Nobelprisvinnerens barn

Noen ganger dagdrømmer jeg. I et annet univers dro vi aldri hjemmefra. Jeg ser for meg at vi er sammen på et trygt sted, pappaen min, mammaen min og Ali. Hvis vi bodde sammen, hva ville mammaen min gjort akkurat nå? Kanskje hun ville ha sunget. Jeg ser det for meg, drømmer at hun synger. Så våkner jeg. Dette vil aldri skje.

Kiana Rahmani forteller om savnet av en mor. En Nobel Fredsprisvinner. En frihetskjemper som sitter i fengsel i Iran. Narges Mohammadi.

De ser ut som helt vanlige tenåringer. De er 18 år. Pene i tøyet, kule sko. Varme og imøtekommende, men også alvorstynget. I fjor tok de imot Nobels Fredspris på vegne av moren sin, og denne septemberdagen er de deltakere på den årlige konferansen til Nobels Fredssenter, som samler de sterkeste stemmene for fred i Oslo.

Jeg var sjokkert. Jeg så mammaen min bli mishandlet.

Dette er deres første jobb i livet – de er mammas stemme, og det har de vært siden utdelingen av fredsprisen.

Narges skulle selv gjerne vært der, men det kan hun ikke.

FRIHETSKAMP OG FAMILIELIV

Narges har blitt arrestert flere ganger av iranske myndigheter for sin kamp for kvinners rettigheter. I 2003, tre år før tvillingene Kiana og Ali ble født, ble hun med i organisasjonen «Senter for forsvar av menneskerettigheter» (DHRC).

I 2005 ble Mahmoud Ahmadinejad valgt til president i Iran. Han innførte flere konservative lover. Et av tiltakene var etableringen av den såkalte «veiledningspatruljen», Gasht-e Ershad, som skulle sørge for at folket fulgte islamske regler for adferd og påkledning.

Dette har i realiteten folket av Iran levd med siden det islamistiske regimet kom til makten i 1979, men nå ble det satt i system. Patruljen ble kjent som moralpolitiet, og ble en av de mest fryktede og forhatte politienhetene i Iran.

I 2006 var Narges pådriver for en kampanje som het «en million signaturer». Kampanjen skulle samle inn underskrifter for å fjerne kjønnsdiskriminerende lover.

Målet var blant annet å innføre strengere straff for æresdrap, forbud mot polygami, like rettigheter i ekteskap og lik arverett for menn og kvinner. Kampanjen fikk stor internasjonal oppmerksomhet, men i Iran ble flere av pådriverne idømt fengselsstraff og piskeslag.

Samme år som kampanjen ble lansert, kom Kiana og Ali til verden.

– Vi, som familie, har faktisk bare bodd sammen i fire år. Pappa var i fengsel deler av barndommen vår, for han kjemper også for kvinne- og menneskerettigheter, forteller Kiana. Pappa er Taghi Rahmani, en kjent journalist, skribent og politisk aktivist, men for Ali og Kiana – en trygg og god pappa.

Kiana forteller videre om fine minner fra barndommen, men også traumatiske. Hun husker godt en dag hun, moren og en venn av familien gikk langs gatene i Teheran da hun var liten. Moren hadde løs hijab på seg. Plutselig kom de, moralpolitiet.

– De dro henne etter håret inn i en bil. Det er verre enn hvordan man behandler dyr. Jeg var sjokkert. Jeg så mammaen min bli mishandlet.

Traumatisk opplevelse til tross – da moren endelig ble løslatt og kom hjem, kunne de ikke annet enn å le av den store gjengen av sterke menn som gikk løs på to små kvinner og et barn. Absurditeten i det hele var for stor.

Noen små hårstrå som kommer seg løs fra hijaben er den dag i dag nok til å utløse alvorlige konsekvenser for kvinner i Iran.

Som arrestasjon, trakassering og potensielt vold og – i de verste tilfelle – voldtekt og drap – fra moralpolitiet.

DA MAMMA FORSVANT

Når denne teksten skrives, er Narges innesperret i det beryktede Evin-fengselet i Iran.

Der har hun vært siden 2015, bare avbrutt av noen korte sykehusopphold og helserelaterte soningspauser. Da tok iransk politi seg inn i leiligheten hvor de fire bodde og pågrep Narges.

