H magasin for humanisme
forside
Susanne Njølstad Skandsen
Tekst og foto

Mental kampsport i hverdagen

Du har sikkert vært der: en venn har gjort noe som du ikke synes er greit. Du blir lei deg, eller bare skikkelig irritert. Men du klarer ikke å si ifra.

Bilde av Kati Ceijka i kampposisjon.

Luer og votter legges i bager og vintersko sparkes av idet klokka nærmer seg halv åtte i kamp­sporthallen på Oppsal Arena. Folk i alle aldre roper hei og klapper hverandre på ryggen. Alle har de på seg det samme: en hvit todelt drakt, en såkalt «dobok», som for en som ikke vet bedre, kan ligne på en pysj. Men i tillegg til at det står «taekwondo» i store bokstaver på ryggen, er det noe med måten draktene bæres på. En seriøsitet og en stolthet hos deltakerne som understreker at denne drakten ikke er et soveantrekk.

I tillegg har de fleste på seg svarte belter, som vitner om årevis med treninger og graderinger.

Kati Ceijka og hennes medelev, Tor Kristian Kyrkje­eide, er begge tjue år gamle, og har holdt på med taekwondo i ni av dem. Til vanlig er Kati språkstudent i tjekkisk ved Universitetet i Oslo, mens Tor Kristian studerer finans på BI. Men flere ganger i uka møtes de i denne hallen. Og det gjør noe med et menneske, mener Tor Kristian.

– Det er ikke bare en sport, det er mer som en livsstil.

EN SPORT BYGGET PÅ ÆRLIGHET

– Jeg er nok ikke superflink til å stå opp for meg selv, men jeg prøver så godt jeg kan, sier taekwondo­utøver Kati.

Å si ifra og gi tilbakemeldinger kan være vanskelig. Men det er også helt sentralt i taekwondo. Derfor har mental trening en stor plass i sporten.

– Vi er veldig flinke til å gi tilbakemeldinger. Hvis noen kunne ha gjort noe bedre, så sier vi det. Vi er ærlige med hverandre, sier Tor Kristian.

Utøverne trener på å sette grenser og gi beskjed hvis noe er ugreit, forteller Kati. For henne er det ekstra viktig når de sparrer med hverandre, altså i selve kampsituasjonen.

– Jeg er personlig veldig redd for sparring. Vi har på oss sko og hansker og denger løs på hverandre. Da er det godt å vite at hvis jeg ber den andre om å roe seg ned, så går det fint. Det er grunnen til at jeg i det hele tatt tør å delta, sier bergenseren.

Grunnprinsippene elevene skal følge er høflighet, ærlighet, iherdighet, selvkontroll og ukuelig ånd. Kati forklarer hva det siste punktet innebærer.

– Hvis noen for eksempel sier til deg at taekwondo er teit og ikke forstår hvorfor du driver med det, så kan du si «nei, jeg liker det, selv om du kanskje synes det er dritt». Om du tør å si hva du mener og fortsetter å gå på taekwondo, da har du ukuelig ånd, forklarer hun.

SMÅ KONFLIKTER – STORE FØLELSER

Å stå opp for seg selv, ut fra sine egne interesser, verdier og behov kan for noen være en nærmest umulig oppgave. Ifølge psykolog Kristian A. Fjellskaalnes er det et evig aktuelt tema i terapirommet.

– De fleste er enig i at store konflikter er vanskelig. Det kan være snakk om fæle sjefer, maktovergrep og det å ikke bli hørt. Men en person som er konfliktsky vil også ha vanskeligheter med mer hverdagslige konfrontasjoner.

Fjellskaalnes møter sine klienter på psykolog­ senteret Lian & Fjell i Oslo, og forteller at det ofte ikke skal så mye til før en situasjon oppleves som vanskelig å håndtere.

Å stå opp for seg selv, ut fra sine egne interesser, verdier og behov kan for noen være en nærmest umulig oppgave.

Kristian A. Fjellskaalnes, psykolog.

