Samfunnet er ikke forberedt

Hva vet vi om arv og demens?

– Arvelig demens, det vil si demens som er knyttet til ett gen, er svært sjelden, mindre enn én prosent. Men demens har likevel i de fleste tilfellene en arvelig komponent, ved at sammensetningen av mange forskjellige genvarianter kan gjøre at man har en noe økt risiko. Men dette slår ikke ut før i høy alder, og da er det andre ting gjennom et langt liv som har større betydning, sier Geir Selbæk, som er forskningssjef ved Nasjonalt senter for aldring og helse, professor i geriatri ved Universitetet i Oslo og overlege ved hukommelsesklinikken på Oslo Universitetssykehus.

HVA ER DE STØRSTE RISIKOFAKTORENE FOR DEMENS?

– Grovt sagt er det lite utdanning, fysisk inaktivitet, sosial isolasjon, fedme, diabetes, høyt blodtrykk, røyking, høyt alkoholforbruk, gjentatte hodeskader, (også lettere hodeskader i idrett), luftforurensning, nedsatt hørsel og depresjon. I tillegg er det mye forskning på søvn og kosthold, men her er resultatene mindre klare. Risikofaktorene har varierende betydning avhengig av når i livet de oppstår.

Hva skjer innen forskningen?

– Det skjer mye for tiden. Vi har fått en behandling som fjerner det man tror forårsaker Alzheimers sykdom fra hjernen, men behandlingen er bare godkjent i USA til nå. Dessverre påvirker behandlingen symptomene i liten grad. Mange mener da at behandlingen starter for sent fordi forandringene i hjernen oppstår 20­30 år før vi begynner å huske dårlig.

Så det er avgjørende å sette diagnosen tidligere?

– Ja, og det nyeste nye er at diagnosen trolig kan settes tidlig på basis av en enkel blodprøve med høy presisjon. Det vil i så fall være en revolusjon og demokratisering av den diagnostiske prosessen. En høyspesialisert diagnose vil være like tilgjengelig i Båtsfjord som i Ullevål Hageby.

Risikoen for den enkelte går ned, samtidig sies det at antallet er forventet å dobles de neste 20 årene.

– Antallet personer med demens vil bli mer enn for­ doblet. Dette er fordi det blir mange flere eldre. Likevel har andelen blant de eldre som får demens gått ned de siste 20 årene. Det er mindre sjanse for å få demens for en 90­åring i dag enn for en 90­åring i 2003.

Hvorfor?

– Trolig skyldes dette bedre utdanning og bedre hjerte­ og karhelse gjennom livet for de som blir gamle i dag.

Det er gode nyheter?

– Ja, men det er mulig denne positive utviklingen stag nerer, eller er i ferd med å reverseres, på grunn av mer diabetes, mer stillesitting og mer fedme i befolkningen.

Du nevner dårlig hørsel som en risikofaktor. Selv bruker du høreapparat?

– Ja, men ikke primært for å unngå demens. Jeg pleier å si: Bruk høreapparat hvis du hører dårlig, men nytten i dag er det viktigste. Det tror jeg gjelder for de fleste risikofaktorene. Ikke røyke og begrense alkoholbruk. Sørg for god beskyttelse hvis du utøver kontaktsport og begrens antall sykkelkrasj. Og unngå, hvis mulig, områder med høy luftforurensning. Det er også viktig å forebygge og behandle depresjon.

Vet vi nok om demens?

– Det er viktig at budskapet om forebygging først og fremst rettes til de som planlegger og styrer samfunnet. At de gjør det lettere å foreta de «gode» valgene. At VG lager lister over hva du skal eller ikke skal gjøre, har begrenset effekt. Vi kan ikke se bort fra at det har negative bivirkninger, ved at det kan gi en følelse av å komme til kort, angst, depresjon, økt skam og stigma.

Er det håp om en kur?

– Det er neppe håp om en kur som kan hindre eller behandle alle former for demens ved alle aldre, men det er sannsynlig at man i løpet av de kommende årene kan finne behandling som utsetter demens. Det kan ha stor betydning både for den enkelte og for samfunnet.

Er samfunnet forberedt?

– Det enkle svaret er nei. De som styrer og planlegger i samfunnet er ikke i nærheten av å vite hvordan de skal møte en virkelighet med mer enn dobbelt så mange personer med demens om 25 år. Forebygging og risiko får mest oppmerksomhet, men viktigst er det at de som har demens, får god og verdig behandling. Det tror jeg ofte ikke de gjør i dag, og det blir enda mer krevende i fremtiden, fordi antallet øker.

Er små kommuner rustet for fremtiden?

– Små kommuner har en fordel i form av at «alle kjenner alle», og at lokalsamfunnet kanskje er mer ivaretakende. Problemet er at mange av kommunene får en dobbel utfordring, det blir mange flere eldre, og færre som jobber i helsetjenestene.

Anbefaler du folk som mistenker at noe er galt, å teste seg?

– Usikkerhet er nesten alltid det verste. Selv om vi ikke har noen kur, kan man gjøre tilpasninger som øker sjansen for et mildere forløp. En diagnose utløser også rettigheter.