Midt i dronekrigen

Den første dronen slo ned ett sekund etter at jeg kastet meg ned i skyttergraven. Øyeblikket tidligere hadde jeg hørt den karakteristiske summingen nærme seg. Kort tid etter fulgte to nye droner.

Vi var ved fronten i Vovtsjansk, og dronenes mål var bunkeren som ukrainske soldater hadde bygget nede i skyttergraven. Og hvor vi, fire soldater og to journalister, gjemte oss.

I en annen bunker, 10 til 15 kilometer unna, satt russiske droneoperatører og fulgte oss på skjermene sine, mens de forsøkte å ta livet av oss med de flygende bombene som summet over hodene våre.

Jeg har de siste årene rapportert fra mange av Ukrainas frontlinjer, og jeg skjønte raskt at denne skyttergraven ikke var gravd på riktig måte. Den burde vært anlagt med 90-graders svinger, slik at soldater som ble angrepet kunne søke dekning bak neste hjørne, og dermed være beskyttet mot en eksplosjon ved inngangen.

Men det hadde ikke vært tid til å grave de beskyttende formasjonene, så vi befant oss i et enkelt, rektangulært rom under bakken. Dekket av trebjelker, men livsfarlig dersom en drone skulle klare å fly inn.

Snart hørte vi den umiskjennelige summingen av nok en drone, sendt for å gjøre ende på vår tid denne verden. Den svevde over oss mens den russiske operatøren forsøkte å styre den inn i skyttergraven.

Dronen eksploderte rett ved inngangen. Noen få centimeter skilte operatøren fra å lykkes med å styre den eksplosive lasten inn til oss. Ingen ble drept. Ingen ble såret. Eksplosjonen begravde oss bare i en sky av støv. Så… stillhet.

Russerne sendte ikke opp nye FPV-droner raskt nok, og den korte pausen ga oss en sjanse. Vi klatret ut av skyttergraven og spredte oss i skogen. Men jakten var ikke over. Når russerne ikke hadde klart å drepe oss med droner, gikk de over til artilleri.

Her er en annen lyd som kan bli den siste du hører, om du oppholder deg ved fronten: den skarpe hviningen fra en artillerigranat som skjærer gjennom luften på vei mot deg.
Artillerigranater høres ikke like ut. En granat som kommer rett mot deg, har en kort og skarp hvinelyd – en sprekk i virkeligheten som utvider seg for hvert brøkdels sekund, gjennom luften og inne i hodet ditt. Lyden av en granat på vei et annet sted varer lenger og forsvinner gradvis i det fjerne.

Dronene dominerer slagmarken. Alt som beveger seg er umiddelbart et mål.

I sekundene granaten jager deg, må du bare trykke deg mot bakken og håpe at splintene ikke river deg i filler.

Nedslaget kom rett ved skyttergraven vi nettopp hadde forlatt. Russerne hadde koordinatene våre, men vi hadde klart å komme oss noen titalls meter unna – nok til å redde livet.

Til slutt sendte ukrainerne et evakueringskjøretøy for å hente oss ut. Operasjonen tok ytterligere to timer, fordi det fortsatt var ekstremt farlig å bevege seg gjennom området. Heldigvis ble ingen av de ukrainske soldatene jeg møtte den dagen drept eller såret.

Dødssonen

Opplevelser som dette er en del av hverdagen i kampsonene. Det er ikke lenger noen klart definert frontlinje som skiller de to hærene. I stedet finnes det en 20 til 30 kilometer dyp sone langs fronten, som stadig utvider seg og ganske enkelt kalles «dødssonen».
Her dominerer dronene slagmarken. Alt som beveger seg og blir oppdaget, er umiddelbart et mål.

Droneoperatører styrer de flygende våpnene sine på jakt etter fiendtlige soldater, artilleri eller pansrede kjøretøy. Krigen utkjempes fortsatt med geværer, artilleri, rakettkastere og stridsvogner, men den ligner i stadig større grad et dataspill, der soldater leter etter mål på en skjerm og ødelegger motstanderne på avstand ved å manøvrere styrespaker og kontrollenheter, i stedet for å trekke i en avtrekker. Når du nærmer deg fronten, blir du selv redusert til piksler på en annens skjerm.

Jeg besøkte de ukrainske forsvarsstillingene som holdes av eliteavdelingen kalt 57. brigade. De brukte amerikanskproduserte artillerikanoner som regnes som pålitelige våpen, men som stammer fra andre verdenskrig. De ble utviklet tidlig på 1940-tallet og brukt i kamphandlinger i Nord-Afrika, på Sicilia, i Normandie og Ardennene, under fremrykningen inn i Nazi-Tyskland og over hele krigsskueplassen i Stillehavet.

