Slipp barna fri

Vi som er født på 70- og 80-tallet forteller gjerne om hvordan vi ble sendt ut etter middag for å leke med andre unger, uten oppsyn av voksne – ja, faktisk uten at de engang visste hvor vi befant oss. Vi syklet uten hjelm, satt bak i bil uten setebelte, og vi måtte selv sørge for å komme oss dit vi skulle. Fortellingen konkluderer ofte med at «det gikk jo bra, da», noe det også gjorde for de fleste. Men selv om vi har et temmelig romantisk forhold til vår egen oppvekst, har vi lagt om stilen helt når vi selv har blitt foreldre til barn og etter hvert ungdommer. Vi satser på tett oppfølging og bistand til langt over myndighetsalder. Mange foreldre slipper rett og slett ikke taket. Stoler vi ikke på at ungene kan klare seg selv?

Mange foreldre slipper rett og slett ikke taket.

BARNEVAKT FOR RUSSEN

Ett eksempel: Når avgangselevene i Bodø samler seg på russecamp, er ikke mamma og pappa langt unna (særlig ikke mamma). På Facebook organiserer foreldrene vaktliste for at noen til enhver tid skal passe på under fester i campen, de sørger for mat og vann og at alle skal ha det bra.

På en kafé i Bodø sitter en tidligere russemamma og rister på hodet over regimet som ble satt opp rundt feiringen.

– Vi ble oppfordret til å vippse penger som skulle gå til mat til russen. Da steilet jeg.

– Jeg syns det er en rar ende å starte i når vi først skal engasjere oss, å samle inn penger til mat til norske ungdommer som har drukket for mye. Det er selvsagt flott med omsorg og at foreldrene vil stille opp, men det blir bare overdrevet. Jeg tror ikke ungdommene har godt av det. Her er de to måneder unna å sitte alene på en studenthybel, og så skal de bli så godt tatt vare på, sier russemammaen.

Hun får støtte av Anne Lindmo, programleder og turbokforfatter, men her først og fremst mamma til Ola (20) og Eivind (24). Anne Lindmo har vært opptatt av at ungene skulle bli robuste og lære seg å bidra. Foreldreopplegget rundt Bodø-russen har hun ikke så mye til overs for:

– Jeg tenker vel innerst inne at vi bør ha lært ungene våre ansvarlig adferd før russetida braker løs. Det er jo noe smått kokko i at russen finner seg i å være voktet av voksne. Når skal disse ungene få testet friheten og livet uten sikkerhetsnettet, uten en forelder som står parat med mat, skyss, snacks, spybøtte og trøst? Skal vi fortsette å passe på til de er i studietida, til de har fått unger selv, når skal vi sette strek, spør Lindmo.

IKKE BARE KRANSEKAKE

Foreldre har vel alltid og på ulikt vis blandet seg inn i hva avkommet driver med. De er jo barna våre – også som voksne - og vi vil dem alt godt. Men når Universitetet i Agder forteller om foreldre som tar kontakt med studieveilederne for å ordne opp på vegne av studentbarna sine, trenger vi kanskje å ta en fot i bakken. Er ikke det vi holder på med en ren bjørnetjeneste? «Livet er ikke bare kransekake», pleide min egen mor å si. Ikke vet jeg hvor uttrykket kom fra. Kanskje hadde hun rett og slett funnet på det selv.

Men uansett opphav har det et viktig budskap: Du kan ikke regne med å gå gjennom livet uten å møte på noe som er vondt eller vanskelig å håndtere. Det minner meg også om et innlegg jeg leste for flere år siden i Aftenpostens Si; D-spalte. Forfatteren var en 18-åring som adresserte sin egen mamma. Denne mammaen hadde aldri nevnt at livet ikke bare var kransekake. Tvert imot. 18-åringen var blitt forespeilet et friksjonsfritt liv. «Da fisken min døde mens jeg var på skolen, løp du til dyrebutikken for å kjøpe en tilsvarende. Jeg skulle ikke få vite den brutale sannheten om min kjære, elskede fisk som du måtte skylle ned i toalettet. Det ville jeg ikke tåle, tenkte du. Det ville gjøre meg ulykkelig, og det kunne du ikke ha noe av, men du skulle bare ha visst.

