunnar. Hun legger Gaia på fanget hans, og så fikser og ordner hun ting i leiligheten hans. 

– Andre ganger henter hun meg, så går jeg rundt og triller babyen mens hun shopper. Det er så herlig. 

Gardin mot fremtiden

Hva skjer med deg når du får vite at du skal dø? Da jeg intervjuet Shabana Rehman, sa hun: «Jeg mistet alle fremtidsbilder.»

– Det kjenner jeg meg igjen i. Hvis det kommer opp en tanke på noe jeg kan gjøre neste år, så tenker jeg nei, og så er det som om det forsvinner for meg. Ser jeg noe på TV som skal skje i 2030, så tenker jeg: Det er ikke for meg. 

– Blir du trist av det, eller er det en pragmatisk tanke?

– Jeg blir trist av det. Da Odin var liten, så vi «Rasmus på loffen» sammen. Og det hadde jeg gledet meg til å gjøre med Ravn når han ble 10-11 år. Nå har jeg sagt til Katrine: Kan ikke dere se «Rasmus på loffen» med Ravn og Gaia når de blir store nok. Og så kan dere fortelle at farfar ville se filmen sammen med dem, sier han. 

- Jeg har funnet ut at jeg er veldig glad i oppmerksomhet. Jeg har brukt vennene mine når det har vært tungt

– Det er veldig rart, det er akkurat som om det er dratt ned en gardin mellom meg og fremtiden.

– Samtidig er gardinene til fortiden åpnet?

– Ja, det er blitt ekstremt viktig for meg å se tilbake på bilder med venner og fra reiser jeg har vært på.

– Tenker du at du burde levd livet annerledes?

– Nei, nei, nei. Det nytter ikke. Skal jeg angre på at jeg har røyket for eksempel? Legen har sagt at denne typen kreft også kan ramme ikke-røykere. 

– Det er skrevet en bok om hva folk på dødsleiet angrer på …

– Sånne ting gidder jeg ikke. Da vil jeg heller sette opp en bucket list over alt jeg kan gjøre nå, mens jeg er i form til det. Jeg får ikke gjort noe med det som har vært. 

– Kanskje det er lettere for deg fordi du har hatt et nært forhold til venner og familie. Du har elsket jobben din, reist mye og …

– Joda, men alle har ting man gjerne skulle gjort annerledes. Jeg har jobbet hos Baker Hansen fra jeg var 16 år, burde jeg jobbet andre steder? Burde jeg videreutdannet meg? Jeg vil ikke bruke én kalori til å tenke på slikt. 

Energigivende

Etter to timers samtale går jeg ut av leiligheten, ut porten, ut på gaten. I 20 var dette mitt hjem. Jeg kjenner tristheten tynge meg, jeg føler meg sliten inn til margen og tenker at jeg skal legge meg på sofaen når jeg kommer hjem. Så hører jeg noen plystre. På mobilen kommer en melding: «Vent på meg!» Det er Gunnar. Straks kommer han ut av porten, i nye, lyse vårklær. 

- Burde jeg jobbet andre steder? Burde jeg videreutdannet meg? Jeg vil ikke bruke én kalori til å tenke på slikt. 

– Er du ikke sliten?

– Nei! sier han og vil ta en selfie av oss og legge ut på snapchat. 

– Si meg, får du litt energi av dette også?

– Ja, jeg tror det. Fordi jeg får så mye positiv oppmerksomhet. Det er godt å kjenne at venner, familie og kolleger backer meg. Men også at jeg kan bety noe for folk. Ja, det er trist, det er ikke noe gøy i det hele tatt. Men la oss ha det gøy til jeg er borte, da!  

Del 2 i historien om Gunnar publiseres i uke 26. Da Odin var seks år, sendte moren et brev til Gunnar der hun skrev: "Odin spør etter deg." Gunnar hadde ventet på dette. Han løftet røret og ringte henne med en gang.

Vil du ha mer av dette?

Vi lager journalistikk om å være menneske i seg selv, samfunnet og verden. Som du kan lese helt gratis.

H magasin gis ut av Humanist Forlag, som eies av Human-Etisk Forbund.

Hvis du vil støtte oss og arbeidet vårt kan du melde deg inn i Human-Etisk Forbund. Det er gratis å være medlem.

Bli medlem i Human-Etisk Forbund her