Mer enn åtti år senere er de tilbake på Europas slagmarker. Ukraina mottok atten slike haubitser fra Litauen og ytterligere ni fra Portugal. Ifølge ulike rapporter overførte Hellas også rundt femti via Tsjekkia, selv om dette aldri er blitt offisielt bekreftet. Til tross for alderen fungerer kanonene fortsatt bemerkelsesverdig godt og bidrar til å holde de russiske styrkene på avstand.

Europa under russisk trussel

Det er dypt urovekkende å være vitne til krigen i Ukraina, som så tydelig viser hvordan historien gjentar seg. Krig har formet Europa gjennom det siste hundreåret, og ennå har vi ikke lagt de store krigenes tidsalder bak oss.

Den pågående krigen i Ukraina ser jeg som del av et historisk russisk ekspansjonsmønster – først under Det russiske imperiet, deretter Sovjetunionen og nå Putins Russland.

Ukraina er ikke alene om å være utsatt, også de baltiske landene, Polen, Romania og Republikken Moldova kan ha grunn til å frykte russisk aggresjon. Sikkerhetsutfordringen gjelder også Finland, Norge og til syvende og sist hele Europa.

Jeg er blant dem som mener at et russisk nederlag i Ukraina er en forutsetning for at landet skal kunne utvikle fredelige forbindelser med nabolandene i årene som kommer.
Hvis Moskva går ut av krigen med en oppfatning av å ha vunnet, vil landet nesten helt sikkert bli oppmuntret til å utvide aggresjonen.

Ukraina mellom verdenskrigene og Star Wars

I løpet av fire og et halvt år har krigføringen i Ukraina endret seg dramatisk. I de første fasene av konflikten (2022–2023) lignet kampene det Europa opplevde under første og andre verdenskrig. Manøverkrig med pansrede kjøretøy, intens artilleribeskytning og store mengder soldater i angrep og forsvar dominerte slagmarken. Men gradvis har den massive bruken av droner forvandlet konflikten til noe som inntil nylig bare eksisterte i science fiction.

Jeg har filmet flere titalls angrep med Shahed-droner mot ukrainske byer. Dronene er rundt 3,3 til 3,5 meter lange og har et vingespenn på 2,5 til 3 meter. De fleste blir skutt ned av luftvernmitraljøser fra bakken. Om natten kan synet minne om scener fra Star Wars, som fascinerte så mange av oss som barn: Sporlys skjærer gjennom mørket mens droner eksploderer over ukrainske byer.

Ennå har vi ikke lagt de store krigenes tidsalder bak oss.

Noen ganger slipper dronene gjennom forsvaret og forårsaker store ødeleggelser. Menneskene de rammer, blir til tall på døde og sårede som rapporteres i nyhetene neste dag.

Ukraina ligner i stadig større grad Star Wars-universets opprørsallianse, motstandsbevegelsen som har langt færre ressurser enn det mektige Imperiet, men som overlever gjennom innovasjon, tilpasningsevne og intelligent bruk av teknologi. Fremfor alt holdes de ukrainske motstandskrigerne oppe av verdiene som motiverer dem til å kjempe fremfor å overgi seg.

FPV-droner

Små FPV-droner med en sprengladning på 2–5 kilo er blitt definerende våpen i denne krigen. De brukes mot enkeltstående soldater, pansrede kjøretøy, artilleri, rakettkastere og militære transportmidler. Millioner av dem brukes hvert år langs fronten, særlig inne i «dødssonene».

Denne teknologiske revolusjonen, som grunnleggende endrer taktikken på vårt århundres slagmark, har ukrainerne vært pionerer for.

Om natten kan synet minne om scener fra Star Wars.

I dag brukes ukrainske stridsvogner som regel alene, på korte oppdrag, helst når det er overskyet eller tåke. Å sende et stort antall pansrede kjøretøy inn i kamp er blitt nærmest selvmord. Så snart de blir oppdaget, er de enkle mål for FPV-droner lenge før de kan angripe fienden. En stridsvogn må vanligvis komme innenfor én til tre kilometer for å kunne skyte effektivt, mens FPV-droner kan angripe fra femten til tjue kilometers avstand, eller enda lenger.

Dessverre har ikke NATO tatt erfaringene fra krigen i Ukraina inn i sine strategier for moderne krigføring. Under øvelser i Romania så jeg store konsentrasjoner av pansrede kjøretøy operere samlet i fullt dagslys – noe som i en virkelig krigssituasjon vil gjøre dem til enkle mål for FPV-droner. I Estland og Sverige nøytraliserte ukrainske droneoperatører raskt NATOs pansrede kjøretøy og hele brigader før NATO-soldatene hadde rukket å lokalisere motstanderen. Det tyder på at vestlige hærer ikke er forberedt på motstandere som behersker dronekrig.

