Men størst av alt er løgnen
Hvem lyver mest for seg selv og andre – i utroskap? Tolv historier fra bedragere, bedratte og hemmelige elskere.
«Jeg vil heller ha en kjæreste med et alkoholproblem som kysser andre i fylla, enn en som med vilje lyver til meg.»
Kvinnen som skrev dette, sendte meg en lang mail hvor hun fortalte om eksmannens utroskap.
Hun er én av mange nordmenn som har opplevd å bli bedratt i kjærlighet, eller å være den utro parten. Over flere år har jeg fått tilsendt et stort antall historier fra mennesker på begge sider av utroskap. Mange har aldri før fortalt noen om hva de har vært gjennom.
I en spalte i A-magasinet delte jeg følgernes svar på hvordan det er å være elskerinne eller elsker.1 Den avfødte senere «Den store saken om utroskap i Norge.»2 Nå har jeg igjen bedt om tillit, fra følgere på Instagram, LinkedIn, Facebook og Snapchat: «Kan du fortelle meg om din erfaring med utroskap – med fokus på løgn?»
For denne høsten har H magasin sett på mange slags løgner, og utroskap er gjennomsyret av store og små omveier rundt sannheten. Hva gjør egentlig mest vondt, selve utroskapen eller løgnene som må til?
«Det var stort sett bare hvis jeg fikk diagnostisert en kjønnssykdom, at han innrømmet å ha vært utro. Og da var det ham det var synd på. Han gråt, jeg trøstet.»
Anonyme historier fra norske menn og kvinner
Det tok ikke lang tid før svarene kom. De første timene som spontane, korte mailer. Over de neste dagene og ukene: lange, detaljerte beretninger. Fra kvinner og menn, fra tenåringer til pensjonister. Med doktorgrad, AA-bakgrunn, dyre biler eller gjeld.
Det var historier nok til å fylle en bok. Bare et knippe av dem har fått plass i denne saken. De skrev sine svar på spørsmålene jeg hadde på blokka, som: Hvilke usannheter forteller den utro til sin partner? Og til seg selv? Hvilke løgner eller sannheter er avgjørende for å gå videre etter en avsløring? Kan det å ha et åpent forhold løse løgnknuten?
Alle som har delt historien sin, er blitt bedt om å bruke egne ord, ikke begrense seg eller skrive perfekt, og unngå all bruk av KI. Historiene er deretter anonymisert og sterkt forkortet av meg, før kildene har fått lese over og komme med innspill.
Kjønnssykdommer lyver ikke
Flere av dem som har blitt bedratt, mener selv at de «burde ha skjønt», og at deres eget selvbedrag la til rette for partnerens bedrag. De skjemmes over egen dumskap. Men kanskje var det heller lidenskap?
For det får intelligente folk til å gjøre dumme ting, mener forfatteren av «Lidenskapens gramatikk», professor i litteratur Toril Moi.
Denne innsenderen løy for seg selv i nesten to tiår. Også om hva hun fortjente.
«Mannen jeg har barn med, var utro for første gang bare én måned etter at vi ble sammen. Utroskapen fortsatte hele vårt forhold. Over de nesten tyve årene smittet han meg med alle slags sykdommer, hiv var vel det eneste jeg ikke fikk.
Han løy ofte, og hadde jeg spørsmål om hvor han hadde tilbragt natten, var jeg den paranoide. Da kunne han la være å snakke med meg i flere uker. Det var stort sett bare hvis jeg fikk diagnostisert en kjønnssykdom, at han innrømmet å ha vært utro.
Og da var det ham det var synd på. Han gråt, jeg trøstet. For selv hadde jeg en slags livsløgn: Jeg fortalte meg selv at han aldri hadde lært å elske noen, fordi han ikke hadde blitt elsket – og at jeg var den som kunne redde ham.»
Kvinnen har det i dag bra. Det krevde profesjonell hjelp. Og sann kjærlighet.
Utmattende å lyve
Ordet utroskap er forbundet med dommedag, skriver psykolog Sissel Gran i boka Men størst av alt er begjæret. Likevel er folk utro. Igjen og igjen. Også de som trodde de aldri, aldri kunne bedra noen, som denne innsenderen, en voksen kvinne full av anger:
«Det var helt klassisk. Forholdet til mannen min var ganske dødt. Jeg forsøkte alt for å blåse liv i det, men han responderte ikke. Dette har han erkjent selv.
Så fikk jeg oppmerksomhet fra en fyr. Jeg ble nesten euforisk, ute av stand til å stå imot. Han så meg, begjærte meg, ville samtale med meg. Mens hjemme satt en som knapt så på meg.
Jeg løy til meg selv, distanserte meg fra at jeg var gift. Sammen med elskeren min hadde jeg ikke mann og barn hjemme. Til andre løy jeg om hvem jeg sendte meldinger med, hvem jeg skulle treffe, hvor jeg skulle, hva som skjedde, hvem som var der.