– Det kan handle om at en kollega er litt for ofte innom kontoret ditt, for eksempel, sånn at du ikke får jobba.

Er det litt typisk norsk å være konfliktsky? På bus­sen er det nok at den som sitter innerst beveger seg litt urolig på setet, for at vi skal forstå at det er på tide å reise oss og slippe vedkommende forbi. Vi lar folk snike i køen i matbutikken, bare fordi det er så ubehagelig å si ifra. Og vi går i store sirkler på gata for å slippe å avvise selgere med Ipad og neonvest.

Så hva er det vi er så redde for når vi ikke engang tør å heve stemmen litt og si ordene «Unnskyld jeg skal av her, jeg»? Ofte er det selve følelsen, mener psykologen.

FULLTREFFER. Tor Kristian Kyrkjeeide og Kati Ceijka øver på sparring og denger løs på hverandre.

Det er kanskje et litt banalt eksempel. Men selv når vi sier ifra om en så liten ting som at vi skal av bussen, er vi på sett og vis nødt til å formidle et behov vi har til andre. Vi risikerer å være til bry, og vi kan bli misforstått.

– Vi er gjerne litt engstelige for følelsene våre, sier Fjellskaalnes.

Når det koker på innsiden, kan vi derfor bli redde eller overveldet.

– Ofte er det ikke konfliktskyheten som er selve problemet, det er heller et uttrykk for forholdet vi har til vårt indre.

ALLERGISK MOT SINNE?

Av alle følelsene det kan være vanskelig å håndtere, troner sinne på topp, forteller Fjellskaalnes.

– Det er ubehagelig å bli sint, og vi tåler ikke helt den følelsen i oss selv. Da ender det ofte med at vi ikke tåler den hos andre heller, sier han.

Hvis du konsekvent skyr uenighet og konfrontasjon, kan det være at du bruker konfliktskyheten som en unngåelsesstrategi. Det er et begrep fra psykologien som, logisk nok, innebærer forskjellige strategier for å unngå følelser. I dagligtalen snakker vi ofte om for­svarsmekanismer.

Det er ubehagelig å bli sint, og vi tåler ikke helt den følelsen i oss selv. Da ender det ofte med at vi ikke tåler den hos andre heller.

Kristian A. Fjellskaalnes, psykolog

Hvis en venn sier noe sårende eller gjør noe hen­ synsløst, og du automatisk unnskylder handlingen og vennens intensjon, kan det tegn på at konfliktskyheten har blitt en slik strategi.

– Ved å forstå vennens side av saken, slipper du å kjenne på hva som var vanskelig med situasjonen, sier Fjellskaalnes.

DEN KONFLIKTSKYE PERSONLIGHETEN

Men hvem er alle disse konfliktskye folka? Har de noe til felles? Og hvorfor blir de sånn?

En av flere forklaringer finner vi i personligheten vår, som kan analyseres ved å bruke femfaktormodellen, eller populært kalt Big Five. Ved å svare på en rekke spørsmål om deg og ditt adferds­ og tankemønster, vil du få et tall som viser din score på fem forskjellige personlighetstrekk: nevrotisisme, ekstroversjon, åpen­ het, medmenneskelighet og planmessighet.

– En konfliktsky type vil typisk score høyt på noen nevrotiske personlighetstrekk. Hen kan være mer engstelig, selvbevisst eller mer sårbar for stress enn folk flest. Samtidig har de konfliktskye ofte medmenneskelige trekk ved personligheten sin, noe som kan gjøre dem mer oppmerksom på andres behov. Det er den enkleste måten å se det på, sier Fjellskaalnes.

Bilde av Kati på kampsporttrening.
VERST FOR DEG. Innestengte følelser skader først og fremst deg selv - og forholdet ditt til andre.

FEM TIPS I KONFLIKT

Men hvorfor er det egentlig så viktig at vi tar disse konfrontasjonene? Kan vi ikke bare la være? Det er ifølge psykologen to hovedgrunner til at svaret på det er nei.

