Myten om småbarnsfaren
Glem Odysséen. En annen gresk myte har mer å si oss om hverdagslivet.
Syng, du Muse, om den rådsnare småbarnsfar, prøvet av utallige plikter, han som hver kveld tømmer den summende oppvaskmaskinen før søvnen ham favner, og om den glede hans gjerning bringer til huset og alle dets beboere, midt i de lange og trange dager som ellers lukker seg om deres liv.
Sånn ville denne historien startet om det var et gresk epos. Men det er det jo ikke. Det er bare en hverdagslig refleksjon fra livet mitt med et tidsbudsjett som aldri helt går opp. Et liv jeg deler med rundt 300 000 andre småbarnsfamilier1 der det til stadig skal hentes, smøres, pakkes og trøstes. Og så var det oppvaskmaskinen som må tømmes før leggetid.
Steinen vi velger for oss selv
Si hva du vil om de greske gudene – straffer var de gode på. Det har vært mye Odyssevs i det siste, så la oss ta Prometevs isteden. Han var en klok og fremsynt titan. Ifølge mytene stjal han ilden fra gudene og ga den til menneskene. For dette ble han dømt til å henge på en klippe og få innvollene hakket ut av en gribb hver dag, bare for å i løpet av natten bli mirakuløst helbredet, sånn at det hele kunne gjentas neste morgen.
Jeg har et bilde av Prometevs på kontoret med billedteksten «Hver dag er en ny start». Men det finnes mange greske myter og karakterer å ta av, og i det siste har jeg tenkt mest på Sisyfos. En selvsikker og overmodig konge som trosset selve dødsguden. Og straffen? Han ble dømt til å rulle en stein opp en lang bakke. Hver gang Sisyfos nærmer seg toppen mister han grepet, og stenen ruller ned til bunnen igjen. Nytteløst strev til evig tid. Så meningsløst at det ga oss begrepet «Sisyfosarbeid». Snakk om å gni det inn.
I det daglige er det få ting i livet som føles så «sisyfosisk» som å ta ut av oppvaskmaskinen. Hver kveld før jeg legger meg tømmer jeg den. Vips, etter frokost er den halvfull, og når middagen er fortært, må den kjøres igjen. Klart det er «nødvendig» arbeid. Uten denne innsatsen ville huset oversvømmes av matrester, og vi måtte brukt engangsbestikk. Men fortsatt – denne nådeløse gjentakelsen. Hver kveld venter steinen der på nytt og skal rulles opp bakken. Det er straffen for drømmen vår om å leve et moderne familieliv i byen med et presentabelt antall tallerkener. Hvilken hybris.
Tragiske helter
Den franske forfatteren og nobelprisvinneren Albert Camus brukte Sisyfos som eksempel i et av sine sentrale eksistensialistiske verk. Sånn Camus så det, er det ingen ting vi mennesker foretar oss som har mer iboende mening enn Sisyfos' strev med steinen. Vi har blitt kastet inn i en verden uten iboende mening og må gjøre det beste vi kan ut av livet. Og mens vi prøver å stable på beina en meningsfull tilværelse, konfronteres vi med det grunnleggende absurde i forsøket på å finne mening.
Vi kan fylle et liv med gode gjerninger som tjener en nobel og høyverdig sak, men alt dette er forgjengelig. Mennesker vi er gode mot dør, institusjoner forvitrer og verdiene våre kastes på idéhistoriens skraphaug. Steinen ruller ned til bunnen av bakken igjen. Nettopp derfor mener Camus at vi er nødt til å forestille oss at Sisyfos er lykkelig i sitt arbeide. Han har steinen å streve med, og han har det frigjørende øyeblikket når steinen har rullet ned og han går den i møte. Straffen vedvarer, men ved å akseptere den kan han finne lykke i den.
Oppvaskens frigjørende øyeblikk
Oppvaskmaskinen er ikke en håpløs metafor for alle våre forsøk på å skape orden i det kaotiske universet vårt. Vi samler, stabler og organiserer. Vi finner fredfulle øyeblikk når maskinen er tom og benken ren, men i neste øyeblikk er det fullt av skitne kopper og sølete skåler igjen.
Småbarnsfaren vet at oppvasken kommer tilbake, og at den må ryddes ut. Han vet at kaoset kommer til å tårne seg opp hvis han faller bakpå. Han drømmer ikke om en tid uten oppvask, han aksepterer at den er en del av livet. Han finner frihet i bevegelsen fra kaos til orden.
For meg blir det en form for meditasjon å kjenne på den varme tallerkenen, sette yndlingskoppen på plass og med innøvd bevegelse tørke opp vannsølet etter bestikkholderen. Idet jeg lukker den tomme maskinen, tenker jeg: «Om noen timer begynner det igjen, men dette øyeblikket er mitt.»
Vi må forestille oss småbarnsfaren lykkelig.
Kilder
1. Statistisk Sentralbyrå, Familier og husholdninger (2025).