Det ble mye å holde styr på. Hva fortalte jeg den torsdagen for tre uker siden? Hvor sa jeg at jeg var? Jeg var konstant på alerten, redd for å si noe feil, redd for at jeg ikke skulle huske hva jeg selv hadde sagt. Så ble jeg avslørt.
Jeg avsluttet utroskapen, og mannen min og jeg forsøkte å lappe sammen forholdet. Men han fikk ikke tillit til meg, og jeg følte meg overvåket og kontrollert av ham.
Det endte med skilsmisse. Dårlig samvittighet har revet meg i filler. Det positive er at jeg er blitt verdens ærligste person. Løgner er utmattende.»
Vi fortsetter med flere historier. Under hver mellomtittel, et nytt tema, fra en ny innsender.
Ble dratt inn i fars løgner
«Som 16-åring ble jeg ufrivillig dratt inn i min fars utroskap da jeg tok ham på fersken med en kollega han hadde tatt med hjem fra byen. Pappa begynte å gråte og sa at «det eneste jeg vil, er å beholde familien, vær så snill, mamma kan ikke få vite noe». Først var jeg sint og skulle si det, så begynte jeg å tenke på søskenene mine. Jeg ville ikke ødelegge for dem.
Siden har jeg båret på løgnen. Først i voksen alder ser jeg hvordan jeg ble manipulert, hvordan hans feil ble lagt på mine skuldre og brått var familien mitt ansvar. Jeg merker nå at jeg blir fly forbanna! Ikke for utroskapen, men for hvordan jeg ble involvert og brukt.»
Starter forholdet med en løgn, må partene leve på en løgn
«Jeg kan aldri fortelle sannheten om hvordan mitt nåværende ekteskap begynte. Av hensyn til ham, hans første kone og barn. For han var utro med meg. Vårt forhold starter derfor med en løgn. Det gjør historien litt mindre romantisk.
Min løgn, kanskje til og med livsløgn, er at jeg ikke var «den andre kvinnen», ettersom jeg gjorde det klart at det ikke var noen fremtid for oss uten at han gikk fra kona si.
Denne løgnen tar aldri slutt, ikke så lenge det er en offisiell og en uoffisiell kjærlighetshistorie.»
Forsoning krever sannhet
«Vi hadde aldri kranglet noe særlig eller sett behov for parterapi, selv om det kunne gå lenge uten sex. Men det er jo ikke uvanlig med små barn i hus. Han jobbet mye, men jeg forsøkte så godt jeg kunne å heie på og støtte ham fordi jeg visste han gikk med en følelse av å ikke strekke helt til hverken på jobb eller hjemme.
Da jeg var noen få uker på vei med et planlagt barn, sa han plutselig at han ikke trodde vi var en god match, og mente det var viktig å revurdere alt nå som jeg fortsatt kunne ta abort. Han hadde følt på det lenge og var lei for det. Jeg fikk helt sjokk.
Jeg spurte tre ganger de neste ukene om han faktisk hadde møtt noen.
Det er menneskelig å få følelser for andre, sa jeg, og understreket hvor mye lettere det ville være å takle for meg dersom forklaringen var impulsiv og dum utroskap. Han nektet. I tiden opp mot fødselen bodde vi under samme tak og opprettholdt et platonisk partnerskap. Imens økte mine mistanker om at han var «underholdt» av en felles bekjent.
En måned før termin konfronterte jeg både henne og ham, hver for seg. Ingen av dem bekreftet utroskap. Jeg valgte å ikke overtenke og fokuserte på helsen min frem mot fødsel. Tre måneder etter fødselen fikk jeg vite av en felles venninne at denne kvinnen og eksen min hadde fått følelser for hverandre sommeren jeg var nygravid, men ligget lavt i terrenget på grunn av at jeg snart skulle føde. Nobelt, hva?
Å få vite sannheten var en slags lettelse, men dessverre har dessuten begge to vært mer opptatt av hvor vanskelig dette var for dem, fremfor å legge seg flate. En genuin forsoning og et godt forhold alle oss imellom har derfor uteblitt, selv flere år etter.
Det er mye vondere når sannheten kommer fra noen andre enn den som skaper problemet eller smerten.»
Kunstig intelligens som verktøy for løgn?
«Jeg står midt i et samlivsbrudd på grunn av utroskap. Hele livet de siste nesten tretti årene preges nå av løgnene. Ingenting er ekte eller virkelig lenger, alt er tilsmusset av løgnen. Det er nesten det vondeste.
I skilsmisseoppgjøret har min eks brukt en «KI-advokat», da han har tilgang til de beste modellene gjennom jobb. Dette vet jeg fordi han har skrytt av det i sosiale sammenhenger. Jeg tror det er flere som bruker KI til dette, og er ikke sikker på at det bare er en positiv samtalepartner.»
