Når familie­fellesskapet brister

Familien er ditt aller første fellesskap. I noen år er hele verden mor, far og deg, etter hvert kanskje et søsken eller to også. Alt gjør dere sammen, hverdager, ferier, trøtte tirsdagsmorgener og koselige lørdagskvelder.

Hvis det er noe som skurrer i de voksnes relasjon, har du mest sannsynlig ikke lagt merke til det ennå. For du er bare et barn, og de voksne er gode på å holde maska.

Beskjeden kommer som lyn fra klar himmel. Vi har noe å fortelle deg. Mamma og pappa er fortsatt veldig glade i deg, og i hverandre også. Men ikke helt på samme måte som før.

Vi skal skilles.

Dette skjer med så mange norske par og familier hvert år, at du skulle tro vi var eksperter på det. Men fortsatt finnes det mange spørsmål og mye sårhet rundt temaet skilsmisse. Se bare på historien vi fortalte på de foregående sidene.

Vi har noe å fortelle deg. Mamma og pappa er fortsatt veldig glade i deg, og i hverandre også. Men ikke helt på samme måte som før.

H magasin har kalt inn Andreas Løes Narum til samtale om skilsmisseeffekten.

Han er psykolog og parterapeut og står bak nettsiden Parweb. Han laget også matchingmotoren på Møteplassen, en av de første store nettsidene for matchmaking.

Den har matchet hundretusenvis av mennesker og førte til at mange par ble dannet. Hvordan det gikk med parene over tid, vet ikke Narum noe om. Men han pleier å si at han kanskje er den mannen i Norden som har forårsaket flest svangerskap.

– Ok, Andreas. La oss starte med tall og fakta. I 2022 meldte Statistisk sentralbyrå at antallet skilsmisser i Norge var på sitt laveste siden 1986, og ferske tall viser at vi holder oss på nesten samme lave nivå. Hva tror du nedgangen skyldes?

– Dette blir bare spekulasjon, men det kan kanskje ha å gjøre med at folk er blitt mer bevisste på hvordan de skal finne en god match. Før i tiden var det vanligere at vi dumpet borti hverandre i fylla på byen, mange par har startet på den måten.

Nå går folk til dating med økt bevissthet. Det er lov å snakke om personlighet og individuelle forskjeller. Folk vet mer om hva de skal se etter og hva de foretrekker. Det er større grad av seleksjon, og som konsekvens av det blir partilfredsheten større.

– Artig. Da de digitale matching-tjenestene kom, tenkte sånne som meg: Blir ikke dette i overkant klinisk og kaldt?

– Det er et interessant spørsmål, hva er klinisk og hva er kaldt? Hvis du søker etter en kjæreste og du vet med deg selv at du er et utpreget ordensmenneske, da er det ganske smart å prøve å finne en som er like ryddig som du selv. Det sparer dere for en del krangler, det syns jeg er romantisk.

Når jeg har par i terapi som er fanget i tidsklemma kan de for eksempel si at de helst ikke vil avtale å møtes fast i lunsjen på onsdager for å ha sex, det syns de blir for kaldt og klinisk. Da spør jeg dem: Hva er mest romantisk, å ha sex eller å ikke ha det?

– Selv om vi dater smartere enn før, er det fortsatt mange forhold som rakner. Om skilsmisseraten fra 2022 står seg, vil litt over 37 prosent av alle ekteskap ende med skilsmisse. Hva gjør det med oss?

– Skilsmisser koster mye, både for enkeltpersoner og oss som samfunn. Jeg som psykolog ser best den personlige kostnaden. Blant annet ser jeg hva skilsmisser gjør med barn. Det er vanskelig å måle sånt, men her ligger det også store samfunnsmessige konsekvenser.

– Den danske nettavisen Zetland skrev i en serie om skilsmisser tidligere i år at foreldrenes skilsmisse er «nummer to etter dødsfall når det gjelder barns sorger». Er du enig?

– Ja, absolutt. Med barnets perspektiv er skilsmisse helt krise. Jeg mener det handler om evolusjonære krefter. Dypt i oss ligger en visshet om at hvis du som barn har minst to som passer på deg, da har du større sjanse for å overleve. Selv om verden har gått fremover siden barn trengte konstant beskyttelse fra å bli spist av ville dyr, kan barnet likevel føle at skilsmisse er et spørsmål om liv og død. Det er ikke rasjonell logikk, det er emosjonell logikk.

– Hva skjer med barn som føler det sånn?

Det som kan skje er at barn forteller seg selv at samlivsbruddet mest sannsynlig er deres skyld. Og det er ikke så rart, for ofte er det ikke så åpenbart hvem som har skylden i et brudd. Selv en partner som har vært utro vil ikke uten videre påta seg hele skylden for det.

