SKOGENS RO

Vi starter fra Skar i Maridalen, og tar våre siste steg på asfalt før vi går inn i en skog som står i sin fineste høstprakt. Løvtrærne lyser i gult og rødt, omslynga av nålete naboer i evig vintergrønt. Jeg har gått her i Nordmarka gjennom alle årstider. På ski eller skøyter innover vannene om vinteren, gjennom surklende våte vårdager og i solstek på varme sommerdager. 

Dagen jeg skal fortelle om nå er en skikkelig fin høstdag, med klar og skarp luft. 

Starten av turen er småkjedelig, med grusveier helt opp til det første vannet, men så endelig kommer den ekte skogen, med tepper av mose og lyng, søle og bekker som renner over stiene langs vannet. Herfra og innover mot Kikut har jeg gått meg vill mang en gang. De som merket denne ruta har slurvet litt med skiltene som viser retning og kilometer, eller kanskje er det jeg som blir altfor oppslukt av naturen til å følge med skikkelig. 

For noen år siden fikk jeg meg mann med innebygd kompass og en stor fjellhund. Nå trasker og snuser vi oss gjennom naturen sammen, og for hvert skritt vi tar og jo dypere inn i skogen vi kommer, så skjer det noe. Hverdagstankene fra byen og jobben forsvinner, stresset som sitret sist vi sjekket nettaviser som meldte om tilstanden i verden er byttet ut med noe annet. Det kjennes som vi har gått oss gjennom bekymringer og uro, til ro. Der ute i skogen som snart skal skifte fra høst til vinter, er det som om fastlåste problemer jeg har kvernet på løser seg opp av seg selv. 

– Naturen har den effekten på oss, sier naturfotograf og forfatter Arne Nævra. 

– Jeg, og mange med meg, har selv kjent det.  

I fjor skrev Nævra boka Naturen og oss – tanker fra telt og post. Blant det han har tenkt på er hva mennesker gjør med naturen, og den med oss. Og tilfeldigvis har han et sterkt forhold til en liten tekst som hang på kjøleskapet i barndomshjemmet mitt, helt fra jeg lærte å lese til jeg ble voksen og flyttet hjemmefra. 

Et sitat fra den danske filosofen Søren Kierkegaard: 

Tap for all del ikke lysten til å gå: jeg går meg til det daglige velbefinnende og fra enhver sykdom; jeg har gått meg til mine beste tanker og jeg kjenner ingen tanke så tung at man ikke kan gå fra den. Selv om man gikk slik etter sin helbred at den bestandig var en stasjon foran – ville jeg likevel si: gå! 

Kierkegaard er kjent som en av 1800-tallets store eksistensialistiske filosofer, og etterlot seg rundt 40 bøker og skrifter, samt over 7500 sider dagbøker og personlige nedtegnelser. 

Og mellom all skrivingen tok han beina fatt. 

(...) jo mer man sitter stille,  desto nærmere kommer  illebefinnendet.  Bare i  bevegelsen er sunnheten og  helse å finne. Nekter noen for  at bevegelsen er til: så gjør  jeg som Diogenes, da går jeg.  Nekter noen for at sunnheten  er i bevegelsen, da går jeg fra  alle sykelige innvendinger.  Når man slik fortsetter å gå,  så går det nok. 

Dette sitatet setter ord på noe mange av oss føler,  mener Nævra. 

NATURENS PULS 

Godt over halvveis kommer vi fram til Bjørnholt.  En typisk rød Nordmarka-gård med kanoer og kafé - akkurat det vi trenger nå. Bjørnholt har vært serveringssted  for sultne markatravere siden 1919. Ennå er det en  stor innsjø mellom oss, Kikutstua og surdeigsbrødet,  og neste etappe av ekspedisjonen vår blir i kano. 

Gode og mette etter lunsjen rusler vi ned mot Bjørnsjøen  med kanoen vi har leid. Sola tar seg et bad og får  overflaten til å glitre. Vi stopper opp der vi står og tar  inn over oss hvor fin verden er. Akkurat her. Akkurat  nå. 

Hunden vår, Bamse, trives i kano. Det tar ham bare  et minutt eller to å finne roen helt forrest, og snart  kommer det snorkelyder fra den store, rufsete skikkelsen hans. 

Naturens puls har slått inn hos oss alle, en takt som er  betraktelig lavere enn den vi mennesker har skapt i den  «siviliserte» verden. Men plutselig får vi øye på noe som  rykker oss ut av transen. På øya vi padler forbi lyser det  nemlig tett i tett av oransje prikker. Kan det være…? 

Vi legger i land, og jo da, her er det kantareller så  langt øyet kan se. Fullstendig urørte. Vi plukker nok  sopp til utallige middager gjennom vinteren og jeg fylles av en uforklarlig lykke. 

Eller, ikke helt. For i samtalen min med Arne Nævra  kom han også inn på sankeinstinktet, som ligger dypt  forankret i oss mennesker. I tidligere tider var sanking  livsnødvendig, det var slik vi overlevde å kunne føre  slekten videre. Instinktet er fortsatt med oss, og kan  utløse både plukketrang og plukkelykke. 

– Det sies at veden du hogger selv varmer to ganger, sa Nævra til meg. 

– Har du jobbet hardt for noe, så nyter du det mer. 

Noe som står i sterk kontrast til vårt overflodssamfunn. 