Det som virkelig gjorde meg ulykkelig, mamma, var da jeg kom inn i tenårene og måtte erfare en sannhet som ikke var i nærheten av den du hadde vist meg.» (Aftenposten 17.11.2019) Det viste seg at ungdomstida besto av kronglete forhold til venner, 3+ på første matteprøve på ungdomsskolen («Jeg som var vant med stjerneklistremerker og skryt») og en helt annen virkelighet enn den foreldrene hadde forberedt henne på.

HEIER PÅ UBEHAGET

– Foreldre har fått en forvrengt forventning om at vi skal beskytte barna våre mot alt ubehag, sier psykolog Trygve Børve. Når Børve holder foredrag for lærere, helsepersonell og andre vender han stadig tilbake til nettopp det ordet: «Ubehag». Han bekrefter 18-åringens opplevelse: Det er ikke bra å bli forskånet for alt ubehag.

– Vi har fått en foreldregenerasjon som er hypersensitiv for barns ubehag. Men hvis foreldrehjertet vil at du skal beskyttes for alt ubehag, hva slags arena har du da til å erfare at livet innebærer smerte, men jeg kan håndtere det?

Det er en kjærlighetsdrevet beskyttelse som over tid helt åpenbart blir skadelig, sier Børve. Han mener barna blir fratatt en livsviktig ferdighet.

– Det å håndtere ubehag må man øve på. Det er viktig å vite at når ubehaget kommer, er det et uttrykk for at sånn er livet – ikke at det er noe galt med deg eller med verden, mener Børve. Denne måten å være forelder på har bredd såpass om seg at det har fått et eget navn: «Intensivt foreldreskap». Men hvor kommer det fra, at mange foreldre tror ungene ikke tåler selv den minste trøkk? Trygve Børve tar selv en del av skylda for at det har blitt sånn.

– Fagfolk som meg selv har vært med på å gjøre foreldre veldig oppmerksomme på barns følelsesliv. Det er bra når det gjelder oppmerksomhet rundt for eksempel vold mot barn, men det har gått litt for langt. Frykten for å forvolde smerte har gjort at det betimelige presset har uteblitt, sier psykologen, som med en 14-åring hjemme selv prøver å leve som han lærer.

– Jeg tror hun opplever at jeg utfordrer henne mer enn det som kanskje er vanlig i dag.

– Fagfolk som meg selv har vært med på å gjøre foreldre veldig oppmerksomme på barns følelsesliv.

MOTVINDSKOMPETANSE

Dagens foreldre kan hente mange tips og råd fra bøker, podkaster og artikler. Et kjapt søk på ark.no viser at de under kategorien «Barnestell og oppdragelse: råd for foreldre» har 642 titler – bare i pocket! Det sier jo litt.

– Vi har aldri hatt en så kompetent foreldregenerasjon som nå. Men kanskje kompetansen kommer litt i veien. Vi skal ikke håndtere ting for barna, men støtte dem i deres egen håndtering av små og store vanskeligheter, sier Børve.

– Hva er problemet med at foreldre blir for ivrige etter å sørge for barnas ve og vel?

– De blir ubeskyttet. De kan velge å forholde seg til verden ved å dempe ubehag med unnvikelse og rusmidler. Man ender med å tenke at vanlig emosjonelt ubehag er sykelig, det er noe galt med dem og de trenger profesjonell behandling. Noen trenger det, men det er også mange som tror de er dårligere stilt enn de egentlig er. De har ikke verktøy til å håndtere den belastningen de blir utsatt for. Det trenger ikke være for høy belastning, men for lav tålegrense, sier Børve.

– Ungdommene mangler motvindskompetanse, sier russemammaen på kafé i Bodø, en by som inspirerer til værmetaforer. Hun møter også ungdom utenfor hjemmets fire vegger, og som mangeårig lærer på videregående skole har hun sett hvordan ungdommene har forandret seg.

