Gjør organdonasjon obligatorisk

Jeg som skriver dette er en 37 år gammel trebarnspappa, fremtids- og teknologioptimist, humanist og nevrolog. Til daglig jobber jeg ved Sykehuset i Vestfold. På fritiden tenker jeg ofte på hvordan vi mennesker – og verden vi lever i – kan bli enda litt bedre.

Nevrologi er et medisinsk fagfelt som omfatter sykdommer som rammer hjernen og øvrige deler av nervesystemet. Mange av pasientene ved nevrologisk avdeling har kritiske sykdommer. Dermed står jeg, oftere enn de fleste, overfor liv-og-dødsituasjoner. Det gjør at jeg har reflektert mye rundt livet og døden.

Da H-magasin ba meg nevne én ting som bør gjøres for fellesskapets beste, var valget enkelt. Jeg er nemlig brennende opptatt av organdonasjon.

VITALE, VERDIFULLE ORGANER

Hjertet som pumper blod gjennom årene våre. Lungene som gir oss luft. Nyrer, lever og bukspyttkjertel, alle de fantastiske organene som finnes i hver eneste menneskekropp og som samarbeider om å holde oss i live. De har en enorm verdi.

De fleste av oss trenger ikke å tenke så mye over dette - men noen kan knapt tenke på noe annet.

I Norge står det nå til enhver tid nærmere 500 mennesker på venteliste for et nytt, livreddende organ. Siden denne behandlingsformen så sin spede begynnelse i 1969, har totalt 14 000 nordmenn overlevd eller fått et bedre liv som følge av organdonasjon.

Organdonasjon blir aktuelt i tragiske situasjoner der en person er erklært hjernedød, men der kroppens organfunksjoner opprettholdes kunstig, slik at vitale organer kan gis videre og redde liv.

Hver menneskekropp har sju vitale organer. Altså kan hver giver redde totalt sju liv. Slik sett har hver og en av oss mulighet til å gjøre noe fantastisk for andre, hvis uhellet først er ute og vi selv ikke kan reddes lenger.

HVEM SKAL GI AV SEG SELV?

I Norge har vi lang tradisjon for at organdonasjon skal være basert på frivillighet. Derfor bruker bl.a. Stiftelsen Organdonasjon Norge mye tid og krefter på å opplyse og informere befolkningen om denne muligheten, slik at alle kan ta et forhåpentligvis gjennomtenkt og veloverveid valg dersom de havner i en situasjon hvor dette må tas stilling til.

Hvis jeg selv skulle dø, håper jeg mine vitale organer blir gitt videre. Jeg betrakter det som en gave til fellesskapet. Egentlig tenker jeg vel at det burde være å anse som en selvfølgelighet. Hva skal jeg med dem? Jeg er jo død.

Men, det er ikke bare jeg selv – eller du selv – som bestemmer. Med dagens ordning er det i praksis de etterlatte som avgjør hvorvidt den dødes organer kan gis videre.

De pårørende (som oftest avdødes nærmeste slektninger) blir spurt hvorvidt organene kan brukes til å redde andre. Dersom de samtykker kan deres beslutning gi nytt håp og liv til de mange som venter på transplantasjon.

Dersom de nekter, går organene tapt.

Hvis jeg selv skulle dø, håper jeg mine vitale organer blir gitt videre. Jeg betrakter det som en gave til fellesskapet.

Potensielle donororganer råtner sammen med kroppen, og får liten nytte for noen andre, heller ikke den som allerede er død.

SELVBESTEMMELSE BARE TIL DØDEN?

Det er her det skurrer for meg. Med dagens ordning kan mine pårørende – hvis de av en eller annen grunn er mot organdonasjon – takke nei på mine vegne.

Det spiller ingen rolle at jeg har sagt høyt og tydelig at jeg ønsker å gi organene mine videre. De pårørendes overbevisning og ønsker skal respekteres.

Dette synes jeg rett og slett ikke er akseptabelt. Hvor ble det av autonomi? Har vi den kun fram til døden? Er det sånn at når hjernen vår er erklært hjernedød, så skal familien bestemme alt, uansett hva vi selv mente da vi levde?

Med dagens ordning kan mine pårørende - hvis de av en eller annen grunn er mot organdonasjon - takke nei på mine vegne.

Etter min mening vil det også være hensiktsmessig at pårørende skal slippe å ta stilling til organdonasjon.

Slik situasjonen er per dags dato vil mange familiemedlemmer bli nødt til å ta stilling til dette spørsmålet like etter at de akkurat har fått vite at en kjær slektning er i ferd med å dø. Ofte etter bilulykker.