Skumringen lister seg inn på øya, og jeg tenker på  det Nævra sa om tid. Det gjør noe med oss når vi sitter  som nå, på ei tue med føttene plantet i lyng og ser på et furutre som er 500 år gammelt. Furua og naturen  har all tid i verden, og setter vår egen hverdag, ofte  dominert av raske tidsfrister og kort sikt, i perspektiv. 

Ved enden av vannet tennes lys i vinduene på Kikutstua.  Vi kommer oss ut i kanoen igjen og padler siste  etappe. Nå blåser det ordentlig opp på Bjørnsjøen og  det begynner å bli kaldt og tungt å padle. Tanken på  ferskt surdeigsbrød foran peisen på Kikutstua har aldri  vært mer forlokkende enn akkurat nå. Og med ordene  til Arne Nævra i bakhodet om at når du virkelig jobber  hardt for noe så smaker det bedre – så padler vi på. 

 

Det sies at veden du hogger selv varmer to ganger.

100 ÅR GAMMEL DEIG 

Tre dager bruker Einar Enersen Hougen på å bake brød. Han er baker, kokk, sanker og altmuligmann, og driver Kikutstua sammen med Susanne Ågren. 

Hemmeligheten bak surdeigsbrødet som markastua er blitt kjent for, er en deig som har levd i 100 år. 

– Pekka heter den, forteller han oss når vi har kommet oss innenfor Kikutstuas fire vegger, og er i hjertet av alt – nemlig kjøkkenet. 

Deigen Pekka kommer fra Finland. Han har overlevd menneskene som skapte ham takket være dedikerte nye eiere som har matet ham hver dag gjennom generasjoner. I dag er han opphavet til 10 brød på Kikutstua. 

– Pekka er ikke en typisk surdeig. Den er laget på økologisk rugmel, det er det som gir den gode smaken. 

De fleste som baker med surdeig i Norge baker på hvetemelsurdeig. Så den er faktisk litt unik. Den er en skatt. 

Allerede i går startet Einar prosessen. Da matet han Pekka med vann og økologisk grov rug, både morgen og kveld. I dag har han eltet deigen i flere omganger, men kanskje viktigst av alt – den har vært gjennom autolyse, en teknikk som gir ekstra god smak. 

Autolyse innebærer at vann og mel får hvile sammen før saltet tilsettes. Metoden ble utviklet av den franske professoren Raymond Calvel, som ønsket å gjenopprette kvaliteten på fransk bakverk etter at den hadde forfalt etter 2. verdenskrig. 

Det siste Einar gjør denne kvelden er å bake brødene ut i brødformer og sette dem på et kjølerom hvor de skal stå over natta. I morgen er de klare til å stekes. 

– Det er en lang prosess, men det er nettopp denne prosessen – og Pekka – som gir den gode smaken, forteller Einar. 

 

Dette skal vi fortsette å  gjøre, til alle årets tider. 

 

MENING 

Det er fyr på peisen i stua på Kikut nå, og mens vi ser på flammene foran oss, tenker jeg på noe Arne Nævra sa om ilden. I tidligere tider var vi mennesker helt avhengige av den for å overleve. Noen i flokken hadde ansvar for å passe på at den brant hele tiden, og at alle flokkens medlemmer fikk varmen de trengte. Ilden var overlevelse og fellesskap, og kunnskapen om den gikk i arv. Akkurat som kunnskapen og ansvaret for surdeigen Pekka. 

Mens vi tobeinte sitter foran peisen og sludrer, med hunden Bamse tilbake i snorketakt mellom oss, har Kikuts vertskap en annen puls. 

– Det er dager vi jobber 15-16 timer og bare er innenfor disse fire veggene, forteller Einar. 

Dager med fint vær er de travleste, fridager må legges til dårlig værmelding. Men innimellom kommer gylne øyeblikk, som når han har tid til å sanke sopp og urter til middagene han lager, eller når han får skutt skogsfugl som serveres gjestene til jul. 

– Jeg tror at ved å gjøre det vi gjør så får vi flere ut i marka. Det føles meningsfullt. 

Kveldens retter består av ferskt surdeigsbrød med hjemmelaget ramsløksmør. Deretter kommer gresskarsuppe etterfulgt av hovedretten som er ytrefilet av lam. Kjøttet er kortreist, det beitet i Nordmarka i sommer. Etter dessert (nyrmousse med plommer og melkeis) finner vi fram til soverommet og slukner så fort hodet treffer puta. 

Til frokost spiser vi nystekt surdeigsbrød og ser utover Bjørnsjøen. Dette skal vi fortsette å gjøre, til alle årets tider. Om noen uker vil vannet være dekket av is, og det vil være juletre på Kikut. I januar kommer vintersesongen, med markatravere på ski.

Til våren dekkes lia ned mot vannet av hvitveis, og i sommer skal vi bade fra øyene ute i Bjørnsjøen. 

Vi drikker opp kaffen og gjør oss klare til turen hjem. Ut i skogen, ut i høsten. Idet vi har krysset Bjørnsjøen og tar beina fatt, kommer årets første snøfnugg. Vi skal tilbake til vår verden igjen, og vi kan ikke unngå å tenke: 

Hva hvis snøen var fred. Som daler ned og gjør verden stille og myk. 

 

KILDER: 

https://pizzamani.no/autolyse-hva-er-det-og-hva-brukes-det-til/