– Mange av dem tåler ikke lenger å stå i noe som er ubehagelig. De får fritak fra å ha presentasjoner foran klassen, for de blir så nervøse. Og i stedet for at vi lærere pusher dem, lar vi dem slippe, sånn at vi ikke får foreldrene på nakken, sier hun og mener skolesystemet også er medskyldig.

– Vi har et press på oss for å få flest mulig gjennom videregående-løpet. Det blir mye kamelsvelging og tilrettelegging for å oppnå det målet. Dermed tror jeg at overgangen fra videregående til universitet blir brutal for veldig mange. De mister det å ha foreldrene tett på, samtidig som de skal inn i et nytt skoleløp som absolutt ikke legger til rette for hver enkelt.

– Min idé om familie handler om at vi er en gjeng, at alle skal bidra for at fellesskapet skal fungere.

Å KURATERE DEN PERFEKTE BARNDOM

– Jeg vet ikke hvordan andre tenker om barna sine, men min idé om familie handler om at vi er en gjeng, at alle skal bidra for at fellesskapet skal fungere, sier Anne Lindmo.

– Jeg opplever at en del foreldre bærer et åk i form av en slags merkelig forestilling om at man skal kuratere eller levere en perfekt barndom. Da ender man fort i en rolle som tjenere eller assistenter for barna sine, og man pådrar seg vond samvittighet fordi man som leverandør ikke klarer å levere et godt nok produkt. Jeg tror ikke det kommer så mye godt ut av å lage en foreldrerolle der idealet er å ha kontroll på alt og optimalisere det meste. Det blir beinhardt å holde på med som forelder, og ganske slitsomt å bli utsatt for som barn. Lindmo har altså loset to gutter gjennom barne- og ungdomstid og har vært opptatt av å ha noen få, men tydelig regler og forventninger for fellesskapet. Ola og Eivind har fått ansvar for både klesvask og matlaging, sengestrekk og dovask.

– Det er fort gjort å glemme at sånne helt hverdagslige kunnskaper er viktigere ballast enn å være god i dobbeldans eller gå til topps i et kretsmesterskap i judo, sier mammaen og konkluderer med at det har vært en bra framgangsmåte for familien Lindmo.

– De er blitt trygge typer som fungerer godt og står på egne bein. Jeg har aldri hatt en våkenatt eller vært alvorlig bekymra for noen av dem. Det er sikkert litt flaks og noe gener som spiller inn her, men jeg tror også det skyldes at vi har vært bevisste på hva vi har gitt dem og hva vi har forventet tilbake, sier Anne Lindmo.

Å satse på «flaks» i barneoppdragelsen er på ingen måte en del av det intensive foreldreskapet. Her er Raquel Herrero-Arias, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen og forsker på barn og foreldre ved Instituttt for helse, miljø og likeverd (HEMIL):

– Intensivt foreldreskap innebærer et sett med høye forventninger: å være konstant engasjert, kontinuerlig informert og alltid ta de «rette» beslutningene, sier hun og gir Anne Lindmo rett i at det er er slitsomt å holde på sånn.

– Når alt fra ammevalg til skjermbruk og fritidsaktiviteter framstilles som kritiske for barnets framtid, kan det skape en vedvarende følelse av utilstrekkelighet. Foreldre rapporterer skyldfølelse, stress og angst når de ikke lever opp til normene, og mange opplever foreldreoppgaven som overveldende, sier Herrero-Arias.

– Når alt fra ammevalg til skjermbruk og fritidsaktiviteter framstilles som kritiske for barnets framtid, kan det skape en vedvarende følelse av utilstrekkelighet.

BARN SOM PROSJEKT

Det er dagens foreldrekultur som er problemet, mer enn hver enkelt forelder. Men Herrero-Arias mener at foreldre som lar seg rive med på intens omsorg bør vite at de gjør barna en bjørnetjeneste.

