H magasin for humanisme
forside
Norsk-libanesisk menneskerettighetsforkjemper og sakprosaforfatter

Seksuelt frigjort, jeg?

Utad var hun en av de tøffe, skamløse jentene. Men bak fasaden var hun ulykkelig. Nå forteller Nancy Lystad Herz hvordan skammen over hennes egen seksualitet endelig slapp taket.

Det tok lang tid før jeg turte å skrive om seksualitet og intimitet som noe som direkte angår meg. Men de siste årene har jeg gjort det. Fordi, det er kvinnekroppen, min kropp, som er slagmarken der mange av kultur- og religionskampene utkjempes. Kroppen min bærer på så mange av de normene og reglene jeg har vokst opp med, og det er mellom beina mine den største kilden til verdikonflikt ligger.

Innsatsen for å beskytte den såkalte «jomfruhinnen» er roten til alle begrensningene jeg har opplevd. Kroppen min er dermed ikke kun min egen, men også et symbol på ærbarhet og familiens og miljøets kultur.

I arbeidet med boka Skal du ikke gifte deg snart? snakket jeg om seksualitet med moren min. Det gjorde at jeg turte å være åpen om egne erfaringer i offentligheten.

I boka intervjuet jeg mamma om hennes tanker om tro, tvil, romantiske relasjoner og sex før ekteskap. Og jeg åpnet meg for første gang om de forholdene jeg har hatt og de såkalte «syndene» jeg hadde begått. Jeg fortalte henne blant annet om når jeg faktisk hadde hatt min seksuelle debut. Når det «riktige» svaret er «på bryllupsnatta», så sier det seg selv at det var en krevende samtale. Men nå hadde jeg ikke lenger noe å skjule.

Kroppen min bærer på så mange av de normene og reglene jeg har vokst opp med, og det er mellom beina mine den største kilden til verdikonflikt ligger.

Likevel, da jeg begynte å skrive og snakke om sex offentlig, ble det fort tydelig for meg at det fortsatt er noen ting som er dypt innprentet i meg. Som det er vanskelig å gi slipp på. Minner, følelser og påbud som fortsatt sitter i ryggmargen.

Jeg klarte for eksempel ikke å legge fra meg helvetesangsten. Følelsen av at nytelse er syndig, og ikke egner seg for en «ærbar» kvinne. At det syndige setter spor. Selv etter flere år med snakk om frihet fra skam og skyldfølelse, kjente jeg på vonde følelser knyttet til lyst.

Det vekket en nysgjerrighet i meg. Var det flere som hadde det slik? Var det flere som følte at kulturen de vokste opp i ødela seksualitet for dem, og hvordan taklet de intimitet som voksne?

Da jeg begynte å skrive masteroppgaven min i sosiologi, ville jeg prøve å finne svar på nettopp dette. Parallelt med oppgaven begynte jeg å skrive dagbok om alle de erfaringene jeg selv hadde hatt, og alle tankene og følelsene som dukket opp underveis i skriveprosessen. Det er tre refleksjoner jeg vil dele.

Var det flere som følte at kulturen de vokste opp i ødela seksualitet for dem, og hvordan taklet de intimitet som voksne?

Man kan frigjøre seg så mye man bare vil...

Jeg debuterte seksuelt da jeg var seksten år gammel. Selve opplevelsen var helt grei. Det var ikke som jeg hadde sett på film eller TV-serier, og jeg prøvde så godt jeg kunne å skjule skuffelsen.

Men når jeg debuterte er ikke det mest interessante. Spørsmålet er snarere: Hva fikk en 16 år gammel muslimsk jente, som inntil da var fast bestemt på å vente til ekteskap, til å snu så drastisk?

Etter en mislykket forlovelse med en gutt fra mine foreldres hjemland ble jeg fortalt både direkte og indirekte at jeg var «ødelagt» og «brukt opp», og at ingen kom til å ville gifte seg med meg. Det gikk inn på meg.