Og når barnet påtar seg skyld, gir det seg selv ofte også en oppgave: Jeg må reparere mammas og pappas forhold. Som konsekvens av det igjen, lærer de å undertrykke egne behov. For det er viktigere at mamma og pappa forblir sammen enn at jeg kan si høyt «jeg er redd».

Det som skjer da er at du får en hærskare av diplomatbarn som prøver å megle og glatte over og lage god stemning, og aldri forteller hvordan de har det. Mange fortsetter å være diplomater hele livet.

– ...Og så får vi som samfunn en masse mennesker som ikke har lært seg å uttrykke egne behov. Blir det vanskelig for diplomatbarna i kjærlighetslivet som voksne?

– Jeg har noen par i terapi som er så vant til å undertrykke sine egne behov at de ikke engang klarer å be den andre hente et glass vann til seg. Da kan du tenke deg hvor bra det går når de skal snakke om hvordan de vil ha det på andre områder av samlivet. I senga, for eksempel.

– Går det an å se for seg noen positive effekter av å vokse opp som diplomatbarn etter skilsmisse? De har noen erfaringer som vil gjøre dem til skikkelig gode samlivsterapeuter, helsesykepleiere, coacher og ja, diplomater?

– Hehe, kanskje. Den statistikken finnes nok ikke, men den skulle jeg gjerne ha sett.

– En gang for alle, går skilsmisse i arv?

– Ja, forskningen tyder på det. Og så diskuteres det så fillene fyker om hva som er grunnen. Det finnes en kjærlighetsteori som heter Love is a story. Den går ut på at barn lærer alt av rollemodeller rundt seg. Først krabber de, så lærer de å gå, så lærer de å være menneske sammen med andre. Å kommunisere og vise følelser. Modellene rundt dem, først og fremst mamma og pappa, lærer dem hva som er normalt og hvordan livet skal leves.

Påstanden innenfor denne teorien er at du forsøker å gjenskape barndommens normalitet i voksen tilstand, selv om du ikke vet det selv. Men teorien sier også at du må være bevisst på følgende: I barndommen din var det de voksne som hadde regi. Nå som du selv er voksen må du ta regien selv. Dette kan gi morsomme samtaler i terapirommet.

Hva var din barndoms manus og hva syns du om det? Hvordan kan du ta regien selv og lage dine egne historier?

– For å forebygge samlivsbrudd, kan du trekke fram én typisk konflikt som lett kan unngås?

– Veldig mange krangler mellom par starter med at de går i den såkalte historiefella. Alle mennesker oppfatter verden på sin helt egen måte. Måten du ser verden på er farget av hele oppveksten din og alle erfaringene dine. Partneren din har andre erfaringer og ser ting på en annen måte.

Så når dere skal snakke sammen om hva som hva som egentlig skjedde den onsdagen for tre måneder siden, stemmer ikke historiene overens. Det ender fort med «du sa det og det, nei det gjorde jeg ikke,» og så videre.

Noe av grunnen til at det blir så emosjonelt er at dette handler om vår subjektive sannhet. Når partneren påstår at det som skjedde på onsdag er noe annet enn du husker, påstår hen også at du lyver. Og det vil du ikke ha på deg.

Så hvis jeg skal gi ett råd: Husk at du ikke kan dunke din egen subjektive sannhet i hodet på partneren og få hen til å bli med på at det er den objektive sannheten. Det går bare ikke.

– For de parene som akkurat nå er i starten av et samlivsbrudd hvor det er barn involvert: Hva er det verste og beste de kan gjøre?

– Krangel og konflikt er det verste. Når foreldrene skriker til hverandre og ikke greier å ha noe med hverandre å gjøre, blir det vanskelig å være barn. Aller verst er kranglene som setter barna i et lojalitetsdilemma, hvor de krever at barna skal ta side. Det stiller dem overfor svært vonde og helt umulige valg.

Det beste dere kan gjøre er å være gode rollemodeller. Vis at dere kan samarbeide. Vis at det er lov å være lei seg, men sørg for at du ikke snur omsorgen slik at barna må passe på deg. Hvis det er vanskelig å regulere egne følelser, kan du (i enerom) øve deg på å gå inn i en sterk følelse og tillate deg å være i den en stund før du velger å gå ut av den igjen.

Dere må vise barna at dere ikke mister hodet helt.

Da er det bedre å gjøre gode miner til slett spill. Ta en kaffe og snakk om normale ting. Vis helt vanlig folkeskikk, pleier jeg å si. Det høres kanskje ikke så lett ut etter en vond forhistorie, men det er fullt mulig å velge å regulere følelsene sine foran barna.