Når den digitale vennen dør

Kai Simon Fredriksen (46) satt foran skjermene på det mørke kontoret sitt på Haugerud i Oslo, da meldingen dukket opp:

«The journey has come to an end».

Et annet sted i byen var en familie i dyp sorg. De kom rett fra sykehuset der de hadde tatt farvel med en sønn og en bror. Mats Steen ble bare 25 år gammel. Helt siden han som fireåring hadde fått diagnosen Duchenne muskeldystrofi, hadde familien ventet og fryktet denne dagen.

Før Mats døde, hadde han lagt igjen passordet til bloggen sin. Det var faren hans, Robert Steen, som skrev et innlegg om at livet til sønnen var ved veis ende. «Det var en reise med et stort hjerte i en svak og liten kropp.»

For vennene til Mats «Ibelin» Steen kom dødsfallet som lyn fra klar himmel.

– Det var et sjokk, sier Kai Simon Fredriksen.

– Mats, eller «Ibelin» som han het for meg, er den første jeg kjenner via nettspilling som har gått bort.

– Var det som om en venn døde?

– Det var en venn som døde. En nær venn døde.

Kai Simon og vennene i Starlight hadde mistet en kamerat de hadde hatt daglig kontakt med i flere år. Men ute i samfunnet var det som om sorgen ikke ble anerkjent.

– Det er en manglende forståelse for hva det betyr å miste en venn fra den digitale verden. Det er som om det ikke finnes et språk for denne sorgen. Da jeg fortalte i mitt normale nettverk at en kompis av meg var gått bort, var svaret: Å, så trist. Hvor kjenner du ham fra?

Det er en manglende forståelse for hva det betyr å miste en venn fra den digitale verden.

Jeg opplevde at samtalen endret seg med en gang jeg fortalte at det var en jeg spilte med på nettet. Det var som om folk ikke forsto at det var et ekte savn og en reell sorg.

BRUTTE LENKER

I 17 år har Kai Simon Fredriksen (46) vært den høyreiste, bredskuldrede lederen i World of Warcraft-gruppen Starlight. Et guild, en klan, et laug. En vennegjeng med rundt ti aktive medlemmer som møtes som avatarer i en vakker, magisk og noen ganger farlig digital verden kalt Azeroth.

Til sammen har han tilbragt trettifem tusen timer i rollen som lauglederen Nomine. Hver dag gjennom åtte år møtte han Mats «Ibelin» Steen i det digitale spillet. Mats Steen ble kjent for hele landet da NRK for fem år siden fortalte historien om hans liv og død.

Nå blir hele verden kjent med gameren Mats gjennom den prisbelønte dokumentarfilmen Ibelin, når strømmegiganten Netflix lanserer filmen til høsten.

Livsreisen til Mats Steen hadde vært preget av diagnosen han fikk da han var fire år gammel. Muskelsykdommen Duchenne gjorde ham gradvis svakere. De visste alle at han kom til å dø ung.

De siste årene han levde, etter at han gikk ut fra videregående skole med toppkarakterer, hadde livet hans stort sett handlet om gaming. Sett utenfra så det ensomt ut.

Den siste tiden før han døde, skrev han bloggen «Musings of life», om livet som ung og handikappet:

«Min store flukt er gaming. Jeg starter opp datamaskinen og så forlater jeg denne verden. I Azeroth spiller ikke handikappet mitt noen rolle. Lenkene er brutt og jeg kan være hvem jeg vil. Der inne føler jeg meg normal.»

Da foreldrene Robert og Trude og lillesøster Mia satte seg ved PC-skjermen og tastet de elleve tegnene i passordet, ante de ikke om de kom til å få svar. Enda mindre forventet de det som skjedde. Det åpnet seg en hel verden for dem. Ibelins verden.

Fra byer og bygder, kriker og kroker kloden rundt kom det kondolanser, sørgemeldinger og brev fra folk som var berørt av Mats - eller Ibelin. Flere enn femti personer skrev at han hadde hjulpet dem ut av en dyp krise, mange fortalte at han hadde reddet livet deres.

ET EMOSJONELT HJERTE

I et digitalt rollespill foregår det to dialoger samtidig.

Karakterene kommuniserer underveis i handlingen, men spillerne møtes også i en samtale på chat, hvor de snakker sammen «out of character». Da filmskaper Benjamin Ree gjorde research til den prisbelønte filmen «Ibelin», fikk han tilgang til førti tusen sider med samtalene som hadde foregått på siden av spillet.