Samtidig åpnet det en mulighet: Hvis ingen vil ha meg, så kan jeg like godt finne ut av hva alt maset om sex handlet om.

Jeg ble overbevist om at det å ha sex, og ikke minst nyte sex, var tett forbundet med å være frigjort.

Da jeg noen år senere sluttet å tro på Gud, ble dette enda viktigere for meg. Jeg trodde ikke lenger på himmel og helvete, da kunne jeg vel gjøre det jeg selv ønsket med min egen kropp? I årene og relasjonene som fulgte lot jeg ofte som om sexen var bra, og trodde det var min skyld at den ikke var mer enn helt ok.

Jeg snakket mer åpent om skamfølelsen og dilemmaene forbundet med utforsking av seksualitet. Helst i tredjeperson om «jenter jeg kjenner til». Jeg ville være frigjort, og kvitte meg med skammen som ofte kom snikende. Men den ble bare større.

I tillegg til skammen knyttet til min egen seksualitet følte jeg på en skam over å skamme meg. En skam jeg prøvde å dempe ved å være enda mer frigjort og non­chalant i forholdet til sex.

... men kroppen glemmer ikke

Helt siden jeg var liten har jeg visst at det er noe mellom beina mine som måtte beskyttes. Jeg husker truende blikk når jeg satt med beina spredt, og slektningers kommentarer om hva det vil si å være en «ærbar» jente.

Og ikke minst den konstante trusselen om å bli «skamløs», særlig hvis jeg skulle komme i fare for å ødelegge «jomfruhinnen». Det var mange måter å miste den på, og i boka Skamløs ble både det å sykle, ri på hest eller bruke tampong trukket fram som risikable aktiviteter.

Jeg lærte heldigvis at «jomfruhinnen» ikke finnes, og det endret noe, men ikke alt. Den rasjonelle delen av meg visste at seksualitet ikke er noe å skamme seg over, og at det å utforske og prøve å finne ut av ting både alene og med en partner er en naturlig del av livet. Men det var ikke alltid denne delen av meg som fikk dominere.

Jeg var endelig «fri», men jeg var også ulykkelig.

Like ofte kom skamfølelsen snikende etterpå. Tenk om ingen ville gifte seg med meg? Samtidig som jeg spilte rollen som den frigjorte jenta som syntes at det bare var kult å utforske sex, var jeg ofte engstelig.

Når jeg hadde sex følte jeg at Gud og englene og mamma så på, og dømte meg for det. Jeg, som ikke hadde turt å holde hender med gutter i frykt for å ødelegge familiens ære, hadde hatt S-E-X. Jeg var endelig «fri», men jeg var også ulykkelig. Jeg levde et dobbeltliv - og jeg så ikke en vei ut av det.

Jeg ble svimmel bare av å tenke på om den jeg kom til å gifte meg med ville oppdage det. Gud og englene var med meg i mange år etter at jeg sluttet å tro på dem, og uroen var en trofast følgesvenn hver gang jeg hadde sex utenfor ekteskap.

Jeg visste at det ikke ga mening, men på samme måte som flere tidligere muslimer jeg kjenner ikke får seg til å røre svin, var sex forbundet med skam og synd lenge etter at jeg sluttet å tro på synd og helvete. Normene var risset inn i huden, og hadde sivet inn i ryggmargen. Jeg kunne ikke fjerne dem, jeg måtte omskrive dem. Og omskrivingen krevde tid, og hardt arbeid.

Hjelp – Har jeg gitt etter?

Så slapp skammen taket. Jeg har aldri sagt offentlig hvordan det skjedde. Kuren mot den overrasker meg fortsatt. En januardag i fjor gikk kjæresten min og jeg inn på Oslo Rådhus, og kom ut igjen som mann og kone. Jeg hadde giftet meg, selv om jeg lenge hadde sagt til foreldrene mine at jeg aldri kom til å gjøre det for å tilfredsstille verken dem eller Gud.

