Sex, dop og mobiltelefon

En ettermiddag i september sitter to jenter på kontoret mitt. Jenter, skriver jeg, men formelt er de vel unge kvinner. Begge har bikket 18, om noen måneder er de ferdige med videregående skole, og denne sommeren var de med på det mange norske russegrupper ser frem til som et av den flere år lange russetidens absolutte høydepunkter: russetur til den kroatiske sydenbyen Split.

Den ene av jentene ble dopet ned i en bar en av de første kveldene russegruppa dro på byen. Den andre var på samme bar, samme kveld, hun er med til mitt kontor som venn og støtte.¹ 

DET UMISTELIGE

Mye tyder på at miksen sex, dop og mobiltelefon vil bli et stort tema de neste månedene. 3. februar starter rettssaken mot Marius Borg Høiby i Oslo tingrett, med 32 tiltalepunkter hvor de mest alvorlige handler om fire såkalte sovevoldtekter (der den fornærmede er ute av stand til å motsette seg overgrep), grov mishandling i nære relasjoner og filming av underlivet til en rekke kvinner uten at de visste det og uten at de samtykket.

For ordens skyld: Tiltalte nekter straffskyld i disse alvorligste tiltalepunktene, og jeg er like lite kvalifisert til å spekulere rundt personene og hendelsene rettssaken handler om, som alle andre som står på utsiden. Jeg kan heller ikke med skråsikker penn trekke en direkte linje fra overgrep som dem Høiby er tiltalt for til russejenter som blir dopet ned i en bar i Split, og hevde at det dypest sett handler om det samme.

Men de siste ukene og månedene har jeg grublet over dette: Hva er det som skjer i forholdet mellom gutter og jenter, unge kvinner og unge menn? Er vi i ferd med å miste noe – som vi lenge har tatt for gitt, og som vi ikke fullt ut forstår verdien av – før det er borte?

Er vi i ferd med å miste noe –som vi lenge har tatt for gitt, og som vi ikke fullt ut forstår verdien av – før det er borte?

H₂O+ UKJENT

Før russejentene som har bestemt seg for å dele sin historie med H magasin og meg dro til Split, tok foreldrene deres den vanlige alvorspraten. Pass på drinken din. Ikke gå fra den. Ikke ta imot drikke fra noen du ikke kjenner. Alltid to på do, ikke bli med noen du ikke kjenner på nachspiel, og når du skal hjem må du ta følge med en du stoler på.

Så ja, de visste at unge kvinner løp en risiko når de kastet seg ut i partybyens natteliv. Og ja, de visste at glasset de holdt i hånden og førte mot leppene kunne bli gjort til redskap for starten på et overgrep. Men, som hun vi kan kalle E sier:

– Likevel tenkte jeg ikke at det kom til å skje med meg.

Begge hadde sett for seg at det var uforsiktige jenter som fikk dop i drinken. Sånne som ble for beruset til å følge forholdsreglene, som satte fra seg glasset eller lot ukjente, eldre menn spandere på dem. E hadde til og med bestemt seg for bare å drikke vann på baren den kvelden.

Men rent H₂O må ha blitt tilsatt noen ekstra kjemiske formularer. En halvtimes tid etter den første slurken kjente E at noe var galt. Hun ble svimmel og kvalm, synet hennes ble tåkete, det var som om kontakten mellom henne selv og kroppen hennes ble brutt.

– Det var det verste, syns jeg. At jeg mistet kontroll over meg selv.

Likevel tenkte jeg ikke at det kom til å skje meg.

På en eller annen måte kom hun seg ut av baren og ble stående på et gatehjørne, alene og i dårlig forfatning. Derfra ringte hun kjæresten hjemme i Norge, og med ham på øret fikk hun kapret en lokal taxi og ble kjørt tilbake til huset russegruppa hadde leid. Der kom hun seg inn i dusjen, skrudde på vannet og besvimte minst to ganger.

Etter noen minutter kom venninner som var hjemme fra byen styrtende til og hjalp henne ut av vannet og til sengs. Kjæresten hadde ringt dem og varslet.

HVEM, HVA, HVORFOR

I løpet av uka russegruppa var i Split hørte de flere historier om norske jenter som hadde fått dop i drinken. Fire-fem bare i deres egen krets av venner og venners venner. Flere og drøyere historier om jenter fra andre grupper.

Hvor mye ekstra fjær og drama hver historie har fått, vet ikke jentene på mitt kontor. Men ambulansefolkene som kom innom huset for å undersøke E den kvelden, signaliserte klart og tydelig at det var ikke første gang en utenlandsk ungdomsgruppe ringte dem om ukjent stoff i jentekropp. Prøver ble tatt, men E fikk aldri noen beskjed om hva hun hadde fått i seg.

– Det virket som de var litt lei av hele situasjonen.

Jeg spør om hun ringte hjem til foreldrene morgenen etter og fortalte hva som hadde skjedd.