I følge Frontline Defenders ble hun arrestert fordi hun kjempet mot dødsstraff og henrettelser i Iran, fordi hun støttet familiene til politiske fanger og fordi hun var medlem av DHRC (Senter for forsvar av menneskerettigheter).

Iranske myndigheter mener at hun er skyldig i propaganda mot staten og at hun har konspirert mot nasjonal sikkerhet.

Jeg var sjokkert. Jeg så mammaen min bli mishandlet.

Tvillingene var ni år gamle i 2015. Kiana husker hun kom hjem til en tom leilighet denne dagen.

– Det var så rart å komme hjem uten at mamma var der. Jeg lette etter henne overalt. Jeg ble redd.

Taghi ble også redd. Kort tid etter at Narges ble arrestert, satt han og barna seg på et fly. Det var for risikabelt å bli værende i Iran. De dro til Paris, og der har de bodd siden

Det er altså ni år siden Ali og Kiana så moren sin sist, og siden Narges så ektemannen og barna sine.

– Jeg husker ikke stemmen til mammaen min. Jeg husker ikke hvor høy hun er. Er jeg høyere enn henne nå? Da jeg var liten klipte hun alltid håret mitt kort, men nå har jeg langt hår, og det vet hun ikke. Hun vet ikke hvordan vi ser ut nå, sier Kiana.

Ifølge Amnesty International, har Narges uttalt: «Det har aldri vært en større lidelse enn da jeg ble adskilt fra barna mine. Det såret vil aldri leges.»

HÅP I ARV

– Broren min har alltid vært her og han vil alltid være her. Han er den eneste personen jeg vet aldri vil gå fra meg, sier Kiana.

De to 18-åringene har et helt spesielt bånd. Ikke bare er de tvillinger, men de deler en helt spesiell virkelighet. De har en mor i fengsel, et liv i eksil, en kamp for frihet, likestilling og menneskerettigheter for iranere – og et håp.

Det var foreldrene som tente håpet i tvillingenes hjerter. Nå brenner det videre i Kiana og Ali.

– Jeg er sikker på at vi en dag kan komme tilbake til landet vårt. At vi kan ta landet vårt tilbake. Mammaen vår sier at seier ikke er gratis, men at det er sikkert. Så ja, vi har håp, men vi må kjempe for å klare det, sier Ali.

Kampen er risikabel, det vet de. Det gjelder alle frihetskjempere i Iran, og det gjelder deres egen familie.

På spørsmålet om de tror de vil se sin egen mor igjen, er tvillingene delt. Den ene våger å tro. Den andre gjør det ikke.

ET JENTELIV

For noen måneder siden kom en venn fra Iran på besøk til tvillingene og faren i Paris.

– Hun sa at datteren hennes ikke kan gå på skolen lenger, forteller Kiana.

– For etter bevegelsen «Kvinne, Liv, Frihet» har det iranske, islamistiske regimet lagt gift i airconditionanlegget på jenteskoler. Dette er et godt eksempel på hvordan jenter har det i Iran. Kvinners rettigheter eksisterer ikke, sier Kiana.

Ifølge Amnesty International har det siden november 2022 vært over 300 kjemiske gassangrep rettet mot jenteskoler i Iran. Disse angrepene har gitt skolejenter hoste, pustevansker, hjertebank, hodepine, oppkast og nummenhet i lemmer. 13 000 jenter har fått medisinsk behandling på sykehus for forgiftning. Ei jente på 11 år døde.

Mammaen vår sier at seier ikke er gratis, men at det er sikkert. Så ja, vi har håp, men vi må kjempe for å klare det

Forgiftningene ser ut til å være en koordinert kampanje for å straffe skolejenter for deres deltakelse i de store protestene som brøt ut i midten av september 2022, og mange mistenker staten for å være involvert i gassangrepene.

MASHA AMINI

Slik startet det: I september 2022 gikk Masha Amini fredelig i Teherans gater. Hun var på besøk i hovedstaden sammen med broren sin, og ble stoppet og arrestert av moralpolitiet for å ikke ha gått med hijab på riktig måte.

Ifølge Amnesty International oppgir øyenvitner at moralpolitiet dro den unge kvinnen inn i en stor bil og banket henne opp. Hun ble senere tatt med til fengselet Vozara, et fengsel hvor myndighetene ønsker å reformere oppførselen til jenter og kvinner som bryter landets strenge islamske kleskode.