Til gjengjeld giftet jeg meg borgerlig og med en majoritetsnorsk mann. Og hver gang noen spurte om ekteskapet, benyttet jeg anledningen til å fortelle at vi hadde vært samboere i tre år først - noe jeg aldri hadde sett for meg at var mulig da jeg vokste opp.

Bilde av Nancy Lystad Herz
Foto: Leikny Havik Skjærseth Foto: Leikny Havik Skjærseth

Ekteskapet mitt brøt med mange normer, men på merkelig vis bidro det til å lappe sammen tidligere normbrudd. Til tross for advarsler og trusler hadde noen giftet seg med meg. Og selv om det er vanskelig for meg å innrømme det, så ble mye av skammen knyttet til sex borte.

Det var tross alt forventet at jeg skulle ha sex med ektemannen min. Mamma begynte å mase om barnebarn allerede kort tid etter vielsen, og hun måtte jo vite hvordan de ble laget.

Dagboken min ble fylt av spørsmål om hvorfor skammen forsvant.

Jeg ble fortalt at hvis jeg giftet meg, ville syndene mine bli «vasket vekk». Selv om Gud sikkert ikke godtok at jeg giftet meg borgerlig. Men jeg syns ikke jeg trengte å renses.

Likevel var det noe sårt inni meg som løsnet. Mannen min og jeg snakket før vi giftet oss om at vi ønsket et ritual, en markering. Ikke for å vaske vekk syndene, men som en overgang fra alt som hadde vært før vi fant hverandre og som en bekreftelse av kjærligheten.

For meg handlet det også om en overgang fra alle valgene jeg hadde tatt fordi foreldrene mine ikke syns det var greit. Å la være å gifte seg for å trosse foreldrene sine, er nesten like ufritt som å gifte seg på grunn av tvang.

Omskriving av meg selv

Hvorfor ga ekteskapsritualet meg så mye? Jeg hadde kjempet lenge for å kunne leve livet mitt som jeg selv vil, og ta de valgene jeg selv ønsket. Men den tøffe utsiden matchet ikke alltid kaoset på innsiden. Og så var det dette som skulle til for å kjenne på ro, og at skammen slapp taket?

Jeg skjønte ikke hvorfor, men etter bryllupsdagen i fjor forsvant englenes, Guds og mammas kritiske blikk for godt. Og med fare for å dele for mye: Ja, det gjorde noe for sexlivet at det kritiske publikumet ble borte.

Siden da har jeg lest mye om seksualitet og intimitet. Bøker hvor andre skriver om sine erfaringer, forskning om hvordan man utforsker seksualitet når man har vokst opp med sterke begrensninger, og intervjuene jeg gjorde med åtte unge voksne kvinner med etnisk og religiøs minoritetsbakgrunn høsten 2021.

Normene var risset inn i huden, og hadde sivet inn i ryggmargen.

Jeg skulle ønske jeg visste det jeg vet i dag, da jeg var femten og livredd for å miste jomfrudommen. Eller da jeg var seksten til tjuefem og skamfull. Jeg skulle ønske jeg visste at seksualitet er noe av det mest naturlige i verden. At den lille stemmen i hodet og klumpen i magen er der - ikke fordi jeg gjør noe galt - men fordi jeg har blitt opplært til å skamme meg. Og at jeg ikke er alene om slike følelser.

Fortsatt er det mye jeg ikke vet, som jeg prøver å forstå. Men dette har blitt tydelig for meg: Det som skjer på det rasjonelle og det kroppslige planet er ikke alltid helt samstemt. Å omskrive årevis med normer og regler som har fått fysisk feste tar tid. Det krever noe av oss å skrive nye historier om hvem vi er, og hva som er viktig for oss. Men noen ganger kan de merkeligste opplevelser skjøte hodet og kroppen sammen.