– Du kan bli engstelig og deprimert hvis du ikke får satt ord på følelsene og behovene dine. Spesielt om du fjerner dem ved hjelp selvkritikk og negative tanker om seg selv.

I tillegg kan konfliktskyhet gå utover forholdet ditt til andre, fortsetter Fjellskaalnes.

– Det kan føre til vanskeligheter på jobb, i relasjoner, og på fritiden. Det er ikke enkelt å forstå en person som bare tenker negativt om seg selv, og som aldri sier hva han trenger, sier han.

Fjellskaalnes har mange unge pasienter i alderen 18­25 år. Noe statistikk tyder på at unge folk er litt mindre konfliktsky enn de som er eldre, men det finnes ennå ikke mye forskning på området. Terapeuten kan imidlertid si noe om hvilke konfrontasjoner de unge synes er vanskelige.

– Pasientene mine kan slite med å ta opp ting de synes er vanskelig i møte med andre, typisk sjefer, romkamerater og den man er interessert i.

Han forteller om et eksempel fra terapirommet.

– Det var en pasient som opplevde at det aldri var ryddig på kjøkkenet i kollektivet. Han irriterte seg mye over dette, men klarte ikke å si ifra.

Hvis du er frustrert over noe eller noen, kan det komme ut som små stikk, fordi vi ikke klarer å gi en tydelig reaksjon på det vi misliker.

Kristian A. Fjellskaalnes, psykolog

Når slike situasjoner oppstår kan det snike seg fram en reaksjon som kan gjøre stemninga ordentlig sur, nemlig passiv­-aggressiviteten. Det er et psykologisk fenomen hvor noen utstråler vennlighet og en indirekte fiendtlighet på en gang, og man vil typisk kunne gi andre følelsen av å ha gjort noe galt, uten å gi en forklaring på hva det kan være.

På det sterkeste kan passiv­-aggressivitet regnes som en personlighetsforstyrrelse. I sin mildeste form er fenomenet kun en type adferd som mange av oss kan ty til en gang iblant.

– Hvis du er frustrert over noe eller noen, kan det komme ut som små stikk, fordi vi ikke klarer å gi en tydelig reaksjon på det vi misliker, forklarer psyko­logen.

Kanskje reagerer vi ved å være kort eller helt stille mot den andre.

– En annen form for passiv-­aggressivitet kan være at vi reagerer negativt på ting som handler om noe helt annet enn det vi egentlig er sinte for. I dette tilfellet kunne pasienten for eksempel ha kritisert romkameratens dårlige smak i film, istedenfor å ta opp rotet på kjøkkenet.

I terapirommet forsøkte Fjellskaalnes og pasienten hans å nøste opp i hvorfor det var så vanskelig å ta opp problemet.

– Selv om han syns romkameratens rot er irriter­ ende, var han jo også glad i vedkommende. Han fortalte at romkameraten kunne være litt avvisende, og han var derfor også redd for å ikke bli hørt.

Basert på dette brukte psykologen og pasienten en fremgangsmåte, som kan leses i boksen litt lenger ned. Men aller først er det noe som er helt avgjørende, for­ klarer Fjellskaalnes.

– Vedkommende må selv ha bestemt seg. Du kan ikke tvinge noen til å hevde seg.

FRYKTEN FOR Å BLI AVVIST

Tilbake i hallen på Oppsal i Oslo er treningen godt i gang. Nå skal ingen av deltakerne tenke på studier, regninger eller annet hverdagsstress. De skal øve på det som kalles mønster – en rekke av bevegelser som krever fleksibilitet, konsentrasjon, styrke og indre ro.

Tor Kristian mener samfunnet har noe å lære av taekwondo. Mange er redde for kritikk.

– Jeg tror folk fort blir redd for at det betyr at den andre misliker dem.

Her blir jeg ikke dømt hvis jeg sier ifra om noe, men ute på gata er jeg redd for hva personen ved siden av meg tenker.

Tor Kristian Kyrkjeeide

Han innrømmer at han selv er litt konfliktsky og at det er langt vanskeligere å ta opp ting utenfor kamp­sporthallen.

