Normal er ikke nok

Oana Bahna (45) går rett mot trener Angel Ruiz fra Fighter Kickboxingklubb. Hun slår mot ansiktet hans, sparker ham i magen, slår et par slag til mot kroppen. En hook, en uppercut. Treneren slår tilbake, rett mot ansiktet til Oana, flere ganger, sparker mot kroppen hennes. Det er lette treff. Men idet Angel blottlegger seg, får Oana inn noen nye slag. Nå smiler hun triumferende, så den svarte tannbeskyttelsen synes.

Selv om det kan se ut som hun har full oversikt over motstanderen sin, er det ikke slik. For fem år siden mistet Oana synet.

– Jeg hører bevegelsene og pusten til motstanderen, og må sjanse litt når jeg går inn for et slag eller spark. Det hjelper å kjenne dem jeg slåss med, at jeg kjenner igjen bevegelsene deres. Og så har jeg verdens beste trener. Det hadde ikke gått uten ham. Han er øynene mine. Og han er ærlig, jeg kan stole helt på ham. Det er veldig viktig når du er blind, sier hun.

De første to årene etter at synet forsvant, gikk ikke Oana ut av døra hjemme. Hun var deprimert. Livet kjentes fullstendig håpløst. Oanas synstap er en tilstand som beskrives som «funksjonell blindhet», det vil si at hun har en liten rest av syn igjen. Det er ikke nok til at hun kan orientere seg i rom og hverdag, men det kan brukes til noe. Hun merker sterkt lys, og får med seg noen bevegelser og kontraster. En dag kom Oanas sønn, som trente taekwondo, med et forslag: Han mente at hun burde begynne med kampsport.

Slik startet hun på kickboksing.

– Før gråt jeg hele tiden. Nå smiler jeg. Når jeg kommer inn på Fighter for trene, da kjenner jeg alle og føler meg hjemme, sier Oana.

I bokseklubben er det alle typer folk: fra forskjellige land og med forskjellig bakgrunn. Det er unge og gamle, kvinner og menn. Siden kickboksing handler om å sparke og slå, skulle man tro at testosteronet lå som en slags tåke over de myke mattene, men det er motsatt: Alle er vennlige. Det vanker ofte en klem når en sparringrunde er over. Oana får høre «bra kontring» når hun får satt inn et spark eller slag, og det er mye latter i luften.

Når jeg kommer inn på Fighter for trene, da kjenner jeg alle og føler meg hjemme.

Hun teller skritt og trappetrinn i studioet, sånn at hun vet hvor hun befinner seg når hun går rundt på treningsmattene. Hjemme har hun en assistent, men hun drar til bokseklubben og er der helt alene, helt på linje med de andre i klubben.

UT AV BOKSEN

Normalis: Det er et latinsk ord for et snekkerarbeid i romertiden, et helt rettvinklet kvadrat. Med tiden ble ordet forvandlet til å gjelde alt som lett lar seg stable. I en tid av individualisme er det fortsatt viktig å være normal, selv om vår utgave av den rettvinklede boksen kanskje ikke har plass til så mange.

Men det er ikke sikkert det skjer så mye interessant og kreativt, når vi alle er så normale som mulig. Om alle historier og erfaringer er de samme, oppstår ikke noe nytt og interessant.

I en tid av individualisme er det fortsatt viktig å være normal, selv om vår utgave av den rettvinklede boksen kanskje ikke har plass til så mange.

– Forfatter og kurator Bjørn Hatterud tilhører flere minoriteter samtidig: Han har en funksjonsnedsettelse, han er født med klumpfot og ryggmargsbrokk. Han vokste opp i en fattig arbeiderklassefamilie i Brummunddal, og han var tjukk og homofil. Og med alle disse annerledeshetene som stakk seg ut, ble han også brutalt mobba.

«Eg starta med å skrive tekstar om det å være annleis. Eg skreiv om å være ein homo som ikkje passa inn, om funksjonshemmingar og stigmatisert arbeidarklassekultur. Det viste seg å vere ein marknad for tekstar om å ikkje vere som dei andre», skriver han i boka Mot normalt. «Å vere annleis gav meg definisjonsmakt».

I 2021 ble han tildelt Fritt Ords Pris. «Eg er så utruleg glad for at du fekk funksjonshemmingane dine. For utan dei så hadde du kanskje blitt igjen i Brummunddal og jobba på Posten eller noe slikt» har moren til Hatterud sagt.