– Nei, svarer hun. – De ville blitt så bekymret, så jeg ventet til jeg kom hjem.

Hvem som sto bak? Det har E lurt mye på. Det kan ha vært bartenderen, sier hun. Jentene har hørt at det er en greie, bargjester peker ut kvinner på den andre siden av baren og betaler bartenderen for å piffe opp drinken deres. Men da er det den som bestiller forgiftningen som er den egentlige skurken, presiserer de. Og han, for det må jo være en gutt eller mann, var mest sannsynlig turist i Split, akkurat som dem.

I løpet av uka russegruppa var i Split hørte de flere historier om norske jenter som hadde fått dop i drinken. Fire-fem bare i deres egen krets av venner og venners venner.

Det var mange norske på barene og nattklubbene russegruppene frekventerte, andre skandinaver, nederlendere, sveitsere. Nesten ingen kroater. Bortsett fra bartenderne, da.

– Hva tror du de ville gjøre med deg? spør jeg.

E trekker på det. Også gutter kan bli dopet på bar, understreker jentene. Det skjer innimellom, og da er det som oftest ran som er målet. Men når jenter sløves ned og settes ut av spill…

– Da er det noe seksuelt, sier de. – Voldtekt.

MEGATRENDEN

Et par uker før de to russejentene sitter på kontoret mitt hører jeg et innslag på NRKs morgennyheter. Det handler om polarisering, et ord jeg er så grunnleggende lei av at jeg ikke engang orker å gjøre et arkivsøk for å bekrefte at bruken av det har skutt i været de siste årene.

Blir det for slapt, sier du? Ok, da. I 2005 skrev norske aviser om polarisering 278 ganger. I 2015 var tallet oppe i 1087. Og så langt i 2025 – fra 1. januar til 1. oktober, dagen denne teksten ferdigstilles – har ordet dukket opp 3246 ganger. ²  Fornøyd?

Det er ikke jeg. Som sagt før her i H magasin: Jeg vet at polarisering er en av vår tids store utfordringer. Jeg skulle bare så inderlig ønske at vi ble ferdig med det. Nyhetssaken på NRK tar for seg resultatet av årets skolevalg, som viser polarisering mellom jenter og gutter. Gutter har gått til høyre de siste årene, jenter til venstre.

– Da er det noe seksuelt. Voldtekt.

Valgforskere som har gjort dybdeintervjuer med skoleelever har avdekket at avgrunnen kjønnene imellom er ekstra stor i synet på likestilling. I 2013 mente 12 prosent av guttene, og omtrent like mange jenter, at likestillingen var gått for langt. Over de neste ti årene holdt jentenes oppfatning seg på samme nivå. Men guttene? I 2023 mente 25 at nok er nok. Det likestilte samfunnet får roe seg ned, fullt så like skal ikke kvinner og menn være.

Og fra 2023 til i dag? Der er ikke tallene klare. Jeg lover å søke dem opp når de foreligger.

SIGMA

Kan megatrenden polarisering og den nye avstanden mellom unge kvinner og menn ha manifestert seg som dop i Es vannglass på bar? Det spekulerer jeg på, og spør de to russejentene hva de tenker. De svarer med å fortelle om Sigma-kulturen, som har spredd seg i guttemiljøer de siste årene og som ble skildret i vårens mest omtalte tv-serie, Adolescence.

Sigma er en guttekultur med få vinnere og mange tapere. Blant kravene som stilles til en Sigma-mann, en som er på topp, er at han må dominere jenter og kvinner. Han må være attraktiv, sterk og den som bestemmer. En Sigma-mann får all den sexen han vil ha, slik er logikken i denne kulturen. Og gutter og menn som ikke er Sigma, de har ingen sjanse.

I Norge er nok ikke Sigma-kulturen like utbredt som andre steder, mener jentene. Men den finnes her også, og den skaper noen risikofaktorer.

Kan megatrenden polarisering og den nye avstanden mellom unge kvinner og menn ha manifestert seg som dop i Es vannglass på bar?

For å unngå å havne i kategorien «de som ikke får seg noe» må gutter og unge menn ha seksuell erfaring å vise til.

– Når presset blir for stort, er det kanskje noen som tyr til drastiske tiltak, sier E.

Venninnen nikker. Og legger til at nettopp her kan det være at synet på likestilling spiller inn.

– Hvis du som gutt mener at du er over jenter, tenker du kanskje ikke så mye på hvordan det du gjør påvirker dem. Du tenker mest på hvordan det påvirker deg at du ikke får deg noe.

STAKKARS ALLE

«Det er synd på menneskene» skrev den svenske diktermesteren Strindberg i teaterstykket Et drømmespill fra 1901. Guden Indras datter har steget ned til jorden for å få en smakebit av menneskelivet og innser hvor hardt det er. Hvordan kjærlighet, maktspill og hverdagsliv gjentas i et uendelig kretsløp - alt slit og alle misforståelser - drømmene og håpene som brister.