– En tett og styrt foreldrestil kan begrense barns mulighet til å utvikle selvstendighet og evne til å håndtere risiko. Når all aktivitet blir voksenplanlagt og overvåket, kan barn gå glipp av erfaringer med å være selvhjulpne, løse problemer og bygge autonomi. Forskeren understreker at det er mer enn foreldrenes oppdragelse som former barn. Men hvorfor har det blitt sånn at en generasjon som har blitt selvstendige ved å være ute og leke på egen hånd og ordne opp selv, har endt opp med å mene at ungene ikke klarer det samme?

– That’s the million dollar question. Det er selvsagt noe med tiden vi lever i. Raquel Herrero-Arias mener at det som tidligere var en del av et naturlig livsløp - å få barn - nå har blitt et personlig prosjekt, noe som skal passe inn i et individuelt livsløp, som en investering og en arena for personlig utvikling for foreldrene.

– Og vi forventes å være bevisste og informerte «konsumenter» av alt fra mat og klær til helsetjenester, og bruke tid på å undersøke hva som er best. Den samme forbrukslogikken er overført til foreldreskapet: Foreldre skal planlegge og begrunne hvert valg – om mat, aktiviteter, utdanning eller skjermbruk – som en løpende risikohåndtering på vegne av barnet. At samfunnet oppleves som mer risikofylt enn før, er en annen grunn til at foreldre er så tett på.

– Som foreldre til alle tider, ønsker vi å sikre at barna overlever. Men i en mer kompleks og konkurransepreget verden handler «å overleve» om så mye mer. Derfor oppleves intensivt foreldreskap som både nyttig og nødvendig i dag, sier Herrero-Arias.

– Den dominerende fortellingen er at foreldreskap er for viktig og komplekst til å baseres på instinkt og tradisjonskunnskap alene.

– En hoveddrivkraft i dette er framveksten av en hel industri av barneoppdragelsesråd, fra et mangfold av aktører – barneleger, lærere, ernæringsfysiologer, psykologer, «parenting»-eksperter, helsearbeidere, andre foreldre, kjendiser... Den dominerende fortellingen er at foreldreskap er for viktig og komplekst til å baseres på instinkt og tradisjonskunnskap alene.

Det er på ingen måte et norsk fenomen, dette. I USA, der sikkerhets- og tilsynskulturen har gått enda lenger, kan foreldre nå for eksempel skaffe seg The Independence Kit, som en slags motreaksjon – men altså fortsatt styrt av ekspertråd. «Selvstendighetspakka» består av kort med aktiviteter som barn i ulike aldre kan gjøre på egen hånd.

• GÅ TUR MED HUNDEN ALENE
• KLATRE I ET TRE
• SNAKKE MED EN NABO

Det er kanskje på tide å finne fram til magefølelsen igjen.

MARVE OG MODERN

Når og hvordan avslutter man et intensivt foreldreskap? Kanskje ender vi opp som Modern til Marve Fleksnes (denne NRK-serien husker alle som vokste opp i Norge på 70- og 80-tallet. Men for dere andre: Marve Fleksnes var en godt voksen kar som bodde hjemme hos mora si – Modern – og ikke gjorde veldig mye nytte for seg i samfunnet).

En scene fra Fleksnes Fataliteter: Modern antyder, etter å ha servert Marve frokost på senga, at det kanskje er på tide med løsrivelse: Modern: «Når skal du få deg ditt eget hjem?» (…) Marve: «Men hvorfor skal jeg det, da? Du gjør det jo så bra.»

Det er klart det i utgangspunktet er behagelig for barn at foreldre ordner opp i det meste. Men Trygve Børve, psykologen som er så opptatt av ubehag, advarer mot å ønske å unngå alle livets humper og svinger. – Prisen for fravær av ubehag er at du må drive med det samme hele tiden, sier han.

– Jeg pleier å si at hvis du ikke vil ha noe ubehag, kan du ikke ha kjæreste, ikke være gift, ikke gå på jobbintervju, ikke få skolekarakterer. Da kan du kjøpe en svær haug med kryssord og sitte helt stille og løse dem, i påvente av døden.

– Hvis du ikke vil ha noe ubehag, kan du ikke ha kjæreste, ikke være gift, ikke gå på jobbintervju, ikke få skolekarakterer.