Tenk deg for eksempel et russisk angrep på Estland. Det kunne begynne med et massivt droneangrep mot byen Narva, der sentrum ligger knapt én kilometer fra den russiske grensen. Soldater og tusenvis av FPV-droner kunne samles på den andre siden av elven i russiske Ivangorod. NATO-styrkene som forsvarer Narva, kunne bli overmannet i løpet av få timer, etterfulgt av en kryssing av elven og kanskje til og med en taktisk atomdemonstrasjon, muligens langt mot nord, nær grensen til Norge, med sikte på å avskrekke NATO fra å forsøke å gjenerobre byen.

Et slikt scenario ville stilt alliansen overfor et ekstraordinært militært og politisk dilemma: Vil NATO risikere en atomkonfrontasjon med Russland for en by øst i Estland?

Vestlige hærer er ikke forberedt på motstandere som behersker dronekrig.

Den beste avskrekkingen ville være en rask innføring av ukrainsk taktikk for dronekrigføring. I en krig dominert av droner har Ukraina og Russland opparbeidet seg operativ erfaring som ingen NATO-hær kan måle seg med.

Blir det lettere å drepe? 

Bakkedroner holder forsvarsstillinger, evakuerer sårede soldater og sivile, leverer ammunisjon, mat og vann under beskytning og gjennomfører til og med offensive operasjoner. Nylig fant nok en historisk hendelse sted: En bakkedrone utstyrt med et automatvåpen gikk i land på kysten av den okkuperte Krim-halvøya, som del av en ukrainsk operasjon.

Jeg har filmet demonstrasjoner av disse dronene, og sett hvordan én drone kan gjøre arbeidet til fem til sju soldater, noe som dramatisk reduserer risikoen for menneskelig personell.

Jeg tror teknologien har endret måten vi dreper på, men ikke menneskets evne til å drepe.

Til sjøs har ukrainske maritime droner satt rundt tjue russiske krigsskip og støttefartøyer ut av spill og store deler av den russiske Svartehavsflåten er tvunget bort fra Krim. Det viser at overlegenhet til sjøs kan snus gjennom innovasjon. Dronekrigen har ikke bare forvandlet slagmarken på land, men også maktbalansen på havet.

Da jeg skrev denne saken for H magasin, ble jeg spurt om droner kan gjøre det lettere å drepe.

Når soldater blir operatører som betrakter andre mennesker som piksler på en skjerm og lidelsen skjer et sted langt borte, blir det da psykologisk mindre belastende å drepe?
Jeg tror teknologien har endret måten vi dreper på, men ikke menneskets evne til å drepe. Lenge før vi hadde droner og missiler slaktet hærer hverandre i nærkamp, med sverd, spyd og øks.

Selv om en skjerm kan skape større følelsesmessig avstand til personen som blir drept, er det politikk, ikke teknologi, som gjør mennesker til fiender. Krigens grunnleggende årsaker er etter mitt syn politiske – og vil alltid være det.

For tiden pågår det demonstrasjoner i Kyiv og andre byer til støtte for Ukrainas tidligere minister for digital transformasjon, Mykhailo Fedorov, som sto i spissen for å erstatte så mange oppgaver ved fronten som mulig med droner. Demonstrantene roper «Droner, ikke mennesker» og krever raskere innføring av ubemannede systemer for å spare ukrainske soldaters liv.

Verdiene som binder oss sammen

Foreløpig er det ingen tegn til at krigen i Ukraina nærmer seg slutten. Donald Trump innfridde ikke løftet sitt om å skape fred innen tjuefire timer. Hans impulsive og ofte motstridende reaksjoner, kombinert med stans i den militære bistanden til Ukraina, har forverret situasjonen og skjøvet utsiktene til fred enda lenger unna.

Likevel har Ukraina funnet ressursene til å gjøre motstand, samtidig som landet har lagt et kraftig økonomisk press på Russland. Der internasjonale sanksjoner bare har hatt begrenset effekt, har ukrainerne utviklet det man kan kalle «langtrekkende sanksjoner». Ved å angripe oljeraffinerier, logistikknutepunkter og strategisk viktige selskaper dypt inne i Russland har de bremset den økonomiske motoren som holder Moskvas krigsinnsats i gang.

Kreativitet, mot, solidaritet og offervilje

Under ekstraordinært vanskelige forhold har ukrainerne vist hvordan kreativitet, mot, solidaritet og offervilje kan bli avgjørende strategiske ressurser. På den måten har de minnet Europa om verdiene kontinentet vårt kjempet for for 80 år siden, under andre verdenskrig.