På Betty Nansen Teatret i København har en versjon av Victor Hugos «Les Misérables» skapt furore, både kritikere og publikum har elsket oppsetningen.

«Det er alt andet end miserabelt, når et stærkt hold skuespillere tager fat på Victor Hugos murstensroman, der ellers mest er kendt som musical. Det ender som en helt anderledes aften med skuespilleren i centrum.», skrev Berlingske Tidende etter premieren.

Jeg vil tøye grensene og se hva som skjer! Jeg vil heller gjøre feil og justere meg etterpå, enn å være for forsiktig.

Den kortvokste skuespilleren Sigrid Husjord spiller hovedrollen som Cosette. Det er Kjersti Horn som har regissert stykket. Nå er hun nyslått teatersjef på Det Norske Teatret, og til høsten kommer Les Misérables hit, med den samme besetningen.

– Sigrid skal ikke føle seg som en slags maskot i teatret, «se, der er hun kortvokste» liksom, for hun er først og fremst en strålende skuespiller. Men det er ikke til å unngå at det skjer noe nytt når hun står på scenen. Hennes kropp bærer med seg en historie om en fysisk sårbarhet som gir noe ekstra til rollen, sier Horn.

Horn er selv kortvokst, og tilhører Norges største minoritet – mennesker med funksjonsnedsettelser, som utgjør rundt 18 prosent av befolkningen. Hun har utdanning i både regi og mangfoldsledelse, og som teatersjef vil hun ha mangfold i alle ledd. Ikke bare fordi det er rettferdig, men fordi det lønner seg.

– I kunsten blir alt mer interessant jo flere perspektiver som er med i prosessen. Hvis teatret bare fylles av hvite, funksjonsfriske folk fra middelklassen, skjer det lite nytt. Teater er en kollektiv kunstart – det kreative skjer i fellesskapet. Da må mangfoldet også finnes bak scenen, ikke bare på den, sier hun.

Forskning viser at mangfold øker omsetningen i bedrifter med gjennomsnittlig 19 prosent, understreker Horn.

– Dette handler ikke om å være snill med minoriteter. Det handler om å lage bedre teater. Jeg vil teste alle mulige konstellasjoner av funksjonsnedsettelser og hudfarger, både på scenen og bak. Heller for mye enn for lite. Jeg vil tøye grensene og se hva som skjer! Jeg vil heller gjøre feil og justere meg etterpå, enn å være for forsiktig.

FRA SKAM TIL RESSURS

Det menneskelige mangfoldet har ikke bare med kropper å gjøre, men med hjernene. Psykisk sykdom og såkalt nevrodiversitet handler om menneskehjernens store individuelle forskjeller.

For om vi hadde bare to overlevelsesstrategier – mann og kvinne, jeger og sanker, aggresjon og omsorg – hadde vi ikke vært verdens mest suksessrike art. Vårt største fortrinn er nettopp at vi mennesker kommer i svært mange versjoner. Vi spiser alle typer mat, og vi har skapt et utall forskjellige kulturer og språk. Vi har erobret alle klimasoner. Det kan til og med hende at det vi ser på som diagnoser og problemer, kan gi oss som art noen fordeler.

Svenske Henrik Wahlström jobber i reklamebransjen, og er blitt et internettfenomen, med 231 000 følgere på Instagram. Han lever også med en kronisk psykisk sykdom, som han aldri kan bli frisk av.

Etter å ha levd med diagnosen siden 2008, i skjul for både venner, kollegaer og sjefen sin, valgte han etter 12 år å fortelle åpent om sykdommen til følgerne sine, blant dem sjefen hans. I januar 2021 postet han på Instagram at han har diagnosen bipolar. Responsen var enorm, og utelukkende positiv: Telefonen sto ikke stille. Og sjefen ga ham ikke sparken, vennene tok ikke avstand fra ham, slik han hadde forestilt seg. Da angret han på at han hadde ventet så lenge på å fortelle om diagnosen.

– Folk med bipolar eller ADHD har problemer med å strukturere tankene sine og kan ha lav impulskontroll, men på den annen side er det mange av oss som har en helt fri flyt av ideer. Hvis vi havner på rett plass, og i et team hvor andre tar seg av praktiske og organisatoriske detaljer, så er vi en kjemperessurs, sier Henrik Wahlström.