Gaslighting og skyldforskyvning
«Jeg hadde akkurat disputert til en doktorgrad i psykologi, et mangeårig arbeid som hadde tatt mye familietid, men som min mann og solide far til barna våre hadde støttet meg fullt ut i. Men akkurat denne dagen fortalte han meg brått at jeg var totalt udugelig som ektefelle.
Det krevde psykologhjelp å grave meg ut igjen av de dypeste selvhat-grøftene. Etter litt ulekker hacking fant jeg dynebilder av en av hans kolleger. Det var ikke meg. Det var ham.
Utroskapen falmer fullstendig sammenliknet med det å ha blitt ført bak lyset og løyet for. Det var «identitetsrokkende». Selv om jeg er en robust sjel, vet jeg ikke om jeg noen gang greier å legge det helt bak meg.
Løgnen blir ekstra svart og grumsete når man kaster andre, i dette tilfellet sin kone og hennes evne til å ta vare på egen familie, under bussen for å dekke over sannheten.
Dersom min daværende ektefelle hadde sagt rett ut at han var dødsforelsket i en annen og lagt kortene på bordet om utroskapen, tror jeg at jeg hadde greid å gå videre. Også med samme mann.
Det er noe menneskelig ved det å forelske seg og «trå feil», og det er noe realt ved det å stå ved det man har gjort.»
Løgnen som plaget mest i etterkant
«Da han holdt utroskapen skjult, var det med klassiske løgner som hvor han var og med hvem, hva han brukte fritiden sin på, og hvorfor han var så mye på telefonen.
Men de løgnene som har plaget meg i etterkant, er at han sa at han elsket meg og nektet for at han var utro, og at han lot meg tro på at vi fortsatt var en familie på tre, samtidig som han bygget et nytt forhold. Det verste er at jeg begynte å tvile på meg selv, om jeg var «paranoid» og lette etter tegn på utroskap. Jeg er ingen sjalu person og har aldri hatt noen slike tanker før. De oppsto jo av en grunn.
Etter at han ble avslørt, merket jeg at han hadde løyet for seg selv også, rettferdiggjørende tanker som hadde blitt sannheter for ham. Han hadde gått videre, uten at jeg på noe tidspunkt hadde fått et reelt valg. Hadde jeg visst, hadde jeg håndtert ting annerledes.»
Måtte døyve løgnene med alkohol
Det er vondt å bli løyet for. Og det er for noen svært smertefullt å lyve. En mann skriver at han ikke holdt ut sin egen oppførsel.
«Det var et verdikrasj, og jeg brukte alkohol for å få ned angst og uro. Drikkeproblemer hadde jeg fra før, men løgnene ga meg mer å døyve.
Jeg kunne forklare utroskapen med at jeg følte meg ensom i forholdet og ikke turte å ta opp det vanskelige. Sant, men en svært bekvem del av sannheten.
Jeg søkte stadig nye bekreftelser, ville føle meg ønsket, interessant og levende.
Så jeg holdt flere relasjoner gående. Løgner lot meg slippe ubehag der og da, jeg slapp å velge noe eller skuffe noen. Men én løgn skapte behov for flere, og det ble tåkete og krevende i hodet. Likevel oppsøkte jeg mer bekreftelse fra andre enn partneren min, og da drakk jeg også enda mer, for å dempe skammen og skyldfølelsen.»
Misbruket leder tankene til det psykolog Sissel Gran kaller en hekt: En nervøs, romantiserende, tvangsmessig opptatthet av en annen, med sterke innslag av avhengighet.3 Mannen er i dag fri både fra misbruk av partnerens tillit og fra alkoholen.
Løser åpent forhold løgnproblemet?
«Mange lever i forhold med veldig utilfredsstillende sex – eller ikke sex i det hele tatt. De vet at de mister partneren sin om de får sex et annet sted. Jeg har vært i begge ender. Og jeg har vært «den andre» i forhold som helt eller delvis har manglet sex», skriver en kvinne.
Hun mener at «samfunnets oppleste og vedtatte syn på utroskap og på sex maler oss inn i et løgnerhjørne». Gjør et åpent forhold det lettere å leve sannferdig?
For noen er svaret ja. Men det er ikke ukomplisert.
Da jeg spurte Sissel Gran om dette, sa hun at mange parforhold som starter som et utroskapsforhold, strever med å få det nye forholdet de har skapt sammen til å fungere normalt etterpå. For når de ikke lenger må kjempe for å få hverandre, fordamper ofte begjæret sammen med bildet av den perfekte andre.
Men varer ærlighet alltid lengst?