Vil de fleste da ta et veloverveid valg? Eller vil følelsene virke inn her?

Flere har fortalt meg, at dersom de hadde fått spørsmålet senere, ville de ha sagt ja, men pga. stresset der og da, så nektet de. Problemet er jo at vi ikke har noe senere, det haster med å ta avgjørelsen om donasjon.

Ellers går organene tapt sammen med livet til den det gjelder.

TENK NYTT

Spørsmål knyttet til organdonasjon blir stadig mer relevant. Vi i Norge har inntil nylig vært i en privilegert situasjon, hvor vi har hatt forholdsvis god tilgang på organer. Ventetiden har vært kort, og få har dødd mens de ventet på et livsviktig organ.

Nå er situasjonen en annen. Behovet er blitt større enn tilgjengeligheten. Hvert år er det nå mange som dør mens de venter på organer. Det betyr at vi må tenke nytt.

Spania, Frankrike og Østerrike har en ordning hvor alle landets innbyggere automatisk er registrert som organdonorer. De har rett til å reservere seg dersom de ønsker det, men om ikke annet er registrert, vil et antatt samtykke være gjeldende.

Det samme kunne vi innført i Norge. Da vil tilgangen på organer bli mye bedre enn den er i dag, og vi vil kunne redde mange flere liv.

Hvert år er det nå mange som dør mens de venter på organer. Det betyr at vi må tenke nytt.

I mine øyne er denne ordningen en god start. Likevel ønsker jeg å gå enda lenger.

Vi må tenke på fellesskapets beste, og det beste for fellesskapet er at tilgangen på organer er god.

Hvis jeg eller du skulle trenge et livsviktig organ for å leve videre, håper jeg at vi slipper å vente i en lang kø, eller i verste fall dø, fordi vi som samfunn har tatt ansvar og laget et system som dekker behovet vi har.

RESERVASJONSRETT MED KONSEKVENSER

Jeg vil derfor foreslå følgende: Vi innfører samme ordning som Spania, Frankrike og Østerrike har. Reservasjonsrett kan opprettholdes, vi får respektere at folk, av f.eks. religiøs overbevisning, ikke ønsker å donere sine egne organer.

MEN, jeg har et stort men - og det er her mitt syn kanskje skiller seg fra andre. Jeg mener at reservasjon bør få konsekvenser. Dersom du ikke er villig til å gi organer til andre, bør du selv havne sist i køen om du selv trenger et nytt organ.

Det høres kanskje hardt ut, men et slikt system vil være fullstendig rettferdig og i fellesskapets interesse.

Det vil også gi hver og en av oss mulighet til å ta et veloverveid valg. Hvis du reserverer deg mot å bidra til fellesskapet i form av organdonasjon, sier du samtidig fra deg retten til å bli prioritert dersom de senere trenger vitale organer.

Dersom du ikke er villig til å gi organer til andre, bør du selv havne sist i køen om du selv trenger et nytt organ.

Det er klart, kommer vi i en så heldig situasjon at vi har stor tilgang på organer og korte eller ingen køer, kan også de som har reservert seg mot å hjelpe andre få den hjelpen de trenger.

MEN, som sagt: Sist i køen.

«TA LAPPEN» PÅ ORGANDONASJON

Jeg innser at systemet jeg skisserer ikke er problemfritt. Det vil måtte gjøres en god jobb med å informere om den nye ordningen, reservasjonsretten og hva den vil innebære. Men dette skal vi klare.

En mulighet er at alle norske statsborgere må ta stilling til organdonasjon den dagen de blir medisinsk myndige, ved 16-års alder.

Eller ved konfirmasjonen, da dette i vår kultur er å anse som et overgangsrituale fra ung til voksen.

Noen land har innført at innbyggerne må ta stilling til organdonasjon når de tar førerkort. Dette er jo også en mulighet – og kanskje også passende, siden det er bilførere som oftest ender som donorer.

TIL FELLESSKAPETS BESTE

Avslutningsvis vil jeg derfor appellere til alle politikere der ute, dere med beslutningsmyndighet. Løsningen er innen rekkevidde. Frem forslag om denne endringen!

Få det på plass så fort det lar seg gjøre. Ikke la folk dø unødig, når vi faktisk kan forhindre det. Gi de som venter nytt håp. Håp, som det egentlig burde være overflod av i samfunnet vårt. La fellesskapet seire.

Ikke la folk dø unødig, når vi faktisk kan forhindre det.

La oss sammen gjøre en forskjell i folks liv.