Her så han Mats «Ibelin» Steens betydning som rådgiver overfor de andre i gjengen. For eksempel hjalp han nederlandske Lisette, eller Rumour som hun het i Azeroth, til å kommunisere bedre med foreldrene som nektet henne å game.

Han skrev et fysisk brev til dem og forklarte hvor viktig det var for Lisette å få møte de digitale vennene sine.

Danske Reike (Xenia) klarte ikke å nå inn til sin autistiske sønn Mikkel (Nikmik). Da hun fortalte Ibelin om hvor vanskelig det var å gi sønnen en klem, foreslo Ibelin at de kunne starte med å møte hverandre via gamingen. Det ble redningen for mor og sønn.

– Ibelin var et viktig emosjonelt hjerte i organisasjonen vår. Uten slike som ham ville ikke Starlight overlevd. Han bidro til at folk følte seg sett og verdsatt.

– Hva visste du om Mats Steen?

– Lite, for han vernet strengt om privatlivet sitt. Jeg visste at han bodde i Oslo-området, men ikke så mye mer. Jeg spurte et par ganger om jeg kunne komme på besøk. Men svaret var bastant nei.

STABILE VENNER

«Flyttfågel» er ordet Kai Simon bruker når han skal beskrive seg selv. I oppveksten hadde familien dårlig råd og flyttet ofte.

– Jeg har bodd i Levanger, i Ørsta, i Volda, Oslo, Hammerfest og Sverige. Jeg har ingen tradisjonell ramme av barndomsvenner, sier han på en dialekt som er et sammensurium av alle disse stedene.

På underarmene hans er det synlige arr.

– De er fra en tøff periode i livet. Hadde det ikke vært for Starlight, i tillegg til noen voksenpersoner i oppveksten, hadde jeg ikke vært i live. Det hadde vært for tøft å komme seg gjennom livet uten dem, sier han og stryker håndflatene langs underarmene.

– Jeg har slitt med sterk depresjon og har vært suicidal i perioder.

– Hva har vennene i Starlight betydd?

– Vennene i lauget er den trygge havnen for meg når jeg har en dårlig dag eller dårlig uke. Der blir jeg ikke dømt. Det er de som har lært meg å åpne opp om at jeg selv trenger hjelp og støtte. De har sett meg vokse opp, bytte karriere, de har fulgt meg gjennom tykt og tynt.

Relasjonen til de andre i Starlight har vært mer stabil og langvarig enn noen andre vennskap han har hatt på andre arenaer i livet.

Det yngste medlemmet i spillauget Starlight er 18 år. Den eldste er den 75 år gamle pensjonerte psykologen Anne Hamlin, som spiller avataren Chit.

Tre ganger har Starlight-vennene møtt hverandre fysisk. Den første gangen var også Mats Steen invitert, men han takket nei.

– Det var spennende å møtes i virkeligheten. Ville det fysiske møtet endre hvordan vi opplevde hverandre som karakterer i spillverdenen? Det viste seg at det bare var morsomt. Den største forvirringen var hva vi skulle kalle hverandre. For vi kjente hverandre med avatarenes navn. Jeg kjente Chit, ikke Anne, for eksempel.

– Hadde du vært ensom i livet ditt om du ikke hadde hatt de digitale vennene dine?

– Ja. Ingen tvil.

– Selv om du har full jobb?

– Jeg er en person som av natur er privat. Jeg deler lite fra mitt privatliv med arbeidskollegene. Jeg må jobbe med meg selv for å være åpen og ærlig om hvem jeg er.

DET VIRTUELLE KYSSET

Mats Steen brukte nesten 20 000 timer i det digitale samfunnet. Her var han ikke en handikappet gutt uten venner. Han var ikke fanget i en kropp som var så svak at han trengte hjelp til å puste.

I virkeligheten kunne han ikke sitte oppreist lenger, han lå i rullestolen og spilte World of Warcraft med spesiallaget utstyr.

Men det lille han hadde av muskelkraft i noen fingre, brukte han til å være Ibelin, en sterk, muskuløs type som elsket å løpe gjennom skogen og opp i fjellet. Her var han den som så andre, som var den kloke og som ga råd.

Her traff han også en kvinne. Her forelsket han seg. De kysset.

«Det var bare et virtuelt kyss. Men jeg kunne nesten føle det», skrev Mats i bloggen sin.