Timer etter arrestasjonen viste rapporter at moralpolitiet hadde utsatt henne for tortur, og at de hadde gitt henne kraftige slag mot hodet. Hun falt i koma, og døde 16. september 2022. Hun ble 22 år gammel.

EN BEVEGELSE BLIR FØDT

Gatene i Teheran har aldri vært fullere av mennesker, og befolkningen har aldri vært mer rasende. Da Masha Amini døde, ble bevegelsen «Kvinne, Liv, Frihet» født.

– Etter drapet på henne våknet mennene i Iran også, sier Ali.

– De løp ut i gatene. Demonstrerte side om side med kvinnene. De kjemper også for kvinners rettigheter nå. Bevegelsen vokste seg stor og skapte nyhetsoppslag verden over. Det ble snakket om en ny revolusjon i Iran.

Vi vil leve. Vi vil kysse solen og fylle verden med vitalitet og håp. Vi vil vinne.

Var det nå landet skulle forandre seg, for alltid?

Så endret nyhetsbildet seg, andre historier kuppet de store overskriftene.

– Etter angrepet på Israel, som har fått hele verdens oppmerksomhet, har regimet på hjemmebane økt arrestasjonene og henrettelsene av det iranske folket, sier Ali.

Iran har lenge vært blant de landene i verden som utfører flest henrettelser årlig, men det siste året har tallene skutt i været. Amnesty International rapporterte om 853 henrettelser i 2023, det høyeste antallet siden 2015.

Iran Human Rights rapporterte om 427 henrettelser bare i første del av 2024, og i denne statistikken finner vi menn, kvinner – og barn.

Henrettelsesmetoden er ofte henging – i noen tilfeller skjer det på offentlige steder som parker og torg. Det er også korsfesting, steining og skyting av en såkalt «firing squad», ifølge menneskerettighetsorganisasjonen.

– Vi har en hovedscene, der iranske myndigheter viser frem det de vil at verden skal se, men så er det det som skjer i skyggen som verden burde se, sier Kiana.

Det er ingen underdrivelse at de som kjemper for kvinners rettigheter i Iran gjør det med livet som innsats. Kiana og Ali inkludert.

– Da jeg var mindre så skjønte jeg ikke hva frihet og demokrati var – jeg var så dum. Frihet og demokrati har ingen pris – det er det viktigste i hele verden, og det er derfor vi fortsetter å kjempe for det. For nå, som jeg har blitt eldre, har jeg lært og skjønt at det er alt. Derfor kjemper mammaen vår for frihet. Frihet for kvinner. Frihet for alle. Og vi kjemper med henne, sier Kiana.

I løpet av året vil «Narges-stiftelsen» bli opprettet i regi av Taghi, Kiana og Ali. Stiftelsen skal kjempe for kvinners rettigheter, menneskerettigheter og demokrati. Den skal sette fokus på sakene til politiske fanger også andre steder enn i Iran, og gi støtte til menneskerettighetsaktivister og miljøforkjempere.

– Vi vil bruke stemmen vår på vegne av de som er stemmeløse. Gi mikrofonen til de som trenger hjelp. Som afghanske kvinner som nå ikke får lov til å snakke utendørs. Vi vil være deres stemme.

Frihet og demokrati har ingen pris.

Humanisme er en viktig del av arbeidet deres.

– For oss er humanisme å hjelpe de som trenger hjelp og å respektere andre. Å respektere kvinner, menn, dyr, og å leve sammen i fred.

DRØMMEN

Ali tror at han vil få se mamma igjen. Kiana våger ikke å tro at det vil skje i dette livet. Men hun våger å drømme om at familien er samlet. Og om Iran i fremtiden.

For oss er humanisme å hjelpe de som trenger hjelp og å respektere andre.

– Jeg drømmer om et Iran hvor kvinner selv kan velge om de vil gå med hijab eller ikke. Et Iran der kvinner har samme rettigheter som norske kvinner. Et Iran uten kjønnsapartheid. Uten moralpoliti. Et land der en kvinne kan bli dommer, politiker eller statsminister. Et land der kvinner kan bestemme over seg selv. Et land der kvinner er trygge. Jeg tror at det en dag vil skje. Kanskje etter jeg er død, men en dag vil det være sånn.

Ali nikker samtykkende, og sier som sin mor – Seier er ikke gratis, men det er sikkert.