Det betyr noe ekstra at jeg er mann og åpen om dette, det tror jeg.

Han har lansert et «upp-och-ner»-symbol: Et hjerte med et sur-smilende fjes inni, som kan tolkes som både et smilende og et trist fjes, alt etter hvilken side du ser det fra.

Han har laget armbånd og klistremerker og t-skjorter, og har satt opp en webshop.

Med dette symbolet kan de som bruker det vise at de har en psykisk utfordring eller at de er en trygg støttespiller for alle som sliter psykisk, på samme måte som regnbuearmbånd signaliserer for alle skeive at de står overfor en støttespiller, helt uavhengig av hva slags legning man har.

Nå har Walhström solgt Uppochner for en halv million svenske kroner, og alle pengene går uavkortet til selvmordstelefonen i Sverige.

Hvor mange oppfinnelser, oppdagelser og oppsiktsvekkende kunstverk hadde vi gått glipp av, om bare de tilsynelatende normale ble hørt og sett i offentligheten?

– Det betyr noe ekstra at jeg er mann og åpen om dette, det tror jeg, for selv om det er like vanlig blant menn som kvinner å ha bipolar, så er det mye mindre vanlig for menn å snakke om det. Det jeg ønsker med denne åpenheten, er at det skal bli enklere for folk å leve med diagnosen uten skam.

HISTORISK UNORMAL

Hvor mange oppfinnelser, oppdagelser og oppsiktsvekkende kunstverk hadde vi gått glipp av, om bare de tilsynelatende normale ble hørt og sett i offentligheten? Her er noen eksempler:

Charles Richard Drew oppfant blodbanken, som fortsatt redder millioner av liv. Men i et segregert USA på 1940-tallet var det ulovlig å for hvite og svarte å blande blod. Drew var svart, og han kunne derfor ikke fått blodoverføring fra sin egen blodbank, om han trengte det.

Alexandre Dumas, mannen bak en rekke suksessromaner på 1800-tallet – blant dem «De tre musketerer» og «Greven av Monte Cristo» – var barnebarn av en afrikanskfødt slave fra Haiti, og han ble forfatter på tross av, og ikke på grunn av, sitt svarte opphav.

Einstein var jødisk, Franz Kafka også, og levde i et Europa med økende antisemittisme. En homofil mann,

Alan Turing, snudde krigsforløpet under andre verdenskrig, da han knekket den tyske kodemaskinen Enigma. Det matematiske geniet hans bidro til å forkorte andre verdenskrig med to år, og sparte 14 mil - lioner liv, mener man.

Renessansekunstneren Michelangelo var homofil, ja, historien er full av skeive kunstnere som har levd mer eller mindre i skapet, inkludert Virginia Woolf og Freddy Mercury.

En av USAs mest betydningsfulle og retningsgivende presidenter, Franklin D. Roosewelt, satt i rullestol, etter å ha fått polio som 39-åring. Stephen Hawking regnes som en av de viktigste fysikerne i vår tid; han led av den degenerative sykdommen amyotrofisk lateralsklerose og måtte sitte i rullestol. Frida Kahlo levde med enorme smerter etter å ha brukket ryggen i en bussulykke – og er en av verdens mest kjente kunstnere.

Dette er bare noen av tusenvis av historier om kreative mennesker med minoritetserfaring, som har kjempet seg forbi alle hindrene de har møtt, av diskriminering, rasisme, fattigdom, mobbing, utestengelser og usynliggjøring.

Men er det bare dem som klarer å gjøre utrolige ting som fortjener sin plass i fellesskapet? Må man ha 250 000 følgere på Instagram, skrive prisvinnende bøker eller være kritikerroste regissører og teatersjefer – eller røre oss alle med A-laget eller Team Pølsa, for å få være med?

Professor og forfatter Jan Grue har en muskelsykdom og sitter i rullestol. Han har skrevet flere sakprosabøker om å leve med en funksjonsnedsettelse og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris med den ene av dem, Jeg lever et liv som ligner deres (2018). Med andre ord, han er en av dem som har oppnådd svært mye, tross sin funksjonsnedsettelse. Likevel er han sterkt kritisk til akkurat den måten å se det på.