– Her blir jeg ikke dømt hvis jeg sier ifra om noe, men ute på gata er jeg redd for hva personen ved siden av meg tenker. Det er ikke sunn tankegang, så klart, men det er lett å bli preget av det.

Kanskje er nettopp det Tor Kristian peker på her som er grunnen til at mange kvier seg for å si ifra. Det tror studenthumanist Birgitte Fredriksen ved Universitetet i Oslo. Hun har ofte samtaler med unge som er redde for å bli misforstått av dem rundt seg.

– Mange er nok mest redd for å bli oppfattet feil eller å bli avvist. Hvis man for eksempel sier nei til å være med å feste fordi de må lese til eksamen, er folk gjerne redd for å bli oppfattet som kjedelige eller strenge, sier hun.

NÅR KAMPEN IKKE ER VERDT DET

Alle studenter kan komme og snakke med student­ humanisten om livets store og små spørsmål, kon­flikter og dilemmaer.

– Mitt inntrykk gjennom jobben min er at dagen unge ikke er så gode til å stå opp for seg selv, sier studenthumanisten.

Studenthumanistens metoder er mange. På Fredrik­ sens samtalerom kan de drive med rollespill, de kan skrive lister med for ­og motargumenter, eller så går de kanskje bare en tur ute for å prate.

Bilde fra kampsporttrening.
FØRSTE STEG. Endring starter idet du bestemmer deg.

– Jeg kaller meg en medvandrer. Det er studentene som skal forsøke å finne svar på det de lurer på, men jeg kan vandre ved siden av dem, sånn at vi kan tenke sammen, sier hun.

Noen ganger trenger ikke studentene hjelp til å si ifra, samtalen kan også handle om hvorvidt en konfrontasjon i det hele tatt er verdt å ta. Det kan være snakk om brudd med kjæresten, foreldre som skilles, mobbing, utroskap, tapte vennskap og ubehagelige sjefer. Det er ikke alltid løsningen er å konfrontere, mener Fredriksen.

– Det kan handle om større og dypere konflikter som det er krevende å stå i. Hvis du ikke orker å ta opp det som er vanskelig med den det gjelder, kan det hjelpe at du gjør det inni deg. Det viktigste er at du vet med deg selv at du ikke har gjort noe feil, og at du ikke har noe å skamme deg over, sier hun.

ØVELSE GJØR MESTER

Det er Human­-Etisk Forbund som har ansatt student­ humanister ved Universitetet i Oslo, Høgskulen i Volda og NTNU i Trondheim. I Oslo tilbyr Student­humanisten, i samarbeid med SiO, et eget kurs som skal hjelpe unge som vil bli bedre til å øve seg på diskusjon og uenighet.

– Vi kaller det dialogkurs, og det er en veldig fin ting, sier Fredriksen.

På kurset møtes studenter med ulik bakgrunn og ståsted for å lære å diskutere ulike temaer på best mulig måte. Øvelsene dreier seg om samtaler knyttet til kjærlighet og vennskap, diskusjoner på studiestedet og i demokratiet og til slutt dialog i møte med ekstreme synspunkter.

– Studenter kommer rett og slett for å lære seg å formulere synspunkter og stå opp for verdiene sine.

Portrettbilde av studenthumanist Birgitte Fredriksen.
Studenthumanist Birgitte Fredriksen gir unge voksne trening i å stå opp for seg selv.

Inntil videre er det altså bare studentene i Oslo som har tilgang til dialogkursene. Men også egentrening kan fungere fint. Og taekwondo­eleven Kati har noen tips.

– Tren på det! Øv deg på å gi konstruktive tilbake­ meldinger. Gjør det så ofte som mulig, og begynn med noen du vet at ikke vil dømme deg og som du vet at er interessert i feedback. Etter hvert som du gjør det oftere, kommer det mer naturlig.

Etter mye øving har Kati blitt tryggere både i sparring og i samtaler, og en ting har hun lært:

– Det som regel helt fint å si ifra.