«Det er synd på menneskene» blir omkvedet i stykket, og det finnes en ømhet og trøst i det. Det er ikke rart at vi feiler, forledes og gjør skade på oss selv og andre, vi er bare mennesker.

Går det an å ha medfølelse med unge menn som blir fanget i en nedbrytende kultur og blir så desperate etter bekreftelse og anerkjennelse at de gjør noe galt mot kvinner, spør jeg russejentene. Kan det ha vært synd på han som fikk puttet dop i Es drink på bar?

Svaret kommer fort fra begge. Nei og atter nei.

De kan gå med på at det er synd at gutter havner i en slik kultur og trist at de kjenner seg mindreverdige.

– Men samtidig, sier E: – Hvis du er forelsket i en jente som ikke liker deg tilbake, så gir det ikke mening at du skal hate alle jenter.

Es venninne fortsetter: – Og hvis dine egne dårlige følelser gjør at du skader en jente, så syns jeg mer synd på jenta.

Hvis du er forelsket i en jente som ikke liker deg tilbake, så gir det ikke mening at du skal hate alle jenter.

VERST TENKELIG

Ukene etter dopet i vannglasset har E tenkt mye på hvor galt det kunne ha gått. Om den eller de som sto bak hadde fulgt etter henne ut av baren og funnet henne alene i den sydenmørke sommerkvelden. Om den som kjørte taxien hun praiet ikke ville henne vel. Om stoffet hun fikk i seg var så kraftig at hun ble alvorlig skadet. Og – om overgrepet hun kunne ha blitt utsatt for ble filmet.

Begge jentene grøsser når de ser det for seg. En voldtekt er noe av det verst tenkelige, men om gjerningspersonen også dokumenterer og lagrer overgrepet på mobiltelefonen sin, da blir det verst tenkelige enda litt verre.

For det finnes ingen garanti for at voldtektsvideoen blir værende i den ene telefonen. Klipp kan deles, sendes rundt som underholdning og porno, det kan nå fram til kjente og ukjente, i nettets mørke hjørner ute kan det sitte mennesker som får tenning på å se deg på ditt mest forsvarsløse og ydmykede.

– Det blir på en måte som at voldtekten varer resten av livet, sier E. – Den tanken er veldig skummel.

GJØR BEDRE

Tilbake til spørsmålet som var utgangspunktet for denne teksten - og for at jeg inviterte russejentene som var i Split til å dele og reflektere i H magasin: Hva er det som skjer i forholdet mellom gutter og jenter, unge kvinner og unge menn?

Jeg skal ikke late som at jeg har funnet et helt og fullt svar. For å gjøre det må vi spenne opp det store lerretet. Se på hvordan den sterkestes rett har sneket seg inn i langt flere rom enn barer og nattklubber, ta for oss megatrenden polarisering på alle nivåer og i alle slags former. Avstanden som åpner seg mellom kjønnene er et symptom på eller forgreining av utviklingen som drar med seg så mange akkurat nå. Vår tids sterkeste ledere bygger ikke broer, de har mer å tjene på å rive dem ned, grave avgrunner mellom folk og land, slå splid og polarisere.

Effekten merkes i alt fra geopolitikk til skolegårder - og i et smakløst, duftløst stoff som blandes i et vannglass som en jente skal drikke på en bar.

Det som er i ferd med å gå tapt mellom gutter og jenter er det samme vi risikerer å miste i det store og hele, oss mennesker imellom. En form for tillit, trygghet og balanse. En gjensidig forståelse.

Så kan du protestere og si: Pøh, det der fikk vi aldri til.

Mitt svar er: Kanskje ikke. Men vi prøvde, i det minste.

I H magasin pleier vi å si at når vi går inn i mørket, tar vi med oss hodelykt. Og en lysning jeg ser er dette: Store mottrender kan starte i det små. Hos unge kvinner som de to russejentene som satt på kontoret mitt den ettermiddagen i september, som ikke ønsker å leve i frykt og selvforsvarsmodus og som har gått lei av polarisering. Hos gutter og unge menn, som ikke vil la seg diktere til selvforakt og hat. Hos alle som ved å sette ord på det vi er i ferd med å miste - også holder det fast.

Kanskje har Strindberg rett. Kanskje vil vi alltid gjøre nye versjoner av de samme, menneskelige feilene. Men vi har også mulighet til å rette opp. Gjøre bedre. Ta tak i den store pendelen langt der ute i ytterkanten og svinge den tilbake. Mot tillit, trygghet og oppriktige forsøk på gjensidig forståelse.

Så polariseringen smelter - og det blir litt mindre synd på menneskene.

(1) De to unge kvinnene er anonymisert, for å gi dem rom til å snakke fritt om erfaringer som kan være vanskelige å dele.

(2) Kilde: Mediearkiet Retriever