En periode var Ibelin på et dårlig sted i Azeroth. Han var ikke seg selv, han startet krangler og kom stadig opp i konflikter med de andre medlemmene av Starlight. Stadig oftere logget han seg av i lengre perioder.

Nok en gang spurte Kai Simon om de kunne ta en prat ansikt til ansikt. Svaret var som alltid nei.

For Mats Steen var det ekstremt viktig å holde på hemmeligheten, slik at han kunne fortsette å være den muskuløse, løpssterke Ibelin overfor vennene. Han ville ikke at de skulle se rullestolen, pustemaskinen og begrensningene hans. Det var hans viktigste livsløgn, helt til problemene fra den virkelige verden fløt over til den digitale.

Ibelins dårlige humør handlet om at helsetilstanden til Mats var betydelig dårligere. Han ble hentet i ambulanse og lagt inn på sykehus. Flere ganger tenkte han: This is it.

«This is the end,» skrev han i bloggen. Han ble konfrontert av Xenia: «Hvorfor har du vært logget av så lenge?»

Ibelin sa han hadde vært på en ferie.

«Har du vært på ferie på et sykehus?» spurte hun direkte, men Ibelin nektet å svare.

– Når fikk du vite om sykdommen hans?

– Tre-fire måneder før han døde. Da åpnet han opp om hvem han var og hvilke utfordringer han hadde. Jeg er glad han opplevde at til tross for dette var Starlight et sted han hørte hjemme, uten at han ble behandlet på en annen måte.

Å MISTE EN NÆR VENN

18. november 2014 sovnet Mats Steen inn på Ahus.

Kai Simon brukte lang tid på å summe seg, men han visste at han som leder av Starlight måtte ta tak i ting og være der for de andre medlemmene.

Han skrev en mail til Trude og Robert Steen: «Jeg vet ikke om det er for mye å be om. Men jeg lurer på om det hadde vært mulig for fem av Mats´ venner å delta i begravelsen? Vi kommer fra Norge, Finland, Danmark, England og Nederland.»

Mats var uselvisk og snill, han var en som lyttet og som inkluderte alle. Han spredde glede i våre liv.

I begravelsesseremonien i Vestre gravlund sa Robert Steen ved sønnens båre: «Det var vår store sorg at du ikke skulle få oppleve vennskap, kjærlighet, det å være viktig i andre menneskers liv. Du beviste at vi tok feil. Du beviste at du var ressurssterk. Det har vi fått oppleve i uken som er gått etter at du gikk bort. Mats var forelsket. Han ble til og med beskyldt for å være en kvinnebedårer. Som far er jeg litt stolt av det,» sa Robert Steen med et smil om munnen.

Også Kai Simon holdt tale ved vennens kiste: «Mats nådde langt og mange, og han hjalp andre. I alle historier om ham fortelles det samme: Mats var uselvisk og snill, han var en som lyttet og som inkluderte alle. Han spredde glede i våre liv. Til tross for sitt handikap, fant han styrke til å være til stede for oss. Mats: Takk for at du gjorde en forskjell.»

Lisette, eller Rumour som Ibelin hadde vært forelsket i, var en av dem som bar kisten til Mats ut av kirkerommet.

BEHOV FOR Å BLI BERØRT

Stuen hjemme hos Kai Simon bærer preg av at han bor alene. Juletreet er festet til et kamerastativ og står i vinkel ut i rommet, selv om det er måneder siden jul. Midt på gulvet står det en tredemølle og en ellipsemaskin. Veggene dekket av flere hyllemeter med filmer.

Det har tatt tid å finne en dato for intervju, for Kai Simon er travel. I tillegg til jobb og reising i forbindelse med lanseringen av dokumentarfilmen «Ibelin», har han også vært to uker i Spania og fotografert et rollespill basert på TV-serien Westworld.

For når Kai Simon ikke rollespiller på nett, oppsøker han rollespill i virkeligheten. Et par ganger i året deltar han selv. Rollen han spiller, bestemmes av spillskaperne.

– I mitt siste rollespill spilte jeg kjærlighetspoeten Lawrence Black. Jeg tok på meg en 50-tallsdress og bodde en helg på et slott i Danmark og spiste treretters middag. En verden helt ulik den jeg lever til vanlig.

– Prisen?

– 660 euro (7700 norske kroner). For tre netter med full bevertning.

– Hva får du spilt ut som Lawrence Black, som du ikke får utløp for som Kai Simon?