Velger paret å åpne opp for å ha sex med andre, må fortsatt grensene for utroskap trekkes opp. Da komiker Kevin Kildal, som er i et åpent forhold, var gjest i NRK-podcasten Utro, håp og kjærlighet, sa de to monogame programlederne at selve hemmeligholdet er kjernen. Det samme gjelder for ham som ikke-monogam, sa Kildal: Ærlighet, eller mangel på det, er det som teller.
Den neste, og siste, løgnmailen er fra en mann som lå med andre kvinner bak sin kones rygg. Han ble ekspert på å lyve, men han hatet det.
I dag er han skilt og i et åpent forhold, hvor sex med andre er en sentral del av spenningen og samlivet. Forholdet til hans barns mor er fint. For hun vet fortsatt ingenting.
«Jeg ønsket alltid at ekskona skulle ha et eventyr eller to. Først og fremst for min egen skams skyld. Men også fordi jeg ble tent av tanken», skriver han.
Det skjedde aldri. Imens levde han, og forårsaket, et usant liv.
«Grunnregelen min var å lyve minst mulig. Ikke skjule hvor jeg var, ikke skjule vennskap. Det er ikke så mange som kan avsløre at du har sex med noen, så om jeg var ute og spiste med en elskerinne, sa jeg at jeg var ute og spiste med en venninne.
I noen få tilfeller der det var sårbart, som med en elskerinne på hotell, slo jeg av og til telefonen på flymodus, tok en snap, og så skrudde jeg av flymodus og fikk snappen sendt mange timer etterpå. Sånn kunne jeg late som om jeg hadde vært der jeg sa jeg hadde vært.
Ellers var jeg veldig tidlig på krypterte apper. Det gjorde og at jeg kunne la telefonen ligge fritt rundt og la henne bruke den.»
Bør en som har vært utro snakke sant?
Er det slik at det vi ikke vet, har vi ikke vondt av? Parterapeuten Esther Perel ville svart nei, hennes vurdering er at den største synden ikke er å være utro, men å unnlate å si det.4 Kanskje nettopp derfor stoppet jeg opp og lyttet ekstra nøye da hun leste opp et kjent essay om å være den andre kvinnen..5
Skribenten tar løgnen i forsvar, av hensyn til den som blir løyet for. Bedraget i seg selv er ille nok, mener Perel. Om du forteller, risikerer du i tillegg å ødelegge partnerens selvfølelse og tillit til andre. Du bør heller gå din vei, og bære den byrden du selv har skyld i.
Det var kanskje omtrent det som skjedde med mannen som levde et usant liv. Løgnene fungerte, men de tæret på ham. Han greide til slutt ikke å ivareta ekteskapet. Og da bruddet kom, snakket han heller ikke sant.
«Jeg sa at jeg hadde fått følelser for en annen, men ikke hadde sex, selv om vi lå sammen hele tiden. Sannheten ville ha vært utrolig smertefull for henne. Vi har felles familie og det ville ha gått utover dem også.»
Men hva om hun finner det ut i etterkant, spurte jeg. Kan potensielt alt i livet hennes føles som en løgn? Innsenderen tror ikke hun finner det ut, og håper hun slipper det. For hans hvite løgn gjorde bruddet litt lettere for ekskona, det er han sikker på.
«Nå er jeg i et forhold der jeg ikke har noe å skjule, der jeg ikke vil skjule ting, men kan være meg selv og bli elsket for den jeg er. Det betyr enormt, i hvert fall i lys av hvordan jeg levde en stund.»
Var det riktig? Hva ville du ha gjort?
H magasins redaktør kjenner innsendernes identitet.
Kilder
- Aftenposten (A-magasinet), 20. mars 2024: «Utro: Hvordan er det å være elskerinne eller elsker i et utroskap?»
- Aftenposten (A-magasinet), 2. august 2024: «Utroskap burde strengt tatt være ulovlig. Håper hun blir oppdaget og får ryktet sitt ødelagt»
- Ses der (Dagsavisen), 31. august 2021: «Sissel Gran: Hekt, begjær og utroskap»
- Morgenbladet, 2. juni 2026: «Utroskap speiler vårt indre begjær, og handler om noe vi savner i oss selv»
- Modern Love, The New York Times, 10. april 2024: «Esther Perel on What the Other Woman Knows»
- International Journal of Sexual Health, 2021: «Non-consensual and Consensual Non-monogamy in Norway», av Bente Træen og Frode Thuen
- Universitetet i Oslo, Psykologisk institutt, 2020: «Seksualvaneundersøkelsen 2020
- Aftenposten (A-magasinet), 20. mai 2025: «Når kan utroskap forsvares?»
Noe å lese og tenke på i innboksen, én gang i uka?
Hver uke deler H magasins redaktør Marte Spurkland refleksjoner om tiden vi lever i, sammen med ukens hovedsak og andre utvalgte tekster fra magasinet.
Meld deg på nyhetsbrevet her: