På sporet av en ny tid

De første par årene etter skilsmissen fant jeg på godnatthistorier for guttene mine. I ukene de ikke var hos meg, var savnet sterkest om kvelden. Jeg så dem for meg. Kunne nesten kjenne armene deres rundt halsen når vi hadde sagt natta.

Jeg var vant til å vite alt de hadde gjort, fra maten de hadde spist til opptrinn de hadde vært vitne til på skolen. Nå virket livene deres mer separate fra mitt eget.

Iblant drømte jeg at jeg gikk nedover en gate langt hjemmefra. Jeg hadde en følelse av å ha glemt noe. Barna! Jeg skulle ha hentet dem for lenge siden. Kalde skyll av panikk og skam rant bak panna, både i drømmen og rett etter at jeg hadde våknet.

Slik kunne det føles også når jeg satt i den nye leiligheten min og det nærmet seg kveld. Barna! Det virket ikke riktig at vi var fra hverandre. Jeg så på klokka. Det nærmet seg leggetid.

Jeg fant fram telefonen og ringte.

– Hei, sa jeg. – Hvordan har dere hatt det i dag?

– Bra, var svaret.

Skolen hadde vært kjedelig. De husket ikke noe særlig av det de hadde gjort. Det var jo allerede mange timer siden.

Jeg måtte finne en annen måte å være nær dem på i ukene vi var hver for oss. Jeg ville åpne en samtale som foregikk på deres premisser, som gjorde det mulig for oss å være glade sammen.

Så jeg fant på historier.

GAMLE HERR FRANK

Noen av dem var bare et avsnitt lange, nærmest bare en slags vits. Andre var lengre og var befolket av flere karakterer, med navn og egen biografi. Blant de første var fjellreven Fjols, som elsker å lete etter påsketuristenes gjenglemte kvikklunsjer, og rådyrene Kaffe og Billy, som står i skogkanten og prater om menneskenes verden.

Jeg sendte historiene på sms, og de ble utgangspunktet for praten vår. Vi lo, fabulerte sammen. Det gjorde meg roligere. Vi var i samme verden igjen for en stund.

På samme tid innførte vi en ordning med terningkast hjemme. Hvis barna ville, holdt det å svare med et tall når jeg ville vite hva de mente om noe. Av uvisse grunner gikk vår terningskala til ti. Slik ble litteraturkritikk på hjemmefronten mulig.

– Hva synes dere om historien? spurte jeg.

– Terningkast åtte, kom det. Eller: – Beklager mamma, det blir terningkast fire. Den var litt kjedelig.

Historiene de likte best, spant jeg videre på.

Én av disse historiene handlet om gamle herr Frank. Frank er en mann på nitti år som elsker å utsette nabolaget sitt for practical jokes. Blant annet liker han ringestikk og snøballkasting.

Gamle herr Frank fikk terningkast ti. Guttene ville ha flere fortellinger om ham, og oppfinnsomheten min fikk kjørt seg. Slik gikk det til at Frank først fikk venner (Per på 11 og Vera på 88), og etter hvert også to katter, Rampestreken og Bernie. Da det ble Halloween forvandlet han huset sitt til det skumleste i gata.

Sommeren etter, under en hetebølge, gjorde han om hagen til badeland.

Jeg måtte finne en annen måte å være nær dem på i ukene vi var hver for oss.

– Hvor bor gamle herr Frank? spurte min yngste sønn en kveld.

– Det har jeg ikke tenkt på, sa jeg. – Hvor tror du?

– Skøyenåsen, sa han.

Jeg ble overrasket. Skøyenåsen er et område i bydel Østensjø i Oslo, et par kilometer hjemmefra. Men for oss var det likevel en hvit flekk på kartet, et sted vi suste forbi med t-banen, men aldri stanset. Vi kjente ingen der. Men det var klart Frank måtte bo på Skøyenåsen. Det var nært nok til at det opplevdes som en del av vår egen verden, og likevel så ukjent at hva som helst kunne skje.

Det var to år med gamle herr Frank og andre nattafortellinger. Så ble de mindre aktuelle, både for barna og meg. Vi hadde funnet oss til rette i vår nye tilværelse. Vi levde ikke lenger i unntakstilstand, og sløret av uvirkelighet lå ikke lenger over det jeg gjorde.

LITTERATUR I LIVSKRISE

Her må jeg skyte inn, som litteraturviter og lesehest siden jeg var barn, at jeg virkelig tror på litteraturen. Det er noe religiøse og jeg har felles. Litteraturens kraft i en livskrise kan knapt overvurderes.

Én ting er selvsagt elementet av virkelighetsflukt. Når ens eget liv er vanskelig, føles det godt å bruke hodet på noe annet. Men det viktigste for meg var at lesing gjør det åpenbart at også livet er en fortelling, selv når den røde tråden er vanskelig å få øye på.

Sagt på en annen måte: Bøkene minnet meg på at livet mitt ikke skulle være som det var akkurat da for alltid. Jeg ville falle til ro.

Og det gjorde jeg.

Bøkene minnet meg på at livet mitt ikke skulle være som det var akkurat da for alltid.

Gamle herr Frank fortsatte likevel å befinne seg i utkanten av vårt mentale univers. Vi snakket om ham iblant når vi tok t-banen inn til byen og hørte Skøyenåsen bli ropt opp over høyttaleren. – Her bor gamle herr Frank, sa vi da, og lo litt.

TENK OM

En søndag kveld for noen uker siden så barna og jeg filmen Interstellar. I to timer levde vi oss inn i historien om Joseph Coopers ferd ut mot Saturn, der han styrte romskipet inn i et ormehull, og kom ut i en annen galakse. Han skulle lete etter beboelige planeter, der menneskeheten kunne starte på nytt etter jordas kollaps.

Vi likte den veldig godt, alle sammen. Den var både spennende og velsignet fri for skumle eller pinlige romantiske øyeblikk.

Men litt senere var det som om de eksistensielle spørsmålene virkelig traff oss. Verdensrommet er jo fryktelig skummelt. Og sluttscenen (spoilervarsel!) hadde satt spor som ble synlige først da mørket falt og det nærmet seg leggetid.

Etter mange år i verdensrommet kommer Cooper endelig hjem til datteren sin, som han forlot da hun var barn. Nå har hun blitt gammel, mens han selv fremdeles er på samme alder som da han dro, i førtiårene et sted.

Vi så på hverandre, den yngste sønnen min og jeg, inne på soverommet før han skulle sove. Vi visste at vi tenkte på det samme.

– Tenk om jeg plutselig hadde blitt kjempegammel, mens du var sånn som du er nå, sa han. Går det an?

– Ja, svarte jeg, – i teorien. Men jeg skal jo ikke reise ut i verdensrommet.

– Jeg synes at tiden går så fort, sa han så.

I Interstellar henger tidens hastighet sammen med gravitasjon. Jo mer gravitasjon man blir utsatt for, desto langsommere går tiden. Slik er fysikken. Men også i tunge faser, altså i overført betydning, kan det virke som om tiden går saktere.

Også livet er en fortelling, selv når den røde tråden er vanskelig å få øye på.

Dagene fra barna gikk og til de kom tilbake, var i begynnelsen uutholdelig lange. Til gjengjeld kan de ukompliserte og rutinepregede hverdagene rase av sted. Og det er slike dager vi har nå. Vi går på jobb og skole, og plutselig har det blitt søndag.

– Vet du, sa jeg.

– Jeg har lest at det virker som om tiden går saktere når man gjør nye ting. Man er oppmerksom på en måte som gjør øyeblikkene lengre. Hva med at vi gjør noe vi aldri har gjort før?

Sønnen min ble lysere i blikket. – Ja, sa han. Men hva?

Å TØYE TIDEN

Dagen etter gikk vi til T-banen etter middag. Det hadde regnet mye de foregående dagene, men nå var det sol. Asfalten og bladene på trærne var blankskurte og skimrende. Vi gikk av på Skøyenåsen og satte kursen mot villastrøket.

Vi skulle finne gamle herr Franks hus.

Vi visste at det var gult. Og vi hadde ikke gått lenge før vi hadde et stort gult hus på venstre hånd. Bak hekken kunne vi se en overgrodd hage.

– Er det dette? spurte jeg.

Sønnen min sto og så litt.

– Jeg tror ikke det, sa han. – Vera bor jo ved siden av, og hennes hus er mørkt. Mens husene rundt dette er røde og hvite.

Vi gikk sakte videre, to mennesker på et fremmed sted. Vi sa ikke så mye, bare gikk og så. Detaljene framsto med en annen skarphet enn langs våre hjemlige veier. Et stakittgjerde så kritthvitt at det måtte være nymalt. En grå og bulkete ball i grøftekanten.

Vi kom til to gule hus, ett på hver side av veien. Begge hadde mørke nabohus. Sønnen min studerte først det ene, nølte. Så flyttet han blikket til det andre. En katt hoppet opp i vinduskarmen i stua.

– Det er her, sa han. Her bor gamle herr Frank.

Detaljene framsto med en annen skarphet enn langs våre hjemlige veier.

Det var som om vi tøyde tiden den ettermiddagen. Strakk i timene og minuttene, og fant en lomme av eventyr.

Da vi kom hjem var stemningen lys. Vi var glade, nesten fnisete, og vi snakket mye om det vi hadde gjort. Noen ganger kan livet føles rått og uten form, dagene som om de aldri igjen vil rusle selvfølgelig og ubekymret av sted. Men det vil de. Den nye tiden kommer.

Jeg tror fortellinger hjelper tiden på vei. Selv de tilsynelatende små og tøysete fortellingene har verdi, som dem man dikter opp uten annen hensikt enn å underholde i noen minutter.