– Jeg hadde bedt om å få spille en ond karakter, så Lawrence Black var et manipulerende rævhøl. Heldigvis er det lagt inn pauser i spillet. Det er sikkerhetsrutiner slik at du kan bryte spillet om det blir for intenst. Det er viktig å gå ut av rollen og ta pauser, slik at vi unngår å trå over grenser. Kroppen din kan ikke skille mellom personen og karakteren.

– Når er du bare Kai Simon?

– Stort sett mellom klokken 8-16. Når jeg er på jobb som training manager for Siemens. Men kanskje er det også en rolle? For når jeg i jobbsammenheng skal gå inn i et rom med voksne ledere og formidle noe med betydning og tyngde, bruker jeg alltid en rollespillkarakter de første tretti sekundene.

Kai Simon sitter i sofaen og klør den hvite katten sin på magen.

– Hvor viktig er det for deg å møte mennesker fysisk?

– Vi har alle behov for å bli berørt. Kjenne en hånd på skulderen, kjenne at det er en annen kropp i nærheten. Men samtalen kan jeg like gjerne ha på nett, sier han.

– Katten kan ikke kløs med en joystick?

– Jeg har faktisk vurdert en klø-drone.

DIGITAL DISTANSE

Han håper samfunnet snart kan anerkjenne hvor viktige de nettbaserte vennskapene er.

– I 2024 må du ikke sitte i samme rom for at noen skal ha en stor betydning for deg. Du må ikke være bundet opp av tanken om at fysisk interaksjon er det eneste som betyr noe. I alle relasjoner handler det om å våge å blottstille seg og innrømme overfor andre om du sliter med noe. Å kommunisere på en skjerm, kan gi deg den distansen du trenger for faktisk å våge det. Slik var det for meg.

For mange kan det være enklere å kommunisere i et spill som er tekstbasert, som for eksempel World of Warcraft, mener han.

– Da trenger du ikke å forstå kompliserte ansiktsuttrykk, som for eksempel et sarkastisk smil. I spillet står det at vedkommende «smiler sarkastisk». For mange, særlig ungdommer, er det enklere å forstå.

– Hva er ditt råd til fortvilte gamer-foreldre?

– Jeg tror det er mange misforståtte ungdommer der ute. Og misforståtte foreldre. Når du går forbi spillskjermen og ser action, skyting og slåssing, ser du ikke at det er en hel gjeng som spiller sammen, der alle må gjøre ting koordinert i en interaksjon. Foreldre forstår ikke at barnet faktisk leker med andre mennesker på skjermen. Det er enklere å forstå når du ser barnet spille fotball.

– Hva synes du om kunnskapsministerens grep for å forby mobilbruk i skolehverdagen?

– Er kunnskapsministeren klar over hvilket århundre hun lever i? Den type grep er å skyte fra hofta, og du skyter uten å ha lest forskningen om at en mobiltelefon kan være en sosial arena for to-tre ulike vennechatter. Voksne kan ikke spytte på kommunikasjonsarenaen som er så viktig for barn og unge.

129 MILLIONER

Kai Simon tar oss med inn på det lille kontoret innenfor kjøkkenet. Etter noen tastetrykk er han pålogget World of Warcraft, et samfunn med 1,2 millioner daglige brukere og 129 millioner aktive spillere.

– Hvor er Starlight om ti år? Er det en vennegjeng som er kommet for å bli i livet ditt?

– Nå har vi vært venner i sytten år, så jeg tror kjernen vil bestå også om ti år, sier han mens han taster og beveger Nomine inne i spillet.

– Hva gjør du hvis det kommer en kjæreste inn i bildet?

– Jeg håper jeg aldri kommer i et forhold der vi ikke gir plass til hverandres interesser. Jeg trenger ikke en partner som spiller World of Warcraft, men en som har respekt for det jeg brenner for.

Han snur seg, bort fra skjermene, vender seg mot oss, trekker litt i skjegget og sier:

– Min mor er glad i strikking. Hun har et eget strikkerom fylt med garn og sånne ting. For meg som ikke bryr meg om strikking, fremstår det som sløsing og dårlig ressursbruk. Nesten farlig avhengighetsdannende. Jeg burde egentlig forby det og sørge for at strikkingen hennes reguleres og kommer inn under ordnede former.

– Forstår moren din gamingen?

– Hun forstår mer nå etter at hun har sett dokumentaren. Filmen klarte å fortelle henne det jeg ikke har klart.

– Som hva?

– At de jeg treffer er ekte mennesker. At det er relasjoner som har stor betydning.