– Historiene om disse vinnerne, altså alle de som overvinner en funksjonsnedsettelse og likevel klarer det utrolige, er en bekreftelse av det underliggende prinsippet: Du er bare verdt noe i kraft av det du presterer, sier Grue.

Vi må snakke om en grunnleggende verdi, nemlig om tilhørighet for oss alle.

Denne våren er han gjesteforsker ved University of California i Berkeley, og det har vært spesielt. For allerede 20. januar, altså samme dag som Donald Trump fikk makten, kunngjorde administrasjonen hans på Det hvite hus sine nettsider at de ville avslutte alle programmer for inkludering og mangfold. Det rammer alle minoriteter i USA, også alle med funksjonsnedsettelser. Det skal bli slutt på spesialtilpasninger. Man ønsker seg kun enere.

– Det er en retorikk som gjør mangfold verdifullt fordi det er bra for bunnlinjen. Det er en form for kostnytte-tenkning som passer godt med rå kapitalisme, men også med autoritær og minoritetsfiendtlig politikk.

Grue mener vi må snakke om mangfold på en helt annen måte enn Trumps administrasjon legger opp til.

– Og å snakke om normalitet gir ikke egentlig mening, fordi vi er så forskjellige. Menneskelig mangfold er selve naturmangfoldet. Vi må snakke om en grunnleggende verdi, nemlig om tilhørighet for oss alle, uansett om vi klarer mye eller lite, uansett hva slags instrumentell verdi vi har, og hvor mye tilpasning og tilgjengeliggjøring vi trenger. Mangfoldstanken handler om å lage et samfunn og en verden som ønsker alle velkommen, selv om man ikke er produktiv eller «nyttig». Det er en grunnleggende eksistensiell livsbetingelse, sier Grue.

REDD, MEN MODIG

For Oana Bahna er ikke kickboksingen en historie om å bli en vinner. Eller i hvert fall ikke en sånn vinner som dukker opp på tv. Jo, hun er en 45 år gammel kvinne med innvandrerbakgrunn som har gått rett inn i et mannsdominert miljø, en blind kvinne som bokser med seende, men hun vinner ikke mesterskap. Dette er en annen type vinnerhistorie. Det er fortellingen om å sende ut e-post etter e-post til kampsportklubber, som ikke svarte henne fordi hun nevnte at hun var blind. Til slutt gikk hun til Blindeforbundet for å få dem til å hjelpe henne inn i en klubb.

– Jeg er veldig sta. Jeg gir meg ikke! Og da jeg endelig fikk kontakt med Angel forandret det livet mitt, da snudde alt 360 grader rundt. Jeg gikk fra å være veldig lei meg og uten håp, til å endelig ha noe å se fram til.

Jeg vinner. Jeg får sønnen min til å le. Og når han ler, da vinner jeg.

Det er mye fordommer knyttet til mangfold: At det innebærer ekstra arbeid og koster ekstra, når det egentlig, i mange sammenhenger, er enkelt. Oanas trener Angel Ruiz skjønte noe av det viktigste: Hun trengte ingen tilrettelegging. Hun trengte bare et svar.

– Det er ikke før de siste ukene, egentlig, at vi har snakket mer om hva det betyr at hun er blind. Hovedmålet har hele tiden vært å trene henne på samme måte som vi trener alle våre utøvere: Jeg vil at hun skal bli så god som mulig, ingen forbehold. Og i klubben vår er det plass til alle, uansett. Vi er en familie i denne klubben. Vi reiser på turer sammen, og om du har en funksjonsnedsettelse, er det ikke noe hinder for å bli en god kickbokser. Kickboksing passer for alle, sier Ruiz.

Oana selv er ikke i tvil om hva slag, spark og uppercuts har gjort for henne. Det var slik depresjonen lettet.

– Av og til slåss jeg med sønnen min, hjemme, for han kan jo taekwondo. Og ja, det er to forskjellige kampsporter – man kan ikke egentlig vinne med kickboksing over taekwondo. Men jeg gjør det likevel. Jeg vinner. Jeg får sønnen min til å le. Og når han ler, da vinner jeg.

Livet, slik det har blitt, føles bra, sier Oana.

– Veldig bra! For det er også et godt liv: Å være blind innebærer å se folk for hvem de er, du skjønner veldig fort hvem som er overfladiske og ikke til å stole på. Jeg er modigere nå. Jeg er fortsatt redd, men boksingen gjør